And she was gone.

I dag fant jeg ut noe som skar meg dypt inn i hjerteroten.

Er så ufattelig tragisk og meningsløst når unge mennesker med hele livet foran seg,
ikke ser noen annen utvei enn å ta sitt eget liv.

Som en som har vært i bunnløs depresjon selv, kjenner jeg at dette berører meg ekstra hardt.
Jeg har vært der selv. Og jeg vet at det finnes ingenting egoistisk over å ta et slikt valg,
for når en er så langt nede, da skjønner en ikke at det finnes noen som kommer til å sørge over en.
Da tror man at verden vil bli et bedre sted uten, og at de menneskene rundt vil få det bedre ved ens eget fravær..

Når folk slenger ut at det å ta sitt eget liv er en feig handling, da kjenner jeg sinnet koke i meg.
Personlig tror jeg det er noe av det modigste en person kan gjøre.
Det krever utrolig mye å greie å gjennomføre noe slikt. Det går i mot alle våre mest primære innstinkter å
ta vårt eget liv. Og det er svært få som har styrke nok til å gjennomføre det.

Det som er så trist, er alle tankene de gjenlevende blir sittende igjen med.
Hva kunne vært gjort annerledes?
Sviktet jeg deg så grusomt?
Hvorfor skjønte jeg ikke hvor vondt du hadde det?

Og det faktum at det er ugjenkallelig for sent. Det finnes ingenting en kan gjøre lenger.
Beslutningen er tatt, konsekvensene er for evig.

I sammenhengen av akkurat dette dødsfallet surrer mye rykter om mobbing,
og det gjør meg mest trist av alt. For jeg husker den jenta, som jeg var litt eldre enn,
husker hvordan hun ble utstøtt og hvisket om av sine jevnaldrende, og jeg
husker at jeg følte behovet for å ta henne under vingene mine, og det var ikke bare
en gang jeg skjelte fra meg på hennes vegne. Jeg kommer aldri til å forstå
hvorfor en person som bare er snill og god mot alle, skal bli sett på som et lett offer.
Hvorfor det er så lett å ta noen bare fordi man KAN, fordi vedkommende ikke tar igjen,
eller har en hær til å danne mur rundt seg.
Hvorfor er noen mennesker grusomme mot andre kun fordi de ser sin makt til det?
HVEM TROR DE AT DE ER..?

Og jeg blir like provosert av alle de som står å SER på, som lar det skje uten inngripen.
Folk som fryser ut, folk som ignorerer, og tror at de har sitt på det rene..
Det er ikke en unnskyldning at en bare er et barn, eller en ungdom.
DU BØR FORTSATT HA EN MORAL, ETISKE VERDIER, OG IKKE MINST
SÅ MÅ DU KUNNE SLÅSS FOR DEN URETTFERDIGHETEN SOM IKKE BARE RAMMER DEG SELV!

Dersom jeg noengang får mine egne barn, så er det dette jeg vil lære dem først av alt.
Og den beste måten å gjøre det på, er å gå foran med et godt eksempel.
Mobbing er dessverre ikke bare noe som hører til barndommens “uskyldighet”..

Det finnes noen mennesker som er uten sjel, uten samvittighet, uten anger.
Psykopater kan en ikke gjøre mye med, de bør bare låses inne og holdes unna
samfunnet, for et slikt menneske er ikke mye menneskelig.

Men alle oss andre, alle oss som kan skille mellom rett og galt, og som er istand
til å velge mellom disse to, vi bør ta oss i skinnet, åpne øynene våre og begynne å bry oss alle sammen.

Dette var forferdelig unødvendig, og det var en uskyldig person som måtte betale prisen.
Mine tanker går til de etterlatte, måtte de finne trøst og komme seg videre som best de kan.

Men mest av alt tenker jeg på den jenta jeg kjente, som alltid bare var snill og hjelpsom mot alle.
Og jeg gråter når jeg tenker på hva hun kunne blitt, og at hun aldri forstod selv hvor verdifull hun var.
Og at hun aldri vil få sjangsen til det.

Du var så mye bedre enn dem alle sammen, skjønte du ikke det?