That was just your life

Jeg tror hele konseptet med kjærlighet egentlig går ut på at en innser at
“jeg er ikke forelska lenger og jeg føler egentlig ingenting for deg men faen heller,
jeg vil ikke dø alene so I’ll stick with you og lager barn med deg og kjøper hus og
 hver dag så hater jeg deg litt mer for jeg ser jo hvordan du egentlig er nå
som jeg ikke er forelska lenger men jeg lever på illusjonen om at dette er
den STORE KJÆRLIGHETEN men faen jeg HATERHATERHATERDEG
og gleder meg noe innihælvette til du tar kvelden så jeg kan BEGRAVE deg
 og fortelle alle hvordan jeg elsket deg hele livet ditt, og jeg lyver,
aller mest for meg selv for dette er den lykkeligste dagen i livet mitt hurra”.

Jeg gidder ikke det.

Og det renner svart blod ut av nesa mi, det bare.. renner og det slutter aldri, og
jeg har lest i Fight club at svart blod betyr indre blødninger, og når jeg kaster opp
kommer det bare opp mer svart blod, og jeg vet at det blør inni meg en plass og
snart sprekker spiserøret mitt, eller magesekken min, eller hjertet mitt stopper,
og jeg burde sikkert gå til legen, men han kommer bare til å fortelle meg at jeg snart skal dø,
og det vet jeg jo, så jeg gidder ikke.

Jeg gidder ingenting.
Jeg gidder ikke engang å være sosial på fest, og da er det ille.
Det er ikke morsomt lenger, jeg finner ikke meg selv når jeg er full engang.
Og mens alle andre blir lykkelig tilbakestående sitter jeg bare der med den
svarte klumpen med blod i magen og jeg orker ikke å smile og jeg greier ikke å le,
og dere er så teite alle sammen, og jeg blir misunnelig fordi jeg bare er edruelig teit,
 og øynene mine bare renner og jeg sier at det er fordi jeg er trøtt,
jeg gråter aldri lenger, jeg har allergi eller støv i øyet eller det er bare en lekkasje,
men jeg GRÅTER aldri.

Store jenter gråter ikke.

Da bomben smalt og ristet hele min verden ut av balanse,
orket jeg heller ingenting, jeg klarte bare å
ligge på badet fordi det var varme i gulvet
og jeg hørte på Pink Floyd kassetten til pappa,
ja kassett faktisk, husker du hva det er?
Den var ødelagt så jeg kunne bare høre introen,
den fantastiske introen,
jeg spolte den tilbake minst hundre ganger,
og så lå jeg bare der, for jeg var død jeg også,
men jeg fikk ikke lov til å bli med ham.

Sorgen er for stor, den får ikke plass inni meg,
og jeg har skjøvet den så langt under teppet
at jeg later som om den har blitt borte,
men den er ikke det. Den fyller meg opp
og renner over og kommer til utrykk
som alt annet enn sorg, for jeg vet
ikke hvordan jeg skal forholde meg
til den jævla greia. Jeg tror jeg kommer
til å dø, virkelig dø, dersom jeg noengang
ser sorgen i øynene.
Og vet du, det latterlige er at jeg
VIL IKKE DØ, jeg vil LEVE.

Og jeg har vært så dum, for jeg trodde jeg kunne stoppe døden og redde deg i siste liten,
også glapp du bare mellom fingrene mine.

Jeg er så ensom pappa. De ser meg ikke lenger, de lever i en annen verden, og jeg slipper ikke inn.

dead
Slipp meg fri. Eller ta meg med deg.
 

Fear of the heart

Like an angel, you came from above
And you tried to open up
Never knew just when you should stop..
But I shut down for good
You tried to break through.. But I am done with love
There is no room for you.

But nevermind..
Whatever..
We don’t belong together
I survive in my own skin
Never letting anyone in..
I’ll forget it someday
The pain caused by chasing you away

For my heart is made of ice
And my soul is nothing but cold
to you..
Dont ask if your doing something wrong
There’s nothing right
With me..
With you..
With us.

And yet I wait for you
every second of every minute
Of every hour that turns into days
I lost count somewhere along the way.
You made me blind and deaf and dumb
How I hate you.
How I hate this love that was ment for you.

But nevermind. Whatever.
Ill be fine.
Whenever.
Just turn around and walk away.
Its only one more day.
Without you.
Ill be fine someday without you..

And the days turns into years.
And suddenly I’m halfway there.
I was never ment to grow old.
I’d leave my body when it would still be cold.
Not warm and longing
for you.
Why does it always have to be you.

I closed off such a long time ago.
I lost hope all those years ago..
I don’t know why I’m still holding on.
Why am I still longing, waiting, dying
for you
Why does it always have to be you

But nevermind. Whatever
Ill be fine.
Whenever..
Just turn around, and close my grave.
And bury me deep
within your cold and lonely heart.
Just let me be
Your tearing me apart.

Such a fragile, stupid heart.

ssa5204

Livet er et lån (og renta synker i takt med hjerterytmer..)

Jeg er i ferd med å dø langsomt.
Lever ensomt, lever kjedsomt.
Legger meg for seint hver eneste kveld.
Tenker ting som ikke burde sies høyt-
Men sier det likevel.
Jeg graver meg ned i min egen dritt.
Hater alt for mye, elsker bittelitt.
Regnværsskyer, triste byer.
Sola som skinner alt for lite,
og venner som får meg til å glise.
Men jeg glemmer for fort, og jeg husker for mye.
Av alle mine minner, er det de gode som forsvinner,
mens de vonde alltid vinner.

Og tankene spinner, får svarte vinger.
Inn i falske håp og drømmer.
Jeg sovner og våkner til samme mareritt..
Etter alle disse årene,
hvem er det jeg har blitt?

Jeg er en taper uten fremtid-
Med en vond og bitter fortid.
Hvordan kan en kjenne en
som ikke kjenner seg selv?
Hvis jeg viser deg hvem jeg er,
vil du like meg likevel..?

Jeg spenner bein på meg selv, så jeg faller i grøfta.
Trodde på de som sa “Jeg elsker deg”
selv om jeg så at de stirret på kløfta.
Hører på destruktive stemmer, har mest av falske venner.
Bruker krefter på feil ting, faller av i enhver sving.
Isen er for tynn, isen er for glatt.
Livet er for skummelt, livet er for hardt.

Men noen ganger synker ordene dine inn
Jager skygger ut av et mørkelagt sinn.
Trøster meg når alt er håpløst, livet nådeløst.
Gir meg et glimt av et liv jeg vil ha.
Hvisker stille “kom nå da”..

Jeg gråter ikke lenger hver eneste kveld.
Smiler litt mere, kun for meg selv.
Begynner å spørre, begynner å tro
Tenk om jeg tok feil..? Kanskje sårene kan gro?
Er det håp likevel?
Hvis jeg blir den jeg innerst inne er:
kan jeg like meg selv?

Killing in the name of love.

Han står der rett foran deg.
Like forbanna som hver gang du ser det stygge trynet hans.
Like ond, like syk, like sikker og trygg på seg selv.
Han får det som han vil, det gjør han alltid.

Men ikke denne gangen.

Du vet noe han ikke vet.
Hånda di holder rundt kaldt stål,
i skjul av lommen.
Du kan høre stemmen din skjelve i det du
ber han høflig om å dra seg til helvette.
Han får ikke legge hendene sine på henne,
ikke denne gang.
Du står i veien. Og denne gangen kan han ikke banke seg
vei forbi deg.

Han flirer av deg.
Ser bare en liten jentunge.
Han vet at han er overlegen.
Han vet at han alltid får det som han vil.
Det han ikke vet, er hvor farlig
det er å undervurdere noen.

Du lar hånda gripe fast rundt det lille skytevåpenet.
Sikter midt mellom øynene hans.
Øyne som begynner å blafre av frykt.
Nå er det hans stemme som skjelver,
han lover at han skal gå, han kommer aldri tilbake igjen.
Dere skal få være i fred nå.
Du lar armen falle, lettet over at han gir seg.

I det han ser våpenet peke ned i bakken,
glir et kalkulerende drag over øynene hans.
Han gir fra seg et lite halvsmil, det varer bare i et par
sekunder. Men du kan lese tankene hans.
“Hun tør ikke. Hun utgjør ingen trussel.
Jeg kommer tilbake”.
Idet han snur seg for å gå,
hever armen din seg igjen automatisk,
du har slått tankene av.
Du tar sikte på bakhodet hans og trekker av.
Et kort smell.
Snøen sprøytes mørkerød, nesten svart.

Du lukker døra.
Låser den ikke for første gang på fem år.
Han går ingen steder nå.
 

maybe, could be, but never going to

So many sideways a life can take..
So many chances you get, so many you pass up on..
So many different people you meet, some you keep, some you leave..
So many people you never get to know, but might have.
So many you missed by a second.

How can one believe in faith, in a destiny
When life is just a big mash up of coincidences, accidents and chances..

I never think about you.
It’s easier that way.
To let you die completely.
I don’t know how to mourn for the dead.
It hurts too much.

But I dream about you.
My unconsciousness refuse to let you go.
And in my dreams things always ends up different
than what they did in reality.

We did it. We went for it.
And it worked out.
We got married.
We had children.
And I was happy.

And I wonder, if it was real..
How would things have been instead?
Would there even be a difference?
Would you still die at 24,
only this way not only leaving me behind,
but our children?
Would we even have them?
Would you and I be happy,
or would we discover that we were never ment to be,
and end up hating each other instead?
Would you somehow survive, and live a long life..?

In my dreams you always survive.
I guess that is the only reason why I’d go back.
If you and I had turned out to be wrong, that’s fine.
I just want you to come back.

It’s not right, this way.
It’s not right.