som piggtråd gjennom hjertet.

Kjærlighetssorg.

Det som alle har opplevd.
Men som man allikevel alltid, uansett
er helt alene om.

For plutselig er verden tømt, og igjen sitter bare du og sorgen
som fyller deg opp, som spiser deg, kveler deg sakte.
Som et indre svart hull som har oppstått der kjærligheten tidligere spiret, grodde,
vokste seg intens og sterk, før den ble stukket hull på og nå går lufta ut, og du får ikke puste.
Men du lever likevel.
Og skyggene som en gang var mennesker- venner, familie,
de som betydde noe før alt tok slutt, du kan høre stemmene deres som svake ekko.
De beroligende, velmenende, trøstende ordene deres gir svak gjenklang
i hodet ditt for så å forsvinne før du egentlig fikk hørt dem.
“Det går bra, jeg forstår deg, jeg har vært der selv, tiden leger alle sår,
dette kommer du over, livet går videre”.

Men ingen forstår.
Ingen skjønner.
For denne sorgen, dette tapet er bare ditt.
Det kan ikke pleies, heles eller leges av andre enn deg selv.
Og det klarer du ikke nå. Det klarer du aldri, tenker du med overbevisning.
Og kansje, og det ville virkelig være en tragedie- har du rett.
Fordi du velger å holde fast på en flyktig drøm som aldri skal realiseres,
og aldri gir slipp, fordi du pleier sorgen og lar den vokse som du gjorde med kjærligheten.
Et surrogat, en dårlig etterlikning av en erstatning.
Men mest sannsynlig, tar du feil.
Og du vil elske igjen.
Bli såret igjen.
Og elske igjen.

Jeg trodde jeg visste hva kjærlighetssorg var.
Ikke din, for det er din egen- like unik som deg selv.
Men jeg trodde jeg kjente min kjærlighetssorg,
jeg trodde jeg hadde ervervet den bitre erfaringen da jeg reiste meg
fra puta jeg hadde grått i så lenge over en ungdomsforelskelse så intens,
så smertefull, så grusom- da jeg var fjorten år og det jeg trodde var mitt livs
kjærlighet- min eneste sjanse til å elske og bli elsket tilbake- glapp mellom fingrene mine
som en boble av glass, som knuste i gulvet på samme måte som hjertet mitt sprengtes innvendig.

Ja, jeg trodde jeg forstod.
Når noen brakte opp dette ordet siden, “KJÆRLIGHETSSORGEN”,
jeg trodde jeg visste hva som lå i det
ordet som er både vakkert og stygt på en og samme tid..

Men jeg tok feil.
For lyssna nu, du som er ung, du som tror du skal dø av sorg over din første kjærlighetssorg,
ditt første brudd, din første kjæreste som har merket deg med “vraket”, du som er
den jeg engang var, før jeg lærte meg betydningen av en endelig slutt:

Kjærlighetssorg er ikke å sitte ved telefonen i timesvis og vente forgjeves
på at den skal ringe, og stemmen i den andre enden skal fortelle deg at
“jeg tok feil, jeg elsker deg fortsatt og jeg vil at du og jeg skal være oss”
Kjærlighetssorg er ikke å gråte fordi den du så gjerne vil at skal legge
merke til deg ikke gjør det, fordi Brad Pitt eller Angelina Jolie ikke vet at du eksisterer,
eller fordi den kjekkeste gutten i klassen flørter med alle andre enn deg.
Kjærlighetssorg er ikke de tårene du gråter over han som var kjæresten din
 i nesten to uker, han som du egentlig ikke vet hvem er,
ikke vil være kjæresten til deg som han egentlig ikke vet hvem er han heller.
Kjærlighetssorg er ikke det forholdet som tok slutt fordi en av dere fant ut
at det ikke ligger mer følelser i forholdet lenger- det forholdet som kunne ha vart
 men ikke på rette premisser, ikke uten falskhet og tomhet.
Kjærlighetssorg er ikke for den som behandlet deg dårlig og nedverdigende, den som brukte vold mot deg,
som tråkket på deg, som kansje tilogmed hatet deg- men som du elsker likevel.
Kjærlighetssorg er ikke for dem som du tror du elsker.

Kjærligetssorg, MIN kjærlighetssorg,
den eneste som hvis vekt kan tynge meg ned helt til bunnen,
den eneste som selv årevis etterpå fortsatt lammer meg, skremmer meg, piner meg,
kveler meg, den som jeg aldri kan hele, den som jeg aldri kan glemme,
den som jeg aldri kan sørge meg fri fra..
er den kjærligheten som døden stjal fra meg.
Den kjærligheten som jeg har kjent fra jeg var nyfødt.
Den kjærligheten som bare inneholdt trygghet, den kjærligheten som
aldri kan bli brutt. Den form for kjærlighet som er den eneste jeg har TRENGT,
hatt behov for. Den kjærligheten som bare kan komme fra et barn. Den kjærligheten
som bare kan bli gitt til et barn. Ens eget barn.
En gang var jeg et barn, et barn som noen kunne elske.

Jeg vil alltid være min fars datter.
Uansett hvor mange år som sniker seg mellom oss.
Avstanden mellom levende og død kan ikke måles i noen reell enhet.
Om de troende har rett, og det finnes en verden selv etter at livet
har tatt slutt, hvilken rolle spiller det egentlig? Man er jo fortsatt
like alene i denne verden. Tomrommet er fortsatt like stort-
og umulig å fylle.
Du er så ufattelig langt borte, uansett hvor du er.
Jeg kan ikke nå deg. Du kan ikke høre meg.
Jeg kan ikke føle deg lenger.

Kjærlighetssorg er å se på telefonen
og vite at den aldri mer vil romme din stemme.
Kjærlighetssorg er å lukke den døra og vite at du aldri mer skal åpne den.
Kjærlighetssorg er å tenke på gode minner og vite at det aldri mer skal skapes nye.
Kjærlighetssorg er å kaste en rose på en kiste som skal graves dypt ned,
en kiste som inneholder det mest dyrebare du har her i livet, og vite at det som skjer nå
er en prosess der det som gjenstår av deg gradvis skal brytes ned og gå evig tapt i jord.
Slik minnet om ansiktet ditt, stemmen din, alt jeg har igjen av deg,
gradvis skal svinne hen i mitt minne.
Kjærlighetssorg er å være omgitt av tingene dine å innse at de er bare ting,
de inneholder ingen virkelig substans eller verdi, jeg kan ikke puste liv i deg gjennom
dem- de kan ikke trøste meg, slik du gjorde da jeg var liten og hadde slått meg og bare
pappa kunne blåse bort smerten på mine forslåtte knær
..
Kjærlighetssorg, min kjærlighetssorg- er at jeg skal leve hver dag av resten av mitt liv,
uten deg. At de menneskene som jeg møter fra nå av, aldri skal få møte deg
mine fremtidige barn, mine fremtidige forelskelser, de skal aldri få møte deg.
Og de vil heller aldri møte den delen av meg som døde sammen med deg.

Det er min kjærlighetssorg.
Det er min eneste kjærlighetssorg.

for you, I’d do it all again.

Forever in you I am a queen
And yet to you, I am always the slave.
Chained by whatever it is you bring out in me
From the deepest of my debths, you speak the
language of my demons. But you sing to the
best and pure in me. You created it..
Before you broke everything I ever was.
And doomed everything I’ll ever be.

And yet you don’t even know
that you even matter to me

You burned all the pages of me
that was written in your history
and when you look back on what once was bright
you see only misery..
Like the darkness of the days
that now lies ahead of me

And if love has such an impact
How can it leave someone still intact

I have no idea what I’m trying to say, I’ll just say it anyway.