Here we go again- one last time before the end.

Det så så lovende ut for ei lita stund..

Jeg hadde fått plass på voksenopplæringen- wuhu. Det eneste jeg noen gang har ønska meg for min egen del var å få en skikkelig utdanning. Jeg har alltid blitt stemplet som “problembarn” i oppveksten, og etterhvert ble jeg jævlig god på å stemple meg selv. Jeg er dum, fact. Jeg er lat, fact. Til slutt hadde jeg så angst for å prestere at jeg slutta å prøve. Men det var den gang. Voksne meg gikk 110% inn i det denne gang, jeg skulle faktisk gå for sekser’n hver eneste innlevering og tror du ikke jeg stort sett greide det også.

Men det kosta, selfølgelig. Det krevde sitt å møte opp på to forskjellige skoler med sosial, prestasjons og generell angst i bagasjen. Jeg stressa veldig, og familien fikk høre det et par ganger når jeg ikke fikk arbeidsro. I tillegg går jeg på en solid dose “hjernemedisin”, som veldig enkelt forklart sløver ned hjernen min ganske betraktelig.. Det var vanvittig frustrerende, behandleren min gikk med på å trappe sakte ned- men jeg følte hele tiden at jeg ikke fikk gitt alt det jeg har å gi. Og jeg begynte å føle meg ganske på tynn is med tanke på min egen mentale helse..

Selfølgelig skjedde det en hel del på den personlige fronten også, og der. Rett før eksamen smalt det. Jeg hadde stått løpet nesten helt ut, så ble jeg syk igjen. Alle gode karakterer rett i dass. All angst utfordret-forgjeves. En heftig psykose- min tredje på tre år-etterfulgt av en bunnløs depresjon som jeg helt ærlig ennå ikke er helt sikker på om jeg overlever.