Life gone crazy

It’s a weird world

I’m a weird girl

It’s a bizarre sensation

when you face the revelation:

Nothing is what it seems

All your thoughts are bonkers

 You no longer make sense to your self

or anyone else for the matter

I’m the mad hatter

living in a cage that is my own body

My own brain, outta control

I’m certified insane

Fell down the rabbit hole

 

Damn that hurt

“You are your hell and your heaven too” -Oshu

Dagen i dag har vært utrolig fin, omstendighetene tatt i betraktning. Vært mer kald i hodet på et vis, ikke følt meg like hjelpeløs og den kvelende følelsen av å ikke ha kontroll på noen ting har ikke hatt like sterkt strupetak på meg som jeg har opplevd de forrige dagene.. 

Så tror jeg det har hjulpet å blogge om det, få det ut og på “papiret”. Jeg vet mange mener man skal tenke positivt samma faen, men for min del må jeg noen ganger bare dykke ned i dritten og si at nå er det sånn; jeg har det jævlig nå. Og jeg forholder meg til det.

En fin ting med dagen i dag var at vi dro en gjeng fra avdelingen ut på strandtur. Jeg bada til og med, og gud så digg det var. Jeg har kjempe komplekser for kroppen min, spesielt nå når jeg har gått opp nesten 10 kg på få måneder (bivirkning av medisin).. så at jeg turte det er jeg stolt av!

 

 

Bildet er fra i fjor, da jeg har knust telefonen min.. Standard prosedyre når jeg havner på psyk. *SUKK*

Å dra seg selv etter håret ut av depresjons dalen

Denne typen innlegg er av sorten lett å skrive, hard to do. Jeg må ta noen grep nå, begynne på stigen oppover mot et liv jeg vil ha. Det som skjer med meg nå er farlig, jeg glir inn i zombie tilstand oftere og oftere og smilet sitter langt inne. Jeg har det helt jævlig med meg selv rett og slett, og det kan bare jeg fikse. Psykiatrien slik jeg har erfart den, kommer til kort når det gjelder depresjon, eller forståelse av depresjon. Samme med søvnlidelser, som jeg sliter veldig med. Du blir stempla med diagnose og medisinert-ferdig med det. Uansett, back on track: Ting jeg må gjøre fremover:

1) Ta tilbake selvstendigheten etter 4 år på institusjoner

2) Bygge selvtilliten opp fra bunnen av

3) Finne glede i noe hver dag.

4) Finne en plass jeg kan jobbe og trives, uten for strenge krav til fremgang.

5) Gå minst 30 min tur til dagen

6) Drikke vann og spise sunt, med noen utskeielser her og der.

7) Lære meg gode søvnrutiner.

 

Om jeg greier bare en av disse punktene skal jeg være stolt..

 

 

Akkurat nå vil jeg bare dø. Men det er akkurat nå.

Er som sagt litt krise her i gården for tiden. Er fortsatt innlagt på psyk grunnet psykose, og i det siste har alt bare..låst seg helt. Jeg har jo vært deprimert helt siden sist innleggelse for litt over ett år siden, kom meg så vidt litt ovenpå før det braket løs igjen. Ble for mye stress, og mye rot i forhold til innleggelse. Jeg ble virkelig dårlig først etter at jeg ble innlagt, og sånn burde det ikke være. Er litt irritert over enkeltmennesker med titler som lege og psykolog, som gang på gang trår feil. Mistet tilliten til hele systemet som er psykiatrien, og det er leit- for jeg trenger jo psykiatrien!

Men! Jeg har greid vanskelige ting før. Dratt meg selv opp etter håret fra depresjonsdalen, gang på gang. Jeg kan ikke bare legge meg ned å gi opp heller. Er litt mange floker i livet mitt som må løsnes en etter en, men det går vel seg til til slutt, om jeg bare er tålmodig og standhaftig og IKKE psyker meg selv ned som jeg også er champion i å gjøre.

H.O.P.E- Hold on pain ends..

Blackout

Befinner meg mentalt en plass jeg aldri har vært på før, og jeg som trodde jeg hadde nådd bunnen mange ganger. Aldri følt meg så tom og tappet for energi, livsgnist, håp. Alt ser helsvart ut, og jeg vil bare sove bort dagene og aldri våkne mer. Jeg lyver nå, for jeg har følt det sånn før, mange ganger; og kanskje er det dette som er verst: Jeg er vant til disse følelsene, de forsvinner aldri helt for godt. Jeg vil bare være glad, bare bittelitt lysglimt i all den mørke håpløsheten. Akkurat nå ser alt håpløst ut. Faen.

 

How to recover from psychosis

A guide from myself to myself.

 

Step 1: Just get the fuck over it. You were sick. Shit happens. It’s over now! 

Step 2: Hang out with awesome people who brings out the best in you.

Step 3: Have fun, every chance you get.

Step 4: Enjoy and appreciate the small things in life, and the great things you take for granted.

Step 5: Stop torture yourself with all the crazy shit you’ve said and done. It’s past now. Move on.

Step 6: Focus on present and plan for the future.

Step 7: Be positive and trust those cheering you on!

 

Step 8: Put on some red lipstick and some badass jewellery and handle yourself like the badass you are!

4 år, 4 psykoser.

Å herregud. Det verste med psykoser er å komme ut av dem. Se for deg verdens verste hangover med fylleangst fra helvete og gang med ti. Dette har vært en beinhard innleggelse og det nådde et punkt der jeg prøvde å ta livet mitt fordi kommunikasjonen gikk helt i vranglås. Faen så traumatisk det var. Jeg hadde blodsprengte øyne i ukesvis etterpå.

Så har jeg mistet plassen min på institusjonen jeg har bodd på de siste åra, og skal altså ut i egen leilighet og klare meg selv, og det skremmer vettet av meg. Jeg er 30 år, men føler meg 5 eller 90, litt avhengig av dagsform. Klarer jeg å bygge opp et bra liv for meg selv? Jeg har ikke troen på det.

 

 

 

Gammelt bilde pga null selfies lately. Det ryker en telefon hver gang jeg blir innlagt nemlig.