Akkurat nå. Men ikke for alltid

Ok, så denne dagen gikk ikke helt på positive skinner likevel. Det ble bulimien igjen gitt. Jeg lot resten av gjengen dra ut uten meg, så jeg kunne være alene hjemme å spy..  Det verste er vel at det fristet så mye mer å ty til trøstespising enn sosialt samvær, jeg får det ikke helt til om dagen- føler meg utenfor og mindreverdig og stort sett så blir det bare kjipt. Uansett hvor kjekke folka er. Det er meg det står på. Men jeg klarer ikke å fikse det..

 

Jeg trenger så jævlig at noe løsner snart. Alle små og store problemer slår helt lufta ut av meg og jeg går rett i kjelleren. Har skikkelig dommedagsfølelse hele tiden og alt oppleves så vanskelig! Det er vel bare meg som er så lite løsningsorientert. Men det føles virkelig som om universet jobber mot meg for tiden. Ikke at jeg tror på noe sånt, jeg vet jo at det er meg som ser med de deprimerte brillene mine. Hvorfor greier jeg ikke å ta dem av?!

 

Trenger pause fra alt og alle. Aller mest meg selv. Men hvor drar man da? Jeg dro til Afrika og fikk en time-out, men det var jo bare nok en quick fix. Hvis man rømmer fra seg selv, er man dømt til å bli innhentet igjen, uansett hvor langt man drar.

 

Hjelp meg, noen. Gi meg svar. Vil det være sånn her for alltid? Har tiden kommet for å gi opp for godt? Finnes det fortsatt håp? Jeg stirrer og stirrer, men jeg ser det ikke. Har jeg blitt blind, eller har lyset brent ut for godt? Jeg vet ikke. Vet ingenting. Ser bare mørke og håpløshet.

 

Jeg vil bli en ny person. Man kan starte på nytt hver eneste dag. Hvorfor kan ikke jeg bare slå opp øynene i morgen og ha selvtillit. tiltakslyst, håp og energi.. Tenke løsninger og muligheter der det før bare var sperrer i hodet. Smile og le, være glad og ubekymret, hvorfor kan jeg ikke være henne heller? Hvorfor godtar jeg å være så lite som jeg er? Hva hadde jeg gjort i morgen hvis jeg kunne være en annen? Og hva er det egentlig som tilsier at jeg ikke kan gjøre det? 

Det første som faller meg inn, er at jeg ville tatt en løpetur. En bra måte å starte dagen på, godt for psyke OG kropp. Så hvorfor kan jeg ikke gjøre det? Angsten gjør det til en utfordring selvsagt, men jeg vet jo at den terskelen kan jeg trå over. Depresjon er en annen ting, når jeg våkner hater jeg livet og vil bare snu meg og sove videre så lenge jeg klarer.. Men dette KAN jeg ta kontroll over, det er snakk om en joggetur, jeg kan gå å legge meg etterpå om så er. Jeg er fysisk frisk og har bein som fungerer. Det viktigste spørsmålet er kanskje hvordan hadde jeg følt meg om jeg hadde gjort det? Jeg hadde sikkert fått kjørt meg, siden jeg er i elendig fysisk form. Men det har man ikke vondt av! Jeg hadde blitt så jævla imponert av meg selv, det er sikkert!  

Så målet mitt for denne uka: Ta en joggetur på morgenen. Jeg klarer det kanskje ikke i morgen, men jeg har 7 dager på meg til å få det til. Greier jeg det, skal jeg føle meg så jævla flink, samma faen hva “alle” andre supermennesker der ute får til. Det er big win for meg. Jeg må begynne å sammenligne meg med meg selv, ingen andre. Og så må jeg gi meg selv skikkelig skryt når jeg får til noe. Finne andre måter å “belønne” meg selv på enn å spise og spy. Lage meg sunn god mat, og være bevisst på at dette er å gi kroppen min kjærlighet. Den fortjener jo faen meg det, sånn som jeg har herjet med den i alle år! Og kanskje må jeg tenke det samme om psyken, gi meg selv litt kjærlighet der også. For jeg fortjener jo det også, egentlig. Har tenkt at hjernen min forrådte meg ved å bli psykotisk, men den har jo egentlig bare prøvd å beskytte meg. Og hvordan skal jeg gi meg selv kjærlighet på det planet? For det er ikke mitt felt, kan man si. Men jeg kan jo begynne med å bli bevisst på hvordan jeg snakker med meg selv. Spørre meg selv noen kritiske spørsmål, hvorfor tenker jeg det jeg gjør? Hjelper det meg fremover? Kan jeg tenke annerledes? Hvis jeg var en annen person, ville jeg sagt disse tingene da? Ville jeg vært så kritisk til noen andre? Hvis nei, hvorfor skal jeg være det mot meg selv da? Så vil jeg sette av tid til å gjøre ting jeg liker. Det er jo også en måte å gi kjærlighet til meg selv på. Og jeg liker jo egentlig mye, når jeg ikke er helt zombie av depresjon! Jeg liker egentlig å trene, være sosial, gjøre husarbeid, gå tur og være utendørs, ha alenetid, lese bøker, tegne og male.. Jeg er iferd med å miste meg selv, og det skremmer meg mer enn noe annet. Jeg orker ikke være så halv lenger. 

Jeg må kanskje minne meg selv på det. At jeg er verdt å kjempe for.

 

 

God natt.

I’m working on it!

Ting jeg skal øve meg på fremover:

-Få i meg sunn og næringsrik mat, mellom slagene med bulimi.

-Finne alternative løsninger når behovet for å kaste opp melder seg. Gå en lang tur, høre på musikk, legge en fin makeup eller ta en varm dusj, sette meg ned å prøve å skrive en sangtekst eller et dikt om følelsene som plager meg, løse sudoku, ringe en venn, lage meg en sunn smothie som kan nytes med god samvittighet, tegne eller male, ta noen situps.. Bare noen aktiviteter on the top of my head! Det gjelder å være litt kreativ.

-Ikke legge opp til bulimien ved å handle inn til spisekick.

-Fysisk aktivitet! Målet mitt på sikt er å trene 3-4 ganger i uka. Jeg hater virkelig å trene nå, kroppen responderer ikke på det med å gi meg endorfin rush lenger. Før kunne jeg holde ut lenge bare jeg kom igang, nå? Jeg er lei og sliten etter 5 minutt. Men formen min forfalt veldig etter forrige innleggelse, så jeg har vel aldri fått helt gang på den igjen.. Derfor starter jeg på bunn, med en treningsøkt i uka. Så skal jeg heller prøve å gå en tur 3-4 ganger i uka. Jeg har nesten helt sluttet med det også nemlig.

-Ta kollektiv transport. Ja det er veldig ubehagelig til tider, men når jeg først kommer meg ut døra så mestrer jeg det jo! Angstanfall er ikke farlig, og jeg SKAL bli vant til dette- det vil gi meg så mye frihet!

-Oppholde meg i egen leilighet. Prøve å ha det koselig mens jeg er der, lage god mat, invitere til besøk, etc.

-Gjøre mer tjenester og hyggelige ting for andre!

-Være sosial. Bannlyse negative tanker når jeg er sammen med noen, da skal jeg være i nuet og gi min fulle oppmerksommhet.

-Røyke mindre. Nå dobbeltrøyker jeg hver bidige gang jeg går ut på trappa, og er jeg lenge ute så går nesten hele røykepakka. Det er 1) Dyrt! og 2) Ekstremt ille for helsa.

– En klok dame sa til meg “Du må øve deg på å bli en livssnyter Sunniva!” DET har jeg notert meg bak øret, for det var et utrolig bra tips!

 

Derfor skal jeg bruke denne dagen til å kose meg. Hva annet er søndager for? I vertfall for oss hedninger som ikke flyr i kirka, mehe.. Nå skal jeg spise en god frokost sammen med familien, kle meg litt presentabelt og bruke lang tid på badet, være i fysisk aktivitet, leke masse med tanteungen, og drite i å glo meg kritisk i speilet, tenke negativt og dyrke selvhatet. I dag skal jeg være POSITIV!

 

 

Ha en strålende søndag!

Alt som ikke dreper deg, knekker deg til sist

Skulle ønske jeg kunne felle tårer i stedet for å ty til bulimien. I dag har det blitt to runder på meg, og nå er jeg helt sår i halsen. Dette kan ikke fortsette, tenker jeg for meg selv, men det kan jo dessverre det- for akkurat nå har jeg ingenting annet som hjelper. Når bulimien blusset opp igjen, tenkte jeg den første gangen at “Dette har jeg kontroll på. Bare denne ene gangen, så aldri mer”. Nå kan jeg ikke lyve for meg selv lenger. Jeg har ikke kontroll. Ironisk nok gir denne dritten meg en syk følelse av å ha kontroll på noe, men jeg vet jo innmari godt at jeg bare sveiper problemene mine under teppet. Eller mer korrekt, jeg spyr dem opp..

Jeg trodde ikke for 4 år siden at jeg kom til å si dette, når jeg ble sendt på tvangsparagraf dit, men sånn er det: Jeg savner tiden jeg bodde på institusjon. Savner tryggheten, nettverket, folk som var rundt meg hele døgnet, alltid noen å snakke med. Det var ikke gull og grønne skoger, jeg mistrivdes i begynnelsen, og i perioder etter det også, men det var ivertfall noe trygt. Noe stabilt. Jeg hadde nok veldig godt av det også, det har gjort noe med sosial angsten min- det å være omgitt av så mange gode mennesker. Bli nødt til å møte mange nye mennesker på en gang. Jeg er ikke like redd for folk lenger.

Jeg føler meg så alene nå. Savner å ha et støtteapparat rundt meg som alltid har tid, alltid lytter. Om jeg ikke greide å snakke om noe med en person, så var det alltid noen andre der som forstod. Familien min er helt fantastisk, ingenting å si på det- men jeg føler kanskje at vi noen ganger er litt.. Overfladiske rundt hverandre. Jeg er den mest følsomme av oss, den som har mest behov for dype samtaler og nærhet. De andre er litt sånn at de holder ting inni seg. De dealer vel med shit på egenhånd, og det er jo ikke jeg ekspert på akkurat. Tidenes understatement..

Jeg skal henvises til DPS nå, der jeg etterhvert skal gå i poliklinisk behandling, og jeg vil også få tilbud om brukerstyrt innleggelse.. Hvis jeg har forstått det rett. Men ting tar tid.. Og jeg føler egentlig for å legge meg inn frivillig nå. Rett og slett fordi jeg trenger så mye hjelp. Fordi tankene og handlingene mine begynner å bli farlige. Men det er skummelt å gå til noe nytt. Skummelt å begynne fra scratch med nye mennesker. Tenk om noen av mobberne mine fra barndommen jobber der? Sånne ting tenker jeg på. Kanskje en av hurpene som frøs meg ut på ungdomsskolen. Eller klassens bølle som simulerte voldtekt på meg foran alle i friminuttet. ELLER det kan gå helt fint, og alle er kjekke folk der også. Det jeg ikke vet, skremmer meg.

Neste fredag er det nytt jobbmøte, og nå begynner jeg å få kalde føtter om hele prosessen. Jeg har zero selvtillit for tiden, eller jeg har kronisk dårlig selvtillit blir vel mer korrekt. Men, puste dypt med magen og ta det som det kommer. Jeg vil jo ha en jobb, men det er så viktig at det blir rett! At det ikke blir nok et nederlag. Sånne ting har jeg jo null kontroll over. Enda en greie som skremmer meg. Er det noe i hele verden som ikke skremmer meg?! Kattunger og valper, that’s it.

On a positive note: Jeg fikk et kompliment fra mamma i dag om at jeg har vært mye mer tilstede når vi samles til sosialt samvær denne helga. Det gjorde meg glad, at hun så det, for jeg prøver virkelig hardt! Jeg har lekt masse med tanteungen min, og det er så koselig når han har lyst til å være sammen med meg, og jeg greier å holde ham aktivisert og fornøyd. Han er bare så skjønn, og jeg har så lyst til at vi skal bonde skikkelig- at han skal se på meg som en trygg voksenperson og føle seg elsket og sett av meg. Uansett hvor kjipt jeg har det ellers, så skal jeg investere i vår relasjon! Når jeg er rundt han skal jeg være blid, positiv og i nuet. Så han er altså veldig bra for meg. Skjønne lille tantegull! Herregud, tenk at jeg er tante da. Også til verdens skjønneste ett åring. DET er noe å leve for. Kanskje jeg skal tattovere det bak øyelokka!

Uansett hvor kjipt jeg har det, så finnes det alltid ett lys i mørket. Det må jeg bli flinkere til å minne meg selv på når jeg er iferd med å bli blind for det positive! De jeg bryr meg om er friske, jeg bor i et trygt land som tar vare på meg når helsa streiker, jeg har opplevd gode ting og møtt fine mennesker til tross for at de siste 4 åra har vært noe av det tøffeste jeg har opplevd, det finnes alltid noen som kjemper for det gode her i verden, og jeg lever enda. Jeg har tross all bad shit greid meg så langt i livet!

Perspektiv, Sunniva. Perspektiv. Vend blikket utover når du kikker for langt innover.

 

 

God natt.

Hell is a place inside my head

Dagen har egentlig vært bra, kom meg til psykolog time og kunstterapi. Sistnevnte er egentlig det jeg får mest utbytte av, det er så koselig! Nå driver jeg å syr en bukse i snake print. Jeg har holdt på med den i typ 3 år men den blir av en eller annen grunn aldri ferdig. Uansett! Når jeg skulle ta toget hjem var det skikkelig rush tid og jeg fikk et solid angstanfall. Kroppen reagerer likt som om jeg hadde møtt en hissig bjørn i skogen, fight or flight modusen kicker inn og hjertet galopperer løpsk i brystet. Jeg blir overbevist om at alle ser at jeg har angst nå, wææh og det føles så ubehagelig.

Men jeg stod i det ivertfall. Problemet er at man blir så sliten etterpå, og man har ikke akkurat lyst til å utsette seg for det igjen. Så hvordan det går neste gang er jeg litt bekymret for. Kroppen husker så forbanna godt, og da blir det fort flight istedet for fight.. Men dette er eksponeringsterapi, og jeg vet at om jeg gjør det mange nok ganger.. Så sier folk at det skal bli bedre.

Jeg har tenkt stygge tanker om meg selv i hele dag, og får ikke kontroll over det. Å stå foran speilet og fortelle meg selv ting som at jeg elsker meg selv og jeg er bra nok funker ikke for min del. Ikke så rart, for det er jo pur løgn! Jeg er ikke bra nok i følge min egen standard. Til meg selv, ikke andre altså. Jeg fokuserer mye på utseendet, er obsessed med å granske etter feil. På innsiden føler jeg meg så mindreverdig at det ikke er til å holde ut. Stygge tanker avler ekle følelser, og jeg konkluderer med at jeg helst bare vil dø. Blir så sliten av det. Føler meg helt maktesløs overfor tankemonsteret.

Jeg har så lyst til å bare gi opp. Slippe taket i vrakdelene av et liv jeg klamrer meg fast til. Alt føles så pointless. Når jeg prøver å kjenne etter hva jeg egentlig vil, så vil jeg jo ingenting! Det er ingenting som gir meg fuel forward.

Jeg vil ikke gifte meg, stifte familie. Jeg vil.. Jeg har en drøm om.. Å finne lidenskap for noe. Noe å brenne for. Noe jeg kan legge sjela mi i. Noe som gir meg motivasjon til å sprette opp fra senga hver morgen. Noe jeg kan mestre, herregud som jeg lengter etter mestringsfølelsen!

Jeg må øve meg på å legge lista lavt. I dag tok jeg for faen meg buss og tog i rushtid. Det er bra gjort! Drit i at de fleste andre ikke har problemer med det. Det er vanskelig for meg! Og jeg har ikke tvunget meg selv til å kaste opp i dag. Det er også big thumbs up. Og jeg har vært tilstede i sosialt samvær, noe som også er en utfordring. Og kokkelert og tatt en diger oppvask, når jeg egentlig bare har energi til å ligge under dyna. Jeg stod opp i dag, bare det er jo en seier i seg selv!

Når jeg skriver dette, er det vanskelig å kjenne etter at dette tror jeg på. Men det gjelder å øve på det..Til syvende og sist er det bare jeg som kan hjelpe meg selv- skremmende men også litt godt.

Under omstendighetene så klarer jeg meg egentlig bra. Jeg står i selvmordstanker, angst og depresjon. Jeg gjør så godt jeg kan!

Jeg har i det siste ikke drevet så mye med skriving av dikt og sangtekster. Jeg skal prøve å blåse liv i kreativiteten igjen. Dét gir meg mestringsfølelse!

God natt 🌹

Zombie

Zombie tilstanden vedvarer. Herregud, så lei jeg er av meg selv! Og det er alle rundt meg også, føler jeg. Så jeg har begynt å isolere meg, fordi jeg ikke føler jeg har noe å bidra med i sosiale settinger. Og det er jo ikke helt optimalt når man er deprimert.. Men jeg kan ikke for det. Jeg blir så sliten av sosialt samvær, føle at man må være ‘på’ og tilstede i nuet.. Jeg har bare ikke energi. 

Skal det være sånn her resten av livet? Jeg begynner faktisk å lure på det. Skulle ønske noen kunne kikke inn i fremtiden for meg så jeg visste om det var verdt det eller ei. Det å holde ut. 

Jeg får dårlig samvittighet for at jeg ikke klarer å bare ‘skjerpe’ meg ut av depresjonen. At jeg ikke klarer å bare sprette opp om morran og ta konstruktive valg for meg selv. Jeg ville jo aldri dømt noen andre for å ha det sånn, men man er som kjent sin egen verste fiende.. 

I morgen er det time hos psykolog. Føler dialogen har kjørt seg litt fast og jeg får ikke så mye utbytte av det egentlig. Så må jeg reise ganske langt for å komme meg til avtalen, og det begynner å føles som om det ikke er verdt det lenger. De siste to ukene har jeg ikke greid å møte opp. Jeg føler meg bare som en mislykket pasient som gang på gang tropper opp og melder at jeg har det faktisk ikke bra denne gangen heller.. Noen ganger spør jeg meg selv om jeg kanskje har gått for lenge i terapi. At det har blitt en slags.. Jeg vet ikke helt. At jeg kommer til en profesjonell med forventning om å få hjelp til å få det bedre, så klaffer det ikke helt og så ender jeg bare opp med å kjenne på at jeg er en fiasko. Jeg har gått i behandling i så mange år nå, og jeg har hatt et par behandlere som virkelig har kommet under huden på meg og som jeg føler at yes, dette var verdt det. For meg koster det jo veldig mye å bare gå ut døra, og da kjenner jeg vel litt ekstra på det når motivasjonen ikke helt er der lengre. Når jeg ikke får helt utbytte av det. Hmm..

Long story short, så føler jeg at depresjonen min ikke blir tatt helt på alvor. Jeg greier jo ikke å ta den alvorlig selv engang. 

Måtte bare tømme hodet for natta. Det kverner rimelig intenst oppi der. Satser på at jeg har tømt meg nå.

 

 

En pustepause

Dagen har egentlig vært helt okey. Jeg kom meg opp av senga- såvidt- men jeg møtte opp og fikk en stort sett konstruktiv samtale med psykiater. Vi er enige om at jeg må finne noe å fylle dagene mine med, og jeg har tenkt litt på det og innsett at jeg må bli litt mer fleksibel rundt akkurat det. Det finnes en del tilbud i kommunen som ikke teller som en ren “jobb”, men det viktigste er jo faktisk å komme seg ut døra og ha et sted å være. Så jeg skal sprenge meg ut av komfortsona og prøve noe nytt! Plutselig finner jeg noe som er midt i blinken, you never know ya know? Dyrebeskyttelsen har jeg også lyst til å forhøre meg om jeg kan jobbe frivillig i. Må slutte å tenke så jævla svart/hvitt og litt mer outside the box. 

Ellers møtte jeg mamma i sentrum etterpå, og vi gikk ut å spiste. Skikkelig koselig, elsker mamma. Synes det er så kjekt at hun vil være så mye med meg, svarte fåret i familien og alt ting, mehe.. Dessverre falt jeg for fristelsen og kjøpte en pose med Mars sjokolade, og jeg visste det når jeg kjøpte den at ‘den der spyr jeg opp igjen’, men jeg kjøpte den likevel, og den kom selfølgelig i retur også. Men men.. Jeg gidder ikke å sparke meg selv for det, det bare er sånn akkurat nå og det hjelper meg ingenting å hate meg selv for det. Jeg har hatt skikkelig stygge tanker om meg selv ellers i dag, selv om jeg greide å ta buss i rush tid og allting. Det er så frustrerende, jeg sliter skikkelig med følelsen av å være så jævelsk mislykka og det tapper meg sånn for energi! Hvis jeg faktisk gjør noe annet enn å bare ligge i senga og prøve å sove meg ihjel, så får jeg ikke til å gi meg et klapp på skuldra- da renner det heller over i hjernen min av tanker av typen ‘Hvorfor klarer jeg ikke mer enn dette’, ‘jeg kommer aldri til å få til noe her i livet’, ‘Fyfaen så udugelig jeg er’. I tillegg kjøres flashbacks med alt det dumme jeg har sagt og gjort i hele livet mitt for full maskin.. Å få bukt med disse tankene er som å prøve å stoppe en foss med ei bøtte. Men jeg må jo finne ut av det, det er jo bare jeg som kan gjøre noe med det! 

Jeg føler mer og mer at det ikke er min hjerne lenger. Når jeg ble psykotisk de første gangene, så opplevde jeg jo å miste kontroll på egne tanker helt.. Men jeg ble i vertfall frisk igjen og fikk hodet på rett kjøl. Nå? Jeg har ikke kontroll på noe som helst der oppe. Jeg MÅ liksom tenke negativt, om absolutt alt, hele tiden. Men jeg glemmer kanskje litt at jeg er deprimert, og da er det jo sånn det foregår. Kanskje jeg glemmer hvordan ting var før. Kanskje har det alltid vært sånn. Hukommelsen er ikke helt på topp heller. Ingenting funker som det skal. 

Men jeg er i det minste ikke psykotisk nå! Og jeg greier jo å finne lyspunkt i tilværelsen her og der, ellers hadde jeg vært dau nå. I det siste har jeg bare kjent litt på følelsen av at ingenting går som det skal. Alt blir feil, rart, flaut, dumt. Jeg har alltid vært ganske dårlig på å ta valg for meg selv, men i det siste har det vært helt kriise. Når jeg er sammen med noen andre, spør jeg dem om absolutt alt. ‘Skal jeg gjøre sånn her eller sånn der? DU må velge for meg!’ Jeg må trene på å ta valg fremover. Trene på å få tillit til magefølelsen og hjernen igjen. Og finne motivasjonen til å GJØRE ting, ikke bare gjemme meg under dyna og håpe jeg aldri våkner igjen. It doesn’t work that way, honey. 

I morgen har jeg to mål: Dra på butikken og handle inn sunne matvarer (IKKE spy-mat, som jeg så delikat kaller det…) og å ta meg en joggetur. Den kan være unnagjort på fem minutter om så, men jeg skal gjøre det- ta på meg treningstøy og joggesko og trosse dørstokkmila. That’s my goals. Ja, også ikke kaste opp da. Det er jo kanskje det viktigste målet. Ok, det ultimate målet er å skape en OK dag! Det er utfordring nok når det ikke står noe på agendaen og jeg må fylle opp dagen selv. Da er det så lett å bare ligge i senga og hate det livet jeg ikke får helt til.

Men jeg SKAL komme dit en dag! Til et meningsfullt liv, med innhold, utfordringer og mestringsfølelse. Det er jeg bestemt på. Det er det jeg jobber mot.  

Avslutter med tre ting jeg er takknemlig for akkurat nå: 

-Mamma. Det mest godhjerta menneske jeg vet om.

-Kroppen min, som hittil har holdt ut at jeg herjer sånn med den.

-At jeg har et hjelpeapparat rundt meg, selv om jeg opplever å stå litt fast for tiden og at hjelpen ikke helt.. Når frem. Jeg vet at de som skal hjelpe meg, har de beste intensjoner og ønsker at jeg skal leve et friskt liv. 

-At jeg har folk i livet mitt som ringer og sender meldinger, som bryr seg selv om jeg i perioder er asosial og ikke rører telefonen, at folk vil være sammen med meg selv om jeg er en depressed motherfucker som suger all positiv energi ut av et rom (føler jeg selv i vertfall).. Det er ikke en selfølge, og mange har gitt meg opp i årenes løp, men jeg har fortsatt NOEN og det betyr ALT. *Kjærleik* 

-At mulighetene ligger der ute foran meg om jeg noen gang (en vakker dag, bank i bordet!) blir i stand til å gripe dem.. 

-At det er litt spennende at jeg ikke enda vet helt hva jeg vil med livet mitt.. Selv om det periodevis gjør meg deprimert.. Det er også litt interessant!

– Det lille, vakre håpet om at ting KAN faktisk bli bedre.. Det kan jo alltid det! 

 

Sånn, det blir alltid fler punkter enn jeg tror 🙂

God natt!

Another day in quicksand

Livet mitt er så kjedelig at det ikke er så mye å blogge om. Annet en deprimert piss som jeg egentlig fint kunne holdt for meg selv.. (Men jeg har så få lesere at det er nesten det jeg gjør, hehe). Jeg vil så gjerne være positiv og sprudlende, full av energi og tiltakslyst- men det er helt flatt inni meg. Jeg pleide å være så forbanna følsom at det nesten var slitsomt, nå savner jeg det. Jeg har blitt en jævla zombie, bare det negative får plass i hodet og kroppen og jeg får liksom ikke ny input. Men da må man kanskje komme seg ut døra og oppsøke det, og det gjør jeg jo ikke akkurat. Eller, jeg har gjort det- blitt med venner ut for å skate eller dra på kino, men så har det liksom dabbet av de siste ukene og nå er jeg så kjedelig og deprimerende å være rundt at jeg tror faktisk vennene mine er lei av meg!

I morgen har jeg time hos psykiater og jeg har vel egentlig ikke de store forventningene.. Men jeg kommer meg ivertfall ut døra (om alt går som det skal vel og merke, og det er sånn ca. 10 grunner til at det ikke skal gå, som fks. at jeg har så mye angst at jeg sliter med å gå til postkassa….) og om jeg bare klarer det så skjer det ivertfall noe den dagen!

Men on a positive note: Jeg har ikke begått bulimi i dag, og det er jo noe. Og jeg har blitt litt mer bevisst på å få i meg sunn mat som gjør godt for kropp og psyke, dette er noe jeg er motivert til å ta tak i og fortsette med. Da gjør jeg ivertfall noe snilt for meg selv.

Tenkte jeg skulle skrive ned noen punkter på hvordan jeg vil at livet skal være om seks måneder, så here goes:

1) Jeg vil være fornøyd med at kroppen min er frisk, og ikke være så obsessed med hvordan den ser ut. Jeg vil være i bedre fysisk form og utfordre kroppen min med nye aktiviteter, som f.eks klatring.

2) Jeg vil ha noe meningsfullt å fylle dagene med, noe som gir meg grunn og motivasjon til å ha litt struktur og faste rammer. Ideelt sett er dette en jobb, det er det jeg ønsker meg mer enn noe annet, men jeg bør kanskje være åpen for at det kan være andre ting som kanskje ikke krever så mye av meg. Frivillig arbeid kan være noe å sjekke ut.

3) Jeg vil trives i mitt eget hjem. Det har skjedd en del ubehagelige ting som gjør at jeg ikke føler meg helt trygg på å være i min egen leilighet, men jeg ønsker virkelig å kunne ta tilbake mitt sted.

4) Jeg vil ha et mer sunt liv! Med tanke på gode rutiner, god søvnhygiene, fysisk aktivitet og kosthold. Jeg vil bli kvitt bulimien, og jeg har også veldig lyst til å kutte ut den forbanna røyken jeg er så avhengig av. DET hadde vært deilig!

5) Jeg vil være mer bevisst på hva som er bra i livet mitt. Akkurat nå sliter jeg litt med å telle velsignelsene mine, men jeg er jo blessed med en fantastisk familie og har få men gode venner. Jeg vil ta mer vare på relasjoner og ønsker også å etablere nye vennskap. Det krever virkelig at jeg sprenger meg ut av komfort sonen. But aaaanything is possible, som min kjære pleier å si.

Life in slow motion

Når jeg tok opp regelmessig blogging, var målet mitt å loggføre en forhåpentligvis fremgang med tanke på personlig utvikling- jeg ville motivere meg selv til å bli friskere. Jeg håpet vel på å dokumentere meg fram til en suksesshistorie, og da tenker jeg på suksess som et liv som frisk, sunn, og fornøyd.

 

Sånn har det ikke helt gått, og det gjør meg trist og umotivert. I det siste har det blitt full stopp på meg, jeg har falt tilbake til bulimi, massiv angst og hat på eget utseende (og ikke minst: Innside), og jeg er deprimert. Jeg opplever ikke lenger å stå stille, jeg har rykket bakover og ned i kjelleren.

 

Jeg brukte så mange år på å bli frisk fra spiseforstyrrelsen, det var beinhard jobbing og jeg måtte sprenge meg ut av komfortsonen for å finne en løsning på problemene mine. Når jeg omsider greide å legge det bak meg, var jeg fast bestemt på at tilbake i spiseforstyrrelsens grep skulle jeg aldri havne igjen. Det gjør meg så lei at nå er det på’an igjen. Jeg trodde virkelig at det var et tilbakelagt kapittel, og jeg føler meg så.. Fiasko. Som om jeg har sviktet meg selv, skikkelig.

 

Samtidig.. Samtidig er livet så vanskelig nå at spiseforstyrrelsen blir en flytevest. Og man tar ikke av seg flytevesten mens man driver rundt på havet, det gjør man når man har svømt inn til land. Jeg prøver å gi meg selv litt slækk, tenke at sånn er det nå- det er shit times og jeg gjør så godt jeg kan. Jeg kunne sikkert gjort mye mer, men akkurat nå er dette alt jeg har krefter til- å holde meg flytende.

 

Skulle ønske jeg kunne ha troen på at ting vil bli bedre, bare.. Jeg har hatt det vanskelig så lenge nå, at drømmen om et bedre liv virker som en barnslig fantasi- it’s never going to happen. Jeg går fortsatt regelmessig i terapi, og det har null effekt på meg. Psykolog, psykiater- jeg er fortsatt en “dårlig” pasient som ikke evner å bli noe bedre. Jeg blir bare verre! Jeg begynner å tenke at det er bortkastet tid å gå i behandling faktisk, for jeg kommer ingen vei og det drar så jævlig ned selvbildet mitt, at jeg får så mye hjelp og likevel spinner jeg fast i gamle spor.

 

Jeg vet bare at jeg må gjøre noe. Jeg står liksom med en fot i grava og drømmer om å bare avslutte dette livet, mens den andre foten vil fortsette å prøve, kjempe for et liv som sunn, frisk og fornøyd. Jeg tenker vel litt som så, at kanskje vil jeg det ikke sterkt nok. Jeg gir det jo ikke 100% med den attituden.

 

Men det er så vanskelig med å være psykisk syk, du må liksom ha svarene selv. Og det er vanskelig når man har gått tom for bensin, er deprimert og desillusjonert, sliten og utbrent. Hvor skal man hente kreftene fra? Hva gjør man når fagfolka ikke klarer å hjelpe, annet enn å klandre seg selv?

 

Jeg vet liksom ikke helt om jeg vil ha livet lenger. Når jeg veier for og imot er det ikke så mye som holder meg igjen lenger, det viktigste argumentet er vel at jeg ikke ønsker at familien skal gå gjennom det å miste meg. Jeg er fortsatt ikke så deprimert at jeg ikke greier å se det lenger, og det er jo noe. Da er det jo noe friskt igjen i meg!

 

Jeg er bare så lei tilbakefall, å kjempe de samme kampene om igjen, følelsen av å kveles inni min egen kropp. Forrådes av mitt eget hode. Jeg trenger at noe løsner snart. At jeg får litt fighter i meg igjen.. Litt energi så jeg kan prøve pittelitt hardere.

 

Samtidig så er jeg jo her fortsatt, så kanskje jeg skal si meg fornøyd med det. Se på det jeg går gjennom som en pause i en hard kamp, heller enn et setback. Det finnes jo enda håp. Ellers hadde jeg vært død nå.

 

Kanskje skal det være godt nok. Akkurat nå.. Mens jeg prøver å lappe meg selv sammen igjen.

Good night and good luck

Kaos.

Alt er kaos inni meg.

Tankene kjøres non stop,

følelsene er barbarer som herjer vilt inni kroppen.

Stopp, skriker hodet men det nytter ikke.

Føler meg svak, maktesløs.

 

Lyspunktet er Sheby. Min kjære som akkurat nå sover under Afrikas stjernehimmel. Mannen det ikke finnes en fremtid for, ikke sammen med meg. Et forhold som er dødsdømt, men som likevel er, enn så lenge.

Jeg dro tilbake for hans skyld, litt mer tid sammen, litt mer kjærlighet, elskov, nærhet, gode ord og myke kyss.

For å puste liv i det, litt lenger. Det gode. Det håpefulle. Så kom jeg hjem til dette.

 

Det kalde landet mitt der fremmede aldri snakker sammen. Alt det jeg reiste fra: De vonde tankene som risser inn i hjernebarken. Følelsene som klorer seg fast blant innvollene. Blir til en del av meg, min identitet. Jeg er det jeg føler meg som. Det jeg tenker. Akkurat sånn. Verdiløs.

 

Skjerp deg, Sunniva. Tenk deg ut av denne brønnen av selvdestruktive mønster. Prøv litt hardere. Fight back, som venninna mi pleier å si. Men det nytter jo ikke! Jeg har kjempet disse kampene før, orker ikke plukke opp våpnene en gang til. Jeg har for faen ingen våpen igjen! En stemme i hodet sier at det siste slaget har falt, nå gjenstår bare å slepe seg bort fra slagmarken. Finne et stille, mørkt sted å sovne inn på. Bort, bort fra alt. Fra meg selv mest av alt. Gli ut av kroppen min og bli til ingenting.

Snart, hvisker jeg til meg selv. Veldig snart.

 

Husker ikke hvorfor lenger. Hvorfor holdt jeg ut, det å holde døden på avstand. Hva holdt jeg ut for? Noe bedre, en bedre versjon av meg selv, et bedre liv for meg selv. Og så var det bare en luftspeiling i ørkenen. Jeg føler meg så dum! Som holdt liv i håpet så lenge. Latterlig. Jeg blir jo aldri noe mer enn den jeg er.

 

Håpløst.

Det er håpløst

Alle drømmer, knust

Igjen gjenstår en virkelighet

som er alt for virkelig

Mareritt med åpne øyne

Jeg vil ikke se mer

Ikke høre

Ikke være

Jeg vil løpe så fort jeg kan

Bort fra livet og de levende

Inn dødens porter

La mørket omslutte meg.

Råtne og bli til jord

Så mørket inni meg ikke har en plass å bo lenger

 

Jeg håper du forstår. Om du finner disse ordene. Når jeg ikke finnes mer. Og du leter etter svar. Jeg trenger at du forstår. Og så må du gå videre. Livet er for de levende. Lev litt mer, for meg. Fordi jeg er glad i deg. Selv om jeg forlot deg. Jeg håper du forstår. At jeg trengte å forlate meg selv.

Little do you know

Nok en dag med bulimi. Det blir oftere og oftere nå. Følelser som blir for store for kroppen og må spys opp. Jeg klarer ikke å bry meg heller. Hva er vitsen med å være ‘frisk’ når jeg er så syk? Jeg er vel i ferd med å ta livet av meg sakte. Og det føles helt ok.

I dag har jeg ikke tenkt en eneste positiv tanke. Alt er bare grått og tåkete i hodet mitt. Jeg føler at selvhatet ligger som en renneløkke rundt halsen min. For hvert jævla minutt strammes den hardere. Livet blir mer og mer uutholdelig. Har en klump av uforløste tårer bak øyelokkene, men å faktisk gråte? Husker ikke sist gang jeg gråt.

Er lei meg for alt. For at mine nærmeste har så lite tro på meg. For alltid å komme til kort. For at livet ble som det ble. For at jeg har levd mer enn halve livet uten pappa- min sjelevenn og den eneste som virkelig har sett meg. For at mannen jeg er glad i er så langt borte. For at forholdet vårt ikke har en sjangs. For alt jeg ikke mestrer. For at jeg er så feig og svak. Mislykket og dum. Stygg og ekkel. Alle de vonde merkelappene jeg gir meg selv, og ikke klarer å endre. At behandler etter behandler gir meg opp. At jeg aldri blir bedre!

Går bare her og tar opp plass. Vandrer rundt som en død blant de levende. Har lyst til å skrike ‘unnskyld!’ til hele verden. Unnskyld for at jeg ble født. Unnskyld at jeg tar opp plass i et system som ikke har ressurser til å hjelpe alle. Unnskyld til familien, for at jeg ikke er god nok.

Nok ord nå. Nok negativitet som strømmer ned på virtuelt papir.

Nok, det er nok nå.