En kreftsvulst på sjelen

Jeg klarer ikke å komme meg ut av depresjonen. Klarer ikke skjerpe meg, ta meg sammen. Jeg spør meg selv hva jeg egentlig vil, og svaret er.. Ingenting. Få fred. Ikke mer tanker, grubling, angst. Bare ingenting. Ikke mer tid, forventninger jeg ikke klarer å innfri, dager jeg ikke orker å fylle.

 

Det er som om det vokser en kreftsvulst på selve sjelen. For hver dag er det litt mindre igjen av meg. 16 år.. 16 endeløse, seige, jævlige år. Skjønner du at jeg ikke lenger klarer å si til meg selv at det vil bli bedre?

 

Jeg vil at det skal være over. Vil gli ut av min egen kropp og være fri. Ikke bundet til kjøtt, rødt blod og bleke knokler. Ikke ha en bedragersk hjerne som bare tar pause fra depresjon for å bli psykotisk. Jeg orker ikke mer av dette livet som jeg ikke klarer å leve.

 

Det er bare det, at jeg orker ikke å gjøre dere mer vondt. Jeg vet ikke hvordan jeg får det jeg ønsker meg mest av alt uten å risikere at valget mitt knuser dere. Vet ikke hvordan jeg setter meg selv fri uten å fange dere i sorgen. Dere få, som fremdeles er glad i meg.

 

Jeg skriver ikke lenger først og fremst for min egen del. Jeg skriver så jeg kan legge igjen en innsikt i hodet mitt, så dere kan se at jeg kjempet, jeg prøvde. For jeg kjemper, jeg prøver. Men jeg tror ikke jeg vil komme seirende ut, fra denne kampen i hodet mitt. Jeg har gått tom for våpen, tom for ammunisjon, tom for krefter.

 

I morgen er en ny dag. En ny, fordømt dag. Jeg vet ikke hvordan jeg skal komme meg gjennom den, men jeg vet at jeg vil gjøre det på et vis. Slik alle mine dager har passert. Noen ganger får jeg en panisk, irrasjonell frykt for at jeg aldri skal dø. Er ikke det rart? At årene skal gå, mens jeg er fanget her, i denne stygge kroppen. Mitt eget fengsel. Min egen celle i helvete.

 

’Røm’, hvisker stemmen i hodet. ‘Stikk av mens du kan. De tåler å miste deg. Du kommer til å dø en dag uansett. Skal du virkelig la det strekke ut så mye lenger? Fortjener du ikke å gjøre det som er best for deg selv for en gangs skyld? Du har holdt ut alle disse årene, er ikke det nok? Er det så mye mer barmhjertig å la dem se deg råtne sakte bort?’

 

Jeg liker den stemmen. Det er den som er god mot meg, den som gir meg trøst. Jeg tør bare ikke stole på at den vet best.

 

Dere må vite at.. Døden kan komme som en velsignelse, en reddende engel. Døden kan være en lengsel, en kjærkommen redning. Og når den kommer til meg, for det vil den jo, uansett hvordan.. Ikke sørg. Ikke la det knekke dere.

 

Det er jeg ikke verdt.

 

Døden i hvitøyet, djevelen i hodet

Så hvordan går det? Jeg prøver å tøyle den jævla hjernen min så godt jeg kan. Det går ikke helt smooth må jeg ærlig innrømme. Selvmordstankene er der stadig, blir mer og mer konkrete; Jeg legger planer men noe holder enda igjen. Jeg spør meg selv hvor lenge, hvor lenge skal denne tautrekkingen mellom liv og død vare før nok er nok? Jeg er sliten, sliten til beinet og håpet.. Det MÅ jo fortsatt være der, ellers ville jeg ikke vært her. Men jeg tror det ikke, ser det ikke, føler det ikke.

 

Holdt meg unna innleggelse, men jeg merker at det bare er et spørsmål om tid nå, er på glattisen, altfor nær bristepunktet. Galskapen presser på som en veddeløpshest, tordner bak pannen og angstklumpen i magen har vokst til en isbre. Sover elendig om i det hele tatt, lite matlyst og tankene mine blir så HØYLYTTE og umulig å ta kontroll over. ‘Ekle parasitt, hvor lenge skal du holde ut for ingenting, KUTT strupen din og få det overstått din feige udugelige jævel’. Min egen stemme, kald, konkret, ærlig, så uutholdelig ærlig og jeg blir naken og hudløs. Ingen steder å gjemme seg når det er i eget hode angrepene kommer fra.

 

Det har vart så lenge. Halve livet mitt i krig mot meg selv. En sønderskutt sjel og livløse øyne. Hvem er det slitne vraket i speilet? Hvordan ble jeg henne? Stygg fra innsiden og ut. Dekket av arr, skitne fingeravtrykk på sjelen.. Sjel, hvilken sjel? Jeg er en levende død. Alt du ser er bare skuespill. En robot av kjøtt og blod, programmert til selvdestruksjon. Ingen fremtid, bare disse meningsløse dagene som smeller som boksehansker i trynet mitt.

Jeg er døende. Kjenner det i hele meg. At tiden renner ut. At kreftene tok slutt for lenge siden. ‘Bare legg deg ned og vent, la døden innhente deg din jævla demon’. Stemmen i hodet, klokkeklar.

 

Nei. Ikke enda. Jeg er ikke helt klar enda. Gi meg litt mer tid. Jeg gir meg selv.. Litt mer.. Tid.

 

Sunniva, ditt naut

Ah, here we go again.. Som vanlig når depresjonen begynner å nærme seg bristepunktet bikker jeg over i en grensepsykose/hypomani..

 

Da blir jeg ikke så kjekk å ha med, kranglefant og keyboard warrior og gud som jeg skammer meg etterpå.

 

 

Dette er et sviende nederlag for meg, og jeg satt meg ned med diverse ‘hasta la vista’ midler og tenkte nå orker jeg faen ikke mer. Men så tenkte jeg på mamma, snille mamma, som er den eneste som har nøkkel til leiligheten min og så trakk jeg et skikkelig magadrag og syklet til avtale hos psykolog i stedet for.

 

Jeg er i gode hender, og dette skal gå greit. Tror jeg. Velger å håpe på det. Dette klarer jeg. Selv om jeg er et grautnaut.. Men siden oddsen er stor for at det blir verre før det blir bedre, gjør jeg det eneste ansvarlige: Logger av internett på ubestemt tid.

 

Om keyboard warrior psykosefantomet Sunniva har funnet veien til ditt kommentarfelt: Unnskyld 🌹

 

Nå krysser jeg fingrene for at det har blitt plukket opp tidlig nok til at bremsene kicker inn før jeg når nok en heidundrende psykose.. GUD, jeg er IKKE klar for det 😓

 

Jeg er redd!

Pust, ditt naut.

Klart vanskelige ting før.

Get your helmet!

 

Blogges plutselig 😘

To hell and beyond

Helvete så ting går skeis for tiden. Psyken dingler i en tynn tråd og de siste dagene har vært helt knekk. Har stort sett ligget sammenkrøpet under dyna mens selvmordstankene har gjort meg helt paralysert. Vet du hva det verste er..? Jeg tør ikke å ta livet mitt! Og det gjør at jeg føler meg som verdens mest motbydelige svekling.

 

Jeg greier jo ikke å la være å overtenke ALT. Det hindrer meg i å bare hoppe i ting, også døden. For tenk om jeg ikke lykkes i å kverke meg selv, og ender opp med en amputert kropp, innelåst på psyk uten mulighet for en ny sjangse? Hva vil det gjøre med familien min, hva vil det gjøre med den som finner liket mitt? Jeg ser for meg mamma som får et sjokk hun aldri vil komme over, søsknene mine som kveles av skyldtanker.. Har prøvd å formulere et skikkelig selvmordsbrev, prøvd å finne ordene som kan bøte mest mulig på skaden, men for en gangs skyld- når det teller som mest for faen- så svikter ordene meg. De blir for små, for puslete, de strekker ikke til.

 

Så er jeg redd for smerten. Å ta selvmord er ikke lett, det er det vanskeligste ett menneske kan gjøre og jeg skulle ønske folk forstod det. Sist jeg var innlagt på psyk, gjorde jeg et realt forsøk, jeg strangulerte meg selv og FYTTIHELVETE så vondt det gjorde! Blodet sprengte i hodet så øynene ville poppe ut, halsen stod i fyr, hender og føtter dovnet bort og fy faen så lang tid det tok. Jeg måtte svime av før de kunne kutte meg løs, og jeg var så forbanna etterpå for at de hadde ødelagt for meg, at jeg prøvde å bite meg vei til pulsåra. Jeg var helt blodskutt i øynene i ukesvis etterpå, og en av sykepleierne som var tilstede sa til meg at «Det der er det verste jeg har sett, Sunniva. Noensinne!». Det var pokker så traumatiserende, og jeg er enda litt forbanna for at de ødela for meg. For once I had the guts to go all in.

 

Faen. Faen ta feige lille meg og faen ta at jeg ikke bare kan bestemme meg for om jeg skal leve eller dø. For skal jeg leve så må jeg faen dundre meg LEVE også, ikke bare råtne langsomt i alt som er vondt og vanskelig. Hvorfor gjør jeg livet så jævla komplisert?? Kan noen reboote meg, slette fortida og alle spøkelsene der så jeg kan være traumefri, rein i sjela, rein i kroppen, uskyldig og blåøyd, tro det beste om folk og så jeg kan slippe å være så redd hele tida? Hvorfor greier jeg det ikke selv? Start på nytt, sier jeg til meg selv. Begynn morgendagen med blanke ark. Så kommer morgendagen og jeg er en liten vettskremt drittunge igjen, redd for lyset, redd for livet, full av selvhat, full av angst og ikke faen om jeg reiser meg fra senga og går ut den jævla døra, IKKE FAEN. Så får jeg enda en grunn til å hate meg selv, enda en grunn til å bukke under for selvforakten, enda en grunn til hvorfor livet ikke er for sånne som meg.

 

I morgen har jeg time hos ettervernspoliklinikken, og OM jeg kommer meg dit, som det finnes tusen dumme grunner inkludert drittangst for at jeg ikke gjør, så skal jeg manne meg opp til å spørre om jeg kan bli innlagt igjen. For å gå hjemme med medisiner nok til å kverke en hest, er ikke det beste for meg akkurat nå- det skjønner til og med jeg. Men representantene fra psykiatrien jeg har møtt til nå mener at det er helt forsvarlig..

 

Jeg vet bare ikke om jeg bryr meg nok om meg selv til å gjøre det.

 

 

 

Good morning 🌹

Ny dag, nye muligheter til å feile! Neida/joda.. Men fra (sånn halvveis) spøk til alvor: Denne dagen skal bli bra. Har tenkt å hive meg på sykkelen og dra på besøk til bestemor, trening og sosialisering i en smekk. Så da er planen snekret for en bra dag! Nå våger du ikke å krype til sengs igjen Sunniva!!! *streng stemme*

 

Jeg har jo tenkt mye på at jeg trenger noe å brenne for, noe å føle lidenskap for og ikke minst: Noe å fylle dagene med. Jeg har vært så fokusert på at det skulle være en jobb, men det har blitt mye vanskeligere enn jeg så for meg, av diverse grunner. Men i går fikk jeg en liten åpenbaring: Jeg har jo bloggen! Jeg elsker å skrive, det er min lidenskap nummer én! Jeg elsker å være kreativ, elsker å pusle sammen ord til de blir sånn jeg vil ha det. Så fremover skal jeg legge enda mer krefter på å drifte denne bloggen- skrive mer allsidig, ta bedre bilder, legge enda mer tid og omtanke i blogginnlegg- og jeg skal gjøre det for min egen del, fordi det er kjekt og gir meg mestringsfølelse. Jeg driter i statistikken, har ikke engang lastet ned  Google analytics og har ingen planer om å gjøre det heller. Da ser jeg for meg at jeg bare hadde blitt demotivert og hengt meg opp i helt feil fokus. Jeg liker ikke tall, det er ORD som er min greie!

 

Planen er å skrive litt mer varierte innlegg, har jo en del kategorier som har blitt neglisjert i det siste. Jeg er på konstant leting etter blogger jeg liker å lese, men har enda ikke funnet noen som har alt jeg leter etter. Målet mitt er å skape en slik blogg selv!

 

Jeg har ingen ambisjoner om å leve av bloggen, det tror jeg hadde tatt knekken på skrivegleden og personlig er jeg drittlei av blogger som er proppa full av annonser og spons. Jeg har jobba i butikk før, å være selger er ikke noe for meg!

 

Motivasjonen er i hvertfall på topp ☺️ Nå skal jeg rulle avgårde.

 

Håper dere har en helt fæb morgen!

 

Slow but steady

Ikke gå fra meg her.

Gi meg litt mer tid til å ta deg igjen..

Jeg orker ikke å bli etterlatt her i mørket

Men jeg er fortsatt redd for det nådeløse lyset

Bare vent litt..

En dag skal jeg bli klar

Vær så snill og ikke forlat meg her

På bunnen av ingenting

 

 

Alle løper fra meg og jeg begynner å innse at jeg kanskje aldri vil ta dem igjen. De lever så mye mer enn det jeg gjør, de setter mål og når dem, reiser til nye steder uten meg, klatrer opp karrierestigen og popper ut kid etter kid. Jeg har nok med å holde meg flytende, i denne sumpen av depresjon- paralysert av angst og blottet for selvdesiplin.

 

Sutre, sutre, klage, klage.. Dette får IKKE bli et deppeinnlegg. Denne dagen har ikke gått helt på skinner, men den har vært helt okey- om jeg greier å la selvpinings pisken ligge i fred. Men hvis jeg skal gi meg selv litt konstruktiv kritikk: Giiirl, greit at du er deppa og ingenting kommer gratis just nu.. Men du har mye å vinne på å utvikle hakket mer selvdisiplin. For det skorter det på her i gården.

 

Jeg kan liksom stå opp og være fresh og uthvilt, så begynner den depressive remja å dure i hodet, og vips så har jeg funnet veien tilbake til dyna igjen. Det skjedde i dag, og jeg ville egentlig ikke skrive det her- for det er jo et nederlag. Men samtidig så vil jeg gi et realistisk bilde av mitt liv, og da må det være rom for ærlighet. Det er mye to skritt frem, tre tilbake. Mye frustrasjon og å stange hodet i veggen. Og det krever mye å blogge om min vei mot ett friskere, sunnere, gladere liv, når jeg føler at jeg går på trynet hver bidige dag omtrent- og ganske ofte tenker jeg at ‘helvete, jeg kommer jo ingen vei i dette tempoet her!’.. Og noen ganger tenker jeg at ‘faen heller, jeg går jo baklengs’.

 

Men jeg begynner vel å forstå at om jeg hadde et enkelt liv (om det finnes noe slikt) så hadde jeg sikkert kjedet meg til døde. Det er utfordringer hver dag, jeg må jobbe hardt for ting andre gjør på autopiloten, og når jeg først har det bra- så har jeg det veldig bra! Livet mitt består av dype kontraster, highest highs and lowest lows. Og jeg vet faktisk ikke- om jeg skal være helt ærlig- om jeg ville hatt det på noen annen måte.

 

Det suger selvfølgelig å ha tilbakevendende depresjoner, men jeg vet- Jeg velger å TRO- at jeg kan spa frem årsakene til disse og rykke dem opp med rota. Jeg nekter å gå på antidepressiva fordi 1) Jeg har ekstremt dårlig erfaring med det fra tidligere og 2) Jeg vet hvorfor jeg er deprimert og selv om det er mange og komplekse årsaker til det- så kan jeg gjøre noe med det.

 

Jeg vet du tror jeg har gitt opp  

fordi jeg kryper så sakte at du ikke ser at jeg kravler meg fremover likevel

Men jeg gjør det

så knærne er blodige..

Ja, jeg er sneglen og du en Ferrari

Og det gjør meg ingenting å være bakerst

For på en god dag husker jeg hvor jeg startet

og det er langt tilbake dit

 

 

God natt 🦋

Feeling alright

God morgen 🌹

 

Tror jeg nærmer meg en måned uten bulimi nå. Yes, girl! Og i går tok jeg en løpetur, selv om dørstokken var mile high- but I did it! Hver gang jeg greier å ta konstruktive valg er en seier, og jeg skal trene på å faktisk registrere det, og fylle på sekken med positive opplevelser og ting jeg mestrer. Så om det virker som om jeg driver med hemningsløs selvskryt her inne, så forstår dere forhåpentligvis hva det bunner i 😉

 

Denne dagen har jeg kjekke planer med familien, skal være mye utendørs og kose meg med tantegullet. Åh, jeg kunne skrevet side på side om min skjønne Aillon ❤️ Å bli tante er noe av det beste som har skjedd meg, det er så mye kjærlighet og jeg føler liksom.. Shit, jeg trenger ikke å bli mor selv- denne krabaten er nok for meg. Men jeg vil gjerne ha fler tanteunger, hører dere bror og søstre?? I’m ready!

 

Håper dere får en super dag 😘

 

 

What’s in your head

Fine dager..

Familiekos, sol, fregner på nesa, appelsiner og kvikklunsj.

 

Stemmen i hodet som sier at nå må du snart dø.

 

Hysj, sier jeg. La meg leve litt i fred. Jeg har bestemt meg for å fortsette å prøve, gi dette ene livet en sjanse, legge ned innsats og bevege meg fremover. Slutt å dra meg ned.

 

Men tenk om det ikke går. Har du tenkt over hvor mye i livet ditt du ikke får til? Du kommer nok aldri til å greie det heller. Du er mislykket, en fiasko. Du er stygg. Ikke vis trynet ditt offentlig, du gjør andre kvalm.

 

Jeg har det fint akkurat nå. Gidder ikke henge meg opp i den tankerekka der. Det er sol. Folk er glade. Det ligger en avslappet vibe over hele byen, det er vår nå- snart sommer i dette kalde landet. JEG HAR DET FINT.

 

En dag vil du dø uansett. Hvorfor ikke bare gjøre det nå? Før du rekker å fucke opp noe nytt? Det er ikke lenge til neste gang du ender opp på psykiatrisk, det vet du. Knuste glass, blod over alt, hender i håndjern. Hvite vegger og beltesenger som strammer så hardt at det gjør vondt. Isolasjon. Du klarer ikke det der en gang til. Du er ikke sterk nok. Du har for faen ikke kommet deg videre etter sist gang!

 

Nei. Jeg går ikke inn i det. Det får bare være bakgrunnsstøyen akkurat nå. Vil ikke tenke de tankene mer. Vil tenke nytt, tenke annerledes. Vil nyte øyeblikket og være tilstede. Ikke drukne i tanker jeg har tenkt tusen ganger før. Jeg er her. Nå. Fri. Jeg kan gå hvor jeg vil, når jeg vil. Jeg kan tenke akkurat det jeg velger selv.

 

Men du greier ikke å bytte kanal i hodet, gjør du vel. Du tenker på depresjon og død hele tiden. Som klør og tenner som har klort og bitt seg fast, sprøytet gift inn i blodårene.. Hele du er syk. Og du kommer aldri til å bli frisk igjen. Du husker det ikke, gjør du vel. Hvordan det var å være frisk. Du kommer aldri til å få et enkelt liv. Du er for komplisert. Du har for mye bagasje. Blod på hendene og skitten i sjelen. Det er ikke noe VITS i å fortsette, skjønner du det ditt dumme naut?!

 

Stille. Ikke tenk. Pust. Dype pust langt ned i magen. Det går bra. Det går over. Det var bare tanker.

 

Et lite innblikk i hodet mitt, slik det ser ut for tiden. Slik det har sett ut i lange tider. Et ego spaltet i to, en del som vil dø og en del som vil leve. En konstant kamp mellom to motpoler. Jeg vet helt ærlig ikke hvem jeg egentlig heier på. Hva jeg innerst inne vil. Kanskje står jeg stille helt til jeg finner det ut. Kaste seg utfor stupet eller bygge en bro?

 

Jeg prøver. Det er bare ikke godt nok.

Hallololoy

Denne dagen skal steike faen meg bli bra! Selv om jeg våknet opp paddesur.. Jeg er sykt morgengretten hvis jeg ikke har fått nok søvn, men greide i hvertfall å stå opp før klokka 12, så high five to me!

 

Prøver å trene litt hver dag nå, har et notat på telefonen der jeg skriver ned alt av fysisk aktivitet jeg har gjort i løpet av dagen. Da mener jeg ALT; En runde med støvsugeren, en tur til butikken, noen kjappe sit ups, en dans foran speilet mens jeg pusser tenner.. Det er veldig motiverende faktisk, bare et lite tips 😘

 

Denne dagen skal bli en skikkelig koosedag med familie, s🌞l og god mat. Alle negative tanker skal fordrives, jeg unner meg en timeout fra de greiene der.

 

Nå skal jeg spise en sunn frokost, et tips? Polarbrød, guacamole med mye hvitløk, et par skiver tomat, toppes med spinatblader. Supersunt og djevelsk godt!

 

Håper dere får en super dag 🌹

Live more, worry less.

Denne dagen har vært fin. Jeg har greid å holde selvmordstankene i sjakk, og klart å snakke meg ut av de verste angst triggerne. En ting jeg sliter mye med er skam og skyld tanker for alt mulig galt jeg har sagt og gjort gjennom livet, men i dag greide jeg å ta meg i det og tenke “Ja, men du er jo faktisk et menneske Sunniva! Mennesker GJØR feil”. For det er jo sant! Jeg går jo ikke og tenker på alle mulige feil andre har gjort, det skjønner til og med jeg at hadde vært helt latterlig- men hvorfor skal jeg da gjøre det mot meg selv? Det finnes jo ikke konstruktivt å gå og kverne på sånne ting, det er noe annet å lære av sine feil enn det er å konstant gå rundt å piske seg selv for det- det gjør ikke en dritt i forskjell, og det blir jo bare selvpining. Og tar meg bort fra å leve i nuet, ikke minst. Live more, worry less! Mitt nye slagord.

 

Noen ganger tenker jeg at jeg har så mye feillært atferd at jeg kommer til å bruke resten av livet mitt til å lære meg av med det, hah.. Men det er jo forsåvidt et spennende prosjekt, om jeg greier å se det fra en litt mer positiv vinkel. Og apropos positive vinkler: I dag spiste jeg sjokolade uten at det utartet seg til spisekick eller at jeg måtte kaste opp etterpå! Jeg spiste “for mye” til middag også, uten at det freaka meg ut. Det er framskritt! Kan faktisk ikke huske når jeg stakk finger’n i halsen sist, så da har det gått en stund. Thumbs up for det, jeg er faktisk stolt av meg selv! Jeg er så proff på å svartmale alt hele tiden, men det er jo faktisk noe som går fremover.

 

Jeg så forresten på instagram i dag at klimaaktivist og miljøforkjemper Greta Thunberg er på Time’s liste over de hundre mest innflytelsesrike menneskene i 2019, det er så kult! Hun er definitivt en av mine idoler. Så ung, så engasjert, så stødig i sin sak.. Se talen hun holdt for EU politikerne om du ikke skjønner hva jeg snakker om! Hun er i tillegg nominert til Nobels fredspris, og jeg håper hun får den. *fangirling* Nei, men helt alvorlig: Det hun gjør er så modig, inspirerende og beundringsverdig. Jeg ‘samler’ på mennesker som inspirerer meg, og Greta er on the top of my list. Når JEG var en tenåring så jeg opp til Victorias Secret modellene og var mer opptatt av hvordan jeg kunne bli en to meter høy megababe enn å redde miljøet.. Takk og pris for at det finnes tenåringer som Greta Thunberg, sier jeg bare.

 

Jeg kan definitivt gjøre mer for å bidra til en bedre verden, jeg jobber med noen mål som f.eks å bruke sykkel så ofte jeg kan, shoppe mye mindre, kildesortere, spise enda mindre kjøtt og melkeprodukter enn jeg gjør nå, og et par andre grep som jeg heller kan dele når jeg faktisk har gjennomført det.

 

Jeg trenger så innmari å gjøre ting som skifter det negative fokuset jeg har innover, til å begynne å se positivt utover i stedet for!

 

God natt!