Before I close my eyes

Må bare tømme hodet litt før det treffer puta..

 

Tilbake fra hyttetur og hjemme i Stavanger igjen. Byen jeg liksom skulle rømme fra så fort jeg fikk sjansen. Det ble ikke sånn. Jeg skjønte vel til slutt at det ikke var byen som holdt meg fanget, det var meg selv. Og uansett hvor jeg hadde dratt.. Så måtte jeg ha forholdt meg til meg selv.

 

Men jeg burde ha gjort det. Bare dratt, helt alene. Jeg fant liksom aldri ut hvor hen. Hvor er det greit, å være meg.

 

Selvtilliten er kritisk dårlig. Hver dag tenker jeg at du må bare dø, ditt stygge, dumme, udugelige monster. Det er den eneste utveien. Det er det eneste alternativet du har igjen. Og det er sant, jeg klarer ikke å juge for meg selv lenger. Men jeg klarer visst ikke å gjøre slutt på det heller. Eller, om jeg skal snu litt på det- Jeg greier å holde det ut. Jeg vet bare ikke helt.. Hvorfor. Jeg er jo ikke akkurat glad i livet? Og jeg vil jo egentlig ikke ha mere liv.. Eller vil jeg? Et liv med mening, mestring, en frisk psyke- Ja. Men jeg tror jo ikke på at jeg kan få det.

 

Hovedgrunnen er vel at etter den mislykka overdosen min vet jeg ikke helt hvordan jeg skal gå frem for å kverke meg. Jeg har overveid alle muligheter nøye og ingen kvalifiserer som idiotsikker for denne idioten. Jeg blir fortsatt ganske brennheit av skam når jeg tenker på at faen, jeg greide ikke DET en gang. Men det er faktisk en veldig vanskelig greie å gjøre. Forbanna vanskelig!

 

På psykehuset fikk jeg en oppfordring fra behandler om å ta kontakt med de «streite» vennene mine av behandler. Du vet, de som har tatt utdanning, huslån, gifta seg og fått kids. A4-folket. Jeg gjorde det motvillig, redd for å bli avvist som jeg er. La ikke skjul på at jeg hadde vært gjennom et selvmordsforsøk, men nå gikk det bedre og håper dere vil finne på noe gøy snart..? Fikk høflige men vage svar tilbake. «vi får finne en dag». Siden har jeg ikke hørt noe. Ingenting. Og da gikk det opp for meg.. Shit, for dem ER jeg allerede død. Og jeg pleier ikke å bli opprørt over sånt, jeg er vant til ensomhet og forventer ikke at noen skal stille opp for meg, men det gjorde faktisk vondt. For jeg forstår det så jævla godt, hvorfor de har avskrevet meg. Jeg er ikke noe å samle på. Omsider ser de meg slik jeg ser meg selv.

 

Hva skal jeg med venner uansett. Har så mye angst at jeg kommer meg jo knapt ut huset.

 

Er jeg ensom? Jeg vet ikke. Mennesker er liksom ikke helt min greie. Tror jeg er født i feil art, jeg passer bare ikke inn. Det er liksom så mye lettere å bare være alene. Sosiale relasjoner er vanskelig. Jeg vil gi og gi, og være den perfekte venn, men så får jeg det ikke helt til, blir tappet for energi, ender kanskje opp med å føle meg brukt fordi jeg ikke helt vet hvordan ta opp plass, hvordan føle seg likeverdig..

 

Faen at jeg er så fucka og at alt må være så vanskelig.

 

 

In the moment

Denne dagen har vært perfekt. Opp tidlig for å trekke garn fulle av fisk, ligget å solt oss på svaberget (presterte å bli solbrent i halve trynet, lekkert!), spilt badminton, og tatt en rotur som resulterte i to store torsk og en makrell på kroken. Norsk sommer på sitt beste. Hyttelivet, elsker det.. Er vokst opp med somre her på denne perla i Ryfylket, kan ikke tenke meg en bedre måte å tilbringe sommeren på.

 

Hatt en tendens til å forsvinne litt inn i mitt eget hode og bedrive deprimert grubling, men i dag har jeg faktisk vært mest i nuet tror jeg. BRA! Det føles deilig. Må lade batteriene mest mulig, for jeg vet at det braker tilbake igjen med angst og depresjon når jeg kommer hjem igjen. Men jeg håper sånn at jeg greier å gjøre noen konstruktive grep likevel. Som å spise litt sunnere og være mer i fysisk aktivitet, tror det kunne hjulpet på selvfølelsen. MÅ gjøre NOE!

 

Takknemlig for denne dagen, for familien min, for å kunne legge meg uten den ekle angstklumpen i magen for en gangs skyld.

 

 

 

 

Nå skjerper du deg

Lillesøster lokket meg med på en spontan hyttetur. Plukke markjordbær i veikanten, sette garn og idylliske omgivelser så langt øyet kan se. Det trengtes. En pause i slaget om mitt liv.

 

Få seg selv litt på avstand. Gi hjernen et påskudd til å tenke noe nytt. Kanskje til og med greie å få litt perspektiv på ting.

 

Du har: En fantastisk familie. En frisk kropp. Et støtteapparat rundt deg som vil deg vel. Bor i et trygt land. Du HAR ressurser, selv om du for øyeblikket brenner inne med dem. 

 

Er så lei av å ha det jævlig. Vil finne tilbake til fightervilje, pågangsmot, optimisme, kreativitet. Gi selvtilliten lov til å blomstre litt. Gi meg selv lov til å tenke noe annet enn død og fordervelse. Gi meg selv lov til å føle på noe annet enn lidelse, skam, sorg, bunnløs fortvilelse og et selvhat som nesten tar livet av meg.

 

Et suksessfullt liv i mine øyne kan være så mangt. Det finnes ikke én fasit. Selv ønsker jeg meg.. Personlig frihet. En normal dose selvtillit. Kunne være snill mot meg selv på alle plan. Bruke ressursene mine på noen andre enn meg selv. Hvis jeg har noen ressurser da.. Jeg er jo ganske god på å knerte alt positivt som måtte bo i meg.

 

Hvem er jeg, hvis du tar bort angst, depresjon, usikkerhet..? Ingenting, er jeg redd. Eller kanskje, om jeg skal vinkle det positivt.. Et blankt lerret..? Kanskje jeg kan starte fra scratch og bygge meg selv slik jeg vil være? Hvorfor ikke?

 

Jeg liker tanken. Det er en håpefull tanke. Det har ikke vært så mye håpefulle tanker i dette hodet i det siste.

 

Det er en start. Akkurat i kveld, i en gammel hytte i indre Erfjord, har jeg det greit. Avslappet i kroppen, klumpen i magen og trykket i hodet- kjenner ikke noe til det. Takknemlig for det. Takknemlig for alle pauser jeg får.

 

Tenk å nå frem til et sted inne i meg selv der det kan være fredfullt hele tiden. En trygg, hellig plass der jeg ikke lar meg stresse, såre, opprøre av støy verken utenfra eller innenfra. Et sted jeg kan hente motivasjon og styrke fra. Et sted jeg kan gjøre til et skattkammer av gode minner, mestring, selvtillit. Et slikt rom drømmer jeg om å skape inne i meg selv. 

 

 

Broken bones and a dying mind

Våkner til samme mareritt hver dag. Fortsatt i live. Komme seg igjennom det på et vis, holde ut de seige timene til jeg kan legge meg igjen. Begynt å sove på dagtid igjen, legger meg ned med selvmordstankene og glir inn i dyp, drømmeløs søvn. Om bare døden kunne hentet meg der!

 

Dette er ikke et liv.

 

Jeg kommer meg ikke ut av mitt eget mentale fengsel. Har ikke håp om at ting kan bli bedre. Jeg er.. Ødelagt. Broken beyond repair. Livet har blitt så rart. Alt føles så kunstig. Mat smaker papp, latter høres helt rart ut, samtaler er meningsløse. Jeg visste ikke at man kunne ha det sånn. At man liksom kan ta livet av seg selv, bit for bit. Sakte, sakte. Visste ikke at det var mulig å påføre seg selv så mye smerte. Og jeg som har svart belte i selvhat.

 

Det tar slutt en dag. Du skal ikke leve evig. Det er trøst i det.

Friminutt

Jeg drømmer om

å bryte lenkene

som ble smidd i det rommet

av de brutale hendene

da jeg var et lite, vettskremt barn

 

Drømmer om

at jeg kan ha et forhold til min egen kropp

uten hatet, skammen

Bare kunne se meg selv i speilet

og tenke «Ok, der er du»

 

Drømmer om

å ikke være så redd

for mennesker

livet

verden

Kunne gå ut døra

med senkede skuldre

og løftet blikk

 

Drømmer om

å kunne gjøre drømmer til virkelighet

Se utover og gledes istedet for innover å bli frastøtt

Kunne skape relasjoner

muligheter

Samle gyldne øyeblikk som om de var frimerker

Gjøre andre glade

Bety noe for noen

Drømmer om..

Å bety noe for meg selv

 

Håper at

Jobber mot..

En dag å kunne se tilbake

på en fortid som utdannet meg

til en modigere, sterkere, gladere versjon av meg selv

Jeg vil ikke ha et lett liv

Det lærer jeg lite av

Men jeg drømmer om

et liv jeg ikke ønsker meg bort fra

 

Selv om jeg sitter til halsen i dritt nå

så finnes det velsignelser også

Ting å sette pris på

Noe å holde ut for

Jeg har familie

en frisk kropp

Bor i et trygt land

Det er noe her

Et fundament å bygge på

Må bare samle materialer

og bygge langsomt stein på stein

Et liv i frihet..

Et liv med innhold..

Et liv med mening..

Et liv med glede!

 

Jeg klarer ikke

å ha solskinn i sinnet 24/7

Men det siver inn i sprekkene av mørket innimellom..

Å gud, som jeg har lært meg

å sette pris på det

En kreftsvulst på sjelen, en stabeis i ryggmargen

Bloggen er min virtuelle klagemur for tiden, og jeg liker det ikke. Før følte jeg at det eneste positive med å være i kjelleren var at jeg ble i det minste kreativ av det, det ga trøst og lindring å sette ord på det vonde gjennom poesi. Nå har jeg rykket ned en etasje i mitt eget mentale helvete der det ikke er plass til kreativiteten en gang, og dét skremmer meg! Sinnet mitt har gått komplett i vranglås, det er helt SORT her og jeg skjønner ikke hvordan jeg holder det ut. Fordi jeg er feig, antar jeg.. Mitt siste selvmordsforsøk skremte meg skikkelig. Jeg trodde virkelig overdose var «The way to go» men der tok jeg feil. Det finnes nok ingen «the way to go» når det kommer til selvmord. Det er vondt, jævlig, ensomt, vanskelig uansett.. Jeg føler meg bare så fanget i dette livet jeg ikke klarer å leve! Og når jeg ikke klarer å dø heller..? Det er en grusom følelse. For å sitere meg selv: En kreftsvulst på sjelen.

 

Jeg har mistet motivasjonen til å bli bedre. For å bli bedre må jeg tenke mindre, tenke annerledes.. Og GJØRE mer. Men jeg er så fanget i det destruktive tankemønsteret, det er så vanskelig å gi seg selv en timeout. Så vil jeg helst ikke gå ut døra, bare gjemme meg bort og dyrke det destruktive- for det er jo bare det jeg føler jeg fortjener. Driver selvskading på sjelen, straffe straffe straffe: Fordi jeg er en idiot, et monster, fortjener ikke dette livet, hvis jeg pusher på svakhetene mine blir jeg kanskje sterk nok til å dø. Det er logikken bak, tror jeg.

 

Samtidig er det et lite fnugg av meg som kjemper for å overleve. Det er kanskje den delen av meg jeg hater mest. Det stae beistet som ikke vil gi opp.

 

Men jeg prøver, i mine litt bedre øyeblikk, å gjøre noe fint for den delen av meg. Være sammen med familien, gjøre noe fornuftig, tillate meg selv å være her og nå. Og selv om bloggingen min for tiden er ekstremt dyster, så er det også en av de bedre tingene jeg gjør for meg selv. Lufte vettet litt. Gi utløp for smerten gjennom tekst. Skrive det av meg. Det hjelper jo litt fremdeles. Det er tross alt fortsatt en kreativ outlet.. En lidenskap. Språket, min første store kjærlighet.

 

En psykolog fortalte meg nylig at «Ingen velger å ha det psykisk vondt. Vi gjør alt i vår makt for å unngå det!». Det gav meg så mye trøst. For jeg føler meg så.. Dum og svak til tider fordi jeg har det sånn som jeg har det. Fordi jeg ikke greier å bli bedre. Jeg VIL jo egentlig ha det greit!

 

Så nå skal jeg gi meg selv en timeout, gå kveldstur i skogen med mamma og ta en lang dusj etterpå. Og kanskje skrive et dikt her inne før jeg legger meg..?

 

Håper dere har en strålende helg 🌹

 

Først dør håpet. Så dør du

Det har egentlig vært en ok dag. Likevel legger jeg meg med en klump i magen. For det er fortsatt ikke et ok liv. Og jeg er.. Langt i fra ok.

 

I kveld traff det meg skikkelig at jeg er et ordentlig shit menneske. Jeg er brutalt ærlig med meg selv for tiden. Med trykk på ærlig. Klarer ikke skjule noen ubehagelige sannheter for meg selv lenger. It is what it is. Jeg har ingenting positivt å gi andre mennesker. Jeg har aldri hatt det, tror jeg. Jeg har alltid vært råtten på innsiden. Listen over ting jeg skammer meg over er laang. Minner som innebærer skam og skyldfølelse er det eneste jeg kommer på, når den forpulte hjernen min begynner å spole bakover. Noe den gjør hele tiden.

 

Jeg trenger så desperat pause fra meg selv.

 

Jeg kunne begynt på nytt. Blitt til noe. Gjort noe nyttig for meg og bidratt til felleskapet på et vis. Vært noe for andre. Men da må jeg spille på lag med meg selv. Heie meg selv fram. Satse.. På meg selv. Og det.. Det klarer jeg ikke. I 2016 tenkte jeg at ‘Fader heller, jeg vil bli vernepleier’. Så jeg begynte på skole og rett før eksamen ble jeg.. Psykotisk! Som bare faen! Alle gode karakterer i dass, all angst utfordret forgjeves. Det knakk meg helt. At hjernen min ikke skal tåle at jeg presser meg utfor komfortsona.. Å leve med en sykdom som er så utforutsigbar er.. Jeg kjenner folk som ikke lar det begrense dem, men.. Jeg klarer ikke å være som dem. Og jeg hater meg selv for det.

 

Men å bli innlagt på en tvangsparagraf.. Ligge i belter og være på skjerming, mens tusen gale tanker løper løpsk i hodet ditt og gjør deg til en person du ikke kjenner igjen etterpå.. Shit, jeg har vært gjennom den valsen noen ganger nå og det frister ikke å utsette seg for det på nytt. Så jeg sitter fast her, i dette livet jeg ikke mestrer, i en kropp som frastøter meg, med en personlighet som er så stygg og veik at jeg blir kvalm av meg selv, og jeg må bare spørre meg selv: HVORFOR?! Hvorfor går jeg gjennom dette smertehelvete, hva er det som holder liv i meg, hvor har jeg egentlig tenkt meg?? Skal jeg bare sitte stille med en metaforisk påle i ræva resten av livet? Fordi..?

 

Du klarer jo ikke å leve, Sunniva!

 

Denne uka har jeg vært på intervju til angstmestringskurs, og jeg fikk plass. Det starter i september. Men jeg vet ikke om jeg lever da. Herregud, det er mange dager å komme seg gjennom. Og tror jeg egentlig på at jeg har det som skal til for å bli bedre? Klarer jeg å slutte å være min egen verste fiende? Har jeg i det hele tatt lyst til å leve lenger? I denne kroppen, med dette hodet..

 

Håpet dør først. Har jeg fortsatt håp..? Jeg vet ikke.

 

 

God natt 🌹

Monsteret meg

Angsten har voldtatt meg non stop de siste ukene. Fra jeg våkner til jeg legger meg; hjertebank, panikkfølelse, trangt å puste og press i hodet. Og tanker, svartmalende, nådeløse, konstante. Ville ikke ønske dette helvete på min verste fiende. Det kommer fra selvhatet, det svarte, glupske hullet i magen min som i det siste har ekspandert til nye proporsjoner. Få ting har hjulpet, det har vært lite timeouts. Før var mat en trøst, nå har jeg så vondt i magen at jeg knapt orker å spise, og smaksløkene lar seg ikke begeistre av noe som helst. Sosialt samvær fungerer heller dårlig, for jeg er stort sett oppe i mitt eget hode og svinger pisken mot en blødende selvtillit. Er nesten litt mindblown over at jeg har greid å holde angsten på topp så lenge, vanligvis peaker den jo og så går den ned! Men her snakker vi fullt kjør, time etter time- dag etter dag. Og det er mitt verk, mitt hode, mine tanker. Jeg mobber meg selv til bristepunktet av hva jeg kan tåle rett og slett! Men å stoppe..? Jeg har satt i gang en kjedereaksjon jeg ikke greier å bryte ut av.

 

Men i dag gikk jeg tur med søstera mi som er sykepleier, og hun fortalte om gamle i livets siste fase. Om demens, sykdom, ligge i senga med bleia full av dritt- ikke den mest verdige avslutningen på livet. Det gjorde inntrykk. Livet er kort, og man vet aldri hvor lenge man får beholde helsa. Til nå har jeg vært veldig heldig når det kommer til fysisk helse, selv om psyken er skakkjørt.. Det er jo noe å føle takknemlighet over. Det er noe å sette pris på. Den som har god helse, har rikdom sies det.. Det er jo sant. Sånn som jeg har herja med kroppen min, hvem vet hvor lenge det varer? Prøver å minne meg på at jeg har dét gående for meg i hvertfall!

 

Jeg bruker så vanvittig mye tid og krefter på å hate hvordan jeg ser ut. Det må jeg jobbe med. Må jobbe med å skifte fokus. Jobbe med å akseptere at jeg har feil og mangler. Vet ikke om jeg noen gang blir i stand til det, føler så intens forakt over mitt eget utseende. Hvis jeg står for lenge foran speilet blir jeg kvalm og svimmel, og får panikkanfall. Det overfladiske fokuset har tatt helt av i det siste, og jeg vil egentlig ikke være sånn.. Jeg vil helst ikke bry meg. Men har blitt sykelig utseendefiksert igjen 😞 Det kommer vel av behovet om å ha kontroll på noe, ettersom alt annet går til helvete. Og når jeg ikke klarer det, å ta kontroll over det ytre og se ut slik jeg vil (perfekt) så trigger det en massiv angst reaksjon. Da får jeg overveldende tanker om å bare ta livet mitt, for jeg er for stygg til å leve rett og slett.

 

Jeg vet ikke helt hvordan jeg skal gripe dette an. Det eneste jeg kan gjøre er å overleve dag for dag, time for time. Prøver å gjøre minst én konstruktiv aktivitet hver dag. Presse meg selv til å gå ut døra, selv om jeg egentlig bare vil gjemme meg vekk. Ha en normal døgnrytme, holde avtaler, gjøre noe fornuftig og ikke bare vase meg vill i det fordømte hodet mitt.. Selv om det desidert er sistnevnte jeg gjør mest av. Merker faktisk at jeg blir ganske dum av det! Har jo ikke oppmerksomhet på en prikk, og det blir vanskelig å se andre mennesker, ta hensyn.. Jeg tenker liksom at ingen liker meg eller vil være sammen med meg uansett, så det blir veldig lett å avvise folk, stenge dem ute.. Selv om jeg egentlig ikke bevisst ønsker det. Jeg er rett og slett vemmelig selvopptatt, opphengt i å dyrke selvhatet som jeg er. Jeg er redd for hvor dette bærer hen. Hvem jeg ender opp som om jeg fortsetter i dette sporet.. Redd for at jeg er et monster inni meg også. Med så mye selvforakt innabords er det ikke plass til en personlighet. Ikke plass til humor, selvironi, omtanke, varme, raushet.. Det er jo, i hvertfall mener jeg det, det som bor INNI et menneske som avgjør om man er vakker eller ei. Så hvorfor har jeg satt denne skrudde standarden for meg selv?

 

Kanskje fordi jeg ikke har greid å utvikle meg på andre plan.. Det er en ekkel påstand. Men jeg tror det er sant. Jeg har ikke greid å få kontroll over angsten min, som har hemmet meg i å utfolde meg, vokse som menneske. Da har utseende vært det letteste å gå til angrep på. Jeg har vel vært overbevist om at dersom jeg bare ble pen nok, så ville det gjøre at jeg ikke trengte å ha angst lenger. Da ville jeg få selvtilliten jeg trengte til å leve fullt ut. I stedet skjedde det motsatte. Alle mine forsøk på å bli fysisk perfekt har bare gjort meg styggere. I dag vet jeg at jeg aldri vil få selvtillit gjennom speilbildet mitt. Det må skje på andre vis. Via mestring, læring, selvutvikling, erfaring..

 

Jeg er redd for å mislykkes der også. For jeg har gitt meg selv merkelapper som «dum», «evneveik»  «tunglært», «klossete». Og egentlig har jeg gitt opp å lære meg nye ting, for jeg er så overbevist om at alt blir en bekreftelse på at jeg DUGER IKKE.

 

Men sånt blir det jo ikke mye liv igjen av.

 

 

En døende kvinnes bekjennelser

Ordene sitter fast inne i hodet mitt, og det er kanskje for en god grunn- Det er der de burde forbli. For det finnes ikke gode ord igjen der inne, skallen min er en celle i helvete der jeg piner meg selv halvt i hjel, og kroppen er et bur fylt til bristepunktet med angst.

 

Å skrive brukte å være terapi, når ingen forstod meg eller ville lytte kunne jeg ty til ordene og finne trøst, smertelindring, mestring, ja til og med glede. Men det funker ikke lenger, har blitt fremmed og rart og kunstig, empty words, og det føles som om ha mistet en fortrolig gammel venn, eller som om jeg er i ferd med å dø del for del, jeg mister gradvis evner og er i ferd med å skrumpe inn og snart er det ingenting igjen av meg. Hver dag føler jeg meg litt mer som en levende død. Og tankene mine blir bare mer og mer syke, forgifter hele meg, og jeg vil vel ha det sånn antar jeg, fordi jeg slik kan motivere meg selv bort fra livet og inn i døden. For jeg lengter etter fred fra meg selv, fred fra den nådeløse torturen med hets og kritikk, pisken som svinges i hodet fra jeg våkner til jeg sovner, og det verste er at det er bare brutal ærlighet jeg ikke lenger klarer å narre meg selv bort fra.

 

Ingen kan redde meg fra meg selv.

 

Det er min skyld, mitt ansvar. Det er jeg som angriper meg selv innenfra. Som om jeg har begynt å spise mitt eget kjøtt og drikke mitt eget blod. Fordi jeg er lei! Lei av at det alltid er en tåpelig del av meg som, når jeg har motivert meg selv til endelig å gi opp, likevel har håp og enda vil leve videre. Hvorfor! Jeg har jo bevist nok at jeg er mislykket, feilvare, håpløs. Jeg må dø 100%! Så jeg hakker, river, sliter i mitt eget sinn. Røsker løs og tråkker ned bit for bit. Dø, dø, dø, din stae, seige jævel! For selvhatet vil aldri dø. Jeg VIL hate. Fordi jeg VET at jeg er verdiløs. Livet ville ikke blitt slik hvis ikke. Selvhatet ble klekket ut for en grunn. Alle disse årene med selvdestruksjon, det har ikke vært for ingenting. Jeg har bare gitt meg selv det jeg fortjener.

 

For det har alltid vært noe galt med meg. Det har alltid fantes noe å

 

hate.

Kom død, bare kom

Gir meg selv ett innlegg til å dykke ned i dritten som skvalper over i hodet mitt..

 

Når jeg tenker etter

og jeg har tenkt jævla nøye etter også 

Så vil jeg ikke mer.

Livet har vært

forbanna blodig alvor lenge nok

Vet ikke hva glede er lenger

Latter, smil

Å glede seg til noe

Glede seg over noe

 

Igjen gjenstår bare

Selvhat nok til å fylle ti personer

Sprenger på i årene mine og forgifter blodet

»Du er syk», sier de men konklusjonen om at livet ikke er verdt å leve føles FRISK, den friskeste tanken jeg har faktisk.

 

Jeg vil ikke mer, og skal jeg si deg en ting? Det er forbanna vanskelig å dø for egen maskin. Det er ensomt, det er vondt, det er jævlig. Du må være flink for å greie det, og er det én ting jeg ikke er, så er det det; Flink.

 

Men jeg vil ikke mer. Ikke flere timer, dager, uker- TID- der jeg kan føle på hvor utilstrekkelig, stygg og mislykka jeg er. Før hjalp det å sove, men jeg får ikke til å sove nok. På et tidspunkt glir øynene opp og jeg må resignert erkjenne at «Faen, nå er jeg våken igjen». Å være våken gjør vondt. Da må jeg føle og tenke og gjøre. Og det orker jeg ikke.

 

Ligger helt stille på sofaen og tenker på død, død, død. Hvorfor kan man ikke bare tenke seg i hjel?! Nå har jeg prøvd litt av hvert, og jeg er dårlig på å kverke meg selv. Orker ikke en til fiasko. Orker ikke at folk skal tro det var et rop om hjelp. Den eneste hjelpen jeg vil ha er aktiv dødshjelp!

 

Jeg er ikke redd for det å være død. Det er det samme som å ikke være født, og hvem er redd for det? Men øyeblikkene før, når kroppen stritter i mot. For den gjør det, det er instinkt. Har du kjent blodet presse øynene ut av skallen din? Døden er en skikkelig luremus. Man tror- jeg trodde i hvertfall- at den var en barmhjertig engel, søvnens far, som svøpte seg rundt en lidende kropp som et trygt teppe. Men du må lide for døden. Du må trygle. Og selv da er det ikke sikkert den innfrir. Selv om du lå på badegulvet i timesvis med gift i magen og var så dårlig at du var paralysert.

 

Faen. Faen at jeg er like dårlig til å dø som jeg er til å leve.