H.O.P.E

Vært en helvetesuke med bulimi flere ganger daglig, isolasjon, angst og suicidale tanker fra morgen til kveld.

Men i dag ble en bra dag. Herregud så deilig!! Den største grunnen er nok at jeg har farta rundt fra morgenen av og det har ikke vært så mye tid til å gruble/selvhate som ellers.. Det har jo blitt min store mening med tilværelsen, dessverre. Hjernen har kjørt seg fast i det hersens sporet, og for å bryte ut.. Jeg vet jo intellektuelt at det er i min makt, men jeg skal ærlig innrømme at det er en av de største utfordringene jeg har hatt foran meg på lange tider.. For en ikke ubetydelig del av meg ser på det som helt rasjonelt at nå er det på tide å gjøre slutt på det en gang for alle.

 

Men det er en del som vil noe også.. En del som har vært innhyllet i tåke en stund, men fortsatt der.. Hva vil jeg egentlig? For det er så mye som er «umulig», så mye jeg tror jeg er for dum og udugelig til å strekke meg etter, så mye som den jævla angsten og mindreverdskomplekser forteller meg at aldri vil skje.. Men jeg vil.. Jeg vil ha det stabilt inni meg. Fred i hodet. Trygg i meg selv. Det er mitt ideal på suksess. Slippe å rive meg selv i fillebiter, slippe å svinge så sykt i humøret, slippe å fortelle meg selv stygge ting hele fuckings tida.

 

Se der. Det er et mål. Det er noe å jobbe mot. Det er noe jeg VIL.

 

Hjernen er plastisk og endring er mulig. «Du kan faktisk ta kontroll over tankene dine, Sunniva» sa ei klok dame til meg i dag. «For å få det bedre må du tåle å stå i ubehag. Du har det jo jævlig når du isolerer deg hjemme også, du har ingenting å tape!» DET var et utrolig bra poeng. Det trengte faktisk inn i den tjukke hjernen min!

 

I dag har jeg stått i ubehag og reist med buss og tog, vært hos psykolog og kunstterapi, på restaurant, gått rundt i sentrum og rett og slett fått kjørt angstbarometeret. Det har ført til ny input, litt mer inspirasjon, og hjernetåka har omsider lettet litt. Fått noen byggesteiner.. Og kanskje viktigst: Jeg har greid å ta konstruktive valg for meg selv. Hadde egentlig tenkt å bli under dyna i morges, men jeg stod opp og gikk ut døra. Hadde egentlig handla inn til å sitte hjemme alene med spisekick hele helga, men jeg ble med på hyttetur i stedet.

 

Så dagen har vært fin. Etter en særdeles dårlig periode er jeg så utrolig takknemlig for det. Jeg vil jobbe for flere gode dager. Jeg vil jobbe mot målet mitt om å skape et bedre liv for meg selv. Bli rausere mot meg selv så helvete ikke er et sted inni mitt eget hode. Det blir ikke lett- men det er så verdt å kjempe for. Å kunne sette meg selv bare bittelitt mer i frihet..

 

TAKK for at jeg tross en del dårlige odds her i livet fikk en fantastisk familie som motvekt.

 

Og en spesiell takk til min kjære lillesøster som hjalp meg ut døra i dag. «Ikkje tenk så mye Sunniva! Bare GJØR det!»

 

❤️

 

Et slags liv

Jeg bruker fordømt lang tid på å tenke meg selv i hjel.

 

Måten jeg får sove på er å fantasere om at jeg suksessfullt har tatt livet mitt.  Jeg ser for meg den forhatte kroppen min, dinglende fra et tre. Eller knust etter et møte med betongen. Eller oppkuttet og tømt for blod. Det gir meg sjelefred. Når søvnen sniker seg innpå har jeg håp om at døden skal forbarme  seg over meg i søvne og la meg slippe å våkne til en ny dag. Men så åpner jeg øynene igjen og må komme meg gjennom timene, de seige, klamme, angstfylte timene til jeg kan gjenta det syke ritualet mitt igjen. Har et barnslig håp om at jeg kanskje kan innstille kroppen til å kortslutte på dette viset. At jeg kan mane frem døden til den manifesterer seg i natten og tar meg bort fra dette sykelige, mislykkede, patetiske forsøket på et slags liv.

 

Jeg har det vondt. Denne kroppen er ikke et tempel, den er et trangt bur og det blør under huden av trykket fra gitteret.

 

«Kan du ikke holde ut for vår skyld», trygler moren min når jeg i desperasjon sier at jeg kommer ikke til å være i live når høsten kommer. Åh, kjære mamma, hvis du bare forstod hvor vondt det gjør! Å være her, inni dette hodet. Fanget i denne kroppen. Forgiftet av sitt eget sinn, fiende av min egen sjel. Jeg har holdt ut så lenge. Det er ikke mer igjen av meg.

 

Isolasjon. Bulimi. Legge seg med selvmordstanker, våkne av angsten. Av at hjertet galopperer i brystet. Umulig å konsentrere seg. Umulig å flytte fokus, være produktiv. Den kritiske stemmen er i øret uansett hva jeg gjør. Søvn er dødens fattige substitutt, jeg tar så mye jeg makter. Blir sint på meg selv når jeg fysisk ikke klarer å sove mer. Den jævla angsten, som gjør at øya spretter opp og girer opp hodet med ekle tanker, gir meg vondt i magen. Klarer ikke tenke fornuftig eller gå i gang med noe. Må bare holde ut, hvert sekund. Det gjør fysisk vondt. I magen, skuldrene, tinningen.

 

Hodet mitt er fullt av tanker om hvorfor jeg må dø. Kalde, harde fakta. Rasjonelle tanker. Det er det verste, tror jeg. At det er så forjævlig sant, alt det stygge jeg forteller meg selv. Deprimert? Ja. Men ærlig.

 

Klarer ikke holde liv i hykleriet lenger. Møte opp her og der, gå i terapi, dusje, spise, smile, snakke, STÅ OPP. Jeg vil bare bli borte. Gi slipp, og la skallet bli til jord. Livet er for de levende. De som har energi, pågangsmot, håp, drømmer. Det er ikke plass til meg. Jeg hører ikke til. Jeg drømmer ikke. Jeg lever knapt. Bare er her og tar opp plass. Unnskyld! Jeg skammer meg hver dag. Et utakknemlig spøkelse i den mest privilegerte delen av verden. Unnskyld.. For at jeg bruker så fordømt lang tid på å forlate den.

Suicidal dramaqueen

Ting går virkelig ikke på skinner for tiden. Det er bekmørkt i hodet mitt og jeg ser ingen løsninger. Livet er som en renneløkke rundt halsen min, og hver dag strammes den hardere.

 

Det er ikke bare den psykiske bagasjen min. Jeg har fått en somatisk lidelse som er veldig vanskelig å leve med. Det er ikke farlig eller smittsomt, men det påvirker utseendet i stor grad og gjør at selvtilliten konstant ligger i doskåla. Det finnes ingen kur, og i det siste har det virkelig truffet meg at dette kommer jeg aldri til å bli bedre av- og det er et tungt fakta å forholde seg til. Jeg har ikke lyst til å gå ut døra eller være rundt andre mennesker, vil bare gjemme meg bort for hele verden. Det er så vondt! Jeg skriver ikke hva det er, fordi jeg rett og slett ikke klarer å dele det. Og det sier kanskje litt, for jeg har jo blottlagt det meste på denne bloggen. Men akkurat dette føler jeg rett og slett for mye skam rundt. Også er det ingen håp om å bli bedre heller, og det.. Det knekker meg helt. Så mye at jeg ikke har lyst til å leve mer.

 

Tror bare jeg må melde meg av det angstmestringskurset jeg hadde så lyst til å være med på. Det blir for vanskelig rett og slett, jeg klarer ikke engang gå alene på butikken for tiden. Jeg vil rett og slett ikke at noen skal måtte se på meg! Siden det er utseende som gir meg mest angst for tiden- og siden jeg ikke kan gjøre noe med den problematikken- så har jeg jo ikke så mye håp om å bli bedre heller..

 

Faen. De siste 5 årene har virkelig vært.. Altså, det føles som dør etter dør bare har smelt igjen foran trynet mitt og nå sitter jeg innesperret i ei mørk, klaustrofobisk celle. Her skal jeg dø, tenker jeg. Det er ikke hyggelig.

 

Samtidig kan jeg ikke tenke annet enn at dette er karma. Jeg er et skikkelig drittmenneske og jeg har ikke gjort meg fortjent til noe annet. I det siste har livet mitt passert i revy støtt og stadig, og jeg ser meg selv mye klarere enn jeg noen gang har gjort. Og det er ikke behagelig! For jeg har virkelig ikke gjort mye bra her i livet. Tvert om, det er så mye jeg gremmes over og positive kvaliteter har jeg ikke. En ting jeg tenker mye på er hvor stokk dum jeg er! Mangler seriøst evnen til å lære. Har ikke konsentrasjon og er alltid bortreist i hodet. Så jeg kommer nok aldri til å bli noe smartere heller. Jeg som hadde så lyst til å studere.. Hah! Burde heller tatt barneskolen om igjen. Jeg har ikke sjangs til å lykkes i dette ene, korte, egentlig så dyrebare livet. Jeg bare kjenner det langt inni beinmargen. Jeg har bare ikke det som skal til..

 

Bloggen min er et mørkt høl på internettet, I know. Sånn fortsetter det nok til jeg gror ballene det trengs for å kverke meg selv 😓 Men jeg har endelig snublet over den perfekte bloggen, og det er Marthe Borge sin: https://martheborge.blogg.no/

Den har alt! Gir meg faktisk en timeout fra mitt eget drittliv, så jeg er i ferd med å lese meg gjennom hele arkivet ☺️ Man blir jo litt inspirert også, og jeg kjenner jo på at ‘Åh, jeg vil også ha et innholdsrikt liv med mening..’ Vet bare ikke hvordan jeg går frem for å få det. Som sagt.. Jeg tror ikke jeg har det i meg. Når du ikke greier å gå ut ytterdøra skal det litt til. Bleh..

 

I morgen reiser jeg på hyttetur igjen. Håper det blir litt pause fra all negativ shit, bare gjemme seg bort på bondelandet, fiske, plukke bær, brettspill og den gode familien min.. Jeg føler vel egentlig på at dette kan bli min siste sommer i dette livet, og jeg vil ha noe positivt ut av den.

 

Suicidal dramaqueen.. God natt 🌹