Let the good times roll

Woohoo, for noen dager siden fikk jeg en gladnyhet jeg ikke hadde turt å håpe på en gang! Kan jo spoile med en gang: Jeg bor ikke lenger alene. Har fått meg verdens triveligste samboer- med fire bein og hale! Nemlig Harley ❤️ En harmonisk og særdeles veloppdratt border collie på snart 7 år.

 

 

Min skjønne lillesøster har nemlig reist til Bali for noen måneder, og dermed fikk jeg æren av å være hundepasser. Det er jo egentlig ikke lov å ha hund her jeg bor, men jeg slengte nå inn en søknad likevel.. Fikk beskjed om at 3-4 måneder var litt drøyt, og mest sannsynlig ville det ikke bli godtatt, så jeg hadde ikke mye håp. Men det gikk altså gjennom, og jeg er så sykt takknemlig for det! Herregud, så godt det er å ha en liten tass å fokusere på istedet for meg selv og demonene mine. Og ikke minst det å gå 3-4 gode turer hver dag, jeg som har vært så tiltaksløs og daff så lenge. Åh, jeg elsker virkelig livet med hund!

 

Veldig rart å logge seg inn her med et positivt mindset, og ikke legge ut om hvor vondt jeg har det og hvor fælt livet er. Jeg liker det. Trodde ikke ting skulle bli bedre denne gangen, trodde depresjonen hadde flyttet inn i sjelen og hjernen min for å bli, men heldigvis tok jeg feil der. Jeg må fortsatt jobbe med mye, men å kunne kjenne på at -Hey, jeg trives faktisk i mitt eget liv igjen.. Det er så sykt deilig! Å ha fler gode dager enn dårlige, å ha energi og overskudd til å være sosial, våkne uten angsten og legge seg uten de suicidale tankene.. Heaven.

 

Jeg er glad for motgangen jeg har hatt, for det har gjort at jeg legger lista for lykke lavt. Jeg griper sjansen til å ha det bra med begge hender. Jeg setter pris på hver dag jeg får der hjernen min er MIN, og den pokkers psykosen holder seg unna meg.

 

Etter at jeg fikk Harley kjenner jeg at jeg er litt ekstra redd for å bli syk igjen. Elsker hverdagen min nå, ute i naturen flere timer hver dag sammen med turkompisen min- gud, det hadde vært kjipt å måtte gi opp det for å sitte innelåst på skjermingsavdeling. Det hjelper jo som kjent ikke å bekymre seg, så jeg prøver å ikke tenke så mye på det. Det som skjer, skjer. Det mest forebyggende jeg kan gjøre er å ta vare på meg selv og ha det bra. Det positive er at jeg lever litt ekstra i nuet, og nyter tingenes tilstand mens jeg kan, jeg vet at alt kan forandres veldig fort. Det finnes ingen garantier i dette livet, sånn er det bare.

 

Still alive

Long time no see! Ting gikk ganske så solid til helvete sist jeg var innom her, men jeg er glad for å meddele at jeg endelig har kommet meg ut av den verste depresjonen. Halle-fucking-lujah!

 

Siden sist har jeg vært på høsferie i Skiathos med familien, jeg går på angstmestringskurs og i traumeterapi, jeg har endelig flyttet permanent inn i leiligheten min, og det går faktisk ganske greit å bo alene! Selv om jeg gjerne skulle hatt en firbeint samboer, men det er dessverre ikke lov.. Har lånt den skjønne hunden til lillesøs litt, og det løfter livskvaliteten min med ti hakk.

 

Det er fortsatt utfordringer som må jobbes med, døgnrytmen og bulimien for eksempel- men jeg er så evig takknemlig for at jeg slipper å lide konstant. At jeg har det mer bra enn vondt.. Skulle ønske jeg var enda mer sulten på livet bare, at jeg ville mer. Jeg vet ikke om noen som er så blottet for ambisjoner som jeg er. Men men.. Jeg håper det ligger nedi veien ett sted. Jeg vet jo rent intellektuelt, at livet er kort og at man- tross alt- er heldig som har ett. Og at det gjelder å leve det fullt ut mens man kan. «En dag skal vi alle dø. Alle de andre dagene skal vi leve».

 

Jeg setter i hvertfall utrolig pris på at jeg akkurat nå er frisk, fornøyd, og i flyt fremover!