Freedom!

Endelig skjer det ting! På onsdag pakker jeg ned rommet mitt her på psyk og drar hjem på langperm til søndag. Så er det utskrivningsamtale på mandag. Then I’m outta here! Om alt går som det skal, vel og merke. Håper det gjør det.. Trenger litt smooth sailing nå gitt.

 

Blir veldig flaut å komme tilbake til nabolaget etter «the return of psycho Sunniva», men gjort er gjort. Må stå i det og gi litt faen. Jeg var syk..

 

Men åh, jeg gleder meg for første gang på lenge!

Drittlei

Gaah, jeg er drittlei psykehus-livet. Fikk ikke overnattingsperm denne helga heller, åh hjelpes dette drar ut.. Jeg skjønner at de ansvarlige må ta hensyn, jeg har vært skamsjuk, men likevel.. Æ vil heim!

 

Savner sånn å bare pusle rundt i hobbithula, vanne blomster, tenne lys på kvelden, mekke en kjapp sunn middag, gå en svipptur på butikken, bruke hårføner igjen, kunne gjøre det jeg vil når jeg vil.. Sitte foran speilet i gangen og legge en skikkelig makeup. Høre på musikk.. Sykle! Være masse ute! Bare leve livet igjen. Nå er alt i pausemodus, og jeg er lei av det. Men det er vel ett sunnhetstegn. Sku bare ønske behandlerne så det slik.

 

Nok sutring. I morgen skal jeg stå opp tidlig, sminke meg som best jeg kan, og så ut på dagspermisjon. Det er da alltids noe!

 

 

Bilde fra lysere tider, ser ikke like fresh ut i skrivende stund.

Live life through this

Dagene går saaakte her inne, men det er jo en del av denne festlige stabiliseringsfasen jeg går gjennom nå. Trapper ned på sovemedisinen så jeg er mer opplagt nå. Nedturen er jo at det er vanskeligere å sove på natta. Spesielt siden jeg sover noen timer på dagtid også. Det frister sånn å bare sove bort plagsomme flashbacks! Men sånn er det nå en gang.

 

Gleder meg sånn til å komme hjem. Dusje i egen dusj som ikke spruter over hele gulvet.. Ha tilgang til hele garderoben min og alt sminkestæsjet mitt igjen. Gud, jeg savner concealer og vippetang! Treffe venner igjen, gå ut for å røyke når det passer meg, ha det jeg vil i kjøleskapet og kunne spise når og hva jeg vil. Passe Harley og bare kose meg! Åh, det blir så fint.. Håper jeg. Håper det ikke bare blir isolasjon og mørke og deprimert piss.. Jeg vil leve for faen! Jeg har bare dette ene, dyrebare livet. Dette er en fase. Live life through this!

 

God natt 😘

Døden og meg

«Skulle ønske jeg var annerledes», hvisket jeg til døden. Jeg kan gjøre deg til jord, svarte den. «Jeg kan trylle deg bort til ingenting. Men du får aldri noen ny sjangs her på jorden, husk det!»

 

Jeg husker. Så enn så lenge vakler jeg videre. Det er skummelt å leve. Spesielt med en hjerne som går av som ett eksplosiv. Jeg skulle jo for alt i verden ikke bli alvorlig psykisk syk.. Det var worst case scenario. Å gå fra pårørende til pasient. Å være alvorlig deprimert så jeg aldri på som å være veldig syk. Det var bare sånn det var, på en måte. Jeg sørget jo bare over tapet av en far.

 

Jeg må bli bedre til å være psykiatrisk pasient. Jeg må lære av feila jeg gjør og det håper jeg apparatet rundt også gjør så jeg får hjelp raskere neste gang. At den voldsomme blameringen skal utebli. «Lær av det og ikke vær så impulsiv» var det en som sa til meg, men det er jo psykdommen som gjør meg slik! Friske meg tenker gjennom alt tusen og ti ganger før jeg handler. Jeg er ikke meg selv når jeg blir syk, og det er så vemmelig. For alle rundt skjønner jo ikke hva faen som skjer når rolige, snille Sunniva plutselig blir en demon. Jeg skjønner det for helvete ikke selv engang!

 

Men livet ruller videre. Helt til det en gang ikke gjør det. Tror jeg er litt takknemlig for at jeg ikke skal leve evig. Tenk hvor mange turer det hadde blitt inn på psyk på meg da!

 

 

Å sone straff i eget hode

Hva skal jeg skrive, når tankene bare kretser rundt det som har blitt sagt og gjort under psykosen?

 

Jeg kan skrive om livet som var. Det er ikke lenge siden, men føles som en million år siden likevel.

 

Jeg hadde det bra. Det var så fint å ha det bra, etter å ha vært deprimert så lenge. Jeg aksepterte situasjonen min og bestemte meg for å ha det bra selv om livet ikke var helt 100% likevel. Har jeg vært der før, kan jeg komme dit igjen. Akseptere situasjonen min og ha det bra til tross for at ting ikke er perfekt. Det blir aldri perfekt! Men denne skamfasen slipper jeg nok ikke utenom. Den hører med pakka, liksom.

 

Jeg kunne gitt mye for å ha alt usagt og ugjort. Spesielt de verste greiene. De kommer til å henge ved meg i lang tid, resten av livet regner jeg med. Jeg må leve med det jeg har gjort. Det er vanskelig. Det fortoner seg som en umulig oppgave akkurat nå. Jeg har bare lyst til å skrike «unnskyld!» til hele verden. Mine nærmeste aller mest. Unnskyld for at jeg ble slik. Unnskyld for at hjernen min gjør dette med meg, mot meg. Unnskyld, unnskyld, unnskyld… Jeg er så lei meg😞 Det finnes ikke ord.

 

Enn så lenge er hjernen fengselet der jeg soner straffen min. Et mørkt hull, men det slipper litt lys inn. Jeg klamrer meg til det.

 

Du vil ikkje leva, men du må

Du vil grava deg ner

Kutta alle årer og blø tom

Låsa deg vekk

i ett beikmørkt rom

 

Glemma alt som hette lys, varme, kjærlighet..

Bare råtna bort og bli til jord

For smerten har vokst seg så stor

At det finnes ikkje igjen flere ord

 

Livet gjør vondt. Jeg prøver å leve det likevel. Selv når jeg egentlig ikke orker, tar jeg meg sammen å blir med. Kunne lett ligget paddeflat i senga 24/7 men jeg gjør det ikke. Selv om jeg må hvile mye pga. hvor medisinert jeg er. Og traumatisert. Det er forferdelig å miste taket på sin egen hjerne. Tenke tilbake og gremmes og lure på hvem i helvete VAR den demonen der?? Hvor kom de fra, alle de syke tankene?

 

Så vet jeg ikke hvor veien går videre. Klarer jeg å bo i hobbithula mi igjen? Klarer jeg å leve med denne skammen og den konstante strømmen av flashbacks? Jeg vet ikke. Vet bare at jeg må prøve. Jeg er heldig som har ett liv. Tross alt greier jeg å se det. Jeg har overlevd mye jeg trodde jeg skulle dø av. Jeg kan ikke la familien oppleve at jeg dør for egenhånd nå. Ikke etter alt de har stått med meg i.

 

Eg klare litt te.

Ett skritt av gangen..

Stabiliseringsfasen

I kveld sutra jeg til en ansatt om at jeg føler jeg bare blir oppbevart her, og han svarte så fint at «de tenker vel at nå er du i en stabiliseringsfase» og jeg bare «å ja, er det DET som foregår nå». Det gir jo plutselig ganske så mye mening og jeg trenger det garantert etter å ha hatt hodet mitt svevende et sted ute i ytterste galakse.. Grøss og gru, for en tur det har vært. Jeg vil ikke tilbake dit 🥺

 

Over til noe mer positivt, så har dagen vært mest grei! Sliter enda med skamangst men det er en del av prosessen, og jeg må nesten bare stå i det. Er forferdelig trøtt og passiv, og til tider veldig lite ‘med’ fordi det er så mye som må bearbeides i hodet. Det irriterer meg at jeg ikke bare kan snappe ut av det, for jeg vil jo helst være kjekk å være sammen med! Og det skjønner jo selv jeg at jeg ikke er når jeg bare huffer og stønner og sukker og gnåler om at jeg skjemmes sånn…

 

Gleder meg i hvertfall til å komme på plass i livet igjen. Vil så gjerne ha dager med mer struktur og mening. Til å være mye fysisk aktiv og ha et sosialliv. Må bare ikke ryke ned i kjeller’n, for der skjer det ingenting! Så må jeg få rett diagnose og medisiner.. Selv om jeg aller mest vil leve medisinfritt og lære meg å tøyle det beistet som er hjernen min..

 

 

God natt 😘

✨ Magic ✨

Magiske ting:

 

– Andre mennesker. Å ha kjemi med hvem som helst er helt magisk!

– Soya sjokolademelk med kremdott

– God og sunn mat

-.. Junkfood!

– Påske i Finnmark ❤️

– Gode dufter. Anbefaler Armani’s Si eller Dolce & Gabbana’s L’impératrice! Sexy or sweet..

– DYR og natur 🙌

– Musikk. Hva er livet uten et soundtrack..?

– Frihet.

– Soulmates. Jeg mener de kommer i alle former, dyr, barn, eldre, en kjæreste, et familiemedlem eller en fremmed.

– Familie. Water is deep but blood is thicker 💉

– Å le til du får krampe i magemusklene.

– Mestringsfølelse.

– Eksepsjonelt bra sex.

– Å være enkel å glede.

– Vakre ting som gjør deg glad når du bruker dem.

– Hverdager der alt går som det skal.

– Å løse problemer.

– Sminke seg og stæsje seg opp den ene dagen, gå rundt som en laidback boms den neste. Balance is key.

– Jentekvelder.

– Henge med gutta.

– Å sette pris på små ting.

– Alt det som er uvisst og som man aldri får svar på. Jeg liker’e!

– Å reise seg opp igjen etter at man har falt 👊🏼

 

 

Må minne meg selv på at jeg tror på magi!

Live life through this

Skal være ærlig, jeg har hatt lyst til å bare legge meg ned for å dø etter denne fiaskoen. En liten del av meg vil det fortsatt. Men det er en liten del! Og jeg lever etter den stemmen som sier at jeg vil leve. Står opp hver dag og går ut døra.

 

Fortsatt på psyk, håper innmari på perm i helga. Trenger litt motivasjonsboost! Men tror ikke det blir noe av.. Det går sakte i svingene her. Men det må det vel gjøre..

 

De har spurt meg hva som kunne vært gjort bedre, og problemet er at jeg er i ferd med å fortrenge oppholdet mitt på skjerming. Spesielt episodene jeg ble beltelagt, det husker jeg lite av. Det blir dessverre nye traumer, og jeg dealer med det ved å blokkere det ut. Så jeg har ikke så mye feedback å gi, og det er dumt. For jeg skulle gjerne unngått slike opplevelser i fremtiden! Og at andre også slapp, med mindre det var helt nødvendig!

 

Ellers, bra dag. Tre turer, family time og jeg har greid å slappe av mer enn på lenge. Det er bra ☺️ Gleder meg til å sove nå, lenge siden jeg har vært så aktiv på én dag! Savner hverdagen min med Harley og mye fysisk aktivitet så mye, håper jeg ikke har så lenge igjen i «buret» nå!