Every little step you take..

I dag har jeg gått i kjole. Etter flere måneder med slaske-uniformen føltes det som et stort steg å ta, og jeg tok først på meg den mest ukledelige buksa jeg eier før jeg bestemte meg for at jeg var klar til å si yes to the dress.

 


Kosta litt over hundrelappen på H&M, kupp!

Orka ikke hårvask eller sminke, men kan vel ikke bare bli et helt nytt menneske sånn med en gang heller. Babysteps! Det har faktisk skjedd endel fremskritt på disse 4 ukene jeg har vært her, jeg greier å konsentrere meg nok til å lese bøker igjen og har lest ut 3 stykker så langt. Jeg klarer å lese i avisa, og løse sudoku. Jeg greier å konversere med folk litt mer uanstrengt også. Det jeg ikke helt fikser, er den helsikkes døgnrytmen. Men blir møtt med tålmodighet og forståelse, og det hjelper meg til å ha litt mer aksept overfor meg selv..

 

Nå er jeg oppe i 100 mg zoloft (antidepressiva) og jeg vet ikke om det er den som begynner å kicke inn, eller om det er den gode samtalen jeg hadde med psykologen som løfter meg litt. Eller det faktum at personalet her er helt top notch og virkelig gir meg en opplevelse av å bli sett og tatt på alvor, selv om jeg «bare» er deprimert. «Du har egentlig aldri fått hjelp for depresjonen din», sa legen til meg forleden, og det er jo egentlig sant. Jeg trodde ikke psykiatrien brydde seg om depresjon, men jeg er SÅ takknemlig for at her tas det grep.

 

Jeg har gått en hel dag uten selvmordstanker! Husker ikke sist. Det har vært FINT!

 

Hvert minste skritt er fremskritt- mitt nye mantra 💫

 

 

 

Kroppskomplekser vs. å leve livet

Det har vært en fin dag.

 

Jeg var på stranda, tok på en badedrakt selv om jeg har hengepupper, strekkmerker og fleskelår, tvang meg ut i en sjø som føltes jævlig kjølig mot kroppen med 25 grader på land, og la på svøm. Det var deilig. Det var vel en liten seier også.


Jeg elsker å være i vann. Problemet er at kroppen min, med alle sine skavanker, føles uakseptabel å putte på display iført badetøy. Noen ganger skulle jeg ønske jeg var en gammel dame, for da ville det liksom vært ok med den kroppen jeg har. Eller om jeg hadde brukt kroppen min til å bære frem og gi næring til et barn. Men jeg er en 32 år gammel barnløs kvinne, som har satt inn spiral og innsett at jeg aldri vil bli ressurssterk nok til å være noens mamma, som har rast opp og ned i vekt grunnet en kaotisk blanding av bulimi, anoreksi, ortoreksi og medisinering av en skakkjørt hjerne. Resultatet er to slappe pupper fulle av strekkmerker, en oldemor verdig.

 

Også jeg, som er så opptatt av pupper! Rumper skjønner jeg ikke greia med, men pupper er fint. Alle andres pupper, vel og merke.

 

Husker jeg var tenåring (late bloomer) og gledet meg sånn til å kunne kjøpe min første bh, gå med utringning (kløft er fint), føle meg skikkelig kvinne liksom. Så fikk jeg de fordømte puppene, og selv om de ikke ble verken runde meloner eller faste små appelsiner så var jeg OVERLYKKELIG over at de var der, og jeg durte på med utringning og kløft til halsen uansett om jeg var på byen eller i familieselskap. Åh, jeg følte meg så fin og feminin, og brydde meg ingenting om at det ble hvisket «hore» etter meg eller at de to fettkulene mine ikke var helt perfekte fra starten av. Jeg var bare så utrolig glad for å ha pupper, jeg!

 

Nå vil jeg bare ha dem bort. De er bare til bry og sjenanse, de passer ikke inn i bh’er eller bikini lenger, de kan ikke tøyles eller formes pent av noe som helst, de disser når jeg beveger meg, jeg vil ikke under noen omstendighet vise dem frem, og for meg og den jævla spiralen min kommer de aldri til å spille en viktig funksjon som melkebar. 16-årige meg ville fått sjokk, men to arr ville vært å foretrekke fremfor det jeg har nå. Implantater er helt uaktuelt for mitt vedkommende, jeg skjønner ikke at folk tør!

 

Nå ble det veldig mye puppesnakk. Poenget er vel at jeg er fornøyd med meg selv i denne plastisk kirurgiens storhetstid som har kost meg på stranda i badetøy til tross for de slaskete puppene mine! (Skulle faktisk lagt ut et bilde her så dere skjønner hva jeg dealer med, men det blir vel litt for drøyt.. ) Nå har puppefikserte meg skribla meg ferdig! God natt 😘

 

Prøve, feile, prøv igjen

Mitt nye motto er: Jeg prøver! Stå opp, selv om det noen ganger ikke går? Jeg prøver! Være sosial, selv om jeg føler meg klønete og sliter med å holde en samtale i gang? Jeg prøver! Så lenge jeg kan si til meg selv at jeg prøvde, så er det godt nok! Jeg PRØVER å si til meg selv at det er godt nok 😉


De ansatte her på post 2 på Stavanger DPS er virkelig fantastiske. Så om du blir sendt hit noen gang så ikke stress! Veldig dyktige, omsorgsfulle, og ikke minst i mitt tilfelle, tålmodige sjeler som tar tak i problemene. Jeg var litt redd for å bare «bli oppbevart» her, men det settes konkrete mål, rutiner skal følges, og det stilles litt krav til egeninnsats. Noe jeg har veldig godt av!

 

 Har fått samtale med en dyktig psykolog som har introdusert meg for metakognitiv terapi, som kort fortalt går ut på think less, do more- det skal være en dødelig kombinasjon mot depresjon. Det gir mye mening for meg som har praktisert det motsatte i hvertfall. Har også lært at de fleste tanker kan kategoriseres under ‘søppel’, og grubling kan gi grobunn for psykiske lidelser. Så det er tungtveiende grunner for å ta tak i både tanker og å øke aktivitetsnivå. Har veldig troa på at det vil gi mer energi, og forhåpentligvis gi en motivasjonsboost i samme slengen.

Avslutter med en litt grotesk tegning av depresjon. I morgen skal jeg prøve meg på håp!

Nå tar jeg meg selv i nakkeskinnet!

Ta det fra en tidligere skeptiker: Psykiatrien fortjener skryt. Jeg har nok gjennom mine seks år som svingdørspasient ikke helt innsett hvilken utfordrende pasient jeg er. Enten jeg er et høyrøsta utagerende beist i en manisk fase, eller en selvsaboterende passiv og nonchalant zombie under en depresjon. Slik som nå..

 

De ansatte her på DPS fortjener en gullmedalje for innsatsen med å få dette vraket opp og i gang fra morgenen av. Det har fungert heller dårlig til nå. Jeg mumler «ja jeg er våken, ja jeg skal stå opp», men ruller rundt og sover videre. De pokkers deprimerte tankene får overtaket og jeg rømmer inn i søvnen. Tenker at alt er meningsløst, jeg er stygg, dum, mislykka, jeg skal ta livet mitt, jeg skal faen meg sove meg i hjel! Og så gjør jeg det da, bortsett fra at det ikke går å sove seg i hjel, så på et tidspunkt må jeg stå opp og kjenne på nederlag og skam fordi jeg er UDUGELIG selv som pasient, og det er kanskje på høy tid å innse at denne praksisen er å skyte seg selv i foten, ikke blir jeg bedre, og ikke dør jeg av det heller- så med min ambivalens mot det å leve eller dø har jeg skapt en eksistens som jeg i det minste holder ut- men jeg vil ikke si at det er så sabla mye til liv heller. Det er en knøttliten fengselscelle- denne helvetes komfortsona mi. Verden undet dyna: Trygt, stabilt, men statisk, forutsigbar, kjedelig, gir null stimuli og veldig lite motivasjon.

 

Det er på tide å trekke opp ermene, presse seg litt og ta et steg utfor disse fengselcellene. Må glemme den forlokkende (men skremmende likevel) tanken på å dø og legge inn en real innsats for å bli bedre. Jeg har aldri hatt god selvtillit, men som deprimert når det nye høyder. Noen klarer sikkert å være elskverdige selv om de sleper depresjonen på skuldrene, men jeg gjør ikke det. Jeg blir sytete og selvopptatt. Lat og tiltaksløs. Jeg vil ikke være sånn lenger. Å komme ut av denne sumpen er verdt å kjempe for. LIVET, slik jeg drømmer om å skape det, dét er verdt å kjempe for. Et liv med trivsel, sunnhet, glede, mestring, ha noe godt å tilføre noen andre.. Åh kjære Univers, la det bo noe godt i meg! Jeg lover at jeg skal bruke det utover meg selv.

 

Nå har jeg fått en ukeplan, jeg har fått rammer og stuktur for dagene, og jeg har blitt stilt litt krav til. Det har jeg godt av. Nå må jeg bare følge opp!

 

I kveld trappes det opp på antidepressiva så da er jeg oppe i  100 mg Zoloft. Håper det hjelper 🤞 Ellers blir det ECT-behandling på den ufordragelige hjernen min.