Den jeg var før. Den jeg er nå. Den jeg skal bli.

Det er ganske merkelig å skrive her uten å pøse ut negative vibes, litt sånn hva skal jeg skrive nå liksom.. Jeg har vel alltid vært litt sånn skrudd sammen at det vonde må ut og ned på på papiret, mens det gode holder det å oppleve.. Så siden det fortsatt går mest greit, så er jeg litt tom. Men jeg gir det et forsøk!

 

Jeg er fortsatt redd for å bikke over i en mani. Så jeg holder fast på rutinen med å sove så mye jeg klarer, og det gjør jeg til gangs.. Sover lett over 12 timer i døgnet, hjelp. Vet ikke om det er medisinene som gjør det..? Jeg klarer ikke helt å ta tak i det heller, ekstremt behov for søvn er som nevnt tidligere bufferen min mot den jævla maniske terroristen i hodet mitt. Men jeg skal ta tak i det.. Jeg må bare ha baller nok. Jeg vil ha rutiner, faste rammer, struktur.. Jeg vil jo ha et liv.. Jeg må bare ta det rolig. En ting av gangen, sakte, sakte. Jeg er vel bare redd for at jeg ikke skal tåle å ha et liv. At med mer gjøremål og mer action så blir det også mer stress for den sårbare psyken min, og vips så er jeg i gang igjen- Psycho Sunniva. Jeg orker ikke å se mer til det beistet, helt ærlig. Jeg vet ikke hvordan jeg skal reise meg igjen om dette forsøket også ender i katastrofe med tvang, belter, brøling, utagering, blamering. Jeg orker ikke å finne meg selv bare for å miste meg selv totalt, en gang til. Det er så jævla traumatisk, å bli en versjon av seg selv som jeg ikke kunne dikta opp i min verste krisemaksimering en gang. Det verste er at jeg ER jo der inne hele tiden, jeg ser og husker alt, og jeg må bære denne versjonen med meg når jeg blir frisk. At jeg faktisk kan bli sånn, og ingen kan forklare meg hva faen det er som egentlig skjer i det pokkers huet mitt, jeg blir bare batshit crazy. Og jeg er jo egentlig en veldig sjenert, ‘unnskyld meg for at jeg eksisterer’-person ellers, så gapet mellom frisk og syk blir så stort!

 

Nå kjører jeg pinadø i gang med negative vibes igjen, heh. Jeg må bare tørre å gå et skritt fremover av gangen, selv om jeg er litt skjelven i beina og det skremmer meg. Livet har alltid skremt meg, jeg kan ikke la det stoppe meg fra å ha et liv lenger. Jeg må bare grave frem fighter spirit og mot, det lille jeg har, men det må holde.. Jeg føler jo noe positivt igjen, jeg føler glede, takknemlighet, jeg har lyst til ting, jeg tør å utfordre angsten min mer, jeg sier “ja” til mer enn jeg sier nei til, jeg har håp, jeg har drømmer.. Jeg vil fremover. Jeg vil mer. Jeg vil VÆRE mer er enn jeg er i dag, og hvis jeg skal være ærlig så er jeg mer enn jeg var for noen måneder siden, og det er fucking progress! Jeg snakker, jeg ler, jeg føler, jeg nyter, jeg slapper av, jeg er sosial. Det er bare det, at når jeg hever livskvaliteten min, så står det også mer på spill om jeg blir syk. Men faen, jeg har denne drittsykdommen, det er kjipt og jeg skulle ønske det ikke var sånn, men det er sånn det er, og jeg må bare leve med det som best jeg kan. Det har vært så utrolig vanskelig å innse det, jeg har stritta i mot av alle krefter, skyldt på alt mulig og hatt så mange skrudde tanker jeg har dyrka, men jeg har endelig kommet dit at jeg greier å akseptere det. Jeg har bipolar type 1, med heftige manier og dype depresjoner, og jeg kommer til å ha det alltid- men jeg må bare lære hele veien. Jeg må bli ekspert på meg selv. Jeg må ta ansvar. Jeg må ta medisiner. Jeg må ta vare på meg selv. Og jeg må tilgi meg selv- for mye, stadig vekk- og begynne på ny når livet tar en krapp sving opp eller ned. Jeg må være brutalt ærlig med meg selv, men jeg har vel skjønt at jeg også må være litt snill med meg selv. Og det er vanskelig, men jeg merker jo at jeg vinner mye på det. Også har jeg ikke det privilegiet at jeg kan ta meg selv seriøst, jeg må kunne le av meg selv og jeg må tåle og drite meg ut. Jeg synes det er verre at jeg driter ut familien min i samme slengen, men de er jo en fantastisk gjeng som er glad i meg og står ved min side uansett.. Kan de leve med meg, kan kanskje jeg også klare det.

 

Blah blah blah, nå skriver jeg egentlig bare på autopilot og tømmer hjertet og hjernen som jeg pleier. Det er visst den eneste måten jeg klarer å blogge på. Tror det ville føltes kunstig hvis ikke, så bear with me. For å avrunde: Jeg skal jobbe videre med meg selv. Jeg skal la meg selv ha det bra så mye jeg klarer. Selv om jeg kjenner at jeg er redd, så klarer jeg å akseptere det uten at det tar helt over. Jeg har mange gode støttespillere, jeg vet at jeg er heldig som har fått på plass et godt nettverk. Jeg har fått en ny sjangse i livet, for helt ærlig så var jeg så innstilt på at nå var det kjørt, jeg var så klar til å bare gi opp. Jeg har blitt lappa sammen, og jeg har tatt de metaforiske krykkene og hinker meg videre. Så får det gå som det går. 

 

Avslutter med min favorittquote, av Jennifer Aniston av alle mennesker, men den bare treffer meg så jævlig i hjertet: “You can’t ask why this is happening to you. It’s happening to you! Life is though. Get a helmet!”

..And keep moving forward, Sunniva. Even if you fuck up- get up and get moving again! I can do this. *peptalker meg selv*

TAKK FOR DE GODE MENNESKENE I PSYKIATRIEN <3

Yeah, jeg er hjemme i hobbithula igjen.. Og det har faktisk gått greit! Mye takket være jobben de gjorde på DPS med å preppe meg for livet utenfor institusjonen.. Og den fantastiske familien min da. Hvor hadde jeg vært uten dere <3

 

Jeg har svelget stoltheten min (som til tross for dårlig selvtillit av en eller annen grunn fortsatt eksisterer..) og takket ja til alt jeg har fått tilbud om. Det innebærer å slippe flere folk inn i livet mitt. Jeg har ikke ville ha “et sånt liv”, der det er mange mennesker rundt meg som får betalt for å være der. Det har virket så.. Ikke sånn jeg vil være, liksom. Men som kontaktsykepleieren min sa, det er en ekstra trygghet med denne lidelsen jeg har. At det er et nettverk rundt meg, at de vet hva det går i og hva de skal være obs på om det begynner å svinge kraftig. Jeg har også vært hos fastlegen min, og ba ham innstendig om at hvis jeg blir dårlig igjen, kan han please legge meg inn på en tvangsparagraf med en gang..? Det kunne han, heldigvis. Det er veldig godt å vite, at hvis ting går til hælvete igjen, så kommer jeg forhåpentligvis kjapt inn på skjerming. Jeg orker ikke utsette den stakkars familien min for mer blamering.. Det er så jævlig kjipt i etterkant. Jeg vil så gjerne være “ansvarlig syk”, om jeg kan si det slik.

 

Jeg sliter fortsatt litt med det å stå opp om morgenen. Selv om jeg sovner i rimelig tid, kan jeg fortsatt sove til kl. 14, whaat.. Det er liksom litt trygt, at jeg fortsatt har et snev av depresjon og lite tiltakslyst, at jeg fortsatt er et dovendyr- for da vet jeg liksom sikkert at jeg ikke er på tur ut i maniens galskap igjen.. Jeg må bare tørre å leve, og jeg skal det.. Etter hvert. Men jeg aksepterer at jeg ikke får til alt med en gang. Og at jeg er litt pysete og tar forholdsregler, og ikke heelt tør å gå 100% i dette nye, positive, deilige livet. Jeg kommer dit, satser jeg på. Babysteps!

 

Hatt noen fine sosiale dager siden jeg kom hjem i hvertfall. Har vært masse med familien, det gjør meg så lykkelig.. Fine fine gjengen min.

 

Jeg vet ikke helt om jeg klarer helt å sette fingeren på hva det er med oppholdet mitt på DPS som har gitt så utslag.. Medisiner (både antidepressiva og antipsykotika), god oppfølging fra leger og psykologer, et dream team av sykepleiere og annet personell som ikke ga opp når jeg bare snudde meg rundt om morgenen og lullet meg inn i depresjonen.. De tok så veldig GREP på situasjonen, lot meg ventilere om alt til alle døgnets tider. det var så proft at jeg aldri har opplevd maken. Men jeg tror aller mest det var det at de alle, absolutt ALLE som jobba der, var så utrolig gode mennesker med varme og omtanke og lidenskap for jobben sin. Post 2, Stavanger DPS- Dere er helt supre. Virkelig, jeg kan ikke gi godt nok skussmål. Og jeg skylder en takk til psykologen min, som stod på og fikset en rask innleggelse- det å bli tatt på alvor når man bare føler seg som en deprimert, udugelig, utakknemlig dritt, å bli investert så mye i.. DET er god medisin, det. TAKK, tusen ganger takk. For at dere har gjort så mye mer enn dere egentlig trengte å gjøre, for at dere bar håpet for meg, for at dere orka meg på mitt verste.. Ord strekker egentlig ikke til. Men jeg måtte kjøpe blomster i det minste!

 

 

Jeg klarer ikke alt selv. Og det er greit. Det er greit å ta i mot hjelp. Jeg tror jeg har blitt sterkere av det. Jeg har funnet tilbake til sider av meg selv jeg hadde glemt, sider jeg faktisk kan like. Kreative, kjærlige, morsomme meg. Takk og lov, jeg er der inne ennå. Jeg trodde personligheten min hadde råtnet bort, eller enda verre- at jeg alltid har vært en slags ond og egoistisk demon av et menneske. Jeg har mye dårlige sider, mye å jobbe med, mye som kan bli bedre- sånn vil det alltid være, men jeg er også noe godt. Jeg er et menneske på godt og vondt, som de fleste av oss. Jeg kan leve med det. Jeg tror faktisk jeg kan leve med MEG SELV. Det er litt av en åpenbaring. Det er sjukt deilig. Å ha håp. Motivasjon. Glede. Men kjærligheten, den er størst av alt. Og den skal jeg holde fast på, som bare faen! For jeg er intenst og ekte glad i folk, og det er min største ressurs. Svak hjerne kanskje, men stort hjerte. Som kan bli enda større 👊🏼❤️

Hope for the hopeless

Har ikke skribla her inne på en stund, jeg har vært litt opptatt med å være flink pasient nemlig 😉 For første gang i mitt liv har jeg fått høre det nemlig, og at jeg er pliktoppfyllende og greier. Ja, jeg er stadig på Post 2, Stavanger DPS- og jeg kan virkelig ikke få skrytt nok av crewet som jobber her. FOR NOEN FINE FOLK <3 Når jeg ankom, var jeg helt vrak. Hadde angst til tusen, og turte så vidt å snakke til folk. Men jeg har gjort fremskritt. Noe som er litt skummelt, for når ting begynner å gå bra betyr det at hjernen min hyper seg opp og det kan resultere i en heftig mani.. Jeg stoler ikke på den jævla hjernen min, og stiller meg spørmålet om jeg faktisk TÅLER å ha det bra..? “Du tåler å leve, Sunniva. Det må du tro på” sier den fantastiske kontaktsykepleieren min til meg, men jeg vet ikke.. Jeg har ikke så gode erfaringer!

 

Jeg har i hvertfall akseptert to faktum helt og holdent nå.. 1) Jeg er bipolar. 2) Jeg MÅ ha medisiner. Jeg har vært så forpult sta, og i mot medisinering, men nå.. Jeg skal ikke klusse med det igjen, jeg vil ha det stabilt og da må jeg bare akseptere at medisiner må til. Det har bare tatt meg 6 år å komme frem til det, flaut nok.. Jeg er tjukk i hodet og sta som et beist, det måtte vel bare bli sånn. *Sukke oppgitt over meg selv*

 

Bare et tips, om det er flere som sliter med depresjon og sviktende motivasjon.. Hør på Parkway Drive sin sang, Vice grip. Den rister litt lys i min dunkle hjerne i hvertfall!

 

“Yeah yeah yeah, get up get up. One life, one shot, give it all you got! Get up,get up. Keep the flame alive! Hope for the hopeless. A light in the darkness…”