Den jeg var før. Den jeg er nå. Den jeg skal bli.

Det er ganske merkelig å skrive her uten å pøse ut negative vibes, litt sånn hva skal jeg skrive nå liksom.. Jeg har vel alltid vært litt sånn skrudd sammen at det vonde må ut og ned på på papiret, mens det gode holder det å oppleve.. Så siden det fortsatt går mest greit, så er jeg litt tom. Men jeg gir det et forsøk!

 

Jeg er fortsatt redd for å bikke over i en mani. Så jeg holder fast på rutinen med å sove så mye jeg klarer, og det gjør jeg til gangs.. Sover lett over 12 timer i døgnet, hjelp. Vet ikke om det er medisinene som gjør det..? Jeg klarer ikke helt å ta tak i det heller, ekstremt behov for søvn er som nevnt tidligere bufferen min mot den jævla maniske terroristen i hodet mitt. Men jeg skal ta tak i det.. Jeg må bare ha baller nok. Jeg vil ha rutiner, faste rammer, struktur.. Jeg vil jo ha et liv.. Jeg må bare ta det rolig. En ting av gangen, sakte, sakte. Jeg er vel bare redd for at jeg ikke skal tåle å ha et liv. At med mer gjøremål og mer action så blir det også mer stress for den sårbare psyken min, og vips så er jeg i gang igjen- Psycho Sunniva. Jeg orker ikke å se mer til det beistet, helt ærlig. Jeg vet ikke hvordan jeg skal reise meg igjen om dette forsøket også ender i katastrofe med tvang, belter, brøling, utagering, blamering. Jeg orker ikke å finne meg selv bare for å miste meg selv totalt, en gang til. Det er så jævla traumatisk, å bli en versjon av seg selv som jeg ikke kunne dikta opp i min verste krisemaksimering en gang. Det verste er at jeg ER jo der inne hele tiden, jeg ser og husker alt, og jeg må bære denne versjonen med meg når jeg blir frisk. At jeg faktisk kan bli sånn, og ingen kan forklare meg hva faen det er som egentlig skjer i det pokkers huet mitt, jeg blir bare batshit crazy. Og jeg er jo egentlig en veldig sjenert, ‘unnskyld meg for at jeg eksisterer’-person ellers, så gapet mellom frisk og syk blir så stort!

 

Nå kjører jeg pinadø i gang med negative vibes igjen, heh. Jeg må bare tørre å gå et skritt fremover av gangen, selv om jeg er litt skjelven i beina og det skremmer meg. Livet har alltid skremt meg, jeg kan ikke la det stoppe meg fra å ha et liv lenger. Jeg må bare grave frem fighter spirit og mot, det lille jeg har, men det må holde.. Jeg føler jo noe positivt igjen, jeg føler glede, takknemlighet, jeg har lyst til ting, jeg tør å utfordre angsten min mer, jeg sier “ja” til mer enn jeg sier nei til, jeg har håp, jeg har drømmer.. Jeg vil fremover. Jeg vil mer. Jeg vil VÆRE mer er enn jeg er i dag, og hvis jeg skal være ærlig så er jeg mer enn jeg var for noen måneder siden, og det er fucking progress! Jeg snakker, jeg ler, jeg føler, jeg nyter, jeg slapper av, jeg er sosial. Det er bare det, at når jeg hever livskvaliteten min, så står det også mer på spill om jeg blir syk. Men faen, jeg har denne drittsykdommen, det er kjipt og jeg skulle ønske det ikke var sånn, men det er sånn det er, og jeg må bare leve med det som best jeg kan. Det har vært så utrolig vanskelig å innse det, jeg har stritta i mot av alle krefter, skyldt på alt mulig og hatt så mange skrudde tanker jeg har dyrka, men jeg har endelig kommet dit at jeg greier å akseptere det. Jeg har bipolar type 1, med heftige manier og dype depresjoner, og jeg kommer til å ha det alltid- men jeg må bare lære hele veien. Jeg må bli ekspert på meg selv. Jeg må ta ansvar. Jeg må ta medisiner. Jeg må ta vare på meg selv. Og jeg må tilgi meg selv- for mye, stadig vekk- og begynne på ny når livet tar en krapp sving opp eller ned. Jeg må være brutalt ærlig med meg selv, men jeg har vel skjønt at jeg også må være litt snill med meg selv. Og det er vanskelig, men jeg merker jo at jeg vinner mye på det. Også har jeg ikke det privilegiet at jeg kan ta meg selv seriøst, jeg må kunne le av meg selv og jeg må tåle og drite meg ut. Jeg synes det er verre at jeg driter ut familien min i samme slengen, men de er jo en fantastisk gjeng som er glad i meg og står ved min side uansett.. Kan de leve med meg, kan kanskje jeg også klare det.

 

Blah blah blah, nå skriver jeg egentlig bare på autopilot og tømmer hjertet og hjernen som jeg pleier. Det er visst den eneste måten jeg klarer å blogge på. Tror det ville føltes kunstig hvis ikke, så bear with me. For å avrunde: Jeg skal jobbe videre med meg selv. Jeg skal la meg selv ha det bra så mye jeg klarer. Selv om jeg kjenner at jeg er redd, så klarer jeg å akseptere det uten at det tar helt over. Jeg har mange gode støttespillere, jeg vet at jeg er heldig som har fått på plass et godt nettverk. Jeg har fått en ny sjangse i livet, for helt ærlig så var jeg så innstilt på at nå var det kjørt, jeg var så klar til å bare gi opp. Jeg har blitt lappa sammen, og jeg har tatt de metaforiske krykkene og hinker meg videre. Så får det gå som det går. 

 

Avslutter med min favorittquote, av Jennifer Aniston av alle mennesker, men den bare treffer meg så jævlig i hjertet: “You can’t ask why this is happening to you. It’s happening to you! Life is though. Get a helmet!”

..And keep moving forward, Sunniva. Even if you fuck up- get up and get moving again! I can do this. *peptalker meg selv*

0 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg