I’m repeating myself.

 

Ingen kan redde meg fra meg selv.

 

Det er min skyld, mitt ansvar. Det er jeg som angriper meg selv innenfra. Som om jeg har begynt å spise mitt eget kjøtt og drikke mitt eget blod. Fordi jeg er lei! Lei av at det alltid er en tåpelig del av meg som, når jeg har motivert meg selv til endelig å gi opp, likevel har håp og enda vil leve videre. Hvorfor! Jeg har jo bevist nok at jeg er mislykket, feilvare, håpløs. Jeg må dø 100%! Så jeg hakker, river, sliter i mitt eget sinn. Røsker løs og tråkker ned bit for bit. Dø, dø, dø, din stae, seige jævel! For selvhatet vil aldri dø. Jeg VIL hate. Fordi jeg VET at jeg er verdiløs. Livet ville ikke blitt slik hvis ikke. Selvhatet ble klekket ut for en grunn. Alle disse årene med selvdestruksjon, det har ikke vært for ingenting. Jeg har bare gitt meg selv det jeg fortjener.

 

For det har alltid vært noe galt med meg. Det har alltid fantes noe å

 

hate.

 

Gamle ord, som jeg egentlig ikke vil se om igjen, men de surrer der, i bakhodet. Krigen i hodet mitt, som aldri tar helt slutt. Hvorfor kan jeg ikke bare.. Fuck! Hvorfor kan jeg ikke bare slutte å tenke med det gamle våpenarsenalet mitt, vifte med et hvitt flagg, starte fredsforhandlingene.. This is getting old. I am getting old..

 

 Tanker kan gjøre fysisk vondt. Presse i tinningen, verke i hjertet, knute i magen. Hvor mange ganger skal jeg la de samme tankene rispe opp sår som burde få gro i fred. Burde de? Eller fortjener jeg det helvete jeg skaper inni skallen min? Jeg skulle ønske noen ville svare meg brutalt ærlig på det, jeg er så satans lei min egen brutale ærlighet. Jeg vil ikke være sånn her. Jeg vil være glad og positiv, for svarte faen, det er alt jeg vil. Så nå skriver jeg ikke mer om smerte, jeg skal skrive om det som gir meg håp. Det bor der, inni meg et sted, jeg kan føle det fysisk om jeg bare lar meg selv kjenne på det. At det gløder og gnistrer i hjertet. Jeg er glad i noen. I mange faktisk. Jeg trodde vel.. At jeg var klar til å like meg selv. Men jeg tåler ikke å bli for kjepphøy, tydeligvis. Da begynner jeg å tvile igjen. Da rakner det. Jeg vet ikke hvorfor, men hvis folk behandler meg dårlig kan jeg kjenne på at jeg faktisk har en ryggrad. At det er litt bein i nesa på meg også. Hvis jeg får skryt og gode ord, for mye kjærlighet, hvis ting går for bra.. Da er det som om jeg plutselig befinner meg på tynn is som sprekker, og jeg vet at jeg kommer til å drukne. Så da knytter jeg likesågodt steinen rundt halsen selv og lar meg synke til bunns. Hvorfor kan jeg ikke bare ta det i mot, lagre det på en trygg plass, ta det frem når jeg trenger det som mest? Hvis jeg skal drasse på alt det vonde, hvorfor kan jeg ikke gi plass til det gode også? Fordi.. Fordi det er vondt å vite at noen elsker deg, når du føler deg komplett uverdig. Kjærlighet er så godt, men det er også det vondeste jeg vet om. Og kanskje må det bare være sånn da. Alt har sin pris.

Jeg trenger bare så jævlig å vite at jeg er verdt det.

 

 

0 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg