Jeg vet hvem jeg er. Hvor jeg skal finner jeg ut av.

Jeg har nevnt tidligere at jeg er helt blottet for ambisjoner. Og dette har plaget meg, for jeg har følt at for å være verdt noe, så må jeg BLI og GJØRE noe, og det må helst være noe stort. For man skal jo liksom drømme stort, i dette skrudde samfunnet vi har skapt. Men uansett hvor mye jeg gransker meg selv, så finner jeg ikke fram til en slik “drive” inni meg. Og i det siste har jeg innsett at det.. Det er faktisk helt fuckings great.

 

For vet du hva? Jeg har gått sulten. Jeg har holdt på å fryse i hjel. Jeg har opplevd tortur. Tvang. Voldtekt. Jeg har blitt ydmyket på det groveste, krenket, mobbet, fått høre stygge ting om både personlighet og utseendet mitt, jeg har blitt beskyldt for å være besatt av satan selv.. Jeg har opplevd død, tap, sykdom, smerter som ikke var til å holde ut- både psykisk og fysisk. Men jeg holdt ut. 

 

Jeg kan faktisk være lykkelig uten rikdom, masse venner, utdanning, egen bolig, barn, mann, bikkje, lappen, bil, i en kommunal bolig og på ung ufør. Med arr, hengepupper, et uperfekt ytre og traumer i sjelen, og en terrorist boende i min egen hjerne. Jeg vet så utrolig godt hva det vil si å lide, og derfor- DERFOR- klarer jeg også å være helt fornøyd med at jeg får leve i fred, trygghet, ha familie, noen å være glad i, akkurat nok penger til å klare meg (og tilogmed spare om jeg ofrer litt her og der) og kunne støtte Leger uten grenser, at jeg får gå til en psykolog og jobbe med meg selv, herregud- jeg er jo RIK i forhold til de fleste andre mennesker her i verden. Jeg har det jeg trenger- jeg har mer enn jeg trenger! Hva faen skal jeg jage etter? Jeg vil ikke ha et stort hus, jeg elsker den koselige hobbithula mi som jeg har fylt med brukte møbler- dette er jo palasset mitt. Det eneste jeg ønsker meg på toppen av kransekaka jeg allerede har, er å kunne være en ressurs for samfunnet på et eller annet vis. Og det kan jeg jo være, uansett hva jeg gjør omtrent- og jeg er villig til å gjøre hva som helst- så lenge det ikke går på bekostning av min mentale helse.

 

Når jeg ser på menneskene rundt meg, så virker det som om de fleste alltid er på jakt etter noe mer. Noe nytt. Høyere utdanning, mer penger, flere kids, en ny partner, de må reise til eksotiske steder, hoppe i fallskjerm, ha en affære, få et nytt kjæledyr, de må ha det så jævlig travelt hele tiden, og alt det der.. Det er bare ikke meg i det hele tatt. Så lenge jeg får være kreativ, litt sosial, ha mye alenetid, så lenge ingen er stygge med meg- så lenge JEG ikke er stygg med meg selv- så blomstrer jeg. Og jeg er ikke stygg med meg selv fordi det er gøy akkurat, det er fordi jeg har lært det. Når folk har vært jævlige mot meg, så har jeg alltid sett innover og tenkt at det må være fordi jeg er stygg, dum, fordi jeg fortjener det- for hvorfor skulle noen være fæle med meg uten grunn? Jeg ble fortalt at jeg ble utsatt for vonde ting fordi jeg var ond selv, da jeg var veldig ung. Og jeg trodde på det. For det stemmer jo forsåvidt, det finnes jo noe ondt i meg også. Jeg kan bli rasende, jeg kan hate.. Jeg kan si stygge ting når jeg er forbanna, jeg kan ta for hardt i, jeg kan være voldelig når jeg blir manisk.. Men jeg er også noe godt. Og det er det jeg alltid har dyrka mest, takk og pris. Det gode i meg er sterkere enn det onde. Jeg har rettferdighet, moral, jeg føler skam, jeg ønsker å bli bedre hele tiden. Jeg er ikke misunnelig, hevngjerrig, sneversynt, dømmende. Jeg er ikke grusom. Jeg kunne aldri utsatt noen for de tingene som har blitt gjort mot meg. Jeg skal faen dundre meg aldri bli et så gjennomført jævlig menneske som noen av de som har kommet min vei, aldri. Ikke en gang mot dem. Det finnes smartere måter å ta hevn på. Som å fuckings overleve. Som å bevare integriteten sin. Som å kunne fortsette å se det gode i andre mennesker, etter å ha sett det verste. Som å kunne fortsette å se det gode i seg selv, selv om noen har gjort alt i sin makt for å drepe det. Det lar jeg ikke skje. Jeg vet at uansett hvor glad jeg er i noen, så kan de fortsatt svikte meg. Men jeg har aldri sviktet meg selv. Og det skal jeg fortsette med, uansett hvor vanskelig dette livet forløper seg.

 

Jeg ser mange mennesker som er tilsynelatende sterke og vellykkede, og de har aldri opplevd ekte motgang i livet. De har som regel en gjeng med spyttslikkere rundt seg, de har alltid blitt heiet fram, de har alltid hatt noen å lene seg på. De har også veldig lett for å tråkke på folk for å hevde seg selv, de eier ikke lojalitet og de ser på andres problemer og utfordringer som “svakhet”. Jeg er faen meg så glad for at jeg aldri har hatt en grenseløst lojal vennegjeng å lene meg på, for at jeg har opplevd svik og baksnakking, mobbing, utfrysning.. Jeg er glad for at folk har forlatt meg når jeg har vært en drittsekk, eller for at jeg har blitt droppa når jeg ikke var kul nok, at venner og familie har sletta meg fra sosiale medier når jeg har blamert meg i mani. For jeg takler det, jeg lærer av det, jeg står i det. For i mine verste øyeblikk har jeg uansett bare hatt meg selv. Og jeg har vært der. Herregud, som jeg har tabbet meg ut, begått sosialt selvmord, så mye jeg har skammet meg over, så mye dumt jeg har gjort, så mye vondt jeg har bært på, men jeg har greid det. Jeg har greid å henge i et rusmiljø uten å ruse meg, jeg har greid å bli frisk fra anoreksi og bulimi, jeg har greid å akseptere meg selv- noe jeg må jobbe med hver eneste dag- jeg har reist meg hver gang jeg har trynt helt ned i bunnen av helvete.

 

En ting jeg synes er rart er mennesker som har opplevd såkalt suksess, de har tjent seg en formue, gjerne på toppen av å være født rik og priviligert- også er de så jævla grådige! De vil bare ha mer og mer. Bygge et imperium, ha mer enn en bolig, masse biler, privatjet, og de har absolutt null stil eller personlig smak- de kjøper bare statussymboler.. Takka faen for at jeg ble oppdratt av en alenemor som jobba livet av seg for å forsørge oss- men samtidig alltid ga bort det hun hadde til overs til de som trengte det mer- når hun lett kunne spart pengene til å kjøpe seg en bil, eller pusse opp det slitne huset sitt. Takk og pris for deg, mamma. Jeg har kanskje ikke de store ambisjonene her i livet, men jeg vet hva jeg IKKE vil bli. Rik. “Penger gir frihet” sies det, men det er pisspreik. Penger gjør deg til en slave. Penger får folk til å selge sjelen sin. Til å gifte seg med en de ikke elsker, til å operere seg ugjenkjennelig, til å presse andre folk ned i fattigdom og elendighet, til å lyve og bedra, alt for å selge selge selge. Penger får folk til å ofre alt, til og med planeten vi bor på. Rike folk er så brødteite at de tenker at de kan bo på fuckings Mars når de har brukt opp dette paradiset. Jeg dør heller med den vakre planeten min, takk.

 

Jeg vet at mange tenker på meg som en håpløs taper, at jeg har feila komplett i dette livet, heck jeg har jo tenkt det selv! But no more. Jeg er suksessfull i mitt eget hode, jeg har komplett frihet- jeg er ikke bundet til noen eller noe, jeg har ikke gjeld, jeg har tak over hodet, mat i kjøleskapet og jeg har kjærlighet. Med noen små grep- og de skal jeg ta, i mitt eget tempo- kan jeg snu om livet mitt radikalt. Men den eneste jeg vil imponere, er meg selv. Og den eneste som skal definere om jeg er rik nok og suksessfull nok- det er meg.

«There is no shame in living a simple life»

 

 

 

 

 

 

4 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg