Make me pay

Som vanlig når ting går litt for bra for meg, har jeg begynt med selvkritikken igjen. Jeg gikk for hardt ut i forrige innlegg, selvtilliten min tålte ikke det tydeligvis, og det jeg angrer på at jeg skrev, er at det gode i meg er sterkere enn det onde. Det har jeg begynt å tvile jævlig på igjen. Og det er.. grusomt.

 

Jeg skulle ønske jeg kunne tro på en gud, for da kunne jeg dø og stå til ansvar for mine synder. Jeg kunne blitt dømt til evig liv med pinsler i helvete, og det er det jeg trenger. Sjelen min lengter så grusomt etter å gjøre bot for seg. For det verste noen har gjort for meg, er ikke selve handlingene. Det er det at de ikke fortalte meg hvorfor. Og uansett hvor mye jeg graver i egen hukommelse, så klarer jeg ikke å huske hva det er jeg har gjort som gjør at jeg har så dårlig samvittighet, at jeg har denne svarte drittflekken på sjelen som jeg uansett hva jeg gjør, ikke blir kvitt. “Hvis du tenker godt etter, skjønner du nok hvorfor vi gjør dette mot deg”, de ordene er alt jeg klarer å huske, og jeg har tenkt så hardt etter at jeg har bikka over i galskap, gang på gang, men jeg finner ikke svaret. Jeg er redd for at den dårlige samvittigheten og selvbildet mitt kommer av at jeg har vært en feig liten jævel, og latt noen andre tatt en straff som egentlig var ment for meg. At jeg har svikta noen for å redde mitt eget skinn. At det jeg er skyld i, er så forferdelig at hjernen min bare har blokkert det ut for alltid. Men skammen sitter der, og den blir jeg ikke kvitt.

 

Første gang jeg ble psykotisk, kulminerte det med at jeg så meg selv som en ekkel, slimete, feig demon. Jeg så at alt vondt i verden var skapt av meg og min feighet, den lille demonen som ikke ville dø for sine synder. Som starta krig og elendighet, sparka barn og gamle foran seg i døden, heller enn å møte den selv. Da prøvde jeg å sette fyr på meg selv. For det er det jævligste jeg har følt på noen gang, tror jeg. Og når selvtilliten min når bunnen tror jeg innimellom fortsatt, at det kan være noe sant i det. 

 

Jeg tråkker sikkert noen på tærne nå, men det jeg finner moralsk forkastelig med kristendommen, er at noen liksom skal ha dødd for mine synder. Det vil jeg ikke ha noe av! Jeg vil ikke ha noe evig i liv i  et paradis, som jeg ikke har fortjent. Jeg vil ikke ha noen grenseløs og uforbeholden kjærlighet, ikke fra noen! Hvis jeg er et genuint råttent menneske, så vil jeg at folk skal hate meg, forlate meg.. Da vil jeg henge på et kors selv, mens fuglene plukker ut øynene på meg. Så om jeg fortjener det, gi meg det. Hat meg. Knus meg. For uansett hvor mye jeg hater meg selv, så er det liksom aldri nok. Jeg blir ikke renere. Jeg blir ikke kvitt denne følelsen av at jeg er den feige lille demonen. En grunn til at jeg ikke streber etter noe, er vel fordi jeg vet at selv om jeg hadde blitt lege og reddet liv hver dag, så hadde den fortsatt vært der. Drittflekken på sjelen min.

 

Tusen takk for de gode ordene for mitt forrige innlegg. Det gjorde så godt at det gjorde vondt. Takk for at dere heier på meg. Jeg må bare jobbe meg gjennom dette. Jeg vil bare kunne si til meg selv at jeg er et alright menneske. Og jeg er tydeligvis ikke helt der ennå. Men det går greit. Det er den eneste ambisjonen jeg har i livet, å være et alright menneske og å kunne ta imot og gi tilbake kjærlighet. For uansett hva jeg tror eller ikke tror på, den er størst. That’s all I know. Det er det jeg velger som min sannhet, og den skal jeg stå fast ved.

 

 

0 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg