Fear of the heart

Like an angel, you came from above
And you tried to open up
Never knew just when you should stop..
But I shut down for good
You tried to break through.. But I am done with love
There is no room for you.

But nevermind..
Whatever..
We don’t belong together
I survive in my own skin
Never letting anyone in..
I’ll forget it someday
The pain caused by chasing you away

For my heart is made of ice
And my soul is nothing but cold
to you..
Dont ask if your doing something wrong
There’s nothing right
With me..
With you..
With us.

And yet I wait for you
every second of every minute
Of every hour that turns into days
I lost count somewhere along the way.
You made me blind and deaf and dumb
How I hate you.
How I hate this love that was ment for you.

But nevermind. Whatever.
Ill be fine.
Whenever.
Just turn around and walk away.
Its only one more day.
Without you.
Ill be fine someday without you..

And the days turns into years.
And suddenly I’m halfway there.
I was never ment to grow old.
I’d leave my body when it would still be cold.
Not warm and longing
for you.
Why does it always have to be you.

I closed off such a long time ago.
I lost hope all those years ago..
I don’t know why I’m still holding on.
Why am I still longing, waiting, dying
for you
Why does it always have to be you

But nevermind. Whatever
Ill be fine.
Whenever..
Just turn around, and close my grave.
And bury me deep
within your cold and lonely heart.
Just let me be
Your tearing me apart.

Such a fragile, stupid heart.

ssa5204

Livet er et lån (og renta synker i takt med hjerterytmer..)

Jeg er i ferd med å dø langsomt.
Lever ensomt, lever kjedsomt.
Legger meg for seint hver eneste kveld.
Tenker ting som ikke burde sies høyt-
Men sier det likevel.
Jeg graver meg ned i min egen dritt.
Hater alt for mye, elsker bittelitt.
Regnværsskyer, triste byer.
Sola som skinner alt for lite,
og venner som får meg til å glise.
Men jeg glemmer for fort, og jeg husker for mye.
Av alle mine minner, er det de gode som forsvinner,
mens de vonde alltid vinner.

Og tankene spinner, får svarte vinger.
Inn i falske håp og drømmer.
Jeg sovner og våkner til samme mareritt..
Etter alle disse årene,
hvem er det jeg har blitt?

Jeg er en taper uten fremtid-
Med en vond og bitter fortid.
Hvordan kan en kjenne en
som ikke kjenner seg selv?
Hvis jeg viser deg hvem jeg er,
vil du like meg likevel..?

Jeg spenner bein på meg selv, så jeg faller i grøfta.
Trodde på de som sa “Jeg elsker deg”
selv om jeg så at de stirret på kløfta.
Hører på destruktive stemmer, har mest av falske venner.
Bruker krefter på feil ting, faller av i enhver sving.
Isen er for tynn, isen er for glatt.
Livet er for skummelt, livet er for hardt.

Men noen ganger synker ordene dine inn
Jager skygger ut av et mørkelagt sinn.
Trøster meg når alt er håpløst, livet nådeløst.
Gir meg et glimt av et liv jeg vil ha.
Hvisker stille “kom nå da”..

Jeg gråter ikke lenger hver eneste kveld.
Smiler litt mere, kun for meg selv.
Begynner å spørre, begynner å tro
Tenk om jeg tok feil..? Kanskje sårene kan gro?
Er det håp likevel?
Hvis jeg blir den jeg innerst inne er:
kan jeg like meg selv?

Killing in the name of love.

Han står der rett foran deg.
Like forbanna som hver gang du ser det stygge trynet hans.
Like ond, like syk, like sikker og trygg på seg selv.
Han får det som han vil, det gjør han alltid.

Men ikke denne gangen.

Du vet noe han ikke vet.
Hånda di holder rundt kaldt stål,
i skjul av lommen.
Du kan høre stemmen din skjelve i det du
ber han høflig om å dra seg til helvette.
Han får ikke legge hendene sine på henne,
ikke denne gang.
Du står i veien. Og denne gangen kan han ikke banke seg
vei forbi deg.

Han flirer av deg.
Ser bare en liten jentunge.
Han vet at han er overlegen.
Han vet at han alltid får det som han vil.
Det han ikke vet, er hvor farlig
det er å undervurdere noen.

Du lar hånda gripe fast rundt det lille skytevåpenet.
Sikter midt mellom øynene hans.
Øyne som begynner å blafre av frykt.
Nå er det hans stemme som skjelver,
han lover at han skal gå, han kommer aldri tilbake igjen.
Dere skal få være i fred nå.
Du lar armen falle, lettet over at han gir seg.

I det han ser våpenet peke ned i bakken,
glir et kalkulerende drag over øynene hans.
Han gir fra seg et lite halvsmil, det varer bare i et par
sekunder. Men du kan lese tankene hans.
“Hun tør ikke. Hun utgjør ingen trussel.
Jeg kommer tilbake”.
Idet han snur seg for å gå,
hever armen din seg igjen automatisk,
du har slått tankene av.
Du tar sikte på bakhodet hans og trekker av.
Et kort smell.
Snøen sprøytes mørkerød, nesten svart.

Du lukker døra.
Låser den ikke for første gang på fem år.
Han går ingen steder nå.
 

maybe, could be, but never going to

So many sideways a life can take..
So many chances you get, so many you pass up on..
So many different people you meet, some you keep, some you leave..
So many people you never get to know, but might have.
So many you missed by a second.

How can one believe in faith, in a destiny
When life is just a big mash up of coincidences, accidents and chances..

I never think about you.
It’s easier that way.
To let you die completely.
I don’t know how to mourn for the dead.
It hurts too much.

But I dream about you.
My unconsciousness refuse to let you go.
And in my dreams things always ends up different
than what they did in reality.

We did it. We went for it.
And it worked out.
We got married.
We had children.
And I was happy.

And I wonder, if it was real..
How would things have been instead?
Would there even be a difference?
Would you still die at 24,
only this way not only leaving me behind,
but our children?
Would we even have them?
Would you and I be happy,
or would we discover that we were never ment to be,
and end up hating each other instead?
Would you somehow survive, and live a long life..?

In my dreams you always survive.
I guess that is the only reason why I’d go back.
If you and I had turned out to be wrong, that’s fine.
I just want you to come back.

It’s not right, this way.
It’s not right.

And she was gone.

I dag fant jeg ut noe som skar meg dypt inn i hjerteroten.

Er så ufattelig tragisk og meningsløst når unge mennesker med hele livet foran seg,
ikke ser noen annen utvei enn å ta sitt eget liv.

Som en som har vært i bunnløs depresjon selv, kjenner jeg at dette berører meg ekstra hardt.
Jeg har vært der selv. Og jeg vet at det finnes ingenting egoistisk over å ta et slikt valg,
for når en er så langt nede, da skjønner en ikke at det finnes noen som kommer til å sørge over en.
Da tror man at verden vil bli et bedre sted uten, og at de menneskene rundt vil få det bedre ved ens eget fravær..

Når folk slenger ut at det å ta sitt eget liv er en feig handling, da kjenner jeg sinnet koke i meg.
Personlig tror jeg det er noe av det modigste en person kan gjøre.
Det krever utrolig mye å greie å gjennomføre noe slikt. Det går i mot alle våre mest primære innstinkter å
ta vårt eget liv. Og det er svært få som har styrke nok til å gjennomføre det.

Det som er så trist, er alle tankene de gjenlevende blir sittende igjen med.
Hva kunne vært gjort annerledes?
Sviktet jeg deg så grusomt?
Hvorfor skjønte jeg ikke hvor vondt du hadde det?

Og det faktum at det er ugjenkallelig for sent. Det finnes ingenting en kan gjøre lenger.
Beslutningen er tatt, konsekvensene er for evig.

I sammenhengen av akkurat dette dødsfallet surrer mye rykter om mobbing,
og det gjør meg mest trist av alt. For jeg husker den jenta, som jeg var litt eldre enn,
husker hvordan hun ble utstøtt og hvisket om av sine jevnaldrende, og jeg
husker at jeg følte behovet for å ta henne under vingene mine, og det var ikke bare
en gang jeg skjelte fra meg på hennes vegne. Jeg kommer aldri til å forstå
hvorfor en person som bare er snill og god mot alle, skal bli sett på som et lett offer.
Hvorfor det er så lett å ta noen bare fordi man KAN, fordi vedkommende ikke tar igjen,
eller har en hær til å danne mur rundt seg.
Hvorfor er noen mennesker grusomme mot andre kun fordi de ser sin makt til det?
HVEM TROR DE AT DE ER..?

Og jeg blir like provosert av alle de som står å SER på, som lar det skje uten inngripen.
Folk som fryser ut, folk som ignorerer, og tror at de har sitt på det rene..
Det er ikke en unnskyldning at en bare er et barn, eller en ungdom.
DU BØR FORTSATT HA EN MORAL, ETISKE VERDIER, OG IKKE MINST
SÅ MÅ DU KUNNE SLÅSS FOR DEN URETTFERDIGHETEN SOM IKKE BARE RAMMER DEG SELV!

Dersom jeg noengang får mine egne barn, så er det dette jeg vil lære dem først av alt.
Og den beste måten å gjøre det på, er å gå foran med et godt eksempel.
Mobbing er dessverre ikke bare noe som hører til barndommens “uskyldighet”..

Det finnes noen mennesker som er uten sjel, uten samvittighet, uten anger.
Psykopater kan en ikke gjøre mye med, de bør bare låses inne og holdes unna
samfunnet, for et slikt menneske er ikke mye menneskelig.

Men alle oss andre, alle oss som kan skille mellom rett og galt, og som er istand
til å velge mellom disse to, vi bør ta oss i skinnet, åpne øynene våre og begynne å bry oss alle sammen.

Dette var forferdelig unødvendig, og det var en uskyldig person som måtte betale prisen.
Mine tanker går til de etterlatte, måtte de finne trøst og komme seg videre som best de kan.

Men mest av alt tenker jeg på den jenta jeg kjente, som alltid bare var snill og hjelpsom mot alle.
Og jeg gråter når jeg tenker på hva hun kunne blitt, og at hun aldri forstod selv hvor verdifull hun var.
Og at hun aldri vil få sjangsen til det.

Du var så mye bedre enn dem alle sammen, skjønte du ikke det?
 

sin corazón

You underestimate me.
When I’m on my knees
You confuse this with love
How I hate that disease..

And all your friends tell you how I played them
Just for turning them down with a smile.
And now you think your something special
It was funny for a while.

But I chew my leg off when I’m captured.

Like a god to a fool
The master to his servant..
You’ll be my king for the night
But you’re nothing but a tool
I know the prize to pay for being dumb
and it is worthless.
My heart is cold as ice.
Life has made me numb. 

I cannot feel you

But I enjoy having you under my thumb

 

 

 

Silence the foe

Damn, its hard- this game we play.
They call it love, I say its sorrow, its madness, its suicide.
Pulling plugs and getting cut out of breath..
Ripping hearts out while their still beating.

I am so sorry, now that I am the one who’s leaving.
 

Det gir ingen mening, de ordene jeg skriver.
Men de som har opplevd ekte kjærlighet og mistet den forstår kanskje
hva jeg prøver å si.

Etter to år er det slutt.
Jeg har aldri elsket noen så høyt som ham.
Og jeg skjønner ikke hvordan slike følelser bare
kan forsvinne over natten.

I would have given everything to get back what we had.
Ikke tro at dette ikke gjør vondt for meg også..

PS: Hvorfor i helvette har det dukket opp reklame på bloggen min?? Go away, or pay up!

Hold on, hold on

Jeg har sluttet å sove, istedet skriver jeg ned gale tanker og gammel sorg som kan se ut som..tja, poesi?
Hvis du er skjeløyd, kanskje.

I held your fragile body in my arms
Until you were so cold
It hurt my hands
And they told me it was time to let go
But I kept holding on
I just couldnt stand the idea of you going somewhere unknown
And I could not follow, you had to go there alone

What if she cant find her way back home..?

I keep looking for you in the corner of my eye.
And in the dark you haunt my nightmares
“If only you’d done more I might still be alive!”
But when I wake up, you are already gone.

And I keep waiting for her to come home..

Jada, jeg vet. Skal ha engelsk-eksamen om få dager og satser på å stryke så det svir.

Finality

 

 

I LOVE HIM.End of discussion..

Ok, so I have reasons for why I am like this and do like that.
But it still doesn’t make it ok, its never ok to hurt other people.
Even if its not on purpose. If we see that our own behaviour
is making other people hurt, than we should stop, reflect, and
try our best to change. If you love someone, you will do it and you will
do your best. It’s not enough to say “but I’ve been through a lot of shit,
my head is fucked, thats why”.
Life is tough, get a helmet.
And we change and evolve through our lives,
atleast we should. I hate it when people say “I am who I am,
and I don’t change for NO ONE”. Change is natural, and nobody’s perfect.
We can all learn something from others, from experiences, even from mistakes.
Don’t be satisfied with who you are, evolve.. Grow..

I want to be a better person. I want to change my mind
so it doesnt keep running in the same old destructive ways.
What I have now, all those precious people I could lose..
It’s worth it, working a little with yourself.
And I don’t want to hurt the people I love, ever.

 

 

confused beyond reason..

Right now I tell myself I could leave him and not feel a thing.
Sometimes I catch a glimpse of who he used to be..
Who he used to be with..
I don’t like that person.

And I can’t help thinking, what do we really have together?
When he can joke with my tears.. And all he ever says
is nonsense.. I need CONVERSATIONS, I need OPINIONS,
I give you my inner toughts and secrets and all I get in return is
baby-babbling.. It’s just not for me, I’m not like that.

Maybe Im taking it all out on him, well..
just because I can..?
Because its easier to try and change someone else
rather than yourself?

I let it hurt, ache and never die.
I tear open wounds just as they finish bleeding.
And it pleases me, it calms me, but yet its
killing me slowly,
killing my love to him one blood-drop at a time.
And after all, isn’t he the most precious thing I got,
the only one I can’t stand to lose?
And isn’t that just the core of all these issues?

Peace out.