Skjerpings

Det er flaut og skammelig å være dårlig pasient. Jeg synes så synd på dem som blir kontaktpersonen min på morgenen og dermed får ansvar for å få meg opp av senga. Jeg er limt fast til den greia! Depresjonen er der konstant, men om morgenen er den seig som faen. Jeg har ikke så lyst til å leve, rett og slett. Det gjør det enda vanskeligere å bli frisk.

 

Jeg vet at jeg må stå opp. Ha rutiner, spise regelmessig, gå tur, se dagslyset. Ta kontakt med venner. Være sosial. Men jeg føler meg så innskrumpet og tom! Hjernen tenker bare giftige tanker og det gjør så vondt å være våken.

Den forbannede, bipolare hjernen min.

 

Husker jeg var SÅ skeptisk til medisiner, jeg så på hjernen min som dyrebar og hellig. Pfft! Nå? Tror jeg hadde latt meg lobotomere om det var et alternativ. Jeg er så lei grenseløse manier, bisarre psykotiske forestillinger, og bunnløse depresjoner. Livet forsvinner i alt kaoset, jeg blir borte for meg selv, jeg mister taket på hvem jeg egentlig er.. Det er skummelt.

Nok om det. Håpet, Sunniva. Du må klamre deg til håpet. Du vil mer enn du får ut av livet per dags dato. Du vil lære. Du vil utvikle deg. Du vil være mer enn diagnosene dine. Du VIL noe, hva som helst, som føles sunnere og friskere enn det livet du holder ut i nå.


Babysteps. Hvert minste skritt er FREMSKRITT!

 

 

 

0 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg