TAKK FOR DE GODE MENNESKENE I PSYKIATRIEN <3

Yeah, jeg er hjemme i hobbithula igjen.. Og det har faktisk gått greit! Mye takket være jobben de gjorde på DPS med å preppe meg for livet utenfor institusjonen.. Og den fantastiske familien min da. Hvor hadde jeg vært uten dere <3

 

Jeg har svelget stoltheten min (som til tross for dårlig selvtillit av en eller annen grunn fortsatt eksisterer..) og takket ja til alt jeg har fått tilbud om. Det innebærer å slippe flere folk inn i livet mitt. Jeg har ikke ville ha “et sånt liv”, der det er mange mennesker rundt meg som får betalt for å være der. Det har virket så.. Ikke sånn jeg vil være, liksom. Men som kontaktsykepleieren min sa, det er en ekstra trygghet med denne lidelsen jeg har. At det er et nettverk rundt meg, at de vet hva det går i og hva de skal være obs på om det begynner å svinge kraftig. Jeg har også vært hos fastlegen min, og ba ham innstendig om at hvis jeg blir dårlig igjen, kan han please legge meg inn på en tvangsparagraf med en gang..? Det kunne han, heldigvis. Det er veldig godt å vite, at hvis ting går til hælvete igjen, så kommer jeg forhåpentligvis kjapt inn på skjerming. Jeg orker ikke utsette den stakkars familien min for mer blamering.. Det er så jævlig kjipt i etterkant. Jeg vil så gjerne være “ansvarlig syk”, om jeg kan si det slik.

 

Jeg sliter fortsatt litt med det å stå opp om morgenen. Selv om jeg sovner i rimelig tid, kan jeg fortsatt sove til kl. 14, whaat.. Det er liksom litt trygt, at jeg fortsatt har et snev av depresjon og lite tiltakslyst, at jeg fortsatt er et dovendyr- for da vet jeg liksom sikkert at jeg ikke er på tur ut i maniens galskap igjen.. Jeg må bare tørre å leve, og jeg skal det.. Etter hvert. Men jeg aksepterer at jeg ikke får til alt med en gang. Og at jeg er litt pysete og tar forholdsregler, og ikke heelt tør å gå 100% i dette nye, positive, deilige livet. Jeg kommer dit, satser jeg på. Babysteps!

 

Hatt noen fine sosiale dager siden jeg kom hjem i hvertfall. Har vært masse med familien, det gjør meg så lykkelig.. Fine fine gjengen min.

 

Jeg vet ikke helt om jeg klarer helt å sette fingeren på hva det er med oppholdet mitt på DPS som har gitt så utslag.. Medisiner (både antidepressiva og antipsykotika), god oppfølging fra leger og psykologer, et dream team av sykepleiere og annet personell som ikke ga opp når jeg bare snudde meg rundt om morgenen og lullet meg inn i depresjonen.. De tok så veldig GREP på situasjonen, lot meg ventilere om alt til alle døgnets tider. det var så proft at jeg aldri har opplevd maken. Men jeg tror aller mest det var det at de alle, absolutt ALLE som jobba der, var så utrolig gode mennesker med varme og omtanke og lidenskap for jobben sin. Post 2, Stavanger DPS- Dere er helt supre. Virkelig, jeg kan ikke gi godt nok skussmål. Og jeg skylder en takk til psykologen min, som stod på og fikset en rask innleggelse- det å bli tatt på alvor når man bare føler seg som en deprimert, udugelig, utakknemlig dritt, å bli investert så mye i.. DET er god medisin, det. TAKK, tusen ganger takk. For at dere har gjort så mye mer enn dere egentlig trengte å gjøre, for at dere bar håpet for meg, for at dere orka meg på mitt verste.. Ord strekker egentlig ikke til. Men jeg måtte kjøpe blomster i det minste!

 

 

Jeg klarer ikke alt selv. Og det er greit. Det er greit å ta i mot hjelp. Jeg tror jeg har blitt sterkere av det. Jeg har funnet tilbake til sider av meg selv jeg hadde glemt, sider jeg faktisk kan like. Kreative, kjærlige, morsomme meg. Takk og lov, jeg er der inne ennå. Jeg trodde personligheten min hadde råtnet bort, eller enda verre- at jeg alltid har vært en slags ond og egoistisk demon av et menneske. Jeg har mye dårlige sider, mye å jobbe med, mye som kan bli bedre- sånn vil det alltid være, men jeg er også noe godt. Jeg er et menneske på godt og vondt, som de fleste av oss. Jeg kan leve med det. Jeg tror faktisk jeg kan leve med MEG SELV. Det er litt av en åpenbaring. Det er sjukt deilig. Å ha håp. Motivasjon. Glede. Men kjærligheten, den er størst av alt. Og den skal jeg holde fast på, som bare faen! For jeg er intenst og ekte glad i folk, og det er min største ressurs. Svak hjerne kanskje, men stort hjerte. Som kan bli enda større 👊🏼❤️

2 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg