You are my why

Hjertet i halsen, det er skummelt å leve- men jeg gjør det. Hver dag, jeg står opp, jeg gjør ting, jeg er sosial, jeg går ut døra, greier å gjøre ting alene, opplever mestring.. Kjenner på en ny følelse: Ved å ta konstruktive valg, ved å gjøre det jeg vet jeg burde gjøre- så får jeg respekt for meg selv. Og det liker jeg. Det vil jeg ha mer av. Å våge å være meg selv. Det føles godt, det.. Etter så mange år innesperret i mitt eget mentale fengsel. Jeg føler meg.. Modig.

 

Jeg har det fortsatt bra. Jeg var redd for at når jeg kom hjem fra oppholdet mitt på DPS så ville det bli bråstopp, men jeg har fått sansen for å leve igjen, og nå føler jeg at jeg er i en slags flow fremover. Jeg vet ikke helt hvor jeg skal, jeg vet bare at jeg skal videre. Jeg skal fortsette å utfordre meg selv, og jeg sier ja til alt jeg får tilbud om. Hva det er tør jeg ikke å skrive enda, jeg må prøve det ut og se om det fungerer først. Jeg kjenner allerede prestasjonsangsten, heh. Men jeg må prøve å bare drite i den, jeg gjør så godt jeg kan, så er det godt nok. Eller, bare det at jeg faktisk GJØR det er bra nok.

 

Jeg har hatt mye kvalitetstid med de som står meg nærmest i det siste, det har vært så koselig. I dag våkna jeg av at broren min banka på vinduet, det var en skikkelig fin start på dagen: Kaffe og sigg på terrassen min, med en av mine favoritter i denne verden <3

 

Det er ingen hemmelighet at de siste åra har kosta meg noen vennskap, noen så jeg komme, noen trodde jeg at jeg hadde for life. Jeg har aldri hatt mange venner, både fordi jeg er sær går jeg ut ifra, og fordi jeg er ekstremt sjenert. Når jeg har fått venner, er det som regel de som har valgt meg. Og jeg har vel alltid følt på at jeg har vært uverdig. Men jeg har vel også innsett at jeg ikke har så stort behov for venner heller, om jeg skal være helt ærlig: De kuleste menneskene jeg kjenner har jeg blodsbånd til. Jeg har noen fantastiske søsken og søskenbarn- jeg elsker dem uten forbehold, jeg stoler på dem 110%, de har stått med meg i tykt og tynt, de er genuint vakre, interessante, spennende, flinke, kloke sjeler som jeg har så mye respekt for. Søsknene mine er veldig forskjellige fra meg, de er sterke på en måte som jeg ikke er det (eller kanskje jeg begynner å ane et snev av det, jeg vet ikke helt enda) og de har helt fantastiske verdier og moral. De er åpne, utforskende, aksepterende, de finnes ikke materialistiske, de har hjerter av gull- og jeg kunne ikke vært mer stolt av triben min. Jeg vil heller bruke tid sammen med dem, enn noen andre. De kommer først for meg. Jeg er åpen for nye vennskap, så klart. Men jeg har allerede de beste i livet mitt, så jeg klarer meg fint. Jeg trives endelig i mitt eget selskap igjen, jeg har funnet tilbake til meg selv og blitt litt sterkere og smartere (endelig.. Det tok sin tid!).

 

Jeg har innsett at jeg faktisk er kresen når det kommer til hvem jeg slipper helt inn på meg. Jeg kan være åpen og hyggelig med de fleste, men jeg vet hva lojalitet er og jeg vet hvordan det er når noen faktisk klarer å stå i det når man er på sitt absolutt verste og likevel ser på deg med kjærlighet og respekt. Jeg tenker vel at de vennskapene som ikke har holdt, de ville gått til grunne på et eller annet tidspunkt uansett. Og jeg trenger faktisk ikke å finne meg i hva som helst fra folk heller- jeg har lov til å gå fra vennskap jeg også- om det ikke føles riktig lenger. Og det har jeg gjort.

 

Jeg er så glad for at jeg klarer å føle kjærlighet igjen, for når jeg var deprimert.. Jeg var så fokusert på å dø, på at jeg bare ville bort, bli fri fra smerten, slippe å være en byrde at jeg ikke så andre mennesker. Jeg følte meg så kald og nummen og likegyldig, det føltes som om selve hjertet mitt hadde råtnet bort. Jeg vil aldri bli så deprimert igjen. Jeg kan jo ikke styre det, men nå vet jeg at medisin funker. Jeg hadde flaks, for når jeg endelig ble klar til å stole på fagfolket- legene og psykiaterne, så var det noen skikkelig flinke jeg traff på. Skulle ønske jeg tok notater når jeg prata med dem, for de nevnte noe om at jeg ikke hadde fått rett medisin under min siste mani- og jeg husker ikke hva de nevnte som alternativ! Men ja ja.. Jeg får bare fortsette å ha tillit, og også kjenne etter og være tydelig på når jeg selv merker at ting ikke funker.. Være litt mer engasjert i egen behandling, spørre og grave.. And take some damn notes, for jeg klarer jo ikke å huske viktige detaljer!

 

So far, so good.. Jeg tar en dag av gangen. Jeg er takknemlig for hvert øyeblikk jeg klarer å kontrollere min egen hjerne. Jeg er takknemlig for de som er i livet mitt, som ikke har gitt meg opp, som har båret håpet for meg, peptalket meg videre gjennom mine mørkeste øyeblikk, besøkt meg når jeg var totalt bonkers, som ler sammen med meg av det flaue jeg endelig klarer å le av. Takk for at dere er glad i meg. Jeg vet at det ikke er en enkel jobb, og jeg elsker dere tilbake ti ganger for det. Det er dere som gjør meg sterk, dere som gir meg noe å leve for, dere som gir meg motivasjon til å bli bedre. Og jeg skal bli bedre. Jeg skal. For dere. Og for meg selv. For det føles godt, å føle på selvrespekt. At jeg kanskje kan fortjene dere som utgjør det gode i livet mitt. 

 

 

0 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg