I feel like shit

Holdt på å svime av på Kiwi i dag, da feberen plutselig gikk i taket. Jeg later som jeg ikke er syk, nemlig. Da jeg gikk på barneskolen hadde mamma en tre-dagers regel; “Du kan være syk i opptil tre dager, men så er du (som regel) frisk”. Nå har jeg hatt influensa i snart en uke, hallo? Jeg er jo innprogrammert etter tre-dagers regelen! Hoster som et maskingevær.. Og røyker fortsatt som en litt redusert skorstein. Så det er ikke synd på meg altså. 

Ellers har jeg besøk av min beste venn, som er dragqueen og alkis. Så jeg har gjort makeup, stylet hår og klær, og vært bartender/barnepasser. Er ganske stolt av min princess da, jeg prøver nemlig å få fokuset bort fra alkoholen og over på hvor kjekt vi kan ha det sammen! Så det har blitt noen få kjipe rom & cola på min darling, istedet for en liten ren sprit som det pleier å gå i. Og det har gått bra! *proud mamabear*

I natt prøvde vi å finne på noe barnslig sprell. Dere vet, noe sånt som er litt vilt og galt men som ikke går ut over noen andre enn eventuelt deg selv, og som ofte blir til veldig gode minner etterpå. For noen uker siden tok vi ett nattbad i sjøen, butt naked.. Og selv om vi endte opp med kutt under føttene og jeg muligens pådro meg influensa fra helvete av det, så var det sinnsykt gøy! Det er det som er så fint med vennskapet vårt, vi finner alltid på noe morsomt, vi er like spontane og gale, og vi lar aldri den andre gjøre noe dumt alene. Men i natt endte brainstormingen vår bare i at vi gikk å la oss, og det er vel det mest radikale vi to kunne gjort på en fredagskveld- haha.

Vennskap er fine greier!

A letter to my lover

I swear I’d get over it if I could
And everybody tells me I should
But how do you bury the skeletons
in your closet
When you lack the bones?
I’m not upset
Just wish I knew..
Was hoping you’d tell..
Dreaming of living in a world
Where I could count on you

You always leave me in a dump
Feels like I’m America and you’re my Donald Trump..
You fuck me up, babe

 

Ten random facts

1. Jeg hater hårfjerning og er evig takknemlig for singellivet og at jeg bor i et kaldt klima så jeg kan gjøre det sjeldent.. 👹 Kutter meg til blods hver gang og det blir jo aldri helt smooth når jeg shaver?! Voksing har jeg prøvd én gang, svimte nesten av. Aldri mer..

2. Elsker alenetid og er avhengig av det. Da jeg er mest kreativ, samler energi og finner tilbake til meg selv. 

3. Det jeg liker minst med meg selv er hvor lite jeg tør å investere i andre mennesker. Er redd for å bli avvist og forventer alltid at andre skal gå lei av meg, så jeg holder mye tilbake.. Og dét tror jeg at jeg vil angre mye på jo eldre jeg blir, alle de fine menneskene som gled mellom fingrene mine fordi jeg ikke våget å holde fast.

4. Jeg mistenker at jeg har hatt hukommelsestap nesten hele livet pga. fortrenging av traumatiske opplevelser. Jeg husker bare fragmenter, og håper egentlig aldri jeg får hele historien.

5. Jeg liker å skrive rap lyrics, men de er ikke særlig bra og jeg ender ofte opp med å parodiere meg selv🤓

6. Jeg er ikke religiøs. Jeg ble oppdratt kristen, det var tøft å bryte ut- man skuffer tross alt familien sin. Jeg er opptatt av god etikk og moral, men samtidig.. For meg er det helt nødvendig å kunne tenke selv, tenke kritisk og ikke minst AKSEPT for alt jeg som menneske ikke vet eller forstår. For meg framstår religion mer som en tvangstrøye enn noe annet. “Det som står i denne boka is all you need to know.. Accept it”.. Neitakk!

7. Min favorittblogger of all times var Elise Bahia aka Living doll! Gosh, hun hadde jo alt! Kul stil, åpenhet, god humor, et interessant liv (hun studerte jo til å bli OPERA sangerinne om jeg ikke husker feil? Hvor kult er ikke det!).. Skikkelig synd at hun la opp, og bloggen forsvant.. Savn!

8. Jeg har veldig dårlig selvtillit, og jeg blir faktisk funksjonshemmet av det.. Greier ikke ta offentlig transport i rushtiden (kan ikke ta opp plass), tør ikke fly alene (stoler ikke på at jeg finner fram på flyplassen/nye steder), blir nesten aldri kjent med nye mennesker.. Har hatt lange perioder der jeg ikke klarer å gå ut av huset fordi jeg tror andre vil bli skremt av å se meg.. Jeg tuller ikke, på det verste klarte jeg ikke å gå de to meterne til postkassa en gang. Det er grusomt å ha det sånn, og selv om det går litt bedre nå føler jeg fortsatt jeg lever 10% av hva andre gjør. 

9. Jeg elsker makeup, men jeg KLARER ikke lære meg å blende ut øyeskyggen eller å gjøre en winged liner. Argh!!

10. Jeg synes lyd er det mest erotiske som finnes.. Altså ikke griseprat, men naturlige koselyder, stønning etc.. Haha, håper dere skjønner hva jeg mener. At man liksom tenker “oi, du nyter det jeg gjør med deg ja?”😉

Enough whining

Alright, jeg har fått ventilert ut nok sinne og frustrasjon for en tid fremover nå.. Det skjer heldigvis mye positivt oppi all elendigheten også! Over til noe helt random.. Hva faen gjør denne reklamen på MIN blogg..?

Må være fordi jeg banner så mye. Kommer ikke til å slutte med det altså. Er en del av min kulturarv som finnmarking.

Ellers spekulerer jeg i å investere i en tripod & remote. “Investere”.. Koster under 100-lappen på ebay for de billigste. Og jeg går alltid for det billigste, høhø. Men jeg kommer ikke til å si det til noen jeg kjenner, akkurat som det er top secret at jeg har en blogg. Jeg la ut link til den på facebook under en psykose en gang, men satser på at alle har glemt det nå. 😎

Men anyway! Poenget mitt var vel at mirrorselfies er jeg veldig dårlig på. Og jeg er HÅPLØS på å vaske speil! Når jeg tar mirrorselfies ser jeg jo at jeg er en gris og følgelig må jeg vaske speil hele tiden. Problemet er at når jeg “vasker” et speil, så flytter jeg egentlig bare rundt på all dritten så jeg har skitnere speil etter en vask enn før.. Altså?! Ikkje nåke koneemne her nei. Men det banner jeg i kirka på at til og med står i journalen min. Sikkert flere plasser.

Og jeg er enda syk med buttplug i nesa og hele pakken.. Jeg som alltid skryter av at jeg er immun mot influensa! Jeg pleier å si at det er røykingen sin fortjeneste, fordi immunforsvaret mitt alltid er opptatt med å beskytte mot.. Eh ok, jeg har visst ingen logisk forklaring på det. Nå må jeg ha en røyk kjenner jeg. Ta hevn på lungene som har gått hen å bli syk.. Moahaha. Ja, jeg vil mest sannsynlig dø av kols. Og det fortjener jeg.

Psychiatry- Crazy indeed

Beklager for tidenes mest Debbie Downer innlegg i natt.. Folk forholder seg til problemene sine forskjellig, og jeg hadde aldri klart meg så langt i livet hvis jeg ikke hadde vært åpen om mine..

Jeg har brukt mye energi på å diskutere rundt dette med depresjon med fagfolk fra psykiatrien. Jeg mener selv at jeg ikke er deprimert. Jeg kan være glad innimellom, ha fine øyeblikk, nyte opplevelser etc.. Men jeg føler hele tiden på den underliggende følelsen av at jeg fundamentalt har mistet lysten til å leve.

 Jeg er lei av å presse meg så langt det går, bare for å gå på smell etter smell. Havne på tvangsparagraf og tilbringe månedsvis på  psyk. Det tar så utrolig lang tid å stable seg på beina igjen! I tillegg til medisinering som sliper bort karaktertrekk som humor og kreativitet.. Jeg kjenner ikke igjen min egen hjerne lenger.

Jeg føler bare at det ikke er verdt det. Jeg vokste opp som pårørende til flere som slet psykisk i årevis. To av tre døde altfor ung. Det var skremmende å se hvor uansvarlig psykiatrien opptrådde, pumpe folk full av “medisin” så de skulle bli rolige og enklere å oppbevare.. Til det punktet at de ble som siklende zombier som bare kunne snøvle uforståelig.. Kjemisk lobotomering, som det kalles. 

Jeg vet egentlig ikke om psykiatrien har blitt så mye bedre siden den gang. Fortsatt er pille-industrien høyst dominant. Jeg har aldri møtt en psykiater som ikke stoler 100% på at medisinering er Gud og Allah. Bivirkninger sa du? Vi har piller for det også! Deprimert? Hvorfor ikke prøve elektrosjokk! Hvorfor du ble syk i utgangspunktet..? Kan umulig ha noen relevant betydning! Du er i psykiatrien nå darling, it’s big business. 

Ja jeg er kynisk, men dette feltet er så latterlig eksperimentelt at jeg vil grine noen ganger. Jeg forstår ikke hvor fagfolkene i psykiatrien har gjort av nysgjerrigheten sin! De jobber tross alt med menneskets psyke, det mest spennende og mysteriøse av alt? Hvor blir det av håpet oppi all diagnosesettingen?? Hjernen er vel plastisk, i konstant forandring, det må jo være rom for håp da..?

Alt blir mørkere om natta

Får ikke sove som vanlig. Tankene spinner alltid som verst om natta.. 

For noen måneder siden prøvde jeg å ta mitt eget liv. Det bare kom til et punkt der jeg ikke orket mer. Og selv om det går litt bedre nå, føler jeg meg fortsatt.. Sliten langt inn i sjelen.

Jeg kan ikke bo på denne institusjonen resten av livet. Jeg kjenner veldig på stress rundt akkurat det, jeg vet jeg har forandring foran meg og klarer ikke visualisere at det skal bli til det bedre. I tillegg er det skremmende å skulle ta fullt ansvar for egen helse; hvis jeg blir psykisk syk igjen vil jeg ikke ha det nettverket rundt meg som jeg har nå. Det er pokker så skummelt, jeg blir jo veldig syk veldig fort..!

Det skal være gruppemøte snart, med folk fra forskjellige sektorer innen det offentlige apparatet. Det vil garantert bli spørsmål om veien videre, når skal jeg skrives ut, skal jeg jobbe eller uføretrygdes osv.. Kjenner jeg gruer meg sykt! Det handler jo om meg og mitt liv, og jeg har ingen svar å gi. Jeg er redd for at jeg ikke vil noe som helst. Har liksom gått tom for bensin. Det virker helt hinsides all fornuft at jeg skal bli glad og tilfreds noen gang. At jeg skal stå opp å elske livet. Jeg er helt tom for motivasjon.

Jeg forstår at livet ikke alltid kan være lett. Men må det være så jævla vanskelig..? 

Why I’m not a fan of relationships

Jeg føler personlig at et forhold gjør meg til en mer kjedelig person. Når man slipper en annen så nært innpå seg så begynner man ofte automatisk å tilpasse seg denne personen. Man ser på det den andre vil se på, hører på den andres musikksmak, gjør det den andre vil gjøre.. Jeg har kjempet hardt for min egen individualitet, og føler fort at den blir truet hvis noen andre får for mye innflytelse på meg. Kjærlighetens  bakside er jo gjerne litt sånn, at vi gir den vi elsker mye makt til å påvirke oss. Jeg har sett mange som har blitt helt transformert av en kjæreste, enten det er snakk om klesstil eller politisk ståsted. Det har alltid skremt meg, jeg liker ikke tanken på at jeg selv kanskje innerst inne er som en leirklump som kan formes etter andres behov. JEG vil være sjef over min egen utvikling!

Jeg vet at mange forbinder et forhold med trygghet og stabilitet. Det klarer ikke jeg, kanskje fordi jeg er skilsmissebarn..? Eller bare en kynisk jævel. Men slik jeg ser det er en partner den mest sårbare rollen noen kan spille i livet mitt. Dette er tross alt en person som kan forlate meg når som helst, uansett om vi er gift, har kids sammen, whatever.. Du kan være hodestups forelska i meg i dag, og drittlei av meg i morgen. Du kan ha vært super tiltrukket av meg, men der fant du plutselig noe bedre- så sitter jeg der med knust hjerte. Og det samme kan jo for faen skje med meg, når som helst! Så det er jo ett tveegget sverd, vi er to tikkende bomber i lommen på samme terrorist; Kjærligheten..

Jeg misunner folk som klarer å “lande” i et forhold, som føler at de får trygghet utav det; Ikke kvelningsfornemmelser. Jeg får nemlig det.. Jeg liker ikke å føle at livet mitt er “set in stone”. I tillegg sliter jeg med å la en annen person ha et intimt forhold til kroppen min over lengre tid.. Da slutter det liksom å være min kropp, nå skal plutselig en annen ha en formening om den, hvordan den ser ut, om den er bra nok.. Etter mitt første forhold utviklet jeg en alvorlig spiseforstyrrelse. Jeg taklet rett og slett ikke det at noen andre skulle være tiltrukket av meg, følte meg så sinnsykt uverdig og fikk masse usunne ideer om hvordan mitt fysiske utseende kunne bli bedre.

I tillegg så har jeg aldri hatt en drøm om å bli gift eller få barn. Jeg setter seksuell nytelse veldig høyt, og kunne aldri levd lykkelig i et forhold der sexlivet har dabbet av eller dødd helt. Jeg er vel kanskje en litt *kremt, veldig* dramatisk person og jeg lever for de store følelsene i livet. Kan man ha de store følelsene for én i en sånn relasjon hele livet? At man beholder gnisten hele veien? Jeg vet ikke. Men jeg ser ikke poenget med å ha en partner som etterhvert føles som en bror eller søster altså.. (Ja, noen beskriver forholdet sitt sånn!)

Og jeg skal runde av med en ærlig sak: Det er ingen hemmelighet at jeg har mine demoner og problemer i bagasjen.. Jeg er ikke på den beste plassen for et forhold nå, og jeg blir det kanskje aldri. I tillegg har jeg som du sikkert har skjønt; litt urealistiske forhåpninger til et forhold. Men jeg tror helt genuint at det finnes noen veldig bra personer der ute for alle, og jeg tror også veldig mange settle for less.. Kjærligheten skal jo være litt ekstraordinær.. Litt magisk.. Jeg vil heller leve livet alene med den forhåpningen, enn å låse meg i et kjedelig forhold.

 

Some good scents..

Some of my favorite scents right now..  

DKNY Dreamsicle (limited edition), Gucci Bamboo edp, Victorias Secret Pure daydream edt.        

 

Dreamsicle lukter veldig citrus. En lukt man ofte elsker eller hater, har jeg inntrykk av. Kjøpte den i Vitabutikken jeg jobbet i før, og husker sjefen min rynka på nesen når vi sniffet på testeren og utbrøt -Den lukter jo dospray! Og jeg bare -hvem vil vel ikke lukte dospray??.. Kanskje bare meg.. Synes ivertfall det er en veldig frisk duft; Ikke for tung, ikke for søt.. Selfølgelig var den limited edition i 2015, så jeg prøver å drøye den lengst mulig!  

Gucci Bamboo lukter faktisk så godt i min nese at jeg måtte spørre en dame hvilke parfyme det var.. På henne luktet den bare heelt incredible, fresh og deilig med et lite kick (Det er ekstremt vanskelig å beskrive dufter, begynner jeg å forstå).. Ungdommelig uten å være barnslig, moden uten gammel dame-preg. Dessverre er jeg rimelig sikker på at hun hadde kjøpt edt versjonen, som ikke er så tung som edp versjonen jeg kjøpte. Eau de parfume blir litt for tung for min smak, det friske og ungdommelige forsvinner litt.. Som broren min sa; “Lukter litt for Laura”.. Det er broren min sin måte å si at jeg lukter gammel dame, haha. Men den er fortsatt en veldig god duft altså, og jeg vil sikkert elske den om noen år når jeg føler meg mer voksen. Hbis det noen gang skjer da.  

Pure Daydream: De fleste parfymene jeg har prøvd herfra er super duper sweet, feminine og veldig.. Sukkertøy. Denne derimot, synes ivertfall jeg er mer.. Nøytral. Fortsatt søt så det holder, men ikke fullt så intenst. Litt mer ren, har liksom ikke én dominerende note men mer en harmonisk blend. Jeg lukter veldig lite fra denne selv når jeg har den på, andre lukter den mye sterkere. Skal visstnok være et tegn på at den passer hudkjemien har jeg hørt..?  

Viktig å huske på at en parfyme kan lukte annerledes fra person til person. Jeg synes også parfymer kan lukte forskjellig fra season til season, men vet ikke om det er vitenskap😉  

Om du vil gi meg tips til andre gode dufter, så feel free!  

 

Ps: Smart av meg å skrive dette innlegget med en tett nese..   beg

Issues

Brukte nettopp en evighet på et skjønnhets-innlegg.. Måtte til slutt bare legge prosjektet dødt. Hvis jeg laster opp flere bilder slår blogging fra mobil seg vrang, om det er nettet eller utdatert mobil som er problemet (eller bloggplattformen) vet jeg ikke.. Men saaatan så irriterende det er!! 

Ellers ligger jeg her, pottetett. Føles som om noen har kjørt en buttplug opp mellom øya mine. Hater å være forkjøla, du er liksom for frisk til å være syk og for syk til å være frisk..? Blir skikkelig “mannesyk” av det, sutrete og grinete, haha.

..Ett annet problem jeg har for tiden: Menn. Altså single menn. På leting.. Det er et rart fenomen med singellivet, det der.. Enten så treffer man jo ALDRI menn eller så ramler de fram overalt. Hvorfor er det sånn?? Men jeg skal holde meg singel altså. Er ikke noe forholds-person i det hele tatt. Mer om det latero!

It’s easy to love someone just as fucked up as yourself

I don’t know if you still pay any attention.

Sometimes I think you are the one pulling the ropes and I’m just the puppet in your sick play. You know I get so paranoid, and sometimes reality tends to blur. You are sick and I’m disturbed.. We’re both prisoners by some design.. I’m a prisoner of my own mind. I’ve never discovered what it was that imprisoned you.

 I used to think you held the key that would unlock all the answers. Hell, I think I made you up to be some god. I told myself that you had a soft spot for me. There’s nothing soft left in you, is there..

I have a vague idea what they did to me. But what the fuck did they do to you..?