Jeg har ingen våpen.

Ingen allierte å kalle på.

Det er bare meg mot hjernen min.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Jeg vet ikke om vi noensinne har kjempet på samme side.

Hendene mine blir blodige av å prøve å holde fast.

Jeg vet at taket er dømt til å glippe

og ingen hvite flagg vil vifte i vinden.

Den jævla forræderen..

Jeg burde sette ei kule i den.

Synd at ingen noensinne vil gi meg våpenlisens.

Livet er ei slagmark

og jeg slåss der hver eneste dag.

Jeg dagdrømmer av og til om et liv med fred.

Men det gjør mer vondt enn godt

for jeg vet at jeg aldri vil få det.

Håpet brast for lenge siden.

Jeg må dø for å bli fri.

(Det skal bli godt. Det skal bli godt å bare være død.)

Livet er ei slagmark

Og jeg taper hver eneste dag.

Og folk sier at jeg må holde ut

at jeg må skjerpe meg

at jeg må være snill mot meg selv

at jeg må prøve hardere

at jeg ikke må gi opp.

Og jeg vil bare skrike høyt at denne kampen koster for mye krefter og jeg orker ikke mer

men jeg holder bare kjeft.

Og snart er det en ny dag på den jævla slagmarka

og jeg vil ikke stille opp.

Jeg vil bli liggende i senga og sove, et fattig substitutt for døden.

Men jeg må alltid våkne til slutt

og gå i krigen igjen

og fy faen så lei jeg er av det.

Jeg valgte aldri dette.

Livet er ei slagmark og ei bombe som smalt i fjeset mitt.

Døden kan være et valg.

Døden kan faktisk være det beste valget.

(Men ingen liker å høre det.)

Det er natt

men slaget pågår ennå.

Tankene mine er bevæpnet til tennene

og viser ingen nåde.

Fletter meg hudløs.

Piner meg sakte.

Torturerer meg celle for celle.

Livet er ei slagmark

og jeg vil ut av min egen kropp

for det er her slaget står.

Inne i mitt forbannede hode.

Jeg har jobbet nesten hver dag denne uka, og det har gjort meg så godt! Men i dag våknet jeg tung og tiltaksløs igjen, så det ble senga på meg fram til ettermiddagen gitt.. Angrer som en hund nå, for det føles bare fælt å kaste bort en dag på det viset, og jeg burde bare gått på jobb i morges. Men kroppen var vel tom for bensin.. Depresjonen henger enda litt i, men hvis jeg bare kommer meg opp av senga og stiller på jobb så får jeg et sårt tiltrengt avbrekk fra tunge tanker og den kjipe følelsen i kroppen. Så selv om jeg er sykmeldt ut måneden er målet mitt å komme meg på jobb så mye som jeg klarer.

Et annet mål jeg har satt meg er å trene litt hver dag. Det er vanskelig å komme inn i det igjen, jeg gjør noen få styrkeøvelser så er jeg lei- men litt er bedre enn ingenting ikke sant..? Jeg satser på at jeg klarer å øke på etterhvert.

Skulle ønske depresjonen ville slippe taket helt og at jeg klarte å nyte livet skikkelig. Men jeg kan vel ikke klage for mye når jeg tross alt har hatt en uke der jeg har klart å gjøre ting jeg ikke trodde jeg var klar for. Jeg har mer troa på å ta gode valg for meg selv enn jeg har på medisiner for å overvinne denne depresjonen. Trening, god døgnrytme, jobb, sosialisering.. Døgnrytme er fortsatt en utfordring, som det alltid er for meg. Men denne uka har det funket relativt greit. Det gir meg håp. Håper jeg ikke har ødelagt alt nå med denne dumme sovedagen min!

Jeg vil bare føle meg flink og mestre.. Livet er enda litt i unntakstilstand og ting har enda ikke klikket tilbake til normalen. Det er mye jeg ikke orker enda, mye jeg må ha drahjelp til. Jeg kræsjer fortsatt hos moren min og vet ikke hvordan jeg skal ta tilbake livet i mitt eget hjem- det overvelder meg veldig. Men kanskje jeg bare må ta steg for steg for å bygge meg opp igjen. Jobb først. Hjernen min har vært gjennom litt av en krise, og det tar forbasket lang tid å komme til hektene igjen.

Nå er det helg, men med tanke på hvordan dagen i dag ble vil jeg helst ikke ha fri.. Jeg trenger rutiner og å ha et sted å møte opp om morgenen! Tipper jeg bare blir liggende i senga til langt utpå ettermiddagen i morgen også.. Men jeg må jobbe med å hente inn døgnrytmen igjen. På kvelden har jeg kjekke planer med en venn hvert fall, det blir koselig.

Åh, jeg kunne gitt så mye for bare å ha et stabilt liv, dere.. Å slippe disse sykdomsfasene og rehabiliteringen som kreves etterpå. Jeg er så sliten og lei av det. Jeg blir bare hyppigere og hyppigere syk. Det ødelegger så utrolig mye for meg. Det krever så vanvittig mye av meg!

En ting er jeg sikker på: Jeg blir ikke gammel i dette livet. En dag går jeg lei, og jeg har en følelse av at det ikke blir så alt for lenge til.

Jeg glir lengre og lengre bort fra deg

Livet du lever ser så annerledes ut fra livet jeg kriger meg gjennom

Samtalene som fyller rommet som jeg ikke kan ta en del av

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Jeg føler på skam og mindreverd

Og tenker at du sikkert sluttet å være glad i meg for lenge siden.

Jeg har ikke noe fint å si til meg selv når de vonde følelsene flommer over.

»Du er en utslitt kriger, ikke en taper» sier terapeuten min.

Men den utslitte krigeren føler seg bare som en komplett fiasko dømt til å tape kamp etter blodige kamp.

Jeg vet så innmari godt at de fleste ikke tenker sånn som terapeuten min gjør.

Jeg vet at de fleste vil se på meg og merke meg som mislykket.

Jeg gjør det jo selv..

Jeg har lyst til å gråte over den versjonen av meg selv som jeg ville bli, men som har brent ned og blitt til aske foran øynene mine.

Jeg har lyst til å gråte over alle de tapte årene.

Fremtiden.. Alt jeg vet ligger foran meg som jeg ikke kan unnslippe om jeg faktisk vil leve.

Alt det som ligger foran meg som gir meg lyst til å dø.

Jeg vil gråte, men jeg er tom.

Og de forbanna tårene hjelper uansett ikke en dritt, forandrer ikke på en eneste ting.

Men jeg visste ikke at sykdommen min kom til å skape så mye distanse mellom oss.

Og jeg har vrengt hjernen min i forsøket på å bygge en bro.

Men jeg er den jeg er..

Dessverre.

Så vi sitter i samme rom, men er på hver vår planet

Og jeg forbanner meg selv for at jeg ikke kan være som deg.

Hva skal jeg si?

Hvordan skal jeg nå deg?

Jeg har lært at jeg bare må slippe taket

Men det gjør fortsatt så jævlig vondt.

Vi snakker ikke samme språk lenger.

Jeg var ikke forberedt på dette

At sykdommen skulle ta fra meg dere også

Men jeg burde ha sett det komme

For denne sykdommen raserer alt.

Jeg prøver så hardt

Men det synes så lite

Alt koster så mye krefter

Jeg får så lite igjen for det

Og ingenting jeg gjør

kan kompensere for alt jeg ikke er.

Jeg vil legge meg ned

Og drite i alt

Gi fullstendig faen

Alt går til helvete uansett.

Og jeg hater meg selv

Jeg hater meg selv

Jeg hater meg selv..

Du hater meg litt du også, gjør du ikke?

Familiens svarteste får.

Jeg har lyst til å skrike

at jeg aldri valgte dette livet

At jeg aldri ba om noe av dette

At jeg ikke vil være her

Mest av alt

vil jeg bare være rett

Jeg vil passe inn

Jeg vil mestre

Jeg vil prestere

Jeg vil være sånn som deg

Alle disse årene som bare rant ned i sluket

Du kommer aldri til å forstå hva de har krevd av meg, hva de har kostet

Jeg har ingenting å vise til for dem

Annet enn at jeg fortsatt er i live

Det føles ikke som noe å klappe seg selv på skuldra for

Jeg burde heller ha gitt opp, jeg burde være død nå

Det hadde nok vært det beste for oss alle.

Jeg savner deg

Jeg savner deg når vi er i samme rom

Er jeg død for deg allerede?

Det føles sånn.

Vi snakker ikke om vanskelige ting

Vi snakker ikke om ubehagelige tema som psykisk sykdom, selvmordstanker, alt det stygge som ulmer i hodet mitt

Vi snakker ikke om sånt.

A4 liv og plettfrie fasader

Og her er jeg, skampletten selv

Så jeg holder kjeft, og blir usynlig

Og ingen merker at jeg ikke er der

Jeg sørger

Jeg sørger over bånd som har blitt brutt

Blodsbånd som har tørket inn

De nærmeste som har blitt så fjerne

Og det er min skyld

Det er min skyld..

De siste dagene har jeg vært nede for telling igjen. Trodde jeg var ute av den verste depresjonen, men den har klørne sine hektet godt under huden min og drar meg under igjen.

Tankene blir mørke igjen, livet mister mening, angsten blusser opp og små gjøremål som å dusje blir et ork igjen.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Legen vil at jeg skal tilbake i jobb, men det føles som å løpe maraton med brukne bein. Jeg vil så gjerne klare det, men så kommer jeg meg ikke ut av senga engang.

Hvorfor må livet være så forbanna vanskelig og hvorfor må den satans hjernen min jobbe mot meg hele tiden? Jeg er så fordømt lei av meg selv. Jeg kunne gitt alt for å bli kvitt denne sykdommen. Den herjer sånn med meg at det omtrent ikke er noe liv igjen.

Føler meg helt motløs. At jeg skal bære dette helt til jeg dør knekker meg fullstendig. Det gir meg så lyst til å bare gi opp alt. Jeg mister meg selv i dette her, jeg husker ikke hvem jeg er bak all galskap og tung depresjon lenger. Livet gjør så vondt at det ikke er til å holde ut. Jeg skjønner ikke hvorfor jeg holder ut.. Det finnes ingenting godt å håpe på lenger, sykdommen knuser alt som er vakkert i livet.

Jeg er så sliten. Uansett hvor mye jeg sover, så er jeg fortsatt sliten. Jeg er så jævlig utbrent. Hvis jeg klinker til og faktisk gjør noe en dag, så er jeg ødelagt i dagevis etterpå. Alt koster så hinsides mye krefter. Ingenting gir meg virkelig glede.

Jeg er så lei meg. Jeg er så lei meg for all tiden som har gått tapt og for alt jeg ikke mestrer. Jeg er så lei meg for at fremtiden min er så dyster, for at jeg skal være syk så mye av tiden. For at det ikke finnes noen kur.

Jeg vil bare legge meg ned og dø. Jeg føler meg så ferdig med alt. Leve videre, for hva da?

Jeg trodde det var over for denne gang. Jeg trodde et nytt kapittel kunne begynne. Jeg trodde jeg kunne legge nok en vond periode bak meg og gå videre i livet.

I stedet er det dette. Mer mørke, mer vondt. Jeg vet ikke hvordan jeg skal holde det ut lenger.

Hvordan skal jeg holde ut?

Hakke sjangs til å sovne, så nå har jeg mange timer jeg ikke aner hva jeg skal fylle med.. Hadde jeg vært hjemme hos meg selv kunne jeg ryddet i Casa del chaos, som jeg har dubbet hobbithula mi, men jeg er hos mamma og her sover alle søtt så jeg må være stille og har ikke en dritt å ta meg til. Fucked døgnrytme er så forbanna kjedelig.. Jeg skal ærlig innrømme at jeg elsket nettene da jeg var yngre, men nå.. Nei, det er bare kjedelig å være våken og se timene snegle seg av sted. Jeg blir bare irritert og frustrert av det.

Jeg har egentlig ingenting å skrive om heller, trenger bare å holde hodet og hendene opptatt med noe. Hvordan fikser man opp i en døgnrytme som har blitt snudd komplett på hodet? Det funker ikke å døgne, det funker ikke å tvinge seg opp tidlig etter bare noen få timer med søvn, det funker ikke med melatonin eller sterkere sovemedisiner.. Jeg har prøvd alt!

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Det kan visst være en feilkobling med binyrene når du har bipolar lidelse, at de pumper ut masse kortisol når du egentlig skal bli trøtt så du blir lysvåken i stedet, og jeg tror kanskje det kan være tilfelle med meg. Jeg har ikke klart å sove normalt siden 16 års alderen, og det var på den tiden jeg mistenker at jeg hadde min første maniske fase. Er det bare noe biologisk feil med meg som ikke klarer å sove rett, er jeg ødelagt? Jeg føler meg sånn 🙁

Og hvordan skal det gå med jobb når jeg ikke klarer å opprettholde en normal døgnrytme? Dette spørsmålet bekymrer meg veldig. Jeg tok opp dette med bipolare binyrer forrige gang jeg var hos legen, og han hadde ingen løsninger på det til meg. Jeg må mase mer om søvnproblemene mine neste gang jeg er der, for jeg trenger HJELP.

Men vi må snakke om noe hyggelig, mens jeg uansett sitter her søvnløs! Hjernen min må bare klekke ut noe hyggelig.. Jo, i morgen har jeg kjekke planer. Middag og bobling i boblebadet til en god venn, det blir balsam for sjelen- som det alltid er ❤️ Jeg er så takknemlig for å ha gode venner. Jeg vet så innmari godt hva ensomhet er, har følt på det så mye av livet. Jeg vet hvordan det føles å bli veid og funnet for lett, å bli avvist, fryst ut, dolket i ryggen av folk du trodde du kunne stole på, å bli forlatt i dine verste øyeblikk av livet.. Jeg setter så utrolig stor pris på de solide vennskapene jeg har i livet mitt nå. Jeg trodde aldri jeg skulle ha en så fin bukett av gode venner når jeg var yngre. Spesielt med tanke på den sykdommen jeg har og alt den tar meg gjennom.

Flere hyggelige ting, og ting jeg er takknemlig for.. My mama ❤️ Hva skulle jeg gjort uten deg. Du plukker meg opp når jeg er helt knust. Du stiller alltid opp og fortjener prisen Livets mamma.

Søsknene mine, takk og lov at jeg ikke er enebarn! Og takk og lov at denne bipolare forbannelsen ikke har rammet dere, det er jeg takknemlig for hver eneste dag. At dere er friske og har det bra er så viktig for meg.. Dere er så klole og flinke hele gjengen, jeg når dere ikke til knærne engang.

Bekky, lykkepilla mi- mitt sjelebarn, min sefune.. Du har alltid betydd noe helt spesielt for meg, og jeg er så takknemlig for at jeg har fått være i livet ditt fra du ble født.

Pappa.. Du er død, men jeg er takknemlig for at akkurat du ble faren min. Du var så flink til å få meg til å forstå at jeg var elsket og akseptert. Jeg kommer til å savne og sørge over deg til dagen jeg dør selv.

Så er jeg takknemlig for at jeg bor i et land der det er fred, at jeg ikke sulter og har tak over hodet. Jeg er takknemlig for norsk helsevesen (selv om psykiatrien ikke alltid fungerer helt sånn som jeg skulle ønske) og jeg er evig takknemlig for alle de gode sjelene som har valgt å jobbe i psykiatrien.

Og jeg er takknemlig for dere som legger igjen gode ord her inne innimellom, dere er så støttende og snille og jeg blir ofte helt rørt når jeg leser kommentarer. Dere gjør at det er så trygt for meg å skrive her inne. Takk ❤️

Etter å ha skrevet denne listen har jeg en god varm følelse inni meg hvert fall! Nå skal jeg liste meg ut med Lulu på en liten tissetur (Lulu er mammas hund, og det er hun som skal tisse-ikke meg. Just to set the record straight!)

God natt!

Døgnrytmen min er på tur.

Jeg har offisielt havnet på røykekjøret igjen.

Med andre ord føler jeg det står mislykket stemplet i panna mi.. (Må løpe til speilet å sjekke- yup, det står der!)

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Jo mer jeg prøver å få det destruktive under kontroll, jo mer spinner det ut virker det som. Men jeg skal ikke bruke et helt innlegg på å dvele over det. Tror jeg heller skal fokusere på løsninger.

Jeg har lyst til å be om gradert sykemelding så jeg kan ha noen faste jobbdager i uka. Det trenger jeg, litt rytme og faste holdepunkter hadde gjort meg godt. Håper jeg nå! Jeg savner jobben og kollegaene mine.. Akkurat nå er det bare legetimene en gang i uka jeg er nødt til å stå opp til, og jeg merker jo at de dagene som regel blir kjekkere enn alle de andre dagene der jeg bare kan ligge i senga så lenge jeg vil (og jeg vil ligge leeenge i den senga når jeg ikke har noe annet på agendaen..)

Og angående røykeslutt.. Jeg vil prøve igjen. Selv om det er et elendig utgangspunkt å prøve å slutte samtidig som man driver å jobber seg ut av en tung depresjon. «Du kan ikke være sammen med venner som røyker når du prøver å slutte selv!» sier folk strengt til meg, men depresjon og isolering henger tett sammen og skal jeg få det bedre trenger jeg å bruke tid med venner.. Og dessverre røyker mange av vennene mine, og det gjør det jo selvfølgelig ekstra vanskelig. Jeg må bare finne en måte å navigere gjennom det på.

Skulle ønske det bare var å knipse med fingrene, så ble man en perfekt versjon av seg selv 😅 Men perfeksjon er umulig.. Hvis jeg bare kan bli litt bedre så skal jeg si meg fornøyd! Nå er jeg i ferd med å jobbe meg ut av en tung depresjon, that’s major progress right there og det har krevd mye krefter. Kanskje jeg må gi meg selv litt slækk og ikke forvente for mye for fort. Livet har vært jævlig krevende så lenge nå.. Jeg vil glede meg over det som faktisk fungerer heller enn å gå i kjelleren over alt som ikke gjør det.. Enda. Det betyr ikke at jeg aldri vil få det til.

Jeg vil ikke dø hele tiden lenger. Jeg har gode øyeblikk og til og med gode dager innimellom. Jeg isolerer meg ikke lenger og slipper den dårlige samvittigheten overfor venner og familie. Jeg beveger kroppen min hver dag. Jeg går på butikken uten nevneverdig angst. Jeg klarer å dusje uten at det føles som å bestige Mount Everest i flip flops.. 😅 Det har skjedd ganske mye fremskritt på kort tid. Det gjelder å anerkjenne det, og å feire disse seirene for hva de er. Jeg er på vei tilbake til livet igjen!

Og med det ønsker jeg en fin fredagskveld ❤️

Jeg har hatt en litt off dag i dag, det går fortsatt litt i rykk og napp med den formen min. I dag klarte jeg ikke å komme meg ut av senga før langt på dag, og når jeg omsider stod opp.. Løp jeg ned på Rema for å kjøpe en 20 pakning med sigaretter. Helvete heller, tillatelsestankene er så farlige.. «Du kan bare kjøpe én pakke, så slutter du igjen», «du kan unne deg en pakke, du har spart over 1000 kr nå», «du har en kjip dag, du trenger en boost» og sånn fortsetter det bare. Det er tillatelsestankene som er det største problemet for meg å stå i mot når jeg slutter, hjernen begynner liksom å forhandle med meg om røykeslutt og da blir det særdeles vanskelig å stå i mot. Og i dag ga jeg altså etter. Et svakt øyeblikk er alt som skal til..

Kompisen min kommenterte i går at det kanskje ikke er det ideelle tidspunkt å slutte på nå når jeg prøver å komme meg ut av en tung depresjon, men jeg føler jo at det rette tidspunktet aldri vil komme. Og hardt vil det bli å slutte uansett, så sterkt avhengig som jeg er. Jeg skal røyke opp den pokkers 20 pakningen min, og så prøve på nytt igjen. Men det er en knekk i selvtilliten! Jeg klarer ikke å tro på at jeg greier dette..

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Været i dag har vært grått, trist og regnfylt og det drar meg ned det også. Jeg ble jo frarøvet denne sommeren også, innesperret på psyk som jeg har vært igjen, andre sommeren på rappen nå. Kjenner meg ikke klar for mørketid, kulde og vinter! Det kjipe er at jeg blir nok syk igjen til neste sommer også.. Åh, det er så tungt å tenke på. Kjenner jeg mister livsgnisten helt. Må bare ikke tenke langt fremover, men det suger å ikke kunne glede seg til vår og sommer. Jeg kommer til å gå inn i den tiden med høye skuldre og følelsen av å trå på nåler. Men men, den tid den sorg- er det ikke det man sier?

Nå ble det mye syt og klaging her! Vi har feiret bursdag til mamma i dag, det er jo hyggelig. Jeg bare sliter litt med sånne store familietilstelninger, blir sittende taus og mutt på sidelinjen og klarer liksom ikke helt å delta i samtaler som går på kryss og tvers av rommet. Jeg er ikke flink med store grupper med folk rett og slett, selv ikke min egen slekt. Det er kanskje spesielt ille blant dem, av en eller annen grunn.Det er en av de verste følelsene jeg vet om, å føle seg ensom i et rom fullt av andre mennesker. Jeg vet ikke hvordan jeg skal bryte ut av det heller, hvordan jeg skal klare å ta opp plass og være med i gjengen. Det blir liksom verre og verre jo eldre jeg blir, virker det som. Skal man bare fake it till you make it? Jeg er så dårlig på det! Jeg blir helt overmannet av det jeg føler, og når jeg føler meg utenfor.. Ja, da er jeg utenfor.

Og nå ble det mer syt og klag her 😅 Dette er bare ikke min dag, I guess.. Hater når du våkner med en uggen følelse og den ikke gir seg i løpet av dagen. Når den ekle klumpen i magen bare vokser seg større og større i stedet for å skrumpe inn og bli borte.Men ingen har vel bare gode dager, sånn er livet. Jeg er takknemlig for at jeg faktisk har noen gode dager innimellom nå, og at det ikke bare er mørkt i hodet mitt. I morgen kan bli en bedre dag!

Og med det ønsker jeg en god kveld. Håper dagen din var bedre enn min!

Frihet er å våkne om morgenen uten klump i magen, ha kjekke planer du har lyst og ork til å gjennomføre.. Frihet er å føle på glede igjen, etter månedsvis der du har vært nede for telling. Etter månedsvis med bare mørke, tanker om å bare ville dø.. Frihet er når lyset slipper inn mellom sprekkene og gir deg håp.

Frihet er å kunne gå ut døra uten angst, å kunne legge deg uten å bli overveldet av vonde tanker. Frihet er å kunne være tilstede med menneskene du setter pris på i livet ditt. Frihet er lange turer mens skravla går, en kopp kaffe på terassen mens sola skinner i fjeset og du faktisk klarer å sette pris på det..

Frihet er å slippe ut fra ditt eget mentale fengsel. Og jeg elsker å være her. I lyset, i friheten..

God onsdag ❤️

Jeg får bare ikke til å sove på nettene, og det driver meg bananas! Så nå sitter jeg her og lytter til regnet som høljer ned utenfor, mens jeg skulle ønske jeg var langt inne i drømmeland nå.

Dagen som gikk startet med andre ord seint for min del, og det er ekstra kjipt når det bare blir tidligere og tidligere mørkt ute. Og enda mer kjipt når du befinner deg i et hus fullt av folkene du elsker høyest, som du gjerne skulle tilbragt hele dagen med. Men jeg har nå lekt litt med nevøer og gått tur og hengt mange timer med Lykkepilla mi uansett, så jeg får være takknemlig for det. Blir bare så oppgitt over det at jeg ikke klarer å ha en normal døgnrytme.. Jeg har prøvd alt for å snu det, men det er et vedvarende og særdeles frustrerende problem og sånn har jeg hart det siden jeg var 16. Jeg er sykemeldt nå, men hvordan skal det gå når jeg skal tilbake i jobb igjen..? Ugh, det stresser meg.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Har ikke så mye mer å melde nå, måtte bare blåse ut litt frustrasjon. I morgen (i dag blir det vel..) skal jeg tilbringe dagen med Lykkepilla og resten av gjengen min igjen, så håper jeg hvert fall kommer meg litt tidligere opp da. Jeg føler meg så utrolig mislykket av disse søvnproblemene mine.

Ja ja, nå skal jeg ligge å stirre i taket noen timer. Håper alle andre sover søtt nå! Sweet dreams.

En låt inspirert av en kommentar her inne..

Done are the days covered in grey

I see the light, I embrace the day

The feeling is strong, the feeling is bold

It’s a feeling I can actually hold

And I will hold on

Yeah, hope has returned again

And darkness shall no longer reign

And life does not always fit me like a glove

But I choose, I choose, I choose LOVE

I really did believe dying was my only option

I really believed I was at the end of my rope

Feeling so worn down and hopeless

But now I see I can cope

And I will, I will hold on!

Yeah, hope has returned again

I feel the lust for life burn again

And yeah, life does not always fit me like a glove

But I choose, I choose, I choose LOVE!

Yeah, I choose, I choose, I choose love

And I will hold on..