En siste sommerdag med sol, og jeg burde ha vært på stranda med familien, men i stedet har jeg bare ligget på sofaen og sovet, sovet, sovet.

Å bare sove, det er alt jeg vil bruke disse vakre dagene vi har fått på. Bare forsvinne bort for en stund, og jeg håper hver gang jeg lukker øya at det er det siste jeg gjør, at jeg skal slippe å våkne opp igjen. Og hver gang jeg våkner opp igjen, er det med en følelse av gru.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

For dette livet føles så innmari tomt og meningsløst ut nå, jeg klarer ikke å finne et snev av poenget med det. Hva er vitsen med å bli eldre, med å bli gammel..? Fremtiden er en mørk tunnel jeg ikke vil inn i, det venter bare mer vondt der fremme, jeg har ikke lyst til å oppleve noe av det.

Og jeg hater at jeg skriver disse ordene, at jeg maler bildet så svart. Kunne jeg ikke skrevet om en dag på stranda heller, med sand mellom tærne og saltvann i håret. Solbrente lår og fregner på nesa. Hvorfor tar jeg ikke det gode mens jeg enda har sjansen?

I stedet ligger jeg bare på sofaen og prøver å sove meg i hjel. Og jeg vet så innmari godt at jeg ikke blir noe bedre av det, samtidig som jeg ikke vet hvordan jeg skulle klart en dag på stranda med andre mennesker rundt meg, friske mennesker rundt meg, mennesker som aldri har tenkt en gal tanke i sitt liv eller sett innsiden av psykiatrisk, hvordan skal jeg ta opp plass blant helt vanlige folk igjen? Hvordan fører man en normal samtale, hvordan går man rundt i bikini, hvordan fungerer en helt vanlig dag på ei strand nå igjen?

Det hadde ikke blitt en god dag på stranda heller, ikke med dette hodet fullt av søppel-tanker og mørke og død, jeg hadde følt meg ukomfortabel i bikini og hadde sikkert ikke kledd av meg en gang, jeg hadde vært stille og fjern og taus og dyster i solskinnet omgitt av glade, helt normale mennesker og jeg hadde følt meg som en alien og en zombie og komplett mislykka, og jeg hadde bare lengta hjem til sofaen og angret bittert på at jeg blei med.

Jeg kan ikke dra noen steder for å komme bort fra meg selv, der har du problemet. Hvor enn jeg går må psyken bli med på lasset, og den har gått permanent i svart.

«Noen ting må du nesten bare tvinge deg selv til å gjøre», sier den kloke moren min, og jeg vet at hun har rett. Vet at fasiten er å dra seg opp hver dag og komme seg ut på noe, samme hva det måtte være. At alt slår senga eller sofaen, men så velger jeg dette hver eneste dag fordi jeg bare ikke orker noe annet.

Og jeg kan ikke bare skylde på injeksjonene jeg får, for dette er mitt verk, mine valg. Men jeg vet ikke hvordan jeg velger annerledes lenger, det føles som om jeg ikke har et valg. Jeg klarer bare ikke å gå ut i verden lenger og ta opp plass, vil bare gjemme meg bort, bli borte. La alle disse mørke tankene spise meg opp til det ikke er noe igjen, vil la dem drive meg til å ta den siste, desperate utveien.

Jeg har ikke noe lyst til å overleve dette her.

Og samtidig kjenner jeg jo på et savn etter sånn ting var i den korte, gode perioden jeg fikk før sykdommen tok meg igjen. Tidlige morgener der jeg stod og ventet på bussen på vei til jobb, opplevelsen av mestring. Det hadde vært fint å oppleve det igjen. Det virker bare så søkt å få det til, at det noen gang skal bli virkelighet igjen.

Jeg tror jeg mister den jobben. Jeg tror ikke jeg har det som trengs for å mestre A4-livet.

Helvete heller.

I dag har jeg kreket meg en tur med en sta hund på slep, og det er det eneste fornuftige jeg har gjort. Hadde angst omtrent hele turen og følte alle vi passerte ga meg rare blikk fordi jeg er rar, og det lyser et neon skilt over hodet mitt som sier det. En halvtimes tur som føltes som en liten evighet i et ukomfortabelt helvete.

Alt er feil med meg. Alle mine skjønnhetsfeil brøler mot meg i speilet, håret mitt knekker ved røttene og jeg har en såkalt frizz-halo, hårfargen min er blass og stygg, jeg har lagt på meg, og alt jeg har av klær i skapet har blitt stygt og rart og ingenting sitter rett lenger. Når jeg sminker meg ser jeg bare ut som en klovn. Det finnes liksom ingenting jeg kan gjøre som kamuflerer hvordan jeg føler meg, og jeg føler sånn for å kamuflere det når jeg må ut i verden. Når jeg var yngre kunne jeg det, det tenkte jeg hvert fall selv, men nå må jeg bare gå ut som det slitne slaskete vraket jeg både ser ut og føler meg som.

Det hjalp jo, å føle at man kunne lure verden til å tro at man hadde shit together, det hjalp masse faktisk. Da kunne man nesten lure seg selv til å tro at man hadde shit together for en stakket stund.

Men det kan jeg ikke nå lenger. Nå må jeg ut i verden med ødelagt hår og falmet fjes og de rare antrekkene mine rundt de ekstra kiloene mine, og jeg føler meg så gjennomsiktig og at jeg mangler en rustning jeg var helt avhengig av.

Jeg vet ikke hvorfor jeg dokumenterer denne perioden av livet i form av tekst. Innlegg etter innlegg der det går i det samme, mens jeg håper desperat på gjennombruddet. At tonen skal endre seg, tankesettet mitt legges om. At det skal bli rom for det gode igjen. Alle sier at det vil skje. Ingen kan si når. Jeg kunne trengt å visst når.

Jeg vil bli meg selv igjen. Jeg husker knapt hvem det er, men dette er ikke meg. Dette får ikke lov til å være meg!

Men det ER meg så skummelt mye av tiden..!

Ligger her og får ikke sove. Ligger her og tenker tanker jeg ikke vil tenke. Ligger her og lurer på hva vitsen med de 12 siste årene av mitt liv har vært, og at jeg kanskje bare burde tatt livet mitt når jeg fikk bipolar diagnosen som 27-åring. For herregud, som disse 12 årene har tatt på. Og akkurat nå vet jeg ikke helt hvor mye av meg som gjenstår.

Og hvem kan jeg egentlig BLI, med all denne bagasjen å drasse på? Så mange stengte dører, så mange rom jeg aldri får fylt. Så mange tap, så mange set-backs.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Gale manier og bunnløse depresjoner, det virker som om det er alt livet har å by på. Og jeg er så lei av det, disse svingningene og loopene jeg må gjennom, er så satans lei og vil bare av hele berg og dal-banen som utgjør livet mitt. Det er så lite godt jeg får skvist innimellom der! Det gode klarer ikke veie opp for alt det vonde..

Jeg vil være normal for faen. Jeg vil klare helt normale ting, og leve et helt normalt liv, og tenke helt normale tanker hele tiden.

Og jeg skreiv tidligere at jeg er jo frisk nå, men jeg er ikke så veldig frisk egentlig, egentlig er jeg vel i ferd med å bli skikkelig syk igjen, bare at denne omgangen er det depresjon.

Og det lille gode jeg har i livet blir skvist ut igjen, og pokker ta meg for det.

Det føles stadig som om jeg er inne i det siste kapittelet av livet mitt. Det føles stadig som om jeg ikke skal orke stort mer.

Jeg trenger at det finnes en kur. Men så gjør det jo ikke det da, og det føles som jeg lever i et mareritt der hjernen min ikke er min mesteparten av tiden.

Jeg vil bare være normal. Bare litt mer normal enn dette her.. Klare litt mer helt normale ting enn det her.

Jeg vil våkne fra marerittet og trekke et lettet sukk over at det bare var en drøm.

Men så er det virkeligheten min.

Har tatt små steg de siste dagene for å få det litt bedre med meg selv. Tvunget meg selv inn i dusjen, tvunget meg selv til å ta den tannpussen, gå på lav-terskel besøk til en kompis.. Små steg, men det hjelper.

Fikk endelig tak på legen inne på psyk, og har et lite håp om å slippe neste injeksjon. Orker ikke mer av den dritten der i kroppen, nå saboterer den bare for meg og jeg håper sånn legen tar det på alvor. Jeg ofrer livskvaliteten min for denne sprøyta, og bivirkningene er bare ikke verdt det. Jeg er jo frisk nå, og trenger ikke pumpes full av medisiner lenger..

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Sykemeldingen min forlenges, det må bare være sånn tror jeg. Akkurat nå har jeg nok med å finne tilbake til meg selv og det hverdagslige. Det føles fortsatt som en big deal bare det å gå på Rema, det er sykt vanskelig å stå opp om morgenen og starte dagen- jeg fikser ikke jobb på toppen av alt akkurat nå. Det føles jo som et nederlag, men samtidig er jeg så redusert at jeg innser at det fjellet kommer jeg meg bare ikke over akkurat nå.

Gleder meg til denne tilstanden gir seg.. Til å orke livet skikkelig igjen. Jeg er så redd for at det aldri skal gi seg, for akkurat nå føles det så permanent og jeg har glemt hvordan det var å ha overskudd og energi. Alt man bare tar for gitt når man har det..

En gang må de jo la meg sleppe unna disse kraftige medisinene, en gang må jeg jo få lov til å bli skikkelig fri igjen.. De kan ikke holde meg på tvang evig. Selv om jeg garantert vil ryke inn igjen på psyk med denne eksplosive lidelsen min.

Æsj, ikke tenke på det nå. Det er sol i Stavanger i dag og deilig temperatur, jeg skal kanskje dra å bade i havet senere i dag- her og nå, that’s what matters.

God onsdag ❤️

Vet ikke hvordan jeg bryter ut av dette helvete jeg skaper for meg selv. Dagene går, og jeg er fortsatt like redusert. Er vanskelig å få i seg næring, jeg legger meg ofte fullt påkledd fordi jeg ikke orker kveldsstellet, pusser ikke en gang tennene før jeg legger meg- og det er rock bottom for meg for jeg får vanligvis ikke sove hvis ikke det er gjort. Det er bare minimum altså, og nå er jeg der at jeg ikke klarer det en gang.

Har også fått helt angst for å sjekke uåpnede meldinger og ubesvarte anrop, for det har bare hopet seg opp og jeg klarer bare ikke å svare. Får jo mye meldinger om hvordan det står til med meg, og det kjenner jeg skam over å svare på. For sannheten er så stygg!

Jeg fungerer bare ikke, og jeg aner ikke hvor jeg skal finne bryteren i hodet som slår meg på igjen. Som jeg savner hun som i vinter gikk på jobb, sosialiserte uten problemer, trente, hadde guts og stå-på vilje. Hun er jo komplett død nå.

Jeg liker virkelig ikke denne versjonen av meg selv. Jeg trodde jeg skulle slippe dette denne gang, komme ut fra det sykehuset som et vrak av et menneske- men det måtte skje denne gangen også.

De forbannede medisinene altså, som jeg hater den jævla tvangsinjeksjonen! Samtidig er det nok litt hodet mitt også, jeg er på nedturen nå, får ettersjokket av en alvorlig psykose/mani-utbrudd midt i fleisen og det kan slå pusten ut av hvem som helst.

Den forbannede hjernen min altså, og alt den gjør med meg. Samtidig tror jeg jo at jeg blir syk fordi den prøver å beskytte meg.. Jeg vet ikke. Det er så utrolig komplisert, dette her. Og psykiatrien har ikke kommet langt nok, det er jeg sikker på.

For sånn her skal det jo ikke være. At man blir redusert til et vrak som bare orker å ligge flatt i senga. Det kan ikke være meningen at det skal være sånn.

Jeg må prøve å få tak i legen og plead my case før den neste injeksjonen hvert fall. Men så var det det å orke å stå tidlig nok opp til å få gjort det da, og å finne ordene. Jeg er så kognitivt svekket! Og alle sånne oppgaver krever så vanvittig mye energi.

Jeg tenker mye på at det bare hadde vært bedre å være død nå. Jeg vil bare sove meg bort fra alt uansett, what’s the point? Få livet på rett kjøl igjen bare så det kan raskes bort under føttene mine neste gang jeg blir syk? Er jeg egentlig noensinne lykkelig i dette livet? Eller overlever jeg bare hele tiden? Hva har jeg egentlig å se frem til, med mine fremtidsutsikter og alle begrensninger? Kommer jeg noensinne til å oppleve personlig vekst igjen? Er det noe vits i noe som helst?

Alt ser bare ut som høye fjell der framme som man må karre seg over, og kanskje snu på ferden. Det føles som om det eneste som kan ramme meg er nye vonde ting. Jeg tenker at jeg er stokk dum og ikke kan noen ting, ikke klarer noe som helst på egenhånd. Selvbildet bader i doskåla. I feel so lost!

Selv når jeg gjør ting som burde vært bra for meg, føles det ikke bra.. Lengter bare tilbake til senga og søvnen. Alt blir bare en bekreftelse på at det hadde vært bedre å være død. Giftige tanker hvert øyeblikk, er det rart jeg må ha pause?

Hvor går veien som fører meg bort fra helvete som pågår i hodet mitt? Og hvor skal jeg finne kreftene som kreves for å ta de første, vaklende skrittene på den veien? Jeg er helt rådvill. Helt blank. Helt tom.

Hvis jeg ikke kan ligge i den senga og sove meg bort fra alt så mye som mulig, vet jeg ikke hvordan jeg skal fikse det å holde meg selv i live.

Sånn er det nå.

Nei, dette går bare ikke. Føler meg fortsatt som en vridd vaskefille, hodet er seigt som sirup, kroppen er tung som bly.

Ute skinner sola, og jeg skulle egentlig blitt med mamma på tyttebær-tur i dag, men når jeg våknet i morges og tenkte på oppgavene som lå foran meg: Dusje, spise frokost, ta på rene klær.. Det virket som å bestige et fjell. Noe så helt basic! Så jeg stod ikke opp da, og nå kjenner jeg på dårlig samvittighet overfor både mamma og meg selv.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Har fortsatt ikke greid å dusje eller ta på rene klær, ligger bare i senga og blir eklere og eklere. Men jeg ser bare ikke vitsen med noe som helst. Alt er farget så grått.. Alt virker meningsløst. Gledesløst..

Og jeg tenker på at jeg ble syk under ett år siden sist gang denne gangen. At jeg fikk enda mindre tid i habituell tilstand, at det kanskje skjer enda hyppigere nå. At det går i helt feil retning med denne sykdommen min. At det kanskje er sånn at jeg ikke klarer et A4-liv med jobb og normal døgnrytme. Jeg klarte det jo ikke!

Og alt føles helt fastlåst og jeg klarer ikke å bryte ut av det. Vil bare bli under denne dyna, i de skitne klærne mine til jeg dør.

Som jeg gleder meg til å bare være død. Slippe tanker, vonde minner, traumer, kaoset av følelser..

Life, bloody life. Jeg mestrer det bare ikke.

Det er helt vilt, hva et sykehusopphold på over fire måneder kan gjøre med deg. Fire måneder med heavy meds, fire måneder på tvangsparagraf, nesten fire måneder der jeg har valset rundt i galskapens rike.. Usj, føler meg så redusert!! Det er så mye jeg må bearbeide og prosessere, og nå skal jeg også fungere i den virkelige verden..? Hvordan i helsike fungerer nå dette igjen!

Min engel av en søster kom på døra i stad og fikk meg med på tur rundt lille Stokkavannet, det hjalp. Da har jeg hvert fall gjort noe i dag som ikke bare var å ligge i senga..

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Har så lite krefter, så lite gå-på kraft som trengs nå. Føler meg som en vridd vaskefille. Trenger at noen kommer og henger meg til tørk!

Samtidig var det null hjelp i å være på sykehuset den siste tiden. Ble bare oppbevart der fordi de ikke turte å sende meg hjem. Og jeg vil ikke tilbake dit, samma hvor mye stress som venter her in real life. Får bare ta dag for dag og sekund for sekund.

Men æsj altså, virker det uoverkommelig! Og jeg føler meg helt emosjonelt flat og det kjennes som om jeg aldri skal føle på glede igjen.

Er vel den uunngåelige depresjonen som sniker seg innpå meg. Kan kjenne den puste meg i nakken med den stinkende ånden sin, klar for å dra meg ned i det svarte hullet sitt.

Fine greier. Nydelig.

Nei, skjerp deg nå da. Ting er ikke helsvart enda, bare litt dunkelt. Det tar tiiiid å få livet opp og nikke igjen, det VET jeg jo! Dette er de første dagene av livet post-hospital, jeg må gi meg sjøl litt slakk..

Det føles bare dritt å være så redusert, så tiltaksløs, så passiv. Hver minste lille ting krever så vanvittig mye krefter! Det er jo deilig å dusje og stelle seg, putle med hudpleie- jeg skjønner ikke hvorfor det er så tiltak bare det å ta meg en dusj. Rense huden, børste håret.. Det er faen meg slitsomt å børste håret!

Jeg har ikke all verdens med krefter og overskudd da. Sånn er det akkurat nå. Det betyr ikke at det skal være sånn for evig. Men jeg kunne trengt å vite NÅR det vil endre seg, for jeg er livredd for å bli stuck her.

1 september er det slutt på sykemeldingen min, om den ikke blir forlenget, og faen heller- jeg vil tilbake til hverdagslivet da. Jeg vil jo egentlig tilbake til hverdagslivet NÅ. Jeg vil ha krefter til å sprette ut av senga klokka sju, føle meg fresh når jeg går ut døra klokka åtte, sitte på bussen med podcast på øret, komme inn dørene på jobb og se gjengen min igjen, være produktiv og opplagt til arbeidsdagen er over, dra på trening etterpå og så hjem for å lage en sunn middag og gå kveldstur med en venn om anledningen byr seg.. Men det høres så vanvittig fjernt ut, bare fra starten der om å sprette ut av senga klokka sju! Det høres ut som noe jeg aldri i mitt liv har greid, eller noensinne kommer til å greie. En feberdrøm.. En annens liv. Men det livet var, for en stakket stund, mitt liv- og jeg vil ha det tilbake.

Jeg forbanner den jævla cisordinol-injeksjonen som herjer i kroppen min nå. Forbanner meg selv som ikke stod mer opp for meg selv for å slippe å ta den mer.

Men de ser vel for mye av det, legene på sykehuset- folk som skrives ut bare for å ryke inn igjen rett etterpå. Og jeg har jo vært veldig forstyrra i hodet.. Hva vet vel jeg, kanskje legen min har rett og at jeg trenger medisinen fortsatt.

Men skal jeg fungere i et vanlig liv, så saboterer den alt for mye. Og jeg vil jo fungere i et vanlig liv! Som jeg har pusha meg selv for å få det livet.. Hjertet mitt knuses om jeg mister det nå. Da mister jeg alt av livsgnist tror jeg.

Mamma pleier å si det, når jeg er kraftig redusert etter innleggelsene mine: «Nå jobber du i motvind, Sunniva. Nå jobber kroppen din mot deg». Jeg mener jo at det er feil at det skal være sånn, og jeg tror jo at jeg har en tendens til å bli holdt på tvang og tvangsmedisinert for lenge til at det er til mitt eget beste.. Men igjen, så har det skjedd et par ganger at jeg har blitt skrevet ut prematurt også, så de har ikke en lett jobb, de stakkars legene som sitter med ansvaret for oss som ender opp som deres ansvar.. Jeg ser jo den.

Men jeg er fortsatt livredd for å bli stuck her. Det er vanskelig å skille mellom det å være redusert og det å være likegyldig, bare gi faen i alt. Jeg er livredd for å bli likegyldig og bare gi faen i alt. At det blir jeg som kaster vrak på alt det gode jeg har bygget opp.. Jeg er livredd for å ikke mestre det jeg vil, for akkurat nå gjør jeg jo ikke det i det hele tatt. Jeg ligger bare i senga og føler meg komplett udugelig, og den følelsen er grusom. Den følelsen har jeg hatt alt for mye av i dette livet.

Er jeg utbrent av det jeg har vært gjennom eller er jeg bare lat og udugelig, det lurer jeg på. Jeg frykter det siste.

Du er sliten. Livet ditt er et fordømt blodslit så mye av tiden. Det er ikke rart du føler deg som du gjør.. Du har vært gjennom nok en helvetes storm, det tapper deg!

Faen at livet må være sånn, altså. Faen at det ikke kan være litt rolig hav på meg også innimellom.

Men nå ble ikke livet mitt sånn da, og nå står jeg i denne situasjonen igjen- der jeg enten kan bygge meg opp igjen eller gå under. Jeg må velge det første. Det er bare så forbaska vanskelig å se veien, ta de første klønete skrittene. Jeg vet ikke helt hvor jeg skal starte.

Må bare ta dag for dag, time for time, sekund for sekund..

Spammer ned side etter side med de samme ordene. De pleide å redde meg; ordene, og jeg håpet vel at hvis jeg bare skreiv dem av meg så ville denne tiltaksløse ørka gi seg. Men det skjer ikke.

Kom meg i dusjen til sist da, måtte jo nesten klare det i det minste. Gjøre meg litt presentabel før jeg OF COURSE måtte på butikken for å kjøpe mer gift. Føler meg helt alien og har mer enn et snev av sosialangst når jeg er sånne plasser, altså plasser der det er andre folk. Jeg hadde så mye angst for sånne ting når jeg var yngre at jeg i perioder ikke fiksa det- vil ikke tilbake dit og liker ikke å kjenne på den følelsen. Håper det bare er det at jeg ikke er vant til det lenger, og at det går over- for jeg vil ikke tilbake dit. Der man hadde hjertet i halsen bare man skulle en tur på butikken, det var grusomt og så frihetsberøvende, og jeg kjempet en så hard kamp for å bryte ut av det.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Men jeg føler meg rar når jeg opptar litt plass i denne verden igjen. Jeg føler at alle ser det på meg også, at jeg er en gal raring. At jeg er mindre verdt, at det er noe alvorlig feil med meg. Grøsser ved tanken på fulle busser og butikker nå, vet ikke hvordan jeg skal gjennomføre sånne ting lenger. Jeg vil gjemme meg bort, bli usynlig, men det er vel eksponeringsterapi som må til.

Og jeg er så stygg! Jeg har vel tenkt det mesteparten av livet mitt, men jeg henger meg spesielt opp i det nå. Nå har fjeset mitt blitt så gammelt at det ikke nytter å sminke seg mer presentabel, jeg ser medisinpåvirket og sliten ut, stresset kroppen har vært gjennom tyter ut gjennom huden i form av kviser, jeg har ujevn pigmentering i fjeset av sommersola, og lista bare fortsetter i det uendelige. I tillegg er det så vanskelig å finne klær jeg føler meg vel i i det overfylte klesskapet mitt, ironisk nok! Jeg passer ingenting, alt jeg har finner jeg plutselig stygt og dessuten uflatterende, kroppen min akkurat nå er på et sted der ingen størrelser tilsynelatende sitter helt rett. Jeg er for liten for den ene størrelsen, og for stor for den andre. Meget irriterende, for hva søren gjør man da..?

På snakk om stil, der er jeg forresten også helt lost nå 😅 Jeg aner virkelig ikke hva som er on trend lenger, det er lenge siden jeg falt av det lasset der. Jeg blir eldre, kanskje det ikke er meningen at jeg skal være helt oppdatert lenger.. Men det som irriterer meg, er at jeg ikke vet hva JEG liker lenger. Har sett mange vakre sommerplagg jeg siklet på i sommer (faen at jeg har blakket meg på tull og vas mens jeg har vært innlagt), men utenom det vet jeg liksom ikke helt hvem jeg vil være stilmessig lenger. Jeg har alt for mye sært og drøyt i garderoben for en som pusher 40 hvert fall, knæsj rosa jumpsuits med cut-outs i fløyel og alt for mange crop tops for å nevne noe, og jeg tenkte når jeg kjøpte det at nå nærmer jeg meg 40 og tiden for å virkelig ha det gøy med mote er nå eller aldri, men jeg kjenner litt at den tiden er forbi nå. Jeg vil ha en mer voksen og lady-like stil, mer kvalitet og mindre plagg i skapene, men jeg aner ikke hvordan jeg går frem for å få det og ikke har jeg råd til det heller. Og jeg får så forbanna dårlig samvittighet av å kvitte meg med ting, det er helt teit! Og så er jeg redd for å angre, så hver gang jeg prøver å luke i garderoben henger det meste tilbake igjen.. Ikke rart den holder på å sprenges!

Er så styrete med den kroppen som går sånn opp og ned i vekt også! Stakkars, som den får kjørt seg.. Nå raste jeg opp ti kilo igjen under denne innleggelsen, etter å ha rast ned 14 før det igjen.. Huff. Det er vanskelig å kvitte seg med klær når du må ha minst to størrelser i back-up til en hver tid.

Nei, jeg aner ikke hvordan jeg skal rydde meg vei gjennom rotehula mi med alle disse unnskyldningene.. Og jeg aner ikke hvordan jeg skal sitte igjen med det ryddige og oversiktelige klesskapet jeg ønsker meg heller, eller hvordan jeg skal finne meg selv igjen hverken stilmessig eller på andre områder. Alt er helt blurry nå, alt føles kaotisk, og det kjennes som om ingenting noensinne skal klikke på plass igjen.

Men det pleier jo å klikke på plass.. Om man bare tar tiden litt til hjelp. Kanskje jeg forventer litt for mye litt for fort. Skulle ønske noen kunne fortelle meg at det er ok at jeg føler det som jeg gjør, så jeg får vel prøve å si det til meg selv:

Det er greit at du føler deg helt fuckings overveldet akkurat nå, det er greit at det eneste du orker er å ligge i senga, du har vært veldig syk og veldig lenge innlagt og det tar tid å finne tilbake til seg selv. Det tar tid! Du har masse medisiner i blodet, du er helt ute av alt som heter rytme, og det tar tid å finne tilbake til toppformen. Du var utrolig flink før du ble syk som stod i ny jobb, søvnproblemer, trente og levde et ekte A4-liv.. Det var ikke din skyld at du ble syk, shit happens!

Om en stund (forhåpentligvis ikke alt for lenge frem i tid) håper jeg at jeg kan lese gjennom disse innleggene og smile for meg selv og tenke «Alt ordna seg jo».

Gud, det håper jeg på. At alt jeg trenger er litt tid.

Ligger fortsatt bare her, og har innsett at det er alt jeg orker i dag. Innser at i dag er jeg en failure og en fiasko og sånn blir nok morgendagen også.

For det finnes ikke noe TAK i meg, annet enn å tusle ut på kjøkkenet innimellom og lage meg en kopp kaffe med melk, for deretter å sette meg på terassen og røyke sigg etter sigg til fingrene stinker og jeg føler meg kvalm. Men da sier hodet at «du har i hvert fall gjort NOE», mens jeg egentlig ikke har gjort en dritt-utenom å brenne opp pengene mine og forgifte kroppen min.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Den satans siggen altså, nå er det fem igjen i pakka og ikke faen om jeg skal på butikken igjen å kjøpe mer for i kveld- nå må kroppen få pause. Jeg veit jo at jeg ikke klarer å slutte enda, vet jo at i morgen må kroppen ha giften sin igjen, men nå har det sklidd kraftig ut igjen og jeg må klare å ta litt kontroll over denne galskapen jeg fortsatt bedriver selv om jeg nå har tredd inn i virkelighetens verden igjen. Men hvem prøver jeg å lure, før klokka har slått stengetid på Rema står jeg vel der rødsprengt og stressa av nikotinsug og trygler om røyk..

Sukk. Sukk og stønn.. Alt jeg ikke klarer, alt jeg ikke mestrer skriker på meg inni hodet mitt. «Du er en hoarder som bor i en svinesti!» «Du har ikke en gang dusja i dag!» «Du ligger fortsatt i pysjen for helvete!» «Du skulle gått på jobb i dag, bare for å bevise noe for deg selv!» «Du skulle stå opp tidlig i dag og være produktiv!» «Du må slutte å røyke NÅ, du skulle aldri begynt engang ditt jævla mehe!»

Og jeg har ingenting å si til mitt eget forsvar, annet enn at jeg er helt tappet for alt. Jeg klarer bare ikke å gå i gang med noe som helst, og er det medisinen eller er det bare meg, jeg er redd for svaret. Jeg tror jeg vet svaret..

Alt er så vanskelig. Det er så vanskelig å gå ut på badet og ta av seg klærne og gå inn i dusjen og skru på vannet og la det renne over kroppen og ta den deiligste dusjsåpa mi og såpe meg inn, for deretter å gå ut av dusjen og smøre meg inn med fuktighetskrem som lukter glaserte jordbær, og det høres så deilig ut å gjøre det og jeg skjønner ikke hvorfor jeg ikke bare får det gjort. Hvorfor det virker så satans tiltak, bare det å gå inn på badet og kle av seg. Finne fram rent undertøy og sokker, gid for en jobb..!

Jeg vil ikke være sånn her. Føles som om jeg er i koma og våken på samme tid. Dog rastløs nok til at jeg må ut å røyke, klarer jeg det så klarer jeg jo fint den dusjen også!! Mer stress å mekke en kopp kaffe enn å åpne en skuff og ta ut rent undertøy og sokker, ærlig talt Sunniva..

Fingre som stinker nikotin.. Et gulv man omtrent ikke kan se fordi det ligger poser og esker over alt.. Skuffer og skap som ikke lar seg lukke fordi de er overfylte av billig dritt.. Meldinger og anrop som forblir ubesvarte, fordi jeg bare ikke orker å forholde meg til det akkurat nå. Og meg da, som ligger i joggebukse og nattskjorta under dyna, helt paralysert til den neste røyken og kaffekoppen kaller.

Og snart er sykemeldinga mi slutt, og det forventes at jeg skal stille på jobb hver dag, snart må A4-livet være på plass igjen med rutiner og rammer og tidlige morgener der jeg må inn i dusjen og finne frem rent undertøy og sokker og gid for en jobb..!  Hvordan skal jeg komme dit igjen?? Og SNART!

Og jeg er så overveldet av alt sammen, pakker kjøpt i mani som må sendes i retur, døgnrytme som må på plass, et nikotinforbruk som i det MINSTE må kraftig ned, et hjem som må fåes i orden, et tonn med ting å kvitte seg med, dusjingen som er så satans tiltak.. Kjenner pulsen gå opp flere hakk bare av å skrive det ned.

Jeg trenger tid. Jeg tror jeg trenger tid for å restituere og komme tilbake igjen full force. Men jeg har jo ikke tid. Jeg har kastet bort for mye tid allerede føler jeg. Og ingen kan jo fortelle meg hvor mye tid jeg trenger heller! Disse nede-fasene etter en innleggelse kan jo vare en liten evighet, og spesielt når jeg hele tiden må ha påfyll av tunge medisiner. Ah, stress! Nå kaller den neste kaffekoppen og sigaretten på meg kjenner jeg. Trenger TRØST.

Og så er jeg egentlig bare stygg mot kroppen og hodet mitt og forgifter dem og holder liv i enda mer stress forårsaket av røyksug..

Great.

It’s me. I’m the problem. For sure.

Ligger bare her og stirrer i taket mens minuttene blir til timer. Ligger bare her mens rotet i leiligheten roper på meg, gir meg dårlig samvittighet. Ligger bare her mens meldinger og anrop tikker inn- orker ikke svare, gir meg dårlig samvittighet det også. Ligger bare her når jeg burde gått i dusjen for lenge siden, smurt meg inn med en velduftende bodylotion og sprayet på parfyme, kledd på meg noe presentabelt, smurt meg matpakke og stukket innom jobben jeg var så glad for å få. Men jeg bare ligger her, i joggebuksa og my little pony (den burde jeg gi til Fretex, snart 40 år som jeg er) nattskjorta mi, og stirrer i taket. Og lar minuttene bli til timer, og snart er dagen forbi.

Og tenker på livet som har gått, livet som er, og livet som skal komme.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Det har vært en kamp, since day one, virker det som. Alltid har det vært noe som har skurret, alltid har det vært noe som ga klump i magen og høye skuldre. Alltid har det vært noe som ikke var helt som det skulle være.

Det var jeg som ikke var helt som jeg skulle være. Tankene som kunne bli så mørke, livet som svinget så voldsomt, følelsene jeg aldri fikk helt kontroll på.

Meg, det var meg det var noe galt med hele tiden.

Og jeg kan aldri bli rett, nå som jeg har den diagnosen jeg har. Som medisiner ikke får under kontroll.. Jeg kan aldri bli rett.

Og livet er dømt til å fortsette i samme fordømte spor..

Føler meg.. Tom. Jeg burde vært lei meg og grått tror jeg, men jeg er bare tom. Burde sørge over alle liv jeg ikke kan få, barn og partner jeg ikke kan ha, karrierene, jeg som alltid følte jeg måtte bli noe stort for å kompensere for hvor liten jeg følte meg.

Men jeg er ikke trist. Det er bra jeg ikke har partner og barn som må stå i dette sammen med meg, det er bra jeg ikke har en strålende karriere å ruinere. Bra at jeg ikke har et plettfri rykte og en glanset fasade som ikke tåler disse skamplettene.

Jeg har en jobb jeg var glad for å få, jeg må holde fast på den samme hva som kreves. Er bare redd for den søvnen igjen, at jeg ikke skal tåle presset. Jeg tåler generelt svært lite, og det hater jeg ved meg selv. Hvor pokkers sårbar jeg er.

Jeg må ta den dusjen hvert fall, og smøre meg inn med en velduftende bodylotion og spraye på en god parfyme, kle på meg noe presentabelt og svare på anrop og meldinger. Må starte der.

Men jeg ligger fortsatt bare her og stirrer i taket.

For ingenting virker å være noen vits når livet bare fortsetter i samme fordømte spor.

Jeg sliter med å sovne, og sliter enda hardere med å stå opp. Når alarmen går klokka 08 er det letteste i verden bare å snu seg rundt og sovne igjen. Hvordan i all verden skal jeg få meg selv inn i en rytme der det funker å gå på jobb,.? Jeg sleit jo med det samme før jeg ble syk også.. Dårlig søvn er nok en av grunnene til at jeg ble syk.

Tiden er i ferd med å renne ut for å fikse det, og det stresser meg. Det stresser meg også hvor lite motivasjon jeg har til å komme tilbake til hverdagslivet, hvis jeg skal være ærlig. Det frister så lite med buss i rush-tid eller stresse til trening etter jobb.. I over fire måneder nå har jeg gjort omtrent ingenting, jeg er så ute av det gamet som du kan få det.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Jeg har ikke peiling på hvordan jeg skal ta det tilbake. Hvordan jeg skal få hjulene til å rulle igjen.

Hjelpe meg, blir helt matt bare av tanken. Dere skulle sett meg på Rema i går, mens jeg prøvde å klekke ut hva faen jeg skulle handle. Selv sånne helt hverdagslige ting er vanskelig.

Så er det vanskelig bare det å gå rundt i verden med hevet hode og ikke bøye nakken i skam, for det føles innimellom som om alle vet. At alle kan lese det i panna mi, hva som har feilt meg og hva jeg har sagt og gjort mens jeg var sjuk. Alle andre virker så jævlig normale der de bare går rundt på Rema eller hvor enn, og jeg har nettopp vært alt annet enn normal. Angst, det er vel det det er. Angst og spotlight-effekten. Ingen bryr seg om meg eller legger merke til meg, jeg vet jo det innerst inne.

Nei, jeg har ikke peiling på hvordan dette her skal utfolde seg på en måte som ikke blir helt krise. Ser jo for meg at jeg mister jobb og hele pakka. Må vel kanskje få forlenget den sykemeldinga, eller gradert den, noe hvert fall..

FAEN, at dette skal skje med meg altså.. At jeg skal ryke inn i psykiatriens klør gang på gang, vase rundt i galskapens rike, bli pumpet full av medisiner som jeg er sikker på at ikke gjør en dritt forskjell utenom masse uheldige bivirkninger, være innelåst på tvang i månedsvis før jeg kommer ut omsider og er helt kjørt. Faen at det må skje! Faen, faen, faen..!

Men nå har det skjedd, igjen, og hva annet kan man gjøre enn å deale med de kortene man fikk på hånda.