Jeg skriver det bare fordi jeg har skrevet om det før, men så har jeg blitt innlagt på tvang og alle forteller meg at jeg er gal og jeg blir utsatt for det jeg opplever som nye overgrep inne på Stavanger psykiatriske sykehus og pumpet full av medisiner og helt ærlig så presser dere av og til fram det sterke, stae beistet i meg og helt ærlig så får jeg følelsen av at dere liker å ha makten til å trampe over meg og gruse meg ned i beltesenga deres (den SATANS beltesenga, dere vet hvor redd og hjelpeløs den får mange av oss til å føle oss, og dere vet det så JÆVLA godt hva det gjør med akkurat meg!) men samma det, det var ikke det jeg skulle snakke om.. Når jeg kommer ut av alt det helvete der, så må jeg inn i et nytt helvete, angst og skyld og skam, og jeg logger meg inn her og sletter alt jeg har skrevet i «mani» (Jeg skriver mani i hermetegn fordi når det kommer til akkurat det jeg skriver i disse fasene mine så forstår jeg hvor ALT kommer fra når det er overstått, og jeg kan EGENTLIG stå inne for alt) men dere knekker meg så jævlig hardt der inne til tider, og jeg forstår bare ikke hvorfor.
Jeg trenger traumeterapi mest av alt for det tror jeg, alt som har skjedd der inne som ikke burde skjedd, folk jeg aldri burde møtt på, ting jeg ikke burde blitt utsatt for.. Dere har re-traumatisert meg så jævlig, og det har vært verst av alt. Jeg orker seriøst ikke en gang til der inne der jeg må bli et rasende beist som egentlig bare står opp for seg selv, selv om dere har all makt over meg og selv om jeg innerst inne er livredd når dere tenker at nå er jeg bare en jævla drittunge (dere har kalt meg det flere ganger ja). Det er så jævlig vondt når jeg trenger å bli hørt som mest, at dere bare straffer meg på alle måter dere kan, krenker og ydmyker meg, og herregud.. Jeg trenger hjelp til å FORSTÅ det. Hvorfor dere har bestemt mer enn alle at jeg ikke får lov til å ha traumer, hvorfor dere bare vil at jeg skal være ‘gal’. Bortsett fra rasshøla som ventet på meg første innleggelsen i 2014 er jo de fleste av dere jeg har møtt der inne gode sjeler, så det gjør det enda vanskeligere for meg å forstå..
Ok da, jeg skriver det også fordi jeg KAN. De første jævlige årene etter at minnene mine kom tilbake til overflaten trodde jeg på truslene deres og at dere kom til å ta fra meg alle jeg er glad i. Jeg trodde dere kom til å få tak i meg igjen og utsette meg for tortur på ny. En stund trodde jeg seriøst på det dere sa om at jeg var en liten demon og at alt vondt i verden faktisk er min skyld, og da prøvde jeg å sette fyr på meg selv. Ingenting har fått hjernen min til å klikke som det der, at alt vondt i verden er min skyld. Fy faen, det tok mange runder med galskap å bli kvitt den der!
Dere har jo en viss makt over meg enda siden dere har fått bipolar og psykose ut av meg, og jeg mistenker jo at det skitne nettverket deres har lange fingre og jeg tror nok jeg vet jævlig godt akkurat hvor langt de går: Men samma faen det!
Jeg har hvert fall skjønt at dere ikke har makt nok til å røre familien min, og det er pokker meg det viktigste her! Ikke tenk tanken engang, for da kommer jeg til å stå i veien, og faen heller.. Da gjør jeg alt jeg ikke har gjort enda, da knuser jeg dere og ribber dere for alt dere har, da lar jeg absolutt alle involverte gå ned i dragsuget og jeg driter i prisen jeg må betale for det. Driter i hvor lang tid det måtte ta. Dere vet så jævlig godt hva jeg har ofret, dere vet så jævlig godt at jeg kanskje knuser litt men jeg knekker faen aldri HELT.
Så kom å ta meg, om dere tør. KOM Å TA MEG!
Jeg hadde faktisk likt å se dere igjen nå.. Se hva tiden har gjort med dere, dere vet nok hva den har gjort med meg.. Uansett hva dere hadde gjort mot meg, så hadde jeg gått ut av dette sterkest. Så kom, bare kom. Jeg har faen meg ventet alle disse 11 årene.
Men skal jeg inn på satans psyk igjen her i Stavanger, så skal det bli litt annerledes. Derfor går jeg i traumeterapi, derfor bearbeider jeg ting både der og her inne. Ingen andre trenger å forstå det. Jeg skal faen meg bare gjøre det.
Ingen får ta stemmen min. Nok jævler har prøvd. Jeg har slaktet meg selv her inne på det som til tider fungerer som slagmarka mi selv, fordi jeg har tenkt at jeg fortjener det. Fordi jeg har faen meg blitt hjernevaska til å tenke det.
Men jeg er for faen ikke den lille demonen deres eller martyren eller det helsikes jesus barnet dere ville ha meg som. Ikke faen.
Jeg er Sunniva ‘Suja’ Kvivesen. Mamma sin solgave og pappas kreative geni (selv om jeg er idiot på alt annet enn å skrive da.. Men pappa min syntes jeg var faen så smart, og det var vel sånn jeg fikk dere så jævlig på nakken også tenker jeg!)
Så jeg kan ta dere her. Og det gjør jeg. For dere følger nok med har jeg hørt.
Og faen heller, det elsker jeg.
Goood natt! Feel free to dream about me- if you dare do so..
