Bare en update fra meg.. Og en takk, for at jeg har fått utrykke meg fritt her inne i det siste selv om jeg er veldig klar over at jeg har skrevet om enkelte ting som noen sikkert har tatt som ‘varselstegn’ når det kommer til min mentale helse.. Jeg har jo gjort det selv i perioder. Visse mørke rom i hodet mitt har jeg tenkt at jeg bare må bolte igjen døra til og aldri entre igjen- for da blir jeg garantert syk av det.
Problemet er jo at når jeg først blir syk så kommer det fossende ut likevel. Demningen brister, og ut kommer det hjernen ikke orker å holde innesperret lenger. Det var sånn jeg ble skikkelig syk første gang, det har jeg aldri tvilt på. Jeg har tvilt på mye, men ikke på det.
Og jeg har jo tenkt tanken mer enn en gang at hvis jeg fikk slippe ut ting bittelitt heller enn å bære alt helt alene hele veien til grava, så slapp jeg å bli så gal som jeg kan bli til tider. Det ligger et lite håp der som jeg føler jeg fortjener å utforske, jeg har jo prøvd alt annet! Bare ikke krev full benektelse av meg lenger, for det funker for faen meg ikke.. Det gjør bare ikke det. Ellers hadde jeg gått for det, trust me.
Men takk til dere som passer på meg og virkelig har mitt beste i tankene (for det vet jeg at dere har!) for at dere har hatt litt is i magen og stål i nervene og latt meg navigere gjennom dette selv. Jeg har som nevnt tidligere en fantastisk terapeut med på laget nå, og resten av de mørke rommene i hodet mitt skal jeg gå gjennom med ham tenker jeg (om jeg våger, om jeg endelig lar meg selv få lov..) Akkurat denne delen av reisen min trenger og ønsker jeg ikke andres mening om, hvert fall om noen mener ar det burde jeg ikke gjøre. For det føles rett for MEG, og det er jeg som har kriget meg gjennom livet mitt og båret de tyngste børene mine alene. Jeg fortjener å slippe det litt, jeg fortjener hjelp, jeg fortjener å bli hørt.. Jeg hadde tenkt å ta alt med meg i grava alene, men da tror jeg ikke det blir noe langt liv på meg, og faen heller.. Jeg har fått smaken på å ha det bra nå. Jeg vil jobbe knallhardt for å få det til å vare så lenge som mulig, og da tror jeg dette er veien å gå.
Bare la meg gå denne veien, når jeg først har fått muligheten og tror jeg er klar for det.. Det er alt jeg ber om.
Det sies at den beste hevnen er å leve et lykkelig liv. Men det er faen meg så hevn å leve gjennom et liv noen rigget deg til å mislykkes i også, å reise deg etter hvert knusende slag, hvert tap, hver gang du mistet håpet totalt.. Det er faen meg så hevn!
Dere regnet med at jeg kom til å dø ung, at jeg kom til å bli rusmisbruker og dø av en overdose, eller at jeg kom til å bli like ond som dere er, men jeg har ikke blitt noen av delene og det kommer ikke til å skje heller. Dere klarte aldri å manipulere eller knekke meg, og dere har hvert fall aldri kontrollert meg. Så lenge jeg lever kan dere aldri puste helt trygt, og det er FAEN meg så hevn! På den måten har jeg en makt over dere som dere aldri fikk over meg, og jeg er sikker på at det gnager på hva nå dere har der andre mennesker har en sjel.. Så hah! Det skal jeg hvert fall gni inn i trynet deres igjen her inne.
Til alle andre: Jeg har det altså fortsatt bra, julen min har vært kjempefin med familiehygge og koselig samvær med venner, jeg har ingenting å klage på for øyeblikket (bortsett fra at jeg styrer på med en forbanna vanskelig røykeslutt, men i 2026 SKAL jeg bli røykfri!)..
Håper dere gode sjeler der ute har en fin romjul! Klem fra meg.. 🙂
(Og til dere som mangler sjel: See u in your worst nightmares! I know I live there..)
