Hakke sjangs til å sovne, så nå har jeg mange timer jeg ikke aner hva jeg skal fylle med.. Hadde jeg vært hjemme hos meg selv kunne jeg ryddet i Casa del chaos, som jeg har dubbet hobbithula mi, men jeg er hos mamma og her sover alle søtt så jeg må være stille og har ikke en dritt å ta meg til. Fucked døgnrytme er så forbanna kjedelig.. Jeg skal ærlig innrømme at jeg elsket nettene da jeg var yngre, men nå.. Nei, det er bare kjedelig å være våken og se timene snegle seg av sted. Jeg blir bare irritert og frustrert av det.

Jeg har egentlig ingenting å skrive om heller, trenger bare å holde hodet og hendene opptatt med noe. Hvordan fikser man opp i en døgnrytme som har blitt snudd komplett på hodet? Det funker ikke å døgne, det funker ikke å tvinge seg opp tidlig etter bare noen få timer med søvn, det funker ikke med melatonin eller sterkere sovemedisiner.. Jeg har prøvd alt!

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Det kan visst være en feilkobling med binyrene når du har bipolar lidelse, at de pumper ut masse kortisol når du egentlig skal bli trøtt så du blir lysvåken i stedet, og jeg tror kanskje det kan være tilfelle med meg. Jeg har ikke klart å sove normalt siden 16 års alderen, og det var på den tiden jeg mistenker at jeg hadde min første maniske fase. Er det bare noe biologisk feil med meg som ikke klarer å sove rett, er jeg ødelagt? Jeg føler meg sånn 🙁

Og hvordan skal det gå med jobb når jeg ikke klarer å opprettholde en normal døgnrytme? Dette spørsmålet bekymrer meg veldig. Jeg tok opp dette med bipolare binyrer forrige gang jeg var hos legen, og han hadde ingen løsninger på det til meg. Jeg må mase mer om søvnproblemene mine neste gang jeg er der, for jeg trenger HJELP.

Men vi må snakke om noe hyggelig, mens jeg uansett sitter her søvnløs! Hjernen min må bare klekke ut noe hyggelig.. Jo, i morgen har jeg kjekke planer. Middag og bobling i boblebadet til en god venn, det blir balsam for sjelen- som det alltid er ❤️ Jeg er så takknemlig for å ha gode venner. Jeg vet så innmari godt hva ensomhet er, har følt på det så mye av livet. Jeg vet hvordan det føles å bli veid og funnet for lett, å bli avvist, fryst ut, dolket i ryggen av folk du trodde du kunne stole på, å bli forlatt i dine verste øyeblikk av livet.. Jeg setter så utrolig stor pris på de solide vennskapene jeg har i livet mitt nå. Jeg trodde aldri jeg skulle ha en så fin bukett av gode venner når jeg var yngre. Spesielt med tanke på den sykdommen jeg har og alt den tar meg gjennom.

Flere hyggelige ting, og ting jeg er takknemlig for.. My mama ❤️ Hva skulle jeg gjort uten deg. Du plukker meg opp når jeg er helt knust. Du stiller alltid opp og fortjener prisen Livets mamma.

Søsknene mine, takk og lov at jeg ikke er enebarn! Og takk og lov at denne bipolare forbannelsen ikke har rammet dere, det er jeg takknemlig for hver eneste dag. At dere er friske og har det bra er så viktig for meg.. Dere er så klole og flinke hele gjengen, jeg når dere ikke til knærne engang.

Bekky, lykkepilla mi- mitt sjelebarn, min sefune.. Du har alltid betydd noe helt spesielt for meg, og jeg er så takknemlig for at jeg har fått være i livet ditt fra du ble født.

Pappa.. Du er død, men jeg er takknemlig for at akkurat du ble faren min. Du var så flink til å få meg til å forstå at jeg var elsket og akseptert. Jeg kommer til å savne og sørge over deg til dagen jeg dør selv.

Så er jeg takknemlig for at jeg bor i et land der det er fred, at jeg ikke sulter og har tak over hodet. Jeg er takknemlig for norsk helsevesen (selv om psykiatrien ikke alltid fungerer helt sånn som jeg skulle ønske) og jeg er evig takknemlig for alle de gode sjelene som har valgt å jobbe i psykiatrien.

Og jeg er takknemlig for dere som legger igjen gode ord her inne innimellom, dere er så støttende og snille og jeg blir ofte helt rørt når jeg leser kommentarer. Dere gjør at det er så trygt for meg å skrive her inne. Takk ❤️

Etter å ha skrevet denne listen har jeg en god varm følelse inni meg hvert fall! Nå skal jeg liste meg ut med Lulu på en liten tissetur (Lulu er mammas hund, og det er hun som skal tisse-ikke meg. Just to set the record straight!)

God natt!

Døgnrytmen min er på tur.

Jeg har offisielt havnet på røykekjøret igjen.

Med andre ord føler jeg det står mislykket stemplet i panna mi.. (Må løpe til speilet å sjekke- yup, det står der!)

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Jo mer jeg prøver å få det destruktive under kontroll, jo mer spinner det ut virker det som. Men jeg skal ikke bruke et helt innlegg på å dvele over det. Tror jeg heller skal fokusere på løsninger.

Jeg har lyst til å be om gradert sykemelding så jeg kan ha noen faste jobbdager i uka. Det trenger jeg, litt rytme og faste holdepunkter hadde gjort meg godt. Håper jeg nå! Jeg savner jobben og kollegaene mine.. Akkurat nå er det bare legetimene en gang i uka jeg er nødt til å stå opp til, og jeg merker jo at de dagene som regel blir kjekkere enn alle de andre dagene der jeg bare kan ligge i senga så lenge jeg vil (og jeg vil ligge leeenge i den senga når jeg ikke har noe annet på agendaen..)

Og angående røykeslutt.. Jeg vil prøve igjen. Selv om det er et elendig utgangspunkt å prøve å slutte samtidig som man driver å jobber seg ut av en tung depresjon. «Du kan ikke være sammen med venner som røyker når du prøver å slutte selv!» sier folk strengt til meg, men depresjon og isolering henger tett sammen og skal jeg få det bedre trenger jeg å bruke tid med venner.. Og dessverre røyker mange av vennene mine, og det gjør det jo selvfølgelig ekstra vanskelig. Jeg må bare finne en måte å navigere gjennom det på.

Skulle ønske det bare var å knipse med fingrene, så ble man en perfekt versjon av seg selv 😅 Men perfeksjon er umulig.. Hvis jeg bare kan bli litt bedre så skal jeg si meg fornøyd! Nå er jeg i ferd med å jobbe meg ut av en tung depresjon, that’s major progress right there og det har krevd mye krefter. Kanskje jeg må gi meg selv litt slækk og ikke forvente for mye for fort. Livet har vært jævlig krevende så lenge nå.. Jeg vil glede meg over det som faktisk fungerer heller enn å gå i kjelleren over alt som ikke gjør det.. Enda. Det betyr ikke at jeg aldri vil få det til.

Jeg vil ikke dø hele tiden lenger. Jeg har gode øyeblikk og til og med gode dager innimellom. Jeg isolerer meg ikke lenger og slipper den dårlige samvittigheten overfor venner og familie. Jeg beveger kroppen min hver dag. Jeg går på butikken uten nevneverdig angst. Jeg klarer å dusje uten at det føles som å bestige Mount Everest i flip flops.. 😅 Det har skjedd ganske mye fremskritt på kort tid. Det gjelder å anerkjenne det, og å feire disse seirene for hva de er. Jeg er på vei tilbake til livet igjen!

Og med det ønsker jeg en fin fredagskveld ❤️

Jeg har hatt en litt off dag i dag, det går fortsatt litt i rykk og napp med den formen min. I dag klarte jeg ikke å komme meg ut av senga før langt på dag, og når jeg omsider stod opp.. Løp jeg ned på Rema for å kjøpe en 20 pakning med sigaretter. Helvete heller, tillatelsestankene er så farlige.. «Du kan bare kjøpe én pakke, så slutter du igjen», «du kan unne deg en pakke, du har spart over 1000 kr nå», «du har en kjip dag, du trenger en boost» og sånn fortsetter det bare. Det er tillatelsestankene som er det største problemet for meg å stå i mot når jeg slutter, hjernen begynner liksom å forhandle med meg om røykeslutt og da blir det særdeles vanskelig å stå i mot. Og i dag ga jeg altså etter. Et svakt øyeblikk er alt som skal til..

Kompisen min kommenterte i går at det kanskje ikke er det ideelle tidspunkt å slutte på nå når jeg prøver å komme meg ut av en tung depresjon, men jeg føler jo at det rette tidspunktet aldri vil komme. Og hardt vil det bli å slutte uansett, så sterkt avhengig som jeg er. Jeg skal røyke opp den pokkers 20 pakningen min, og så prøve på nytt igjen. Men det er en knekk i selvtilliten! Jeg klarer ikke å tro på at jeg greier dette..

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Været i dag har vært grått, trist og regnfylt og det drar meg ned det også. Jeg ble jo frarøvet denne sommeren også, innesperret på psyk som jeg har vært igjen, andre sommeren på rappen nå. Kjenner meg ikke klar for mørketid, kulde og vinter! Det kjipe er at jeg blir nok syk igjen til neste sommer også.. Åh, det er så tungt å tenke på. Kjenner jeg mister livsgnisten helt. Må bare ikke tenke langt fremover, men det suger å ikke kunne glede seg til vår og sommer. Jeg kommer til å gå inn i den tiden med høye skuldre og følelsen av å trå på nåler. Men men, den tid den sorg- er det ikke det man sier?

Nå ble det mye syt og klaging her! Vi har feiret bursdag til mamma i dag, det er jo hyggelig. Jeg bare sliter litt med sånne store familietilstelninger, blir sittende taus og mutt på sidelinjen og klarer liksom ikke helt å delta i samtaler som går på kryss og tvers av rommet. Jeg er ikke flink med store grupper med folk rett og slett, selv ikke min egen slekt. Det er kanskje spesielt ille blant dem, av en eller annen grunn.Det er en av de verste følelsene jeg vet om, å føle seg ensom i et rom fullt av andre mennesker. Jeg vet ikke hvordan jeg skal bryte ut av det heller, hvordan jeg skal klare å ta opp plass og være med i gjengen. Det blir liksom verre og verre jo eldre jeg blir, virker det som. Skal man bare fake it till you make it? Jeg er så dårlig på det! Jeg blir helt overmannet av det jeg føler, og når jeg føler meg utenfor.. Ja, da er jeg utenfor.

Og nå ble det mer syt og klag her 😅 Dette er bare ikke min dag, I guess.. Hater når du våkner med en uggen følelse og den ikke gir seg i løpet av dagen. Når den ekle klumpen i magen bare vokser seg større og større i stedet for å skrumpe inn og bli borte.Men ingen har vel bare gode dager, sånn er livet. Jeg er takknemlig for at jeg faktisk har noen gode dager innimellom nå, og at det ikke bare er mørkt i hodet mitt. I morgen kan bli en bedre dag!

Og med det ønsker jeg en god kveld. Håper dagen din var bedre enn min!

Frihet er å våkne om morgenen uten klump i magen, ha kjekke planer du har lyst og ork til å gjennomføre.. Frihet er å føle på glede igjen, etter månedsvis der du har vært nede for telling. Etter månedsvis med bare mørke, tanker om å bare ville dø.. Frihet er når lyset slipper inn mellom sprekkene og gir deg håp.

Frihet er å kunne gå ut døra uten angst, å kunne legge deg uten å bli overveldet av vonde tanker. Frihet er å kunne være tilstede med menneskene du setter pris på i livet ditt. Frihet er lange turer mens skravla går, en kopp kaffe på terassen mens sola skinner i fjeset og du faktisk klarer å sette pris på det..

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Frihet er å slippe ut fra ditt eget mentale fengsel. Og jeg elsker å være her. I lyset, i friheten..

God onsdag ❤️

Jeg får bare ikke til å sove på nettene, og det driver meg bananas! Så nå sitter jeg her og lytter til regnet som høljer ned utenfor, mens jeg skulle ønske jeg var langt inne i drømmeland nå.

Dagen som gikk startet med andre ord seint for min del, og det er ekstra kjipt når det bare blir tidligere og tidligere mørkt ute. Og enda mer kjipt når du befinner deg i et hus fullt av folkene du elsker høyest, som du gjerne skulle tilbragt hele dagen med. Men jeg har nå lekt litt med nevøer og gått tur og hengt mange timer med Lykkepilla mi uansett, så jeg får være takknemlig for det. Blir bare så oppgitt over det at jeg ikke klarer å ha en normal døgnrytme.. Jeg har prøvd alt for å snu det, men det er et vedvarende og særdeles frustrerende problem og sånn har jeg hart det siden jeg var 16. Jeg er sykemeldt nå, men hvordan skal det gå når jeg skal tilbake i jobb igjen..? Ugh, det stresser meg.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Har ikke så mye mer å melde nå, måtte bare blåse ut litt frustrasjon. I morgen (i dag blir det vel..) skal jeg tilbringe dagen med Lykkepilla og resten av gjengen min igjen, så håper jeg hvert fall kommer meg litt tidligere opp da. Jeg føler meg så utrolig mislykket av disse søvnproblemene mine.

Ja ja, nå skal jeg ligge å stirre i taket noen timer. Håper alle andre sover søtt nå! Sweet dreams.

En låt inspirert av en kommentar her inne..

Done are the days covered in grey

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

I see the light, I embrace the day

The feeling is strong, the feeling is bold

It’s a feeling I can actually hold

And I will hold on

Yeah, hope has returned again

And darkness shall no longer reign

And life does not always fit me like a glove

But I choose, I choose, I choose LOVE

I really did believe dying was my only option

I really believed I was at the end of my rope

Feeling so worn down and hopeless

But now I see I can cope

And I will, I will hold on!

Yeah, hope has returned again

I feel the lust for life burn again

And yeah, life does not always fit me like a glove

But I choose, I choose, I choose LOVE!

Yeah, I choose, I choose, I choose love

And I will hold on..

H.O.P.E- Hold on, pain ends..

Jeg har hatt to fine dager på rappen nå, er det lov å håpe at depresjonen er på tilbaketrekning..? Føler meg så takknemlig nå! Jeg begynner hvert fall å skimte lys i enden av tunnelen.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

I dag har jeg og bestekompisen vært tur rundt store Stokkavann, det er en 8km tur så der imponerte jeg meg selv, jeg som knapt har orket å gått til postkassa den siste tida. Det var sol også, herlig! Etterpå dro vi på thai-restaurant, har kost oss skikkelig i dag med andre ord. En perfekt dag rett og slett, god mat og godt selskap gjør susen. Jeg startet forresten dagen med et legebesøk, og der fikk jeg beskjed om at legen vurderer å oppheve tvangsvedtaket neste uke. Det betyr forhååååpentligvis at jeg slipper mer cisordinol-injeksjoner i ræva. Noe jeg hadde satt meget stor pris på!

I morgen har jeg også kjekke planer, da skal jeg være sammen med nevøene mine og Lykkepilla mi (som forresten er gravid 🥳 Så da blir jeg «bestemor»! 🤪) og det er vinneroppskrift på nok en perfekt dag. Gleder meg! Håper bare jeg får til å sovne sånn ikke alt for seint, normal døgnrytme er en kjempeutfordring for meg. Det er en real pain in the ass altså.

Avslutter med dette bildet knipset av Isak 5 år

T-skjorta mi sier forresten «I don’t need therapy- I just need to sing».. Jeg trenger DEFINITIVT terapi, og grunnen til at politiet blir oppringt stort sett hver gang jeg bikker over i mani er fordi jeg synger helt forjævlig høyt, og gjerne offentlig også. Så vet dere det.. Huffameg!

I dag er første gang på ukesvis at jeg ser noenlunde presentabel ut (hvis vi ser bort fra at håret mitt desperat trenger en vask.. Men det har jeg altså ikke orket). Det er også første dagen på ukesvis at jeg har sett dagen gry.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Siden sist jeg var innom her har jeg omtrent ikke gjort en damn shit, utenom å sove bort dagene mine da. Jeg har ikke visst hvordan jeg skal overleve denne depresjonen ellers, for å være ærlig. Det er så overveldende med de tyngste tankene, hvor håpløst og fastlåst alt fortoner seg, hvor mislykka og udugelig jeg føler meg, hvor mye jeg bare har lengtet etter døden.

Depresjon er GRUSOMT. Jeg hater det den gjør med meg like mye som jeg hater det manien gjør med meg. Fra manisk villdyr til zombie. Åh, og jeg må fortsatt ta de forbannede cisordinol-injeksonene som drar meg lenger ned i depresjonens bunnløse synkehull, legen tør vel ikke annet enn å holde meg kraftig medisinert. Jeg er fortsatt på tvang uten døgnopphold-paragrafen, så er juridisk forpliktet til å bare ta i mot. Det er for å si det mildt, meget frustrerende og gir meg følelsen av å stange hodet i veggen.

Ellers er jeg sykemeldt ut oktober, og jeg vet ikke helt om det er så bra for meg egentlig. Hadde vel hatt godt av å være nødt til å komme meg ut huset noen dager i uka i det minste, samtidig er bare ikke kreftene der og det fortoner seg litt som å løpe maraton med brukket bein. Jeg er litt rådløs på hva som er best for meg akkurat nå, om det er sånn at jeg trenger mye hvile og sykeseng eller om jeg burde presset meg selv hardere. Tror jo det hadde hjulpet så mye med litt mindre medisiner i blodet, men jeg får som sagt ikke legen med på laget.

Selvmordstankene har roet seg litt den siste tiden, angsten likeså. Det er jo noe å være takknemlig for. Ellers er jeg utrolig takknemlig for familien min som holder ut med meg, spesielt mamma som har latt meg bo hos seg nå når jeg har vært som mest redusert, og kjørt meg til legetimer og bare vært min bunnsolide klippe rett og slett. Hun gjør så mye for å holde meg i live, og jeg tror det mer enn noe annet har fått selvmordstankene til å vike litt. Og jeg er takknemlig for gode venner som forstår når det blir stille fra meg og hører fra seg likevel.

Men jeg kjenner på en frykt for at jeg ikke skal rekke å nå noen habituell tilstand før det braker løs med ny mani og en ny runde med galskap. At livet ikke skal føles greit og at jeg ikke skal nå å finne tilbake til meg selv igjen før jeg mister taket på meg selv nok en gang. Jeg fikk omtrent 4 måneder mellom depresjon og mani nå sist, det er jo bare et lite blaff mellom det som oppleves som to evigheter. Det har skjedd før at jeg ikke har rukket å komme meg ut av en tung depresjon før jeg går inn i en manisk fase, så det er fullt mulig dessverre.

Jeg kunne gitt så mye for å knekke koden på hvordan holde meg stabil over lengre perioder! Det er så hinsides DRIT at medisiner ikke redder meg. Jeg har prøvd omtrent alt under sola nå, ingenting holder meg trygg. Jeg vil grine når jeg tenker på det, det er så knusende. At det ikke finnes noen kur.. Det er så jævlig demotiverende å tenke på en framtid som bare skal bestå av dette her, sykdom.

Jeg må bare prøve å ikke tenke fremover så mye jeg kan. Bare leve her og nå. Men det ligger jo som en vond svulst i magen hele tiden.. «Se framover, ikke bakover» sier folk når de skal hype meg opp, men jeg kan jo ikke det. Framtiden slår pusten ut av meg.

Men akkurat i dag er jeg ikke manisk hvert fall. Akkurat i dag skal jeg bare fokusere på denne dagen, og å komme meg gjennom den på best mulig måte under de forutsetningene jeg har akkurat nå. Ja, jeg er kognitivt og fysisk redusert, så jeg må legge lista lavt- men jeg må prøve å få gjort noe. Gå en tur i godt selskap og få ryddet litt i mitt eget hjem (der hersker det fortsatt salig kaos og jeg er så overvelder av det!)..

Ønsker en fin dag, og håper ingen relaterer til hvordan jeg har det akkurat nå!

Tiden går så fort og så sakte på en og samme tid. Jeg tenker hver dag at jeg bare skal ligge i senga bittelitt til, og vips så er det ettermiddag. Jeg har ikke lyst til å starte dagene mine. Har ikke lyst til noe som helst. Vil bare sove bort tiden jeg har igjen på denne jord.

Er både deprimert og suicidal. Det funker dårlig å omgås andre mennesker da, når det eneste som fyller hodet mitt er tanker om død. Ingen vil høre en suicidal person vrenge sjela si. Men jeg har ikke noe annet å snakke om. Det er det eneste som opptar meg nå. Så jeg isolerer meg så mye jeg kan. Fordi jeg rett og slett ikke har noe å by på nå.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Vet så veldig godt at jeg gambler med relasjonene mine. Vet så veldig godt at isolasjon er det siste man burde velge som deprimert. Men det føles likevel som det eneste alternativet, for jeg har bare ikke krefter til annet. Jeg klarer ikke å klistre på meg en maske og late som om jeg er ok. Noe har gått i stykker inni meg, og jeg får ikke til å reparere det.

Jeg fikk snakke med lege på onsdag, han sa selvsikkert at «Nå er du på vei opp!» Men det er jeg virkelig ikke, jeg kravler rundt i blinde på bunnen. Og jeg har vært her så mange ganger før! Jeg har jo omtrent permanent adresse her..

Det er så skummelt å ikke føle på glede eller ha lyst til noe som helst lenger. Det føles som om det skal vare for resten av mine dager. Hater at jeg er så hardt rammet av denne bipolare sykdommen. Hater at det skal svinge sånn, at jeg skal være så mye syk. Livet virker virkelig ikke verdt å leve på dette viset, hva annet kan jeg si..

Jeg frykter det som ligger foran meg. Jeg frykter den neste episoden med mani, jeg frykter denne depresjonen. Alt det gode svingningene mine spiser opp, saboterer for meg. Hvor lite liv det er å skvise ut innimellom alt dette mørket. Hvor komplett meningsløst det virker å fortsette fremover. Det venter bare mer vondt nedi veien, så mye kan jeg si med sikkerhet nå.

Jeg har dårlig samvittighet overfor alle jeg er glad i. Dårlig samvittighet for at jeg ikke stiller opp, dårlig samvittighet for at alt jeg vil er å dø. Jeg har spesielt dårlig samvittighet overfor moren min, hun som gjør så mye for at jeg skal være her i livet, hun som gav meg liv..

Hvordan tar man livet sitt på en måte som gjør det greit for de etterlatte..? Hva skal man si i forkant så de forstår valget du tar? Jeg skulle sånn ønske jeg bare kunne sette meg ned og forberedt alt det praktiske rundt min død, tatt en skikkelig avskjed med familie og venner, og jeg skulle ønske vi hadde aktiv dødshjelp i Norge.

(Jeg sa jo at jeg kravler rundt på bunnen)

Det gjør så vondt å være i live nå. Jeg har så høyt lidelsestrykk hele forbaska tiden, og ingen skjønner det med mindre de har vært her selv. Psykisk sykdom kan være så beinhardt og så grusomt vondt, og jeg skulle ønske flere forstod det. Det er ikke bare å «ta seg sammen», da hadde man jo bare gjort det! Det er ikke bare å «slutte å tenke!» eller «ikke føl så mye!». Det er VIRKELIG.

For meg er det ingen medisiner som får bukt med det heller. Jeg er dømt til å leve gjennom disse stormene som rir meg som en mare. Ord kan ikke beskrive hvor mye det knekker meg..

Jeg burde ikke skrive i denne tilstanden. Ingen vil høre en suicidal person vrenge sjela si. Men hvis jeg ikke overlever dette, vil jeg at de jeg bryr meg om skal forstå i den grad de kan. Hvordan det var å være meg på det siste, hvordan jeg tenkte.. At det aldri handlet om dem, men om meg og det altoppslukende mørket mitt.

Jeg har vært her så mange ganger før. Og jeg vet det finnes en vei ut som ikke innebærer å dø, spørsmålet er.. Er det verdt det?

Det høljer ned utenfor vinduet og været er grått og trist og står i stil med humøret mitt.

Jeg slapp å ta injeksjon i går, møtte på en fantastisk sykepleier som faktisk hørte på meg og satt meg opp til samtale med lege allerede på onsdag. Meget mulig at jeg må ta injeksjonen da, men jeg føler meg i hvert fall sett og hørt nå! Sykepleiere, altså.. De er de beste. Tviler sterkt på at legen er like lydhør, men jeg har i det minste fått en ekstra dag der jeg ikke føler meg komplett redusert.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Ting er fortsatt mørkt i hodet mitt, men siden cisordinolen begynner å slippe taket i kroppen min har jeg mer overskudd og energi i det minste. Orker å holde meg unna senga på dagtid, orker å dusje- små seire. Jeg er fortsatt langt fra å være 100% meg selv igjen, men jeg føler meg ikke helt omtåket lenger. Håper sånn jeg slipper mer av den sprøyta så jeg kanskje kan klare å begynne å ta livet tilbake igjen..

Ellers er det fortsatt veldig vanskelig å gå på butikken, jeg føler meg så jævlig slaskete og stygg! Jeg ER både slaskete og stygg. Jeg har bare gitt helt opp på utseende-fronten og sminker meg stort sett aldri lenger. Og når jeg gjør det hjelper det ikke en dritt. Alle klærne mine er feil, håret mitt er helt krise, jeg føler meg så utrolig lite vel i mitt eget skinn. Det gir meg skikkelig angst. Jeg føler jo at jeg ser helt merkelig ut, at jeg ikke klarer å oppføre meg normalt.. At alt er galt med meg, og at alle ser det. Sosial angsten min har uten tvil gjort et come-back. Faen for det altså, jeg var så stolt når jeg kunne tenke at den var et tilbakelagt kapittel i livet. Jeg jobbet så utrolig hardt for å få det til. Enda en ting som føles ruinert nå..

Selvbildet mitt er helt grust, og jeg aner ikke hvordan jeg skal bygge meg selv opp igjen. Må vel mestre ting, som å gå på jobb, trene.. Det virker bare komplett uoverkommelig, sånn som jeg har hatt det nå.

Har så lite lyst til å leve. Alt er bare stress og bekymringer og mas og strev, og jeg holder det ikke ut stort lenger. Jeg har ikke et snev av håp for fremtiden, for dagene som skal komme. Jeg skulle bare ønske det var over. Hver morgen når jeg våkner tenker jeg det samme, «Åh nei, jeg er fortsatt i live. Jeg må slepe meg gjennom en dag til». Det er ikke noe til liv å ha det sånn.

De har vært så brutale, de siste 12 årene av livet mitt. Jeg skjønner ikke helt at jeg fortsatt er i live, at jeg har holdt ut helt hit. Det føles ikke som noen prestasjon, det er bare fordi jeg er feig. Men det har krevd vanvittig mye krefter likevel, og nå er jeg tom. Jeg føler meg helt utbrent.

Jeg vil bare legge meg ned for å dø. Vil bare at dette brutale livet mitt skal ta slutt. Orker ikke flere dager jeg må slepe meg gjennom.Orker ikke ha det uutholdelig vondt mer.

Skulle ønske jeg hadde styrken og motet som kreves. Jeg hater meg selv for at jeg ikke har det, og føler meg som en fange i eget liv.

Jeg er en fange i mitt eget liv.