Sitter her med sola i trynet (litt sånn av og på, men likevel) og akkurat nå er ikke livet så verst. Føler meg ikke så langt nede som jeg gjorde i går i hvert fall. Her må vi ta alle små seire vi kan!

Det skjer fint lite her inne, og da er det ikke så mye å skrive om heller naturlig nok. Bortsett fra å skildre et bølgende følelsesliv, men det gjør jeg jo allitd. For følelser GÅR i bølger, og ingenting er permanent.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Jeg må minne meg på det når ting ser mest håpløst ut. Alt går over en gang. En gang slipper jeg ut herfra og kan gjenoppta A4-livet jeg har bygget meg opp med trening og jobb. Gleder meg til det, selv om jeg frykter at jeg er helt grønnsak av oppholdet mitt her på det tidspunktet jeg omsider skrives ut.. Merker jo at jeg bllr redusert av tvangsmedisineringen og hele pakka.

Men fokus på her og nå. Sitte her i frisk luft med en sigg og en aloe vera drink i hånda. Har det fint nå. Akkurat nå er det det som betyr noe.

Natt igjen, og jeg er selvfølgelig våken..

Ikke rart når jeg sover til pokkers 15-tida på dagen.. Har følt meg som shit siden jeg rullet ut av senga omsider.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Været her i Stavanger har stått i stil med humøret mitt i dag, grått og regnfullt. Tenk at hele våren og sommeren min omtrent har gått med til å være innelåst her! Og enda er det ikke over..

Siden jeg ikke vil benekte traumene jeg mener jeg har, har legen overmakta til å holde meg her så lenge han vil. Og han har ingen planer om å slippe meg, så mer jævla tvangsinjeksjoner på meg med alt det innebærer av kjipe bivirkninger.

Jeg gir litt opp nå kjenner jeg. Å bare sove bort dagen er jo det eneste som funker. Det og å kjederøyke, og begge deler får meg til å føle meg som dritt på sikt. Men sånn er det nå..

Ellers har jeg mange ting foran meg som virker helt uoverkommelige med den energien og det mindsettet jeg har nå. Det føles som om jeg ikke klarer noe selv lenger. Jeg har vel blitt institusjonalisert for lenge siden, er jeg redd.

Jeg skulle så gjerne ha postet noe positivt, kjenner jeg. Er så lei meg selv og denne modusen her.

Jeg vil skrive låter om håp og glede, sykkelturer med vind i håret, bading og strandturer, låter fylt med overskudd og god energi. Ikke denne deppa dritten her.

Men nå er det nå en gang sånn. Her er jeg igjen, innelåst på psyk nok en sommer.. Det gjør meg trist, litt forbanna, veldig oppgitt og ja.. Du kan kalle meg The summer bummer, I guess.

Håper dere andre har det fint ❤️

I dag har jeg bare ville blitt værende i komatøs tilstand og kom meg ikke opp av senga før 15.30.. Et klart tegn på at jeg har vært her for lenge, mener jeg. Har egentlig bare fristet å gå tilbake til senga, men jeg har nå gått meg en tur i det minste.

Kjenner meg trøtt, tung, umotivert. Burde stått opp tidligere og kommet meg hjem på dagsperm, vært med venner og puslet rundt i hobbithula mi, men ja ja.. Ny sjanse i morra.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Jeg får jo ikke begynne å jobbe før jeg har fikset døgnrytmen, men akkurat nå finner jeg bare ikke motivasjonen til det. Jeg er så trøtt og uopplagt, og morgenen er verst. Skulle ønske jeg slapp de satans tvangsinjeksjonene, de bare ødelegger for meg. Tvangen generelt ødelegger for meg.

Dette ble en ganske kjip dag, men man må ha noen av de også, må man ikke. Jeg har bare hatt så alt for mange av dem i dette ene, korte livet. Klar for bedre tider, jeg. Satser på at de kommer snart.

Samtidig ville du ikke ha et enkelt liv, Suja! Du fikk akkurat det du ba om, aldri glem det!

Håper dere andre nyter siste rest av sommeren! Vi snakkes.

Det ER noe med disse sykehusveggene. Jeg blir i perioder så sykt dårlig av å være her, og akkurat nå vil jeg bare hjem. Hjem til det vante, trygge, hjem til hula mi og bare være.

Men jeg ligger her i sykehussenga, mens angsten krafser i hode, hjerte, kropp og sjel.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Har jeg gjort noe galt? Er jeg en dårlig person som fortjener dette; belteleggingene, tvangsmedisineringen, tvangen generelt? For dette føles som STRAFF, ikke hjelp!

Må bare puste meg gjennom det. Forsøke å skrive det av meg. Tømme søpla fra hodet og ned på virtuelt papir.

Faen som jeg gleder meg til det er over.

Til å være fri igjen.

Når ingen vil se, ingen vil lytte..?

Jeg kjemper en kamp mot psykiatrien som jeg konsekvent har tapt i 12 år nå. 12 år som kunne vært brukt på helbredelse og vekst dersom jeg bare hadde fått diagnosen kompleks PTSD i 2014 under den første, katastrofale innleggelsen min (Jeg har per dags dato enda ikke fått diagnosen stilt, selv om jeg har alle symptomer på den).

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Jeg kunne skrevet så mye mer. Jeg har gjort det tidligere, men slettet det. Jeg angrer nå. At jeg tok bort ordene mine, sannheten min, fordi andre fikk meg til å tvile på meg selv. No more of that. Men jeg får mer av det. Jeg blir ikke trodd, jeg blir ikke tatt på alvor. Som jeg visste at jeg ikke kom til å bli, dersom jeg omsider fortalte alt. Det er så sårt og vondt.

Men sånn er det nå. Jeg prøver å holde fast på meg selv i et system som helst vil drukne meg. Sånn oppleves det hvert fall. Det har blitt beltelegging og tvangsinjeksjoner med grufullle bivirkninger denne gang også, når jeg egentlig trengte traumeterapi. Og jeg vet vi er flere som blir møtt sånn i psykiatrien. Alt for mange, frykter jeg.

De injeksjonene jeg får nå gjør meg tung om morgenen og får meg til å sove ekstra mye, og for å få begynne å jobbe igjen må jeg vise at jeg kan ha en normal døgnrytme. Catch 22..

Men det er fint her også, nå som jeg har mer frihet. Englene mine som jobber her, englene som er medpasientene mine.. Det er stort sett fint å være her. Bortsett fra at jeg får massiv angst av traumene mine og tvangen med hyppige mellomrom. Men jeg takler det.

Jeg er faen så tøff, har jeg innsett. Jeg kan bare bli tøffere. Det er jeg nødt til tror jeg.

Siden ingen vil se, ingen vil lytte. Ingen vil tro..

Hvordan oppsummerer jeg de siste månedene av livet mitt? Krevende er ordet, tror jeg. Det er beintøft å være pasient i norsk psykiatri. Beintøft..

Jeg ville inn hit frivillig pga. søvnproblemer forårsaket av komplekse traumer, men det ble så klart på tvangsparagraf. Som alltid skjer, jeg får ikke sjansen en gang. Og den tvangen har gjort meg både suicidal og desperat.

Men de som bestemmer over skjebnen min akkurat nå har omsider begynt å løsne opp. Jeg har vært hjemme på permisjon-endelig! De ønsket å sende meg til DPS, men det ønsket jeg ikke selv. Orker ikke en ny lege som ikke forstår meg og det jeg i bunn og grunn sliter med- som som nevnt skyldes komplekse traumer. Noe psykiatere etter min erfaring kan-eller bryr seg- alt for lite om.

Jeg har det under omstendighetene bra nå, men er forferdelig sliten av hele innleggelsen- og sånn skal det jo egentlig ikke være. Vanligvis ville jeg vært mentalt knekt på dette tidspunktet, men denne gang SKAL jeg ikke la det skje. Jeg skal tllbake til det normale livet med jobb, trening og sosialisering med de beste menneskene mine som jeg ble tvunget til å forlate.

Men før jeg drar herfra SKAL jeg også ha en utredning for kompleks PTSD. Og jeg vil ha en second (eller third, som det blir) opinion på bipolar diagnosen de har brennemerket meg med også. Bank i bordet!

Det var alt jeg hadde å komme med for denne gang. Ønsker alle en fortsatt god sommer! Vi snakkes.

I know you hoped this would be the last of me

You’ve always underestimated me

Well bad news: I’m still alive bitch

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

I’ll see you at the cemetery

All the lies, all the torture, all the weight in the world

I’ve carried it all my fucking life and I ain’t dropping shit now

Aiming for the Utopia I know could exist

Yeah, it’s true: Death was hard to resist

Sometimes it’s been my only wish

But I’m choosing LIFE

You’ve always underestimated me

I’ll see you at the cemetery

Will you fight me?

You have to

I know that’s what we got left to do

You have ALWAYS underestimated me

I might just bury you but it won’t be at the cemetery

I’m king amd queen of the day now

I no longer hide from the light

I no longer long for death

I long for the final fight

And it’s gonna be between me and you

Turn off the lights and claim to be God, doc!

I’m both David and Goliath and I don’t need no fucking rock

You should not have underestimated me

Fatal mistake

Your life is now mine to take

I’ll see you at the cemetery

See you at the cemetery, bitches!

And this is so far from over.

In fact it’s just the beginning.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

To be continued

And Våland will fall first.. 

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå