Nei, dette går bare ikke. Føler meg fortsatt som en vridd vaskefille, hodet er seigt som sirup, kroppen er tung som bly.

Ute skinner sola, og jeg skulle egentlig blitt med mamma på tyttebær-tur i dag, men når jeg våknet i morges og tenkte på oppgavene som lå foran meg: Dusje, spise frokost, ta på rene klær.. Det virket som å bestige et fjell. Noe så helt basic! Så jeg stod ikke opp da, og nå kjenner jeg på dårlig samvittighet overfor både mamma og meg selv.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Har fortsatt ikke greid å dusje eller ta på rene klær, ligger bare i senga og blir eklere og eklere. Men jeg ser bare ikke vitsen med noe som helst. Alt er farget så grått.. Alt virker meningsløst. Gledesløst..

Og jeg tenker på at jeg ble syk under ett år siden sist gang denne gangen. At jeg fikk enda mindre tid i habituell tilstand, at det kanskje skjer enda hyppigere nå. At det går i helt feil retning med denne sykdommen min. At det kanskje er sånn at jeg ikke klarer et A4-liv med jobb og normal døgnrytme. Jeg klarte det jo ikke!

Og alt føles helt fastlåst og jeg klarer ikke å bryte ut av det. Vil bare bli under denne dyna, i de skitne klærne mine til jeg dør.

Som jeg gleder meg til å bare være død. Slippe tanker, vonde minner, traumer, kaoset av følelser..

Life, bloody life. Jeg mestrer det bare ikke.

Det er helt vilt, hva et sykehusopphold på over fire måneder kan gjøre med deg. Fire måneder med heavy meds, fire måneder på tvangsparagraf, nesten fire måneder der jeg har valset rundt i galskapens rike.. Usj, føler meg så redusert!! Det er så mye jeg må bearbeide og prosessere, og nå skal jeg også fungere i den virkelige verden..? Hvordan i helsike fungerer nå dette igjen!

Min engel av en søster kom på døra i stad og fikk meg med på tur rundt lille Stokkavannet, det hjalp. Da har jeg hvert fall gjort noe i dag som ikke bare var å ligge i senga..

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Har så lite krefter, så lite gå-på kraft som trengs nå. Føler meg som en vridd vaskefille. Trenger at noen kommer og henger meg til tørk!

Samtidig var det null hjelp i å være på sykehuset den siste tiden. Ble bare oppbevart der fordi de ikke turte å sende meg hjem. Og jeg vil ikke tilbake dit, samma hvor mye stress som venter her in real life. Får bare ta dag for dag og sekund for sekund.

Men æsj altså, virker det uoverkommelig! Og jeg føler meg helt emosjonelt flat og det kjennes som om jeg aldri skal føle på glede igjen.

Er vel den uunngåelige depresjonen som sniker seg innpå meg. Kan kjenne den puste meg i nakken med den stinkende ånden sin, klar for å dra meg ned i det svarte hullet sitt.

Fine greier. Nydelig.

Nei, skjerp deg nå da. Ting er ikke helsvart enda, bare litt dunkelt. Det tar tiiiid å få livet opp og nikke igjen, det VET jeg jo! Dette er de første dagene av livet post-hospital, jeg må gi meg sjøl litt slakk..

Det føles bare dritt å være så redusert, så tiltaksløs, så passiv. Hver minste lille ting krever så vanvittig mye krefter! Det er jo deilig å dusje og stelle seg, putle med hudpleie- jeg skjønner ikke hvorfor det er så tiltak bare det å ta meg en dusj. Rense huden, børste håret.. Det er faen meg slitsomt å børste håret!

Jeg har ikke all verdens med krefter og overskudd da. Sånn er det akkurat nå. Det betyr ikke at det skal være sånn for evig. Men jeg kunne trengt å vite NÅR det vil endre seg, for jeg er livredd for å bli stuck her.

1 september er det slutt på sykemeldingen min, om den ikke blir forlenget, og faen heller- jeg vil tilbake til hverdagslivet da. Jeg vil jo egentlig tilbake til hverdagslivet NÅ. Jeg vil ha krefter til å sprette ut av senga klokka sju, føle meg fresh når jeg går ut døra klokka åtte, sitte på bussen med podcast på øret, komme inn dørene på jobb og se gjengen min igjen, være produktiv og opplagt til arbeidsdagen er over, dra på trening etterpå og så hjem for å lage en sunn middag og gå kveldstur med en venn om anledningen byr seg.. Men det høres så vanvittig fjernt ut, bare fra starten der om å sprette ut av senga klokka sju! Det høres ut som noe jeg aldri i mitt liv har greid, eller noensinne kommer til å greie. En feberdrøm.. En annens liv. Men det livet var, for en stakket stund, mitt liv- og jeg vil ha det tilbake.

Jeg forbanner den jævla cisordinol-injeksjonen som herjer i kroppen min nå. Forbanner meg selv som ikke stod mer opp for meg selv for å slippe å ta den mer.

Men de ser vel for mye av det, legene på sykehuset- folk som skrives ut bare for å ryke inn igjen rett etterpå. Og jeg har jo vært veldig forstyrra i hodet.. Hva vet vel jeg, kanskje legen min har rett og at jeg trenger medisinen fortsatt.

Men skal jeg fungere i et vanlig liv, så saboterer den alt for mye. Og jeg vil jo fungere i et vanlig liv! Som jeg har pusha meg selv for å få det livet.. Hjertet mitt knuses om jeg mister det nå. Da mister jeg alt av livsgnist tror jeg.

Mamma pleier å si det, når jeg er kraftig redusert etter innleggelsene mine: «Nå jobber du i motvind, Sunniva. Nå jobber kroppen din mot deg». Jeg mener jo at det er feil at det skal være sånn, og jeg tror jo at jeg har en tendens til å bli holdt på tvang og tvangsmedisinert for lenge til at det er til mitt eget beste.. Men igjen, så har det skjedd et par ganger at jeg har blitt skrevet ut prematurt også, så de har ikke en lett jobb, de stakkars legene som sitter med ansvaret for oss som ender opp som deres ansvar.. Jeg ser jo den.

Men jeg er fortsatt livredd for å bli stuck her. Det er vanskelig å skille mellom det å være redusert og det å være likegyldig, bare gi faen i alt. Jeg er livredd for å bli likegyldig og bare gi faen i alt. At det blir jeg som kaster vrak på alt det gode jeg har bygget opp.. Jeg er livredd for å ikke mestre det jeg vil, for akkurat nå gjør jeg jo ikke det i det hele tatt. Jeg ligger bare i senga og føler meg komplett udugelig, og den følelsen er grusom. Den følelsen har jeg hatt alt for mye av i dette livet.

Er jeg utbrent av det jeg har vært gjennom eller er jeg bare lat og udugelig, det lurer jeg på. Jeg frykter det siste.

Du er sliten. Livet ditt er et fordømt blodslit så mye av tiden. Det er ikke rart du føler deg som du gjør.. Du har vært gjennom nok en helvetes storm, det tapper deg!

Faen at livet må være sånn, altså. Faen at det ikke kan være litt rolig hav på meg også innimellom.

Men nå ble ikke livet mitt sånn da, og nå står jeg i denne situasjonen igjen- der jeg enten kan bygge meg opp igjen eller gå under. Jeg må velge det første. Det er bare så forbaska vanskelig å se veien, ta de første klønete skrittene. Jeg vet ikke helt hvor jeg skal starte.

Må bare ta dag for dag, time for time, sekund for sekund..

Spammer ned side etter side med de samme ordene. De pleide å redde meg; ordene, og jeg håpet vel at hvis jeg bare skreiv dem av meg så ville denne tiltaksløse ørka gi seg. Men det skjer ikke.

Kom meg i dusjen til sist da, måtte jo nesten klare det i det minste. Gjøre meg litt presentabel før jeg OF COURSE måtte på butikken for å kjøpe mer gift. Føler meg helt alien og har mer enn et snev av sosialangst når jeg er sånne plasser, altså plasser der det er andre folk. Jeg hadde så mye angst for sånne ting når jeg var yngre at jeg i perioder ikke fiksa det- vil ikke tilbake dit og liker ikke å kjenne på den følelsen. Håper det bare er det at jeg ikke er vant til det lenger, og at det går over- for jeg vil ikke tilbake dit. Der man hadde hjertet i halsen bare man skulle en tur på butikken, det var grusomt og så frihetsberøvende, og jeg kjempet en så hard kamp for å bryte ut av det.

Men jeg føler meg rar når jeg opptar litt plass i denne verden igjen. Jeg føler at alle ser det på meg også, at jeg er en gal raring. At jeg er mindre verdt, at det er noe alvorlig feil med meg. Grøsser ved tanken på fulle busser og butikker nå, vet ikke hvordan jeg skal gjennomføre sånne ting lenger. Jeg vil gjemme meg bort, bli usynlig, men det er vel eksponeringsterapi som må til.

Og jeg er så stygg! Jeg har vel tenkt det mesteparten av livet mitt, men jeg henger meg spesielt opp i det nå. Nå har fjeset mitt blitt så gammelt at det ikke nytter å sminke seg mer presentabel, jeg ser medisinpåvirket og sliten ut, stresset kroppen har vært gjennom tyter ut gjennom huden i form av kviser, jeg har ujevn pigmentering i fjeset av sommersola, og lista bare fortsetter i det uendelige. I tillegg er det så vanskelig å finne klær jeg føler meg vel i i det overfylte klesskapet mitt, ironisk nok! Jeg passer ingenting, alt jeg har finner jeg plutselig stygt og dessuten uflatterende, kroppen min akkurat nå er på et sted der ingen størrelser tilsynelatende sitter helt rett. Jeg er for liten for den ene størrelsen, og for stor for den andre. Meget irriterende, for hva søren gjør man da..?

På snakk om stil, der er jeg forresten også helt lost nå 😅 Jeg aner virkelig ikke hva som er on trend lenger, det er lenge siden jeg falt av det lasset der. Jeg blir eldre, kanskje det ikke er meningen at jeg skal være helt oppdatert lenger.. Men det som irriterer meg, er at jeg ikke vet hva JEG liker lenger. Har sett mange vakre sommerplagg jeg siklet på i sommer (faen at jeg har blakket meg på tull og vas mens jeg har vært innlagt), men utenom det vet jeg liksom ikke helt hvem jeg vil være stilmessig lenger. Jeg har alt for mye sært og drøyt i garderoben for en som pusher 40 hvert fall, knæsj rosa jumpsuits med cut-outs i fløyel og alt for mange crop tops for å nevne noe, og jeg tenkte når jeg kjøpte det at nå nærmer jeg meg 40 og tiden for å virkelig ha det gøy med mote er nå eller aldri, men jeg kjenner litt at den tiden er forbi nå. Jeg vil ha en mer voksen og lady-like stil, mer kvalitet og mindre plagg i skapene, men jeg aner ikke hvordan jeg går frem for å få det og ikke har jeg råd til det heller. Og jeg får så forbanna dårlig samvittighet av å kvitte meg med ting, det er helt teit! Og så er jeg redd for å angre, så hver gang jeg prøver å luke i garderoben henger det meste tilbake igjen.. Ikke rart den holder på å sprenges!

Er så styrete med den kroppen som går sånn opp og ned i vekt også! Stakkars, som den får kjørt seg.. Nå raste jeg opp ti kilo igjen under denne innleggelsen, etter å ha rast ned 14 før det igjen.. Huff. Det er vanskelig å kvitte seg med klær når du må ha minst to størrelser i back-up til en hver tid.

Nei, jeg aner ikke hvordan jeg skal rydde meg vei gjennom rotehula mi med alle disse unnskyldningene.. Og jeg aner ikke hvordan jeg skal sitte igjen med det ryddige og oversiktelige klesskapet jeg ønsker meg heller, eller hvordan jeg skal finne meg selv igjen hverken stilmessig eller på andre områder. Alt er helt blurry nå, alt føles kaotisk, og det kjennes som om ingenting noensinne skal klikke på plass igjen.

Men det pleier jo å klikke på plass.. Om man bare tar tiden litt til hjelp. Kanskje jeg forventer litt for mye litt for fort. Skulle ønske noen kunne fortelle meg at det er ok at jeg føler det som jeg gjør, så jeg får vel prøve å si det til meg selv:

Det er greit at du føler deg helt fuckings overveldet akkurat nå, det er greit at det eneste du orker er å ligge i senga, du har vært veldig syk og veldig lenge innlagt og det tar tid å finne tilbake til seg selv. Det tar tid! Du har masse medisiner i blodet, du er helt ute av alt som heter rytme, og det tar tid å finne tilbake til toppformen. Du var utrolig flink før du ble syk som stod i ny jobb, søvnproblemer, trente og levde et ekte A4-liv.. Det var ikke din skyld at du ble syk, shit happens!

Om en stund (forhåpentligvis ikke alt for lenge frem i tid) håper jeg at jeg kan lese gjennom disse innleggene og smile for meg selv og tenke «Alt ordna seg jo».

Gud, det håper jeg på. At alt jeg trenger er litt tid.

Ligger fortsatt bare her, og har innsett at det er alt jeg orker i dag. Innser at i dag er jeg en failure og en fiasko og sånn blir nok morgendagen også.

For det finnes ikke noe TAK i meg, annet enn å tusle ut på kjøkkenet innimellom og lage meg en kopp kaffe med melk, for deretter å sette meg på terassen og røyke sigg etter sigg til fingrene stinker og jeg føler meg kvalm. Men da sier hodet at «du har i hvert fall gjort NOE», mens jeg egentlig ikke har gjort en dritt-utenom å brenne opp pengene mine og forgifte kroppen min.

Den satans siggen altså, nå er det fem igjen i pakka og ikke faen om jeg skal på butikken igjen å kjøpe mer for i kveld- nå må kroppen få pause. Jeg veit jo at jeg ikke klarer å slutte enda, vet jo at i morgen må kroppen ha giften sin igjen, men nå har det sklidd kraftig ut igjen og jeg må klare å ta litt kontroll over denne galskapen jeg fortsatt bedriver selv om jeg nå har tredd inn i virkelighetens verden igjen. Men hvem prøver jeg å lure, før klokka har slått stengetid på Rema står jeg vel der rødsprengt og stressa av nikotinsug og trygler om røyk..

Sukk. Sukk og stønn.. Alt jeg ikke klarer, alt jeg ikke mestrer skriker på meg inni hodet mitt. «Du er en hoarder som bor i en svinesti!» «Du har ikke en gang dusja i dag!» «Du ligger fortsatt i pysjen for helvete!» «Du skulle gått på jobb i dag, bare for å bevise noe for deg selv!» «Du skulle stå opp tidlig i dag og være produktiv!» «Du må slutte å røyke NÅ, du skulle aldri begynt engang ditt jævla mehe!»

Og jeg har ingenting å si til mitt eget forsvar, annet enn at jeg er helt tappet for alt. Jeg klarer bare ikke å gå i gang med noe som helst, og er det medisinen eller er det bare meg, jeg er redd for svaret. Jeg tror jeg vet svaret..

Alt er så vanskelig. Det er så vanskelig å gå ut på badet og ta av seg klærne og gå inn i dusjen og skru på vannet og la det renne over kroppen og ta den deiligste dusjsåpa mi og såpe meg inn, for deretter å gå ut av dusjen og smøre meg inn med fuktighetskrem som lukter glaserte jordbær, og det høres så deilig ut å gjøre det og jeg skjønner ikke hvorfor jeg ikke bare får det gjort. Hvorfor det virker så satans tiltak, bare det å gå inn på badet og kle av seg. Finne fram rent undertøy og sokker, gid for en jobb..!

Jeg vil ikke være sånn her. Føles som om jeg er i koma og våken på samme tid. Dog rastløs nok til at jeg må ut å røyke, klarer jeg det så klarer jeg jo fint den dusjen også!! Mer stress å mekke en kopp kaffe enn å åpne en skuff og ta ut rent undertøy og sokker, ærlig talt Sunniva..

Fingre som stinker nikotin.. Et gulv man omtrent ikke kan se fordi det ligger poser og esker over alt.. Skuffer og skap som ikke lar seg lukke fordi de er overfylte av billig dritt.. Meldinger og anrop som forblir ubesvarte, fordi jeg bare ikke orker å forholde meg til det akkurat nå. Og meg da, som ligger i joggebukse og nattskjorta under dyna, helt paralysert til den neste røyken og kaffekoppen kaller.

Og snart er sykemeldinga mi slutt, og det forventes at jeg skal stille på jobb hver dag, snart må A4-livet være på plass igjen med rutiner og rammer og tidlige morgener der jeg må inn i dusjen og finne frem rent undertøy og sokker og gid for en jobb..!  Hvordan skal jeg komme dit igjen?? Og SNART!

Og jeg er så overveldet av alt sammen, pakker kjøpt i mani som må sendes i retur, døgnrytme som må på plass, et nikotinforbruk som i det MINSTE må kraftig ned, et hjem som må fåes i orden, et tonn med ting å kvitte seg med, dusjingen som er så satans tiltak.. Kjenner pulsen gå opp flere hakk bare av å skrive det ned.

Jeg trenger tid. Jeg tror jeg trenger tid for å restituere og komme tilbake igjen full force. Men jeg har jo ikke tid. Jeg har kastet bort for mye tid allerede føler jeg. Og ingen kan jo fortelle meg hvor mye tid jeg trenger heller! Disse nede-fasene etter en innleggelse kan jo vare en liten evighet, og spesielt når jeg hele tiden må ha påfyll av tunge medisiner. Ah, stress! Nå kaller den neste kaffekoppen og sigaretten på meg kjenner jeg. Trenger TRØST.

Og så er jeg egentlig bare stygg mot kroppen og hodet mitt og forgifter dem og holder liv i enda mer stress forårsaket av røyksug..

Great.

It’s me. I’m the problem. For sure.

Ligger bare her og stirrer i taket mens minuttene blir til timer. Ligger bare her mens rotet i leiligheten roper på meg, gir meg dårlig samvittighet. Ligger bare her mens meldinger og anrop tikker inn- orker ikke svare, gir meg dårlig samvittighet det også. Ligger bare her når jeg burde gått i dusjen for lenge siden, smurt meg inn med en velduftende bodylotion og sprayet på parfyme, kledd på meg noe presentabelt, smurt meg matpakke og stukket innom jobben jeg var så glad for å få. Men jeg bare ligger her, i joggebuksa og my little pony (den burde jeg gi til Fretex, snart 40 år som jeg er) nattskjorta mi, og stirrer i taket. Og lar minuttene bli til timer, og snart er dagen forbi.

Og tenker på livet som har gått, livet som er, og livet som skal komme.

Det har vært en kamp, since day one, virker det som. Alltid har det vært noe som har skurret, alltid har det vært noe som ga klump i magen og høye skuldre. Alltid har det vært noe som ikke var helt som det skulle være.

Det var jeg som ikke var helt som jeg skulle være. Tankene som kunne bli så mørke, livet som svinget så voldsomt, følelsene jeg aldri fikk helt kontroll på.

Meg, det var meg det var noe galt med hele tiden.

Og jeg kan aldri bli rett, nå som jeg har den diagnosen jeg har. Som medisiner ikke får under kontroll.. Jeg kan aldri bli rett.

Og livet er dømt til å fortsette i samme fordømte spor..

Føler meg.. Tom. Jeg burde vært lei meg og grått tror jeg, men jeg er bare tom. Burde sørge over alle liv jeg ikke kan få, barn og partner jeg ikke kan ha, karrierene, jeg som alltid følte jeg måtte bli noe stort for å kompensere for hvor liten jeg følte meg.

Men jeg er ikke trist. Det er bra jeg ikke har partner og barn som må stå i dette sammen med meg, det er bra jeg ikke har en strålende karriere å ruinere. Bra at jeg ikke har et plettfri rykte og en glanset fasade som ikke tåler disse skamplettene.

Jeg har en jobb jeg var glad for å få, jeg må holde fast på den samme hva som kreves. Er bare redd for den søvnen igjen, at jeg ikke skal tåle presset. Jeg tåler generelt svært lite, og det hater jeg ved meg selv. Hvor pokkers sårbar jeg er.

Jeg må ta den dusjen hvert fall, og smøre meg inn med en velduftende bodylotion og spraye på en god parfyme, kle på meg noe presentabelt og svare på anrop og meldinger. Må starte der.

Men jeg ligger fortsatt bare her og stirrer i taket.

For ingenting virker å være noen vits når livet bare fortsetter i samme fordømte spor.

Jeg sliter med å sovne, og sliter enda hardere med å stå opp. Når alarmen går klokka 08 er det letteste i verden bare å snu seg rundt og sovne igjen. Hvordan i all verden skal jeg få meg selv inn i en rytme der det funker å gå på jobb,.? Jeg sleit jo med det samme før jeg ble syk også.. Dårlig søvn er nok en av grunnene til at jeg ble syk.

Tiden er i ferd med å renne ut for å fikse det, og det stresser meg. Det stresser meg også hvor lite motivasjon jeg har til å komme tilbake til hverdagslivet, hvis jeg skal være ærlig. Det frister så lite med buss i rush-tid eller stresse til trening etter jobb.. I over fire måneder nå har jeg gjort omtrent ingenting, jeg er så ute av det gamet som du kan få det.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Jeg har ikke peiling på hvordan jeg skal ta det tilbake. Hvordan jeg skal få hjulene til å rulle igjen.

Hjelpe meg, blir helt matt bare av tanken. Dere skulle sett meg på Rema i går, mens jeg prøvde å klekke ut hva faen jeg skulle handle. Selv sånne helt hverdagslige ting er vanskelig.

Så er det vanskelig bare det å gå rundt i verden med hevet hode og ikke bøye nakken i skam, for det føles innimellom som om alle vet. At alle kan lese det i panna mi, hva som har feilt meg og hva jeg har sagt og gjort mens jeg var sjuk. Alle andre virker så jævlig normale der de bare går rundt på Rema eller hvor enn, og jeg har nettopp vært alt annet enn normal. Angst, det er vel det det er. Angst og spotlight-effekten. Ingen bryr seg om meg eller legger merke til meg, jeg vet jo det innerst inne.

Nei, jeg har ikke peiling på hvordan dette her skal utfolde seg på en måte som ikke blir helt krise. Ser jo for meg at jeg mister jobb og hele pakka. Må vel kanskje få forlenget den sykemeldinga, eller gradert den, noe hvert fall..

FAEN, at dette skal skje med meg altså.. At jeg skal ryke inn i psykiatriens klør gang på gang, vase rundt i galskapens rike, bli pumpet full av medisiner som jeg er sikker på at ikke gjør en dritt forskjell utenom masse uheldige bivirkninger, være innelåst på tvang i månedsvis før jeg kommer ut omsider og er helt kjørt. Faen at det må skje! Faen, faen, faen..!

Men nå har det skjedd, igjen, og hva annet kan man gjøre enn å deale med de kortene man fikk på hånda.

Not gonna lie, det føles fantastisk å ligge i min egen seng og vite at her skal jeg våkne i tiden fremover. I morgen skal jeg stå opp og eie dagen min selv, slippe å vente på stressa leger eller tvangsinjeksjoner i ræva. Så får det bare gå at det fortsatt hersker et salig kaos her, og at jeg ikke har all verdens energi å rutte med. Kjenner hode og kropp endelig får lande skikkelig igjen, at jeg føler meg rolig, ingen angst og stresset er borte enn så lenge. Nå slapper jeg bare av, og det er utrolig deilig.

Det er så deilig å være tilnærmet fri igjen! Føles som om jeg endelig kan puste ut. Ikke mer låste dører og å måtte spørre personal om å bli sluppet ut, blir jeg sulten i natt kan jeg gå ut på mitt eget kjøkken og fikse meg mat, jeg kan gå ut og ta en blås om jeg ikke får sove (kremt.. den røykeslutten har jeg en time-out fra, fant ut at det ble for meget akkurat nå), jeg kan gå turer med venner igjen når jeg vil, jeg har alle tingene mine på en plass (selv om jeg har aaalt for mye ting).. Jeg slipper å stirre i en hvit vegg og telle sekundene.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Håper jeg våkner i morgen og har lyst til å stå opp. Håper jeg ikke våkner overveldet og paralysert, og bader i stress-svette. Håper godfølelsen varer natta gjennom.

Enn så lenge nyter jeg det.

God natt ❤️

Jeg er overført til tvang uten døgnopphold, noe som vil si at jeg i dag kunne pakke alt rælet mitt og vinke farvel til sykehuset. Må inn der til jevne samtaler og nye injeksjoner med den forhatte cisordinolen, men utenom det er jeg fri..

Og det føles utrolig rart og overveldende. Jeg kommer ikke akkurat hjem til et hjem i strigla orden, for å si det sånn. Her hersker et salig kaos og alt er ganske så kaos i hodet mitt også. Fikk en injeksjon med cisordinol rett før jeg dro, og merker jo hvordan den påvirker meg med en gang omtrent. Reduserer meg.. Skulle ønske jeg slapp den dritten nå! Jeg er ute av psykose, jeg trenger den ikke.. Men de er vel redde for tilbakefall. Ikke vet jeg. Burde jo spurt under utskrivelsessamtalen, men jeg ble helt blank. Noe som pleier å skje under sånne samtaler, hodet var fullt av økonomisk stress og hvordan jeg skal håndtere min nye hverdag.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Jeg tror ikke jeg kommer til å mestre det, jeg altså. Har ryddet litt på plass ting etter at jeg kom hjem, men det går jo faktisk ikke an å rydde i et hjem så overfylt som mitt er! Det blir bare mer rot og mer kaos utav det.. Og kom meg i dusjen og fikk vaska håret, og satt på en maskin sengtøy, men nå..

Burde vært på butikken og fylt opp kjøleskapet, men orker ikke ettermiddagsrushet der og dessuten er jeg helt blank på hva jeg skal handle inn. Så er det det økonomiske stresset, jeg vet ikke om det problemet blir løst opp i, så hvor mye kan jeg ta meg råd til..? Har jeg i det hele tatt råd til mat fremover?

Føler meg helt lost. Og paralysert igjen. Vil bare legge meg under dyna og sove, som stort sett er det jeg har gjort i det siste.

Men det løser jo fint lite.

Får se hva jeg har i kjøkkenskapet og om jeg kan fikse meg noe å spise, så får jeg ta turen på butikken i kveld. Og bare fortsette på prosjekt Rotehula, som altså er my home sweet home.

Står fast ved at livet er bråkete, krevende og masete og jeg er fortsatt mest lei av det, men jeg er nå en gang i live fortsatt da.

Jeg er så sint på meg selv.

Det ulmer og spraker i hele kroppen, brøler i hodet, kveler meg innenfra.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Jeg spretter opp og tenker at jeg må gjøre noe produktivt med sinnet mitt, men ender bare opp med å gå en runde i alt kaoset mitt, bli helt overveldet av alt sammen og går ut for å røyke meg kvalm før jeg finner veien tilbake til senga igjen. Og sånn går timene, seigt og alt for fort på samme tid.

Hvorfor må jeg bli sjuk i hodet med jevne mellomrom og la alt det gode jeg har bygget opp rakne i sømmene, hvorfor brenner jeg opp pengene mine på GIFT når jeg vet så mye bedre, hvorfor er jeg så passiv og skakkjørt og paralysert??

Kropp og psyke har vært gjennom en heftig krise  de siste månedene, jeg har blitt pumpa full av kraftige medisiner, jeg har blitt institusjonalisert, det tar tid å komme seg ovenpå igjen.

Kanskje jeg må gi meg selv den tiden.

Men argh, alt jeg ikke mestrer gnager på sjelen min. At jeg ikke spretter ut av senga på morgenen med solskinn strålende ut fra øya, at jeg ikke klarer å overholde løftene jeg gir meg selv, utføre planene jeg legger.

At jeg bare legger meg under den jævla dyna og ligger der og bader i stress-svette fordi jeg vet hvor krevende verden der ute er, alt som venter på meg, alle plikter og krav og stress og mas.

Og så blir du skuffa og lei deg for at jeg er sånn, men hva skal jeg si.. Skjønner du hva jeg går gjennom hver gang dette skjer med meg, hver gang sykdommen kommer for å voldta meg, skjønner du det egentlig..?

Hvor knekt og knust og redusert jeg er etterpå? Hvor lite krefter og energi som er igjen? Skjønner du det? Hvor mye det kreves å bare holde hodet bittelitt over vannet av gangen så jeg ikke drukner, skjønner du det?

Og jeg blir skuffet og lei meg jeg også, av at du ikke skjønner det.

Men må bare bite det i meg, snill pike-syndrom eller hva faen det er.

Elektrosjokk, kanskje jeg burde prøve elektrosjokk. Kanskje det er det som skal til for å vekke meg opp igjen.

Og så er det noen som får hukommelsestap av det, og akkurat nå hadde det vært en velsignelse.

De jævla minnene mine som plager og gnager og gjør meg sjuk igjen gang på gang, og som ingen, minst av alt legen min tar seriøst.

Og jeg vil sove meg bort fra alt, ingen drømmer, bare mørke og stillhet, til evig tid. Det er så drit å måtte våkne igjen, til alt som hjemsøker meg. Jeg kommer aldri til å bli fri igjen, fra noe som helst.

Er det fint å bare være død, pappa? Og bare ha den stillheten og mørke til evig tid? Jeg tolker stillheten din som et ja, jeg. Jeg tror det er fint der du er nå. Der ingenting vondt kan nå deg lenger.

Du hadde blitt knust, hadde du sett hvor skjebnen fører meg, hva den drar meg gjennom. Jeg er glad du i det minste slipper å se det. At du slipper å bli knust av meg.

Jeg knuser meg selv, pappa. I tusen små knas, som jeg aldri kommer til å klare å lime sammen igjen.

Føles det som nå, hvert fall. Men tiden vil gå, om døden ikke tar meg først, tiden vil gå, og jeg vil prøve å lime sammen bit for bit før jeg knuses på nytt.

Våkna klokka sju i morges, og da var jeg faktisk skikkelig våken også- noe som er sjelden vare til meg å være. Men så var det det pokkers røyksuget da, og hvordan i helsike man skal stå i det.

Så jeg snudde meg rundt og tvang meg selv inn i drømmeland igjen, og siden har jeg blitt der. Drømt den ene syke drømmen etter den andre, våkna og tvunget meg inn i drømmenes verden igjen gang på gang. Alt for å slippe å håndtere virkelighetens krav og prøvelser, som jeg faen ikke klarer å hanskes med. Jeg klarer det bare ikke!

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Går inn på det rotete badet mitt og kommer meg i dusjen, er så sliten etterpå at jeg bare må gå å legge meg igjen.

Våkner omsider og innser at det ikke er fysisk mulig å sove mer, og da sprekker jeg. Slutta-appen teller 19 timer uten røyk, og nå krever kroppen påfyll. Jeg sprekker i det jeg bestemmer meg for at jeg skal løpe på butikken, bruker to minutter på å børste gjennom fugleredet av et hår og fjerne øyerusk, har det så forbanna travelt med å finne fram en fungerende lighter og lommebok og nøkler, kaver gjennom leiligheten og styrter ut døra. Står der omtrent skjelvende foran kassadama på Kiwi og stotrer rødsprengt og desperat fram hva jeg skal ha (Røyk! Gi meg røyk for helvete! Jeg sier det ikke sånn men hun kan sikkert lese det på kroppspråket mitt..)

Fyrer opp så fort jeg er ute av butikken (Krppen bare..-Aaaaah!) og røyker den ene etter den andre på den korte turen hjem, før jeg kan sette meg på terassen min og fortsette galskapen.

For dette er faen meg galskap. Og jeg vet hva jeg snakker om når det kommer til galskap..!

Har enda ikke ryddet en dritt, oppvasken står fortsatt, kroppen har ikke fått i seg næring i hele dag, men ingenting spiller noen rolle for JEG HAR RØYK.

Og fy faen så mislykket og svak jeg føler meg, men JEG HAR FORTSATT RØYK.

Aner ikke hvordan jeg skal redde inn denne dagen, hvordan jeg skal redde fremtiden min, aner ikke hvor jeg skal begynne eller hva jeg skal gjøre. Hjertet hamrer i brystet av nikotinsjokk, jeg er lettere kvalm, men det eneste jeg vet er at snart må jeg ut å røyke igjen.

Burde gått i gang med rydding, tatt oppvask, tømt søpla, handla MAT når jeg var på butikken-kjøleskapet er omtrent tomt og kroppen skriker etter påfyll av næring, men neida. Alt som opptar meg er den neste røyken.

Fanden ta dette liv. Fanden ta meg, det er jeg som er hele jævla problemet. Sukk..