Jeg tåler mye. Uansett hva folk måtte tro, uansett hva folk måtte tenke om denne psyken min som slår sprekker innimellom, smellene jeg går på, manier og psykoser jeg går gjennom, dager jeg ikke mestrer, tingene jeg ikke får til.
Jeg tåler mye. Jeg har tålt mye. Er det en ting jeg skulle ønske folk forstod om psykiske lidelser, så er det at ingen har en psyke som er laget av stål, akkurat som kroppene våre ikke er det.
Jeg tenkte det mange ganger i løpet av oppveksten, «det som skjer nå, ødelegger noe i meg». Man merker det liksom, at noe inni en blir til tomme hull som man ikke klarer å fylle selv. At man får sår som skraper helt inn til beinet. Og som barn så må du nesten bare marsjere videre i livet, selv om deler av deg føles ut som de har gått i tusen knas.
Jeg tåler mye, men noen ganger stopper det opp og alt låser seg, og jeg må se alle de ødelagte delene mine og at jeg ikke klarer å fikse dem, jeg mister håpet og motivasjon og drivkraft, jeg klarer ingenting lenger annet enn å overleve, og jeg hater meg selv for det.
For jeg vil bare klare noe som har verdi, i et samfunn der man forventes å bidra og prestere, jeg vil bare det.
Jeg vil ikke alltid være den som noen får betalt for å hjelpe. Jeg vil ikke alltid være den som ikke får til. Jeg vil ikke bare være pasient, ufør, hjelpeløs, håpløs.
Og jeg vil ikke føle denne følelsen som har vært med meg så lenge jeg kan huske. At jeg er verdiløs.
Jeg har ikke tid til å ramle ned i dette jævla hullet som er depresjon igjen!!! Jeg vil ikke ha denne smerten jeg ikke klarer å lokalisere eller gi slipp på, men som likevel sprer seg og fyller meg opp fra topp til tå. Jeg vil ikke tenke på alt som har gjort vondt, jeg vil ikke tenke på fortid som jeg ikke får gjort en dritt med, og jeg vil ikke at det skal prege meg sånn som det gjør. Jeg vil ikke være så her ødelagt!! For jeg klarer ikke å bli den jeg vil bli, og jeg klarer faen meg ikke å gjøre noe som helst som har en verdi.
Jeg har ikke tid til dette her, til å bare overleve mine egne tanker og følelser og minner og traumer. Det har gått så alt for mange år ned i det jævla depresjonshølet allerede, og der skjer det ingenting.
Jeg vil skyte det ødelagte barnet jeg bærer inni meg i hodet. La meg bli en fungerende voksen, for faen. Ta alle minnene og sårene dine og forsvinn. Jeg orker seriøst ikke å bære på deg lenger. Vil ikke tenke på deg eller føle det du følte lenger. Herregud, la meg starte på nytt. La meg gi slipp på alt, og starte på nytt!
Det går faen ikke når du klamrer deg fast til skjelettet mitt!!!
Jeg klarer det ikke, klarer ikke å drive ut den delen av meg som gjør meg selv vondt. Ikke med blod, ikke med svette, ikke med tårer, ikke med ord.
Ikke med ord engang, selv om jeg har brukt hele livet mitt på å få dem rett for meg selv. Det eneste jeg kunne stole på at jeg har, som er der for meg uansett.
Jeg trodde på dem som religion en gang. At hvis man bare fikk dem rett, og til rett person så ville man kanskje bli reddet. Og når det ikke fungerte så trodde jeg at om jeg bare fikk dem riktig for meg selv, så ville jeg klare å redde meg selv.
Og jeg tror det knekker meg hver gang, når jeg kommer til det punktet at jeg må akseptere at så mye makt har de faktisk ikke.
Og når jeg går tom for ord, går jeg tom for håp.
