Fine dager

I de to og en halv ukene jeg har igjen i Norge skal jeg ha fokus på å kose meg. Nyte kvalitetstid med familie og venner, være mye fysisk aktiv og bare.. leve. Lade opp batteriene til en krevende reise som sikkert kommer til å sprenge angstbarometeret til himmels- but it’s going to be worth it! Skal være mye ute i kaldt vintervær så jeg virkelig kan nyte sol, varme og lunket sjøvann maksimalt. Dette er sikkert helt nerd, men jeg har faktisk pakket bagen allerede 🤓 Skulle ønske jeg kunne reist i morgen, så jeg slapp å grue meg! Flyplasser gir meg angst, noe med alle menneskene og at man har tidspress på seg til å finne ut av ting.. Er så redd for at jeg skal rote meg bort og miste flyet! Å sitte på fly sammen med fremmede er også skummelt, men baaaah.. Nå hopper jeg bare i det! Så får det gå som det går. «Det kan godt gå godt», som psykiateren min pleier å si!

Dagen har vært fin, jeg holder på den gode døgnrytmen og det gir meg mestringsfølelse. Traff Bekky og prøvde meg så vidt på skateboardet hennes, holdt på å tryne baklengs og har ikke heelt selvtilliten på det området lenger. Trente agility med Lulu istedet, hun var så flink! Hadde ikke med godbiter en gang. Nå skal jeg spise middag med mamma, så hjem å shine Casa del Chaos før møte i morgen.. Det blir spennende, jeg vil jo faktisk leve denne gang så jeg gleder meg litt til å finne ut hva som er mulig.. Jobb står som nevnt øverst på ønskelista!

Gleder meg til fremtiden, jeg. Tenk at jeg skriver dette da gitt! 2019 blir året der jeg lar meg selv ha det bra!

I’m happy

Ligger her å slækker på sofaen etter en lang tur med Lulu i frisk vinterluft. Gjorde godt å få ut energi- positiv energi for once! Føler meg tilfreds, glad, avslappet og forventningsfull. Good vibes.

I morgen er planen å henge med Rebekka igjen. Vi skal skate litt og ta en treningsøkt sammen. Håper at jeg får lokket med meg Dina også, hadde vært så kjekt med kvalitetstid med begge jentene mine! Dina reiser til Bali om en uke og vil bli dypt savnet. 3 måneder uten lillesøster blir trist.

Jeg blir forresten bare mer og mer forelsket, føler jeg.. Men nå vet jeg at jeg får treffe ham igjen, så da er det liksom greit å slippe følelsene til. Risikerer jo å komme ned og så vil han ikke ha meg lenger, men det har jeg tatt med i beregningen og det er ok. Jeg får uansett nyte Afrika en gang til, og tilbringe kvalitetstid med familien ❤ Ikke minst finnmarkingan mine som jeg ikke har sett på lenge! Det blir så bra. Jeg skal sørge for at det blir bra!

Og om worst case scenario skjer og jeg blir psyk igjen så kan jeg leve med det. Da har jeg ivertfall prøvd!

Åh, klyp meg i armen. Ting går litt for bra nå, og det gjør meg litt nervøs! Må bare passe på å holde hodet kaldt, ta medisinene og ikke stresse. Pole pole, som de sier på swahili. Sakte, sakte. Jeg klatrer oppover på stigen mot et bedre liv. Endelig er det noe som har løsnet!

God natt 🌹

EEEEEK!

Nå er billetten booka! Om en og en halv uke reiser jeg tilbake til Zanzibar.. Til sol, varme, bading og kvalitetstid med familie.. Og forhåpentligvis til kjærligheten! Føler meg helt rar i kroppen og har så mye energi at jeg vet ikke helt hva jeg skal gjøre. Må ta meg en løpetur i kveld kjenner jeg.

Takk til universet som hørte på meg. Nå må jeg bare ikke bli syk 😩 Men jeg tror faktisk dette skal bli bra…. Endelig VIL jeg noe!

To be continued…

Spennende!

Ingen hemmelighet at jeg drømmer meg tilbake til Zanzibar og Sheby.. Og i går kom mamma på en god idé om hvordan jeg kan reise ned igjen på en trygg måte. To av mine elskede finnmarkinger flyr nemlig ned om et par uker og jeg vil prøve å booke samme flight! 🤪 Mest sannsynlig går det ikke, men det er en liiten sjangs.. Krysser fingre og tær! Kjære Univers, jobb med meg for en gangs skyld…

I’ll keep you posted. Wish me luck!

Daytime dreamer

I wrote another song for you. It’s all I can do.

🎵

Take my hand

I’ll take us somewhere better

We’ve both been scarred

By the life we lived before

Trust me

Follow me out that door

🎵

You’re such a handsome man

Ain’t nobody loving you

Like only I can

🎵

You touched my soul

Just when I thought it had turned cold

We’re both wounded

Not beyond repair

If only you’d let me heal you

I’ll make your pain disappear

🎵

You have such gentle hands

Such a mysterious smile

I beg you to come over

I’ll make it worth your while..

🎵

It’s your turn to trust me now

I said I’d wait and I do

Find faith in me somehow

Believe in me and you

Do you still have dreams about me?

I’ll make each one of them come true

🎵

I’d do anything

To make you mine

Oh, you’re such a handsome man

Ain’t nobody loving you

Like only I can

Sweet surrender

I keep pretending

That my broken heart is mending

There is a voice in my ear

Whispering it won’t get better from here

🎵

Tell me all the facts

So I can get my head sorted out

You know so much more than me

I’m chained to the ground

Only the truth can set me free

🎵

I was hoping

That if you saw me coping

Dealing with my demons

You’d save a place for me

🎵

There’s a voice in my ear

Telling me it’s now or never

Can you wait forever?

‘Cuz I’m running out of time

And ever since I met you

I can’t keep track on my mind

🎵

Get out of my head

Guess I’ll go crazy instead

Get out of my head

And back to my bed

🎵

You have the answers I seek

And the lies pour out of you each time you speak

And still I crawl back hoping you’ll crack

I lost my mind, I can’t seem to get it back

🎵

Get out, get out from my head

Alt som ikke er lenger

Han trykket meg inntil seg, og jeg lot ham gjøre det. I halsen presset ordene jeg ikke kunne si høyt. Kunne ikke slippe dem fri. Redd for at de ville forandret noe.

Han lyver meg rett i ansiktet og jeg har ikke noe valg, jeg må bare akseptere ord som jeg vet er falske. Man kan ikke tvinge ærlighet ut fra en løgnaktig drittsekk. Er han en drittsekk eller beskytter han meg fra noe? Skulle ønske jeg visste det, i det minste.

Jeg blir rolig når han holder rundt meg. Inni hodet mitt hvisker jeg «Ikke slipp». Men jeg kommanderer leppene til å ikke slippe dem ut. Han kommer til å gi slipp uansett.

Jeg ser ham gå bort fra meg, alltid på vei bort fra meg. Mens hjertet mitt hamrer hardt innenfor ribbeina mine. Og enda aner jeg ikke hva jeg vil ha fra ham. Vet bare at uansett hva det er så kan han ikke gi det til meg.

Han strøk meg over hodet en gang og spurte meg hvem jeg kunne stole på. Jeg svarte meg selv. Men nå kan jeg ikke en gang dét lenger. Jeg har ingenting igjen.

Jeg har så mange spørsmål og ingen svar. Så mye forvirring som flakser rundt inni kraniet mitt. Så mye galskap som truer med å ta over. En terrorist som hijacker hjernen min fra tid til annen. En konstant trussel som aldri lar meg slappe av.

Jeg vet ikke lenger hva jeg skal gjøre, hvor jeg skal gå, hva som holder meg lenket til livet. Hvorfor jeg ikke bare løsner ankeret og driver avsted ut i ingenting. Jeg vil ha sannheten, går jeg ut fra. Lime på plass det knuste speilet som er hukommelsen min, selv om jeg skjærer meg til blods på de skarpe kantene. Jeg trenger å vite.

Du vet. Og derfor klarer jeg ikke gi slipp.

Uncomfortably numb

Jeg skal ikke ha det sånn for alltid, lovet jeg meg selv og satt meg på skolebenken, begynte å jobbe igjen.. Men så ble det sånn igjen, og igjen og igjen, og nå tenker jeg at det kanskje blir sånn her for alltid.

En svart klump i magen, et sløvet sinn og et hode som piner seg selv halvt ihjel. «Det blir bedre» sier de rundt meg, men det blir jo ikke det? Vær så snill; Ikke lur meg til å håpe. Jeg er så lei av å skuffe meg selv.

Nettene er så lange, dagene er verre. Jeg er et gjenferd i mitt eget liv. En skygge av den jeg aldri har vært, aldri vil bli. Så mye som bare brenner ut inne i meg. Det gjør vondt, pokker så vondt. Kan noen slå av hjernen min? Dra ut stikkontakten, jeg trenger pause. Tankene har bare som formål å pine meg. Får ikke kontroll på demonene som krafser på innvollene. Jeg kveles innenfra, det vokser en svulst på sjelen min.

«Du skal være stolt for at du lever» sier terapeuten min, men jeg bare gremmes. Dette regnes knapt som et liv. Noe gikk i tusen knas inni meg et sted, jeg vet ikke helt når. Men jeg kan ikke huske noe annet.

Jeg trenger hjelp. Men jeg tror ikke lenger jeg kan hjelpes. Jeg er mislykket, til og med som pasient. Jeg får oppskrifter jeg ikke greier å følge. Hører ord som ikke når inn, nekter å feste seg. Alt jeg tar i råtner, nå orker jeg ikke røre mer. Orker ikke møte blikk. Orker ikke stå oppreist. Kravler rundt i mørket og finner ikke veien ut. Kanskje er det sånn at jeg selv har låst døra og kastet nøkkelen. Fordi jeg ikke orker å satse mer. Lyset bare skjærer i øynene mine. Jeg er blind og døv for det vakre ved tilværelsen. Nummen og kald klamrer jeg meg til det som er kjent, dødens sukkersøte lokkesang. Håpløshet som pakkes som et teppe rundt meg, kvelende men trygt likevel.

Jeg hører stemmene, men hvor er dere hen? Jeg står utenfor og slipper ikke inn.

Tenk over det

Ikke spring så fort fra livet

Kanskje er det på tide å la det ta deg igjen

Ikke hopp fra stupet enda

Slutt å se på døden som en venn

🦋

Pust.

Bare stopp opp 5 minutter og pust-

Ting kan bli bedre

selv om du ikke ser det

🦋

Tenk over det

Du har kravlet rundt på bunnen før

Klatret opp igjen centimeter for centimeter

Til armene verker og fingrene blør

Men du har klart det før

🦋

Hold ut

Selv om smertene nesten gjør deg gal

Og du føler at du står stille

For det finnes ingen mal

🦋

Du kan klare det

Du vil klare det

Det tar bare litt tid

Gi deg selv den tiden

Friheten venter der fremme

Det er den ene tingen du ikke får glemme