I’ve cried my tears into the ocean

I hold on to this devotion

I’m a shark, gotta stay in motion

But without you is the hardest thing I have to do

 

Hold me, hold me, hold me

Home will always be in your arms

even if you’ll never welcome me there again

 

Oh love, if I’d know what you cost

I still would have paid

’Cuz all is not lost

All is not lost

 

 

En kladd fra arkivet som aldri ble publisert. Jeg skal egentlig ikke poste her inne nå, men det kløøøør i blogg-fingrene 🤓😎

 

Jeg husker enda reaksjonen min da jeg lærte om urbefolkningen i Nord og Sør-Amerika (indianerne som de kaltes den gangen, men det er vel ikke korrekt ord lenger) på barneskolen, jeg så det så tydelig for meg i hodet, ordene jeg leste i skoleboka- folket som levde i pakt med naturen og hadde nære bånd til dyrene de levde med, måten de tenkte på, at de tilba Moder jord først og fremst, de vakre eventyrene og sagnene deres, at de brukte hester og pil og bue, og at de hadde motet til å sloss mot den mye mer ‘avanserte’ fienden som inntok landet deres, at de ikke ønsket denne ‘avanserte’ teknologien, at de ville ha det sånn som det hadde vært, jeg skjønte dem så godt på det punktet. For de hadde jo noe som var vakkert og verdt å verne om.

 

Jeg kan ikke forklare reaksjonen jeg fikk, det var en lengsel og en sorg, det fikk hjertet mitt til å synke sånn som når du opplever kjærlighetssorg. For den verden er jo tapt, for de fleste av oss, vi må jo alle leve i denne moderne betong og asfalt og hyperteknologiske verden som aldri slutter å prakke på oss nye duppeditter, som aldri kan slutte med å gjøre nye fremskritt, som alltid skal drive oss alle konstant fremover, men mot hva egentlig, og noen ganger vil jeg bare rope «Stopp!» og av og til ønsker jeg at noen ganger kunne vi tatt noen skritt bakover heller, langt bak faktisk.

 

Jeg ser på det «alle andre» gjør og det meste av det resonnerer bare ikke helt med meg, og jeg kan bli sint på meg selv som vet så mye om hva jeg IKKE vil, men så lite om det jeg faktisk VIL. Og noen ganger (hver gang, hvis jeg skal være ærlig) så sitter jeg ute under stjernehimmelen og kikker opp og lurer på hvorfor jeg er så malplassert i denne verden, og om den noen gang hadde vært rett for meg- det vil jeg jo aldri få vite.

 

Hvis jeg kunne levd som jeg ville, så hadde jeg bodd i ei hobbit-hule som man ser i Ringenes Herre-filmene, med en frodig hage der jeg kan dyrke (og drepe, for jeg har ikke grønne fingre dessverre) det jeg vil, og jeg hadde hatt en hest som hadde et skjul til de kaldeste dagene men ellers levde den fritt, og den hesten var bilen min og jeg dro ikke så mye lenger enn den orker å bære meg. Jeg hadde kalt den Poetry in Motion, ‘Poet’ til vanlig, og jeg tror jævlig på det at vi knytter bånd og har kjemi med dyr slik vi har med mennesker (og helt ærlig, mange ganger går de båndene til dyr dypere enn til folk) så den hesten skulle jeg ikke kjøpt med penger, den skulle valgt meg ut. (Tenk hva du vil, men dyr kan gjøre det om de faktisk får det valget, de fleste dyra jeg har hatt har bare kommet til meg og valgt å bli hos meg). Så jeg ville jo tatt i mot alle de dyra som valgte meg, så jeg hadde nok hatt både katter og hund. Det hadde vært den nærmeste familien min.

 

Jeg skulle laget alle klærne mine selv, for jeg vet jo akkurat hva jeg vil ha i hodet mitt (og dette punktet er jo oppnåelig nå, jeg er bare jævlig tunglært og vet ikke helt hvordan jeg skal gå fram for å lære dette, men det KAN jo gå og jeg burde starte ett sted).

 

At jeg kunne hatt et slags kreativt kollektiv der vi bare kom sammen for å ha det gøy og utveksle ideer og laget musikk sammen, og alle var enige om at dette er bare for gøy og å leke sammen, og det skal ikke være noe mål om suksess eller kontrakter eller penger eller berømmelse.

 

Jeg ville hatt en liten robåt og bare rodd rett ut på fjorden og fisket (seriøst, det er TERAPI). Og jeg ville ha jobba, og noen av de jobbene kunne godt vært ‘moderne’ jobber, og gjerne det mange ser på som ‘drittjobber’, men jeg skulle ønske at jeg kunne hoppet frem og tilbake i disse forskjellige jobbene som det passa meg, stått litt i butikk, og når jeg trengte pause eller forandring så kunne jeg passa andres barn eller jobbe med dyr med problem-atferd, eller være på stor-kjøkken på sykehjem som jeg gjør nå, eller vaska toaletter eller rydde strender for plast eller hva som helst, men jeg fikk gjøre alle disse tingene som det passet meg, og ingen kom å sa noe om at «Du må låse deg her i årevis, for ellers duger ikke CV’en din» eller «det er greit at du ikke er dritfink i dette yrket, du gjør en god nok jobb».

 

Og jeg skulle ønske jeg kunne bare tatt de fagene jeg ville og studert bare de delene jeg virkelig er interessert i, og at det ikke var så jævlig viktig at det resulterte i allmenn studiekompetanse eller en bachelor eller en master.

 

Men det funker jo ikke sånn. Og jeg må jo bare akseptere det, og fortsette å prøve og feile meg fram til en måte å leve på som ikke gir meg lyst til å skyte meg selv i hodet.

 

Jeg vet bare at mye av det vi mennesker driver med og mye av det tankesettet som blir pusha på oss og alle de greiene som vi burde jobbe ræva av oss for å oppnå og de tingene vi skal ønske å være i besittelse av, ikke resonnerer helt med meg. Det er i hvert fall ikke det jeg vil ha. Om noe så skulle jeg gjerne vært litt brems på alle fremskrittene vi jager etter hele tiden.

 

For all del, mye med dagens samfunn er jo bra. Jeg skjønner jo det. Og mye kunne vært helt fantastisk hvis vi brukte det annerledes og bedre. Likevel, vi kunne jo lært veldig mye av de som har levd før, og vi kunne lært mye av kulturer vi nesten har utradert.

 

Og det er jo ikke for sent. Vi kan jo alltid tenke og handle annerledes, og kanskje er det noen verdier og holdninger vi hadde hatt godt av å revurdere eller skrote helt.

 

En ting har jeg skjønt, og det er at jeg ikke orker å stresse eller jage etter noe. Jeg stressa fra meg som kid, nå vil jeg bare ta det jeg kan chill. Jeg tror bare jeg må fortsette som jeg gjør og ta de mulighetene jeg kommer over. Og kanskje jeg skal være glad for at jeg har bipolar som av og til tvinger meg til å begynne fra scratch. Jeg tror jeg liker å begynne på nytt, faktisk. Jeg trenger faen ikke å bygge det høyeste slottet her i livet. Jeg vil egentlig bare fortsette å freestyle meg gjennom livet, for det er gøyere sånn enn å spikre en plan og tviholde på den, eller å se på andre sin fasit og kopiere det de gjør.

 

Jeg vet i hvert fall at det livet jeg trenger å leve for å bli lykkelig, det påvirkes mer av tankesettet og verdiene til urfolk enn det gjør av de fleste moderne influencerne vi har i dag.

 

 

Remind me one more time

why we’re not on speaking terms

and why we can’t negotiate

or wave a white flag

Tell me one more time

why I sleep alone on thorns

These terms turns my Halo to horns

 

Oh what I’d give

For you to just hold me

Is it true that all you wanted

was to control me

Say it isn’t so

God I just need answers

I just gotta know

 

Remind me one more time

Why we can’t talk this out

Why we can’t just fuck through it

Or wave a white flag

God knows, we still have enemies

But tell me why we can’t be allies

and why you can’t stick around in my life

 

Oh what I’d give

For you to just hold me

Fuck me through this

Is it true all you wanted

was to control me

Say it ain’t so

Guess only the devil knows

 

No one will ever love you like me

No one can fuck you like me

Oh, say it’s really so

I’m desperate now and it shows

I guess only the devil truly knows

 

Talk me through this

Fuck me through this

Talk me through this

Fuck fuck fuck me through this

Just talk to me

Just come back inside of me

So I can breathe again

Breathe again

Breathe again..