Spammer ned side etter side med de samme ordene. De pleide å redde meg; ordene, og jeg håpet vel at hvis jeg bare skreiv dem av meg så ville denne tiltaksløse ørka gi seg. Men det skjer ikke.

Kom meg i dusjen til sist da, måtte jo nesten klare det i det minste. Gjøre meg litt presentabel før jeg OF COURSE måtte på butikken for å kjøpe mer gift. Føler meg helt alien og har mer enn et snev av sosialangst når jeg er sånne plasser, altså plasser der det er andre folk. Jeg hadde så mye angst for sånne ting når jeg var yngre at jeg i perioder ikke fiksa det- vil ikke tilbake dit og liker ikke å kjenne på den følelsen. Håper det bare er det at jeg ikke er vant til det lenger, og at det går over- for jeg vil ikke tilbake dit. Der man hadde hjertet i halsen bare man skulle en tur på butikken, det var grusomt og så frihetsberøvende, og jeg kjempet en så hard kamp for å bryte ut av det.

Men jeg føler meg rar når jeg opptar litt plass i denne verden igjen. Jeg føler at alle ser det på meg også, at jeg er en gal raring. At jeg er mindre verdt, at det er noe alvorlig feil med meg. Grøsser ved tanken på fulle busser og butikker nå, vet ikke hvordan jeg skal gjennomføre sånne ting lenger. Jeg vil gjemme meg bort, bli usynlig, men det er vel eksponeringsterapi som må til.

Og jeg er så stygg! Jeg har vel tenkt det mesteparten av livet mitt, men jeg henger meg spesielt opp i det nå. Nå har fjeset mitt blitt så gammelt at det ikke nytter å sminke seg mer presentabel, jeg ser medisinpåvirket og sliten ut, stresset kroppen har vært gjennom tyter ut gjennom huden i form av kviser, jeg har ujevn pigmentering i fjeset av sommersola, og lista bare fortsetter i det uendelige. I tillegg er det så vanskelig å finne klær jeg føler meg vel i i det overfylte klesskapet mitt, ironisk nok! Jeg passer ingenting, alt jeg har finner jeg plutselig stygt og dessuten uflatterende, kroppen min akkurat nå er på et sted der ingen størrelser tilsynelatende sitter helt rett. Jeg er for liten for den ene størrelsen, og for stor for den andre. Meget irriterende, for hva søren gjør man da..?

På snakk om stil, der er jeg forresten også helt lost nå 😅 Jeg aner virkelig ikke hva som er on trend lenger, det er lenge siden jeg falt av det lasset der. Jeg blir eldre, kanskje det ikke er meningen at jeg skal være helt oppdatert lenger.. Men det som irriterer meg, er at jeg ikke vet hva JEG liker lenger. Har sett mange vakre sommerplagg jeg siklet på i sommer (faen at jeg har blakket meg på tull og vas mens jeg har vært innlagt), men utenom det vet jeg liksom ikke helt hvem jeg vil være stilmessig lenger. Jeg har alt for mye sært og drøyt i garderoben for en som pusher 40 hvert fall, knæsj rosa jumpsuits med cut-outs i fløyel og alt for mange crop tops for å nevne noe, og jeg tenkte når jeg kjøpte det at nå nærmer jeg meg 40 og tiden for å virkelig ha det gøy med mote er nå eller aldri, men jeg kjenner litt at den tiden er forbi nå. Jeg vil ha en mer voksen og lady-like stil, mer kvalitet og mindre plagg i skapene, men jeg aner ikke hvordan jeg går frem for å få det og ikke har jeg råd til det heller. Og jeg får så forbanna dårlig samvittighet av å kvitte meg med ting, det er helt teit! Og så er jeg redd for å angre, så hver gang jeg prøver å luke i garderoben henger det meste tilbake igjen.. Ikke rart den holder på å sprenges!

Er så styrete med den kroppen som går sånn opp og ned i vekt også! Stakkars, som den får kjørt seg.. Nå raste jeg opp ti kilo igjen under denne innleggelsen, etter å ha rast ned 14 før det igjen.. Huff. Det er vanskelig å kvitte seg med klær når du må ha minst to størrelser i back-up til en hver tid.

Nei, jeg aner ikke hvordan jeg skal rydde meg vei gjennom rotehula mi med alle disse unnskyldningene.. Og jeg aner ikke hvordan jeg skal sitte igjen med det ryddige og oversiktelige klesskapet jeg ønsker meg heller, eller hvordan jeg skal finne meg selv igjen hverken stilmessig eller på andre områder. Alt er helt blurry nå, alt føles kaotisk, og det kjennes som om ingenting noensinne skal klikke på plass igjen.

Men det pleier jo å klikke på plass.. Om man bare tar tiden litt til hjelp. Kanskje jeg forventer litt for mye litt for fort. Skulle ønske noen kunne fortelle meg at det er ok at jeg føler det som jeg gjør, så jeg får vel prøve å si det til meg selv:

Det er greit at du føler deg helt fuckings overveldet akkurat nå, det er greit at det eneste du orker er å ligge i senga, du har vært veldig syk og veldig lenge innlagt og det tar tid å finne tilbake til seg selv. Det tar tid! Du har masse medisiner i blodet, du er helt ute av alt som heter rytme, og det tar tid å finne tilbake til toppformen. Du var utrolig flink før du ble syk som stod i ny jobb, søvnproblemer, trente og levde et ekte A4-liv.. Det var ikke din skyld at du ble syk, shit happens!

Om en stund (forhåpentligvis ikke alt for lenge frem i tid) håper jeg at jeg kan lese gjennom disse innleggene og smile for meg selv og tenke «Alt ordna seg jo».

Gud, det håper jeg på. At alt jeg trenger er litt tid.

You said I should be dead

You even declared it

And yes, I’m a little crazy in the head

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

But kill myself for you..?

Nah nah nah

See I got bigger plans

I don’t mean Onlyfans

I mean becoming stronger than you’ve ever been

and tougher than anything you’ve ever seen

Shoot myself in the head?

That’s what you, what you want

I’m not gonna grant that wish

I will resist

I’ll live happier days, that’s revenge right there

You said I should be dead

You even declared it

I came back to life instead

So, shoot myself in the head?

Nah, nah, nah

I’ll live happier days, that’s revenge right there!

Føler jeg har gjort mitt av disclaimers nå, så nå regner jeg med at alle forstår at her inne gir jeg meg selv frie tøyler og tar av silkehanskene om så.. Det er frivillig å lese her inne, men forstå i hvert fall at her er jeg sjefen, og her inne får faktisk ingen komme og verken diktere meg eller be meg om å “føle mindre”. For det har faktisk skjedd nok i livet, thank you very much!

Og som sagt: Jeg vil faktisk ikke at hvem som helst skal lese her hvis jeg kan velge det selv, men om du gjør det av egen frie vilje så får du gi meg konstruktiv kritikk i det minste. rett gjerne på skrivefeilene mine for all del eller hva du nå måtte ha å kritisere meg for- men ellers så kan du holde kjeft. For jeg bryr meg faktisk ikke om hva noen mener om den kreative åra mi, noen har det, noen ikke. I got plenty and I like it. Og det får ingen ta fra meg altså.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Jeg blir av og til redd for at jeg glemmer hvem jeg er, men vet du hva, jeg tror kanskje flere gjør det. Dere må prøve å huske meg fra barndommen, folkens. Hun viltre og litt uvørne og følsomme jenta som var veldig mye, men også veldig mye GØY. Full av spillopper og latter, men også sint og lei seg og alle så det. Solskinn og tordenvær, og lite i mellom 😉

Vel livet og mennesker har prøvd å knerte hun lille jenta skal dere vite, men faen heller DET kan jeg ikke la skje. Så dere må bare leve med at jeg fortsatt har henne i meg. Og dør hun, dør jeg også.

Jeg har alltid regna med at finnmarkingene mine faktisk forstår sorgen jeg føler over faren min, fordi de elsket ham de også. De fleste elsket faren min faktisk. As they should. Hadde dere vært i begravelsen hans hadde dere visst det- Kirka var full.

Men noen av dere søringene forstår ikke det, tror jeg. Ikke hvor dypt det går hvert fall. Men prøv å forstå at jeg kanskje føler alt litt mer intenst enn dere da.. Noen elsker jeg for alltid. Noen glemmer jeg aldri. Det får dere jo tenke hva dere vil om, men ingen får faktisk ikke fortelle meg at sorgen min, at følelsene mine er RARE. Der går man over streken. Det trenger ingen noensinne å gjøre igjen. Da får dere passe på at jeg ikke får høre det hvert fall. Dere trenger ikke gå for det svakeste punktet i hjertet mitt. Det må dere la meg ha i fred.

Alle forstår ikke hvor dypt jeg tenker og føler, og det er helt ok det. Alle kan og skal ikke være like. Men nå lar jeg faktisk folk gjøre hva de vil med livene sine, samma hva det er, så jeg mener faktisk at det skal jeg ha lov til det jeg også. Ingen trenger å like det, i dette ene livet må man faktisk bare like seg selv.. 😉

En ting må alle vite: Jeg slutter faen aldri å leke. Gjør jeg det, ja da er det fader meg bedre å gå i grava altså.

Og denne bloggen er faktisk en stor del av voksenlekene mine 😉 Blir det streit og strikking og vaffel-oppskrifter her inne, så har jeg nok blitt dement og glemt meg selv, haha. Da må dere skyte meg i hodet please 😅

Men jeg elsker dere- hele store familien min. Aldri tvil på det.

Også vil jeg bare si takk til dere som legger igjen kommentarer av og til. Takk for respekt, raushet og godheten deres ❤️ Dere har bidratt til at det er både trygt og ja, koselig å være her inne. Det jeg setter mest pris på, er at dere er så forståelsfulle når jeg har skrevet her inne i mine maniske perioder (for da bør jeg egentlig ikke være online, men det skjer jo dessverre 😅).. Og jeg vil at dere skal vite at selvtilliten min har vært helt KNEKT til tider, men dere har bidratt til å lappe den sammen. Jeg har ikke følt meg så forstått alltid, men det at noen der ute faktisk viser vilje til det.. Det er en av de fineste gavene jeg kunne fått altså. Så en gang til; Takk. Dere er gode mennesker, og sånne trenger denne verden alltid!

(også har jeg lovet en mail til en av dere, men jeg er ganske distré og må innrømme at mail har jeg ikke sendt på lange tider så det går litt i glemmeboksen. Så hvis det tar for lang tid så kan du bare maile meg først på [email protected] 🤗) Jeg trenger et spark i baken av og til 😉

Ellers så liker jeg fortsatt å bare freestyle gjennom livet og se hvor det tar meg, så.. Den eneste planen nå er å fortsette med det egentlig. Eller, jeg HAR planer faktisk, men jeg må alltid ha rom for spontanitet og muligheten for å endre kurs så.. Tror jeg bare sier at jeg får se 😉

Nå har jeg valgt å sette røtter i Stavanger, men jeg er jo egentlig alltid en fri fugl, og hvem vet.. En dag velger jeg kanskje å røske opp røttene mine og fly rundt jeg også.. Jeg har alltid vært her, og jeg har alltid latt dere spre vingene og dra hvor dere vil, selv om jeg har savnet meg sår etter dere. Dere får kanskje si fra hvis dere trenger å savne meg litt 😉

(Men jeg har bare ett liv så vidt jeg vet, så jeg klarer faktisk ikke å være for lenge borte fra dere. Home is where the heart is, og mitt er vel sånn ca. delt litt i to mellom nord og sør, men Norge er Norge..)

Jeg har vel bare en følelse av at livet mitt kanskje ikke blir så langt. Og jeg har ofte rett i de der intuisjons-greiene mine så.. 😅 Jeg har vel bare en følelse av at det ikke er det vonde som knekker meg, men det gode. At jeg kanskje sprenger hjertet litt for hardt med kjærligheten jeg føler. Derfor jeg har det litt travelt av og til kanskje. Kanskje derfor jeg muligens stresser meg syk av og til også. Derfor jeg er redd for å ha det for bra. Jeg må få elsket ferdig i dette livet før hjertet tar det siste slaget.

Pappa pleide å si det faktisk, når jeg spurte bekymret om bipolaren kom til å ta livet av ham. «Neida Sunniva, det blir nok hjertet mitt som stoppe til slutt. Sånn e det vel når man føle for mye. Man slit det ut»

Og kanskje var det akkurat det som skjedde. At hjertet hans slo et siste tordenbrak av et slag for oss ❤️

Det er vel sånn med meg også: Smerte piner meg bare, det gode sprenger meg.

Og det må bli sånn for meg også tror jeg. Et siste HELSIKES tordenbrak av et hjerteslag. For jeg klarer faktisk ikke tanken på å begrave noen av dere. Ikke en til begravelse der jeg ikke får kaste meg ned i jorda selv please.. Så jeg ber faktisk skjebnen om å ta meg først.

Så hvis dere kan.. Så får dere sette pris på meg mens jeg enda er her. For en ting er sikkert, med meg er ingenting det 😉

(Unnskyld antrekket, får se om jeg puster liv i fasjåååån-bloggeren etterhvert 😉)

Har endelig samlet opp nok outfits til å gjøre dette innlegget 😅 Urutinert, jeg? Alltid. Ellers kjenner jeg at jeg er litt lei vinter nå altså.. Eller kanskje jeg bare er lei av meg selv..? Det er så mye jeg vil endre på, og jeg skulle helst ha gjort det med ÉN gang- men det klarer jeg jo ikke. Så jeg går rundt med en solid dose frustrasjon, og føler litt at jeg mislykkes hver dag omtrent. Jeg vet bare at jeg vil ha mer ut av livet enn jeg får til akkurat nå, og jeg føler at tiden går bare fortere og fortere jo eldre jeg blir, så jeg begynner å få en klaustrofobisk følelse av at det haster; hvis jeg skal bli det mennesket jeg vil være..  Og så har du tvilen da, om jeg i det hele tatt har det som kreves for å klare det. Av og til lurer jeg seriøst på om jeg utvikler meg i det hele tatt, gjennom dette livet jeg snubler og tryner og vakler meg igjennom.

Og der klarte jeg jammen meg å gjøre nok et overfladisk innlegg mørkt og dystert, uuups.. Må vel sies å være min spesialitet 🙄

Dette innlegget er forresten inspirert av Vogue’s youtube-serie 7 days, 7 looks. Anbefales hvis du vil se bedre og mer eksklusive antrekk enn det jeg har å by på, hehe.. 😇 Skal helt ærlig innrømme at jeg har omtrent falt helt av lasset når det kommer til hva som er on trend at the moment. Ikke at jeg noen gang har vært spesielt opptatt av trender, i hvert fall å følge dem- men jeg hadde i det minste en viss idé om hva som var in og hva som var ut. Nå klarer jeg ikke å holde oversikt lenger. Et sikkert tegn på at jeg har blitt gammel kanskje? 😅 Eneste jeg vet er at jeg burde brenne skinny jeansene mine, men det NEKTER jeg. Så kanskje jeg bare skal være takknemlig for at jeg ikke vet om alle de andre mote-syndene jeg begår 😅

God nesten-helg da folkens 🤗

Hvis noen skulle lure på hvorfor jeg ikke har postet i kategorien personal style på lange tider- som sikkert ingen lurer på, men jeg svarer likevel heh- så er det altså fordi jeg har lagt såpass på meg at jeg passer omtrent 5% av garderoben min..

Det ble en liten kleskrise for meg i jula, da jeg ikke passer noen av kjolene mine- men jeg har heldigvis ETT skjørt som fortsatt passer! Så her er noen outfit-bilder (Jeg husker nemlig fortsatt en kommentar fra en kompis da jeg opprettet denne bloggen for sånn.. Hundre år siden, at alle innlegg MÅ ha bilder 😅)

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Jeg raser stort sett alltid opp i vekt når jeg blir innlagt, en kombinasjon av å ikke få beveget meg og store doser medisiner som gir ulvehunger- og det skjedde under innleggelsen min i fjor også- 4 måneder under det regimet og jeg la på meg 20 kg minst..

Men, jeg er vant til at det er ganske enkelt å gå ned i vekt igjen. Denne gangen derimot, not so easy. Det skyldes nok mye at jeg har vært tungt deprimert og ikke har hatt motivasjon eller lyst til å bevege så mye på meg. Men det skyldes også det jeg bare kan kalle for trøstespising. Når alt har føltes som bunnen av håpløshet har det vært lett å tenke at jeg faktisk TRENGER den sjokoladen, chipsposen, godteriet..

Problemet oppstår når man trenger det nesten hver bidige dag, og for meg som har en historikk med alvorlige spiseforstyrrelser gir det meg en følelse jeg virkelig ikke liker: Nemlig at jeg har begynt å misbruke mat igjen.

En tidligere venninne av meg pleide å spørre «Du som har hatt spiseforstyrrelse, tror du ikke at det alltid vil være en utfordring for deg?» og jeg svarte hver gang «NEI- jeg MÅ tro at jeg kan bli helt frisk!» og jeg vil fortsatt tro det. Jeg trenger å tro det.

Samtidig innser jeg jo at det ikke funker helt for meg å ha et «godte-skap» tilgjengelig til en hver tid, i hvert fall ikke sånn som ting er i dag.. Og kanskje jeg bare skal akseptere det, heller enn å hate meg selv for at jeg ikke klarer å ha den selvkontrollen jeg skulle ønske jeg hadde.

Det har vært en tøff tid, det har vært krevende bare å overleve over en lengre periode, kanskje det er greit å ikke være «perfekt» når livet er sånn.

Jeg tror også at det er greit å akseptere at kroppen kan forandres under harde påkjenninger, at man ikke ER vekta si, og at man ikke alltid har full kontroll på alt. Det er en del av det å være menneske, og du skylder ingen å alltid måtte se ut som den beste versjonen av deg selv. Av og til står man i situasjoner som er utfordrende nok i seg selv, og da trenger man ikke det ekstra presset om fks. å måtte holde på idealvekta si.

Jeg har meldt meg inn på treningssenter nå da, og har hatt min første økt allerede (GANGSPERR!), også tenker jeg å svømme en gang i uka. Jeg er endelig klar for å ta tak i eget liv, og bli mer fysisk aktiv. Tror bare jeg skal gi meg selv klapp på skuldra for å ha kommet hit, heller enn å piske meg selv for at det ikke skjedde før..

Flere som har mål om et mer aktivt liv fremover? Kanskje vi kan motivere hverandre 🤗 Jeg heier i hvert fall på alle som har mål om et bedre liv. Og hvis du IKKE har det akkurat nå, men har mer enn nok med tingenes tilstand i seg selv- that’s okay- Hang in there ❤️

God tirsdagskveld!

Ok, jeg har hatt en veldig fin helg til tross for en dårlig start, jeg har klart å ikke rase tilbake til en tilstand der jeg er deprimert og suicidal. Har vært mye med de fine guttene mine (nevøene altså) og det har minnet meg på mer enn noe annet at jeg har mennesker i livet det er verdt å kjempe for å være den sunneste versjonen av meg selv jeg kan klare å være for. Og jeg vil jo være det for meg selv også.. Så jeg kan få mer ut av dette ene livet enn å bare hate det, hate meg selv..

Jeg tror at det som skjer nå, er en reaksjon på de endringene jeg har gjort i livet: Jeg har mer tid for meg selv, og jeg har ikke lenger noen som kan distrahere meg like mye som før, fra innholdet i hodet mitt som jeg trenger en pause fra innimellom. Men det er nok ikke så sunt å distrahere seg for mye fra sitt eget hode heller, det problematiske går jo ikke bort av den grunn, og man kan i hvert fall ikke holde fast på noe som ikke lenger er rett bare fordi man ikke orker å føle eller tenke de vanskeligste greiene.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Jeg må bare klare å gi meg selv pauser selv, ikke drukne i dritten. Jeg må klare å holde ut når tanker og følelser gir ubehag og smerte, og jeg kan la det skylle over meg, for så å gi slipp.

Stole på at det kan gjøre intenst vondt for en stund, men så går det over. Og selv om det blir bekmørkt til tider, får du se lyset igjen. Det kan låse seg helt, men gi det tid så ser du klarere, ser muligheter, ser at det finnes håp.

Noe av det vanskeligste for meg, er å stoppe min indre kritiker fra å bli nådeløs og grusom når jeg når bunnen. Det er vel derfor jeg NÅR bunnen. Å ikke plukke meg selv fra hverandre og dømme alt med meg for verdiløst, og ikke fortelle meg selv at jeg vet at jeg kommer til å mislykkes med alt jeg kommer til å foreta meg i fremtiden. Det vet jeg jo faktisk ingenting om. Derimot vet jeg med rimelig stor sikkerhet at hvis jeg klarer å gå fremover med en sunn dose selvtillit, så øker jeg sjansene mine til å lykkes betraktelig. Og om man feiler med en sunn dose selvtillit, så blir det mye lettere å prøve på noe nytt.

Det er bare det at jeg har levd hele livet med en indre kritiker som får alt for mye plass, og det er vanskelig å skvise inn plass til en stemme som er mer empatisk.

Jeg tror kanskje jeg skal begynne å ta meg selv på det hver gang jeg slutter å snakke til meg selv høflig. For hvorfor skal man ikke utvise normal folkeskikk mot seg selv? Jeg hadde aldri kritisert noen andre på den måten jeg kritiserer meg selv, og selv om man må og bør gi selvkritikk, så går det vel an å holde det konstruktivt. Det hadde jo vært helt grusomt om noen andre hadde sagt til meg at «Det du forteller meg nå, gir meg lyst til å bare gi opp og ta livet av meg selv», men det er jo ikke så mye bedre å snakke sånn til seg selv heller!

Jeg må øve på det.

Fra blablabla og over til antrekk og makeup:

Håper alle har hatt en fin helg 🌹Dette blir siste uka mi i gode gamle Noreg før jeg drar til Hellas med damene mine, wooop! Da vil jeg i hvert fall være godt selskap, så skal ta kraftig tak i mentaliteten min fremover.

Jeg besøkte bestemor i går, og hun hadde en sekk med klær etter søsteren sin jeg fikk gå gjennom. Jeg har jo nok klær, men alt jeg prøvde omtrent ble møtt med «Den er deg!», «Den er din!», og da ble det sånn da 😇

Cardigan i mohair, så myk!

Denne dressy jakken er tidløs og noe jeg kan bruke hele livet.

En denimjakke er vel også for en tidløs wardrobe-staple å regne..?

.. Ooog en denimvest..

Vises kanskje ikke på disse bildene, men stoffet på denne kjolen er fantastisk, shiny og satengaktig, med glitrende knapper på ermene. Jeg lurer litt på om jeg skal sy den kortere, men kanskje greit å ha en skikkelig tekkelig kjole i garderoben også 😅

Tror denne dressjakken er favoritten min, den er liksom en skikkelig klassisk typisk britisk tweedjakke, men med print av roser all over. Love it!

Jeg tror det som er så gøy for meg med å gå gjennom arveklær er at man kan finne ting man aldri hadde kommet på å kjøpe selv. Jeg har nok en tendens til å gå etter mer ‘spesielle’ plagg, og er ikke så god på basics eller klassikerne alltid.

Så håper jeg noen går på skattejakt blant mine klær når jeg dør. Synes det er fint å tenke på at noen kanskje får glede av de samme plaggene jeg har hatt glede av.

Ok, fra tanker om død til tanker om fremtid: Jeg har funnet ut hva jeg har lyst til å prøve meg på fremover, og håper inderlig det lar seg gjøre.. Jeg har startet prosessen i hvert fall, og krysser alt jeg har for at det går.

Og jeg har jo hatt veldig lyst til å reise på ferie med noen av favorittene mine i høst. Og i går kunne jeg  endelig trykke ‘bestill’! Så om det ikke skjer noe uforutsett nå, så blir det Hellas på oss i slutten av september. Jeg er så glad! Tror nesten alle tidligere reiser så har jeg vært en eller annen grad av deprimert i forkant, og vært i tvil om jeg klarer å ha det bra på ferie.. Nå gleder jeg meg bare. Det blir første utenlandsferien jeg har sammen med Lykkepilla mi, og det er ingen andre jeg har det så gøy med, har så mange interessante samtaler med, eller som jeg kan tulle og le med som jeg kan med deg.. ❤️ Vi har fortjent dette, og vi skal ha det fantastisk 👊🏼

Nå skal jeg feire bursdag, gratulerer med dagen til verdens skjønneste og klokeste  lillesøster 🥳

I dag er hele antrekket secondhand. Fra jakken og genseren som jeg fant på Fretex, buksa og veska er brukt fra Ebay, og hatten fikk jeg av bestemor, den har tilhørt en av naboene hennes.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Genseren var det mamma som fant, og bare «denne må du prøve, den er så deg», og jeg bare.. Nei, men så la hun til at det er insekter på den, og jeg bare.. Ok. Elsker søte eller rare detaljer. Som denne bia 🐝

Og før noen føler for å kommentere at jeg ser ut som en rik pensjonist- den kommentaren har jeg allerede fått, så det er ikke verdt bryet. Haha 😅 På den positive siden kan man altså etter denne kommentaren å dømme, se rik ut selv om man handler brukt, om noen skulle være opptatt av sånt 😉

Jeg har hatt en veldig koselig helg med favorittene mine, god mat og gode samtaler. Mer gira på høstferie med damene mine enn noen gang, så jeg sitter og oppdaterer restplass.no hele tiden.. Håper det går i boks. Synes vi har fortjent det nå, hele gjengen.

Håper alle har hatt en fin helg!

Jeg skal glatt innrømme at akkurat i dag har jeg skikkelig fritidsproblemer. Jeg passer egentlig Harley i noen dager (Harley er mitt firbeinte tantebarn, for de uinnvidde) men mamma har tatt ham med seg på tyttebær-tur, og jeg sitter her og lurer på hva søren jeg gjorde før jeg hadde en hund å lufte med jevne mellomrom i løpet av dagen. Lurer også på hvorfor jeg ikke sto opp tidligere og ble med på denne tyttebær-turen selv. Fucked døgnrytme, I blame you. Eller, det er jo jeg som står bak denne fucka døgnrytmen, så.. I blame myself. Kan jeg ordne opp i dette problemet snart??

Jeg har lagt fra meg kategorien “personal style” for en periode, og det er fordi.. Jeg innser jo at stilen min er ganske kjedelig og lite interessant, mesteparten av tiden. Og jeg tror grunnen til det, er at jeg 9 av 10 ganger må tone et antrekk såpass ned at det ikke føles for pyntet eller ser for gjennomtenkt ut. Jeg foretrekker nok comfy & casual over det meste. Og det har jeg tenkt at kanskje er litt kjedelig. Samtidig så kalte jeg jo denne kategorien for personal style for en grunn- det er min personlige stil. Og da må jeg vel stå for at jeg ikke er den mest flashy, trendy eller edgy personen i gata. Så med det børster jeg støvet av denne kategorien og slenger med dagens outfit, som er the epitome of my style, as boring as that may be.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

(Unnskyld dårlige lysforhold, dårlig hud, og det faktum at jeg ikke har rene sokker igjen 😅)

Dressbuksa i blonder er fra et sett fra H&M, fra en kolleksjon for flere år siden- funnet brukt på Ebay. Cardigan er en favoritt arvet fra mamma, den betyr spesielt mye for meg fordi hun gav meg den under en av mine mange innleggelser på psyk, og det gav meg trøst å ha et plagg fra henne når jeg var i en situasjon der jeg skulle skjermes veldig fra omverdenen, og ikke fikk ha så mye besøk av familie en gang. T-skjorta gir meg Kaptein Sabeltann-vibes, hehe.. Forever a fan of “Hiv og hoi’l låta”- funnet på Zara i Hellas for mange år siden.

Apropos mamma, hun har latt meg bo hos seg noen dager og hører på alle hjertesukkene mine og utblåsninger om det som gjør vondt akkurat nå. Jeg sa det til henne i går, “Takk for at du orker å være min beste venn når ingen andre vil ha meg, og takk for alt du orker å høre meg legge ut om”. Utblåsningene mine kan bli litt urettferdige og mangle selvinnsikt til tider, så det er nok ikke lett. Men takk for at du lar meg gjøre det, og takk for at du lar meg si unnskyld når jeg sier ting som kanskje ikke er helt sant eller rettferdig. I love you, mama bear. Unnskyld for at jeg var så vanskelig, at jeg fortsatt kan være vanskelig.

Huden min er fortsatt i recovery prosessen. Jeg føler egentlig det går ganske kjapt, med tanke på hvor vondt det gjorde, og hvor ‘traumatisert’ huden blir. Mektig imponert over disse organene våre, og alt de gjør for vår skyld. Og i dette tilfelle, alt de tilgir oss for å gjøre mot dem, heh. Nå skylder jeg bare de stakkars lungene mine å stumpe den forbanna røyken, men deeeet… Herregud, jeg vet ikke hvordan jeg skal klare det. Det er så mye mer en mental krykke for meg enn jeg var klar over. Og det at det er en mental krykke for meg, gir meg enda mer lyst til å kaste den. But how…?

Forresten har jeg en litt morsom historie angående denne skamferte huden min.. Eller “morsom og morsom”, mer typisk mitt liv kanskje. Første dagen så det jo selvfølgelig verst ut, og da kjente jeg veldig på en usikkerhet om å gå ut alene. Det har jeg ikke kjent på på ei stund, siden jeg har tatt noen kjempesteg når det kommer til angst. Men nå måtte jeg på butikken, og jeg tenkte at sånn som jeg ser ut nå, så kommer jeg til å få noen rare blikk. Og det er jo ikke sånn veldig behagelig. Så jeg ringte rundt til alle naboene jeg er på mer enn hils med, og forklarte at jeg trengte litt moralsk støtte og om noen orket å bli med meg på butikken- men, ingen hadde anledning. Så da måtte jeg bare manne meg opp og gå alene da.

Og når jeg kommer inn på Meny, så ser jeg selvfølgelig en av de verste mobberne fra ungdomsskolen. Jeg har knapt sett noen fra den tiden etter at vi ble voksne, men det er så tyyypisk min flaks at det måtte skje nå. Og vedkommende gir meg så klart et rart blikk, men jeg bare blikket rart tilbake og gikk videre. Og da ble jeg faktisk litt stolt av meg selv. For at jeg har kommet så langt at jeg klarer å gå ut og møte blikk selv om jeg akkurat nå ikke ser helt “normal” ut, at det ikke påvirker meg å se folk som jeg assosierer med en dårlig tid i livet, at jeg faktisk har beveget meg fremover selv om jeg ikke har tatt alle skrittene jeg skulle ønske jeg hadde klart å ta- Jeg har gjort noe rett, og jeg har opplevd noe fremgang, og det.. Det må jeg gi meg selv lov til å feire. En stor klapp på egen skulder for det!

Okay, det var nok munndiaré fra min kant i denne omgang. Føler jeg tøyer grensa for hvor irriterende jeg kan tillate meg å være hvis jeg poster et tredje innlegg for dagen, så jeg tror kanskje jeg skal poste første låt fra mitt nyeste prosjekt i morgen heller.. Flere her inne på blogg.no som føler det sånn eller er det bare meg 😅

Uansett, håper alle har hatt en fin start på uka 🌹

Don’t come for me, men jeg falt for fristelsen til å slå til på H&M sitt salg igjen.. Jeg har omtrent ikke kjøpt sommerplagg på mange år, fordi jeg har følt meg ukomfortabel i egen kropp og ukomfortabel i eget liv, og det er så gøy å ha en sommer der jeg faktisk klarer disse tingene- jeg trodde ikke jeg kom til å oppleve det noen gang. Jeg prøver å tenke over om det meste jeg kjøper faktisk funker som wardrobe staples, altså plagg som er tidløse og som du har lyst til å bruke sesong etter sesong. Sånne plagg som blir favoritter du ikke går lei av, jeg vil at majoriteten av innholdet i garderoben min skal være sånne plagg. Føler alt jeg har kjøpt denne gangen faller under den kategorien.

Dus blå jumpsuit i sateng-aktig stoff, til litt over 100-lappen.

Maxikjole, satt ned fra 599- til 159-, altså H&M kjører HARDT på rabattene sine..

Enda en jumpsuit, til 79,90 kr. Denne gir meg skikkelig 70-talls vibber! Og ja, jeg ser at jeg må droppe bestemorstrusa under denne 😅 Og NEI, jeg er ikke preggers.. Det er second dinner/snacks-magen min som jeg ikke er helt villig til å ofre enda 😏

Kjenner jeg har dårlig samvittighet overfor både bankkontoen min og planeten nå da.. I tillegg kom jeg over denne saken, og det ble ikke bedre av det: https://hypebae.com/2022/7/h-m-green-washing-lawsuit-sustainability-misleading-marketing-fast-fashion

Motebransjen er en klimaversting, det vet vi jo- produksjonen er ikke miljøvennlig, det pumpes ut for mye kolleksjoner, og vi har ikke et godt nok system for innsamling eller gjenvinning av tekstiler. I tillegg vet vi jo at det skorter på etikk og rettferdighet når det kommer til mange arbeidere i denne bransjen også.

Jeg VET alt dette, og likevel klikker jeg «kjøp», og det kommer jo alltid med en ekkel bismak. Som nevnt øverst, jeg prøver å kjøpe flest plagg som er «stayers» i garderoben, prøver å tenke om plaggene jeg kjøper kan brukes om flere tiår fremover også. Jeg har aldri hatt behov for å gi bort masse klær hver gang jeg rydder skapet, fordi jeg fortsatt liker klærne mine årevis etter at jeg har kjøpt dem- så det funker jo. Og jeg kaster ikke ødelagte klær, jeg reparerer og er flink til å få plagg til å vare. Samtidig tenker jeg at en gang må jeg jo bli ferdig med å «samle skatter» i garderoben min- er det fullt og jeg ikke vil kvitte meg med noe så er det fullt! Og selv om jeg fortsatt har plass, så hadde jeg jo nok klær for lenge siden. Jeg kan jo ikke si at det er noe som helst jeg TRENGER lenger. Jeg skjønner jo at jeg bør dra den «Nå har du samla nok»- linja her og nå. I det minste for noen år fremover!!

Skal jeg gjøre det, så er første steget å slette Zalando og H&M-appen (eneste jeg bruker til nettshopping, men du kan lage wish-list på dem og det er jo DØMT til å gå skeis..) og jeg må nok holde meg langt unna butikker i laaang tid fremover. Og mest av alt må jeg være beinhard med meg selv, og nå som jeg styrer med nikotin-nedtrapping så ser jeg jo at den muskelen er SLÆKK hos meg..

Jeg prøvde meg på shoppestopp i vinter, og det gikk ikke bra- jeg klarte ikke ÉN måned en gang! I tillegg vet jeg at jeg har en emosjonell svakhet her- jeg vet ikke alltid hva jeg trenger for å trøste meg selv/Få meg selv til å føle meg bedre alltid og da trøsteshopper jeg gjerne. Det er jo bare tull, og i hvert fall noe jeg vil til livs.

Men jeg VIL bli en mer ansvarlig forbruker! Jeg vil ta min del av ansvaret, og det innebærer soleklart å kjøpe mindre- mye mindre. DET må jeg vel i det minste klare.. 🙄 Tenk om jeg resten av livet bare kjøpte brukt, eller jeg klarte å ha en regel om kun ett nytt innkjøp i året.. Eller hvert 5 år.. Eller at jeg bare klarer meg med det jeg har, from here on out- det hadde jo vært det beste.

Herregud, når jeg tenker sånn så innser jeg jo for en slave jeg er av materialisme og hvor mye glede jeg TROR jeg får utav å kjøpe..

Jeg skrev ett innlegg i går (pingla ut og sletta det, jeg vet ikke om jeg fikk fram poenget mitt godt nok) men essensen i det var i hvert fall at jeg føler meg skikkelig ensom til tider og at jeg skulle ønske jeg var flinkere sosialt og at jeg savner flere dype, meningsfulle relasjoner- men jeg vet ikke hvordan jeg skaper dem eller hvordan jeg skal tørre å bli kjent med nye folk. Det er jo DET som gir mening med tilværelsen, og det kan man jo ikke kjøpe for penger..

Så ja. Det bør være fokuset og målet mitt fremover, ikke prøve å fylle alle sjelesår med nye ting.. Det er bare ting, døde ting, og du kan kanskje føle deg vel i dem men det gir faktisk ikke så mye mer enn det da.. Jeg vil heller ha fler folk jeg føler meg vel rundt.

Men hjælp, hvordan gjør man det da.. 😅

Jaja. Avslutter tidenes lengste innlegg her. God kveld 🌹