Har endelig samlet opp nok outfits til å gjøre dette innlegget 😅 Urutinert, jeg? Alltid. Ellers kjenner jeg at jeg er litt lei vinter nå altså.. Eller kanskje jeg bare er lei av meg selv..? Det er så mye jeg vil endre på, og jeg skulle helst ha gjort det med ÉN gang- men det klarer jeg jo ikke. Så jeg går rundt med en solid dose frustrasjon, og føler litt at jeg mislykkes hver dag omtrent. Jeg vet bare at jeg vil ha mer ut av livet enn jeg får til akkurat nå, og jeg føler at tiden går bare fortere og fortere jo eldre jeg blir, så jeg begynner å få en klaustrofobisk følelse av at det haster; hvis jeg skal bli det mennesket jeg vil være.. Og så har du tvilen da, om jeg i det hele tatt har det som kreves for å klare det. Av og til lurer jeg seriøst på om jeg utvikler meg i det hele tatt, gjennom dette livet jeg snubler og tryner og vakler meg igjennom.
Og der klarte jeg jammen meg å gjøre nok et overfladisk innlegg mørkt og dystert, uuups.. Må vel sies å være min spesialitet 🙄
Dette innlegget er forresten inspirert av Vogue’s youtube-serie 7 days, 7 looks. Anbefales hvis du vil se bedre og mer eksklusive antrekk enn det jeg har å by på, hehe.. 😇 Skal helt ærlig innrømme at jeg har omtrent falt helt av lasset når det kommer til hva som er on trend at the moment. Ikke at jeg noen gang har vært spesielt opptatt av trender, i hvert fall å følge dem- men jeg hadde i det minste en viss idé om hva som var in og hva som var ut. Nå klarer jeg ikke å holde oversikt lenger. Et sikkert tegn på at jeg har blitt gammel kanskje? 😅 Eneste jeg vet er at jeg burde brenne skinny jeansene mine, men det NEKTER jeg. Så kanskje jeg bare skal være takknemlig for at jeg ikke vet om alle de andre mote-syndene jeg begår 😅
Hvis noen skulle lure på hvorfor jeg ikke har postet i kategorien personal style på lange tider- som sikkert ingen lurer på, men jeg svarer likevel heh- så er det altså fordi jeg har lagt såpass på meg at jeg passer omtrent 5% av garderoben min..
Det ble en liten kleskrise for meg i jula, da jeg ikke passer noen av kjolene mine- men jeg har heldigvis ETT skjørt som fortsatt passer! Så her er noen outfit-bilder (Jeg husker nemlig fortsatt en kommentar fra en kompis da jeg opprettet denne bloggen for sånn.. Hundre år siden, at alle innlegg MÅ ha bilder 😅)
Jeg raser stort sett alltid opp i vekt når jeg blir innlagt, en kombinasjon av å ikke få beveget meg og store doser medisiner som gir ulvehunger- og det skjedde under innleggelsen min i fjor også- 4 måneder under det regimet og jeg la på meg 20 kg minst..
Men, jeg er vant til at det er ganske enkelt å gå ned i vekt igjen. Denne gangen derimot, not so easy. Det skyldes nok mye at jeg har vært tungt deprimert og ikke har hatt motivasjon eller lyst til å bevege så mye på meg. Men det skyldes også det jeg bare kan kalle for trøstespising. Når alt har føltes som bunnen av håpløshet har det vært lett å tenke at jeg faktisk TRENGER den sjokoladen, chipsposen, godteriet..
Problemet oppstår når man trenger det nesten hver bidige dag, og for meg som har en historikk med alvorlige spiseforstyrrelser gir det meg en følelse jeg virkelig ikke liker: Nemlig at jeg har begynt å misbruke mat igjen.
En tidligere venninne av meg pleide å spørre «Du som har hatt spiseforstyrrelse, tror du ikke at det alltid vil være en utfordring for deg?» og jeg svarte hver gang «NEI- jeg MÅ tro at jeg kan bli helt frisk!» og jeg vil fortsatt tro det. Jeg trenger å tro det.
Samtidig innser jeg jo at det ikke funker helt for meg å ha et «godte-skap» tilgjengelig til en hver tid, i hvert fall ikke sånn som ting er i dag.. Og kanskje jeg bare skal akseptere det, heller enn å hate meg selv for at jeg ikke klarer å ha den selvkontrollen jeg skulle ønske jeg hadde.
Det har vært en tøff tid, det har vært krevende bare å overleve over en lengre periode, kanskje det er greit å ikke være «perfekt» når livet er sånn.
Jeg tror også at det er greit å akseptere at kroppen kan forandres under harde påkjenninger, at man ikke ER vekta si, og at man ikke alltid har full kontroll på alt. Det er en del av det å være menneske, og du skylder ingen å alltid måtte se ut som den beste versjonen av deg selv. Av og til står man i situasjoner som er utfordrende nok i seg selv, og da trenger man ikke det ekstra presset om fks. å måtte holde på idealvekta si.
Jeg har meldt meg inn på treningssenter nå da, og har hatt min første økt allerede (GANGSPERR!), også tenker jeg å svømme en gang i uka. Jeg er endelig klar for å ta tak i eget liv, og bli mer fysisk aktiv. Tror bare jeg skal gi meg selv klapp på skuldra for å ha kommet hit, heller enn å piske meg selv for at det ikke skjedde før..
Flere som har mål om et mer aktivt liv fremover? Kanskje vi kan motivere hverandre 🤗 Jeg heier i hvert fall på alle som har mål om et bedre liv. Og hvis du IKKE har det akkurat nå, men har mer enn nok med tingenes tilstand i seg selv- that’s okay- Hang in there ❤️
Faen, jeg reiser på ferie på søndag og det har faktisk ramla litt ut av hodet mitt. Jeg tenkte å være skikkelig nerd, og planlegge hva jeg skulle pakke i god tid- men jeg må visst bare ta det på sparket. Som jeg pleier.
Hadde også en plan om å trene før jeg skal ha en siste uke med bikini og sommer, men det ramla ut av hodet mitt det også. Eller jeg har vel tenkt hver eneste dag at neeeei, jeg orker ikke. Spiser sjokolade heller. Og herregud som jeg har spist sjokolade. Trenger dopamin tror jeg. Kan jeg skylde dette på sexpartneren jeg ikke har lenger..?
For pokker heller, jeg skal ikke lyve å si at jeg ikke kjenner savnet. Jeg skryter veldig av de hendene mine, men nå er jeg jo vant til å ha noe mer, og å gå cold turkey på den fronten er.. Hardt. Not gonna lie. Har vurdert å kaste telefonen i dass noen ganger, så jeg ikke gjør noe dumt. Får vel skrive disse ordene inn i en låt, I was done with the personality, but I still crave the body. (Og om noen synes det var veldig slemt, så kan jeg garantere at det der er gjensidig.. Vi gikk hverandre kraftig på nervene begge to.)
Jeg vet ikke om dette er vanlig å tenke, men det er en veldig reell tanke for meg, som er en ensom ulv og ikke veldig flink eller spesielt på sosialt- Men hver gang jeg avslutter noe, så lurer jeg alltid på om det noen gang blir noen ny. Det er ikke gitt i min situasjon i hvert fall, og nå har jeg jo egentlig vært vant til å gå lange perioder solo, men overgangen fra å ha noen til å ikke ha det er for første gang ganske hardt. Jeg lurer også jævlig på hvorfor det virker å være sånn at de vi er minst kompatible med har vi den beste sexen med?? Er det skjebnens ironi eller hva faen, eller er det kanskje sånn at når alt annet føles som helvete men sexen funker så blir den opphøyet og glorifisert mer enn hva den egentlig er verdt? Jeg vet ikke. Faen, ikke la det være sånn. For da må jeg faktisk leve i sølibat (minus hendene mine da) til jeg dør. Jeg orker ikke en ny relasjon der jeg kommer, men jeg vil aller helst løpe langt vekk. Æsj. Gleder meg til jeg kommer over dette suget/savnet/kall det hva du vil og hendene mine går tilbake til å være the shit.
Eller kanskje jeg skal gjøre som jeg har sagt i lange tider nå, komme meg på Tinder og date utelukkende damer. Jeg har tenkt litt på det, at jeg aldri har virkelig elsket en mann (utenom familiær kjærlighet da), og i lange tider tenkte jeg at det er fordi jeg ikke har møtt rett mann, men nå lurer jeg faktisk på om den rette for meg aldri har vært en mann. Og hvis jeg skal basere legning ut fra søkehistorikken min så er jeg 110% lesbisk. Jeg googler fine damer hele tiden, men jeg tror seriøst aldri jeg har googla en mann..? Det må jo nesten bety noe. Men skal jeg bli komfortabel nok til å date noen som helst, så må jeg jobbe mer med meg selv først. Har ikke lyst til å troppe opp på en date og beskrive den festlige hverdagen min som for tiden består i å proppe i meg sjokolade og google fine damer liksom.
Fikk en kommentar når jeg opprettet denne bloggen for sånn hundre år siden, at hvert innlegg måtte ha med bilder, så her er noen av kjolene jeg vurderer å drasse med meg på ferie:
Alt jeg tenker når jeg ser disse bildene er “Faen jeg skulle ha trent!!!”.. Men så valgte jeg sjokoladen da.
Ok, drit i ferie og bikini- men jeg må faktisk ta noen grep for et sunnere liv på alle plan, både fysisk og mentalt. Jeg er ikke spesielt glad eller gira på livet for tiden, og det vil jeg jo være. Og jeg vet jo veldig godt hvilke grep jeg må begynne å ta, men herregud, viljestyrken er ikke min største styrke akkurat. Det blir greit med en ferie nå, tenker jeg, og greit å være i godt selskap 24/7 så jeg ikke bare sitter i hula mi som har gått tilbake til å bare romme meg stort sett hele tiden, og tenke tanker jeg ikke kommer meg et skritt videre fra.. Håper det blir en skikkelig motivasjons-boost, at jeg ikke tenker på en viss person i det hele tatt, men heller fokuserer på å ha det bra og nyte øyeblikket, og hvilke skritt jeg skal ta fremover for å komme meg på en bedre plass og holde meg der. Nå nærmer det seg jo de kritiske månedene for bipolaren min også- av en eller annen grunn har det vært en trend at rundt juletider braker jeg inn i en heftig mani- og jeg tror det beste jeg kan gjøre for meg selv med tanke på å unngå det, er å ha det bra med meg selv (Har en teori om at da trenger ikke hjernen min å tvinge på meg en slags “time-out”, men who knows..)
Ok, jeg har hatt en veldig fin helg til tross for en dårlig start, jeg har klart å ikke rase tilbake til en tilstand der jeg er deprimert og suicidal. Har vært mye med de fine guttene mine (nevøene altså) og det har minnet meg på mer enn noe annet at jeg har mennesker i livet det er verdt å kjempe for å være den sunneste versjonen av meg selv jeg kan klare å være for. Og jeg vil jo være det for meg selv også.. Så jeg kan få mer ut av dette ene livet enn å bare hate det, hate meg selv..
Jeg tror at det som skjer nå, er en reaksjon på de endringene jeg har gjort i livet: Jeg har mer tid for meg selv, og jeg har ikke lenger noen som kan distrahere meg like mye som før, fra innholdet i hodet mitt som jeg trenger en pause fra innimellom. Men det er nok ikke så sunt å distrahere seg for mye fra sitt eget hode heller, det problematiske går jo ikke bort av den grunn, og man kan i hvert fall ikke holde fast på noe som ikke lenger er rett bare fordi man ikke orker å føle eller tenke de vanskeligste greiene.
Jeg må bare klare å gi meg selv pauser selv, ikke drukne i dritten. Jeg må klare å holde ut når tanker og følelser gir ubehag og smerte, og jeg kan la det skylle over meg, for så å gi slipp.
Stole på at det kan gjøre intenst vondt for en stund, men så går det over. Og selv om det blir bekmørkt til tider, får du se lyset igjen. Det kan låse seg helt, men gi det tid så ser du klarere, ser muligheter, ser at det finnes håp.
Noe av det vanskeligste for meg, er å stoppe min indre kritiker fra å bli nådeløs og grusom når jeg når bunnen. Det er vel derfor jeg NÅR bunnen. Å ikke plukke meg selv fra hverandre og dømme alt med meg for verdiløst, og ikke fortelle meg selv at jeg vet at jeg kommer til å mislykkes med alt jeg kommer til å foreta meg i fremtiden. Det vet jeg jo faktisk ingenting om. Derimot vet jeg med rimelig stor sikkerhet at hvis jeg klarer å gå fremover med en sunn dose selvtillit, så øker jeg sjansene mine til å lykkes betraktelig. Og om man feiler med en sunn dose selvtillit, så blir det mye lettere å prøve på noe nytt.
Det er bare det at jeg har levd hele livet med en indre kritiker som får alt for mye plass, og det er vanskelig å skvise inn plass til en stemme som er mer empatisk.
Jeg tror kanskje jeg skal begynne å ta meg selv på det hver gang jeg slutter å snakke til meg selv høflig. For hvorfor skal man ikke utvise normal folkeskikk mot seg selv? Jeg hadde aldri kritisert noen andre på den måten jeg kritiserer meg selv, og selv om man må og bør gi selvkritikk, så går det vel an å holde det konstruktivt. Det hadde jo vært helt grusomt om noen andre hadde sagt til meg at «Det du forteller meg nå, gir meg lyst til å bare gi opp og ta livet av meg selv», men det er jo ikke så mye bedre å snakke sånn til seg selv heller!
Jeg må øve på det.
Fra blablabla og over til antrekk og makeup:
Håper alle har hatt en fin helg 🌹Dette blir siste uka mi i gode gamle Noreg før jeg drar til Hellas med damene mine, wooop! Da vil jeg i hvert fall være godt selskap, så skal ta kraftig tak i mentaliteten min fremover.
Jeg besøkte bestemor i går, og hun hadde en sekk med klær etter søsteren sin jeg fikk gå gjennom. Jeg har jo nok klær, men alt jeg prøvde omtrent ble møtt med «Den er deg!», «Den er din!», og da ble det sånn da 😇
Denne dressy jakken er tidløs og noe jeg kan bruke hele livet.
En denimjakke er vel også for en tidløs wardrobe-staple å regne..?
.. Ooog en denimvest..
Vises kanskje ikke på disse bildene, men stoffet på denne kjolen er fantastisk, shiny og satengaktig, med glitrende knapper på ermene. Jeg lurer litt på om jeg skal sy den kortere, men kanskje greit å ha en skikkelig tekkelig kjole i garderoben også 😅
Tror denne dressjakken er favoritten min, den er liksom en skikkelig klassisk typisk britisk tweedjakke, men med print av roser all over. Love it!
Jeg tror det som er så gøy for meg med å gå gjennom arveklær er at man kan finne ting man aldri hadde kommet på å kjøpe selv. Jeg har nok en tendens til å gå etter mer ‘spesielle’ plagg, og er ikke så god på basics eller klassikerne alltid.
Så håper jeg noen går på skattejakt blant mine klær når jeg dør. Synes det er fint å tenke på at noen kanskje får glede av de samme plaggene jeg har hatt glede av.
Ok, fra tanker om død til tanker om fremtid: Jeg har funnet ut hva jeg har lyst til å prøve meg på fremover, og håper inderlig det lar seg gjøre.. Jeg har startet prosessen i hvert fall, og krysser alt jeg har for at det går.
Og jeg har jo hatt veldig lyst til å reise på ferie med noen av favorittene mine i høst. Og i går kunne jeg endelig trykke ‘bestill’! Så om det ikke skjer noe uforutsett nå, så blir det Hellas på oss i slutten av september. Jeg er så glad! Tror nesten alle tidligere reiser så har jeg vært en eller annen grad av deprimert i forkant, og vært i tvil om jeg klarer å ha det bra på ferie.. Nå gleder jeg meg bare. Det blir første utenlandsferien jeg har sammen med Lykkepilla mi, og det er ingen andre jeg har det så gøy med, har så mange interessante samtaler med, eller som jeg kan tulle og le med som jeg kan med deg.. ❤️ Vi har fortjent dette, og vi skal ha det fantastisk 👊🏼
Nå skal jeg feire bursdag, gratulerer med dagen til verdens skjønneste og klokeste lillesøster 🥳
I dag er hele antrekket secondhand. Fra jakken og genseren som jeg fant på Fretex, buksa og veska er brukt fra Ebay, og hatten fikk jeg av bestemor, den har tilhørt en av naboene hennes.
Genseren var det mamma som fant, og bare «denne må du prøve, den er så deg», og jeg bare.. Nei, men så la hun til at det er insekter på den, og jeg bare.. Ok. Elsker søte eller rare detaljer. Som denne bia 🐝
Og før noen føler for å kommentere at jeg ser ut som en rik pensjonist- den kommentaren har jeg allerede fått, så det er ikke verdt bryet. Haha 😅 På den positive siden kan man altså etter denne kommentaren å dømme, se rik ut selv om man handler brukt, om noen skulle være opptatt av sånt 😉
Jeg har hatt en veldig koselig helg med favorittene mine, god mat og gode samtaler. Mer gira på høstferie med damene mine enn noen gang, så jeg sitter og oppdaterer restplass.no hele tiden.. Håper det går i boks. Synes vi har fortjent det nå, hele gjengen.
Jeg skal glatt innrømme at akkurat i dag har jeg skikkelig fritidsproblemer. Jeg passer egentlig Harley i noen dager (Harley er mitt firbeinte tantebarn, for de uinnvidde) men mamma har tatt ham med seg på tyttebær-tur, og jeg sitter her og lurer på hva søren jeg gjorde før jeg hadde en hund å lufte med jevne mellomrom i løpet av dagen. Lurer også på hvorfor jeg ikke sto opp tidligere og ble med på denne tyttebær-turen selv. Fucked døgnrytme, I blame you. Eller, det er jo jeg som står bak denne fucka døgnrytmen, så.. I blame myself. Kan jeg ordne opp i dette problemet snart??
Jeg har lagt fra meg kategorien “personal style” for en periode, og det er fordi.. Jeg innser jo at stilen min er ganske kjedelig og lite interessant, mesteparten av tiden. Og jeg tror grunnen til det, er at jeg 9 av 10 ganger må tone et antrekk såpass ned at det ikke føles for pyntet eller ser for gjennomtenkt ut. Jeg foretrekker nok comfy & casual over det meste. Og det har jeg tenkt at kanskje er litt kjedelig. Samtidig så kalte jeg jo denne kategorien for personal style for en grunn- det er min personlige stil. Og da må jeg vel stå for at jeg ikke er den mest flashy, trendy eller edgy personen i gata. Så med det børster jeg støvet av denne kategorien og slenger med dagens outfit, som er the epitome of my style, as boring as that may be.
(Unnskyld dårlige lysforhold, dårlig hud, og det faktum at jeg ikke har rene sokker igjen 😅)
Dressbuksa i blonder er fra et sett fra H&M, fra en kolleksjon for flere år siden- funnet brukt på Ebay. Cardigan er en favoritt arvet fra mamma, den betyr spesielt mye for meg fordi hun gav meg den under en av mine mange innleggelser på psyk, og det gav meg trøst å ha et plagg fra henne når jeg var i en situasjon der jeg skulle skjermes veldig fra omverdenen, og ikke fikk ha så mye besøk av familie en gang. T-skjorta gir meg Kaptein Sabeltann-vibes, hehe.. Forever a fan of “Hiv og hoi’l låta”- funnet på Zara i Hellas for mange år siden.
Apropos mamma, hun har latt meg bo hos seg noen dager og hører på alle hjertesukkene mine og utblåsninger om det som gjør vondt akkurat nå. Jeg sa det til henne i går, “Takk for at du orker å være min beste venn når ingen andre vil ha meg, og takk for alt du orker å høre meg legge ut om”. Utblåsningene mine kan bli litt urettferdige og mangle selvinnsikt til tider, så det er nok ikke lett. Men takk for at du lar meg gjøre det, og takk for at du lar meg si unnskyld når jeg sier ting som kanskje ikke er helt sant eller rettferdig. I love you, mama bear. Unnskyld for at jeg var så vanskelig, at jeg fortsatt kan være vanskelig.
Huden min er fortsatt i recovery prosessen. Jeg føler egentlig det går ganske kjapt, med tanke på hvor vondt det gjorde, og hvor ‘traumatisert’ huden blir. Mektig imponert over disse organene våre, og alt de gjør for vår skyld. Og i dette tilfelle, alt de tilgir oss for å gjøre mot dem, heh. Nå skylder jeg bare de stakkars lungene mine å stumpe den forbanna røyken, men deeeet… Herregud, jeg vet ikke hvordan jeg skal klare det. Det er så mye mer en mental krykke for meg enn jeg var klar over. Og det at det er en mental krykke for meg, gir meg enda mer lyst til å kaste den. But how…?
Forresten har jeg en litt morsom historie angående denne skamferte huden min.. Eller “morsom og morsom”, mer typisk mitt liv kanskje. Første dagen så det jo selvfølgelig verst ut, og da kjente jeg veldig på en usikkerhet om å gå ut alene. Det har jeg ikke kjent på på ei stund, siden jeg har tatt noen kjempesteg når det kommer til angst. Men nå måtte jeg på butikken, og jeg tenkte at sånn som jeg ser ut nå, så kommer jeg til å få noen rare blikk. Og det er jo ikke sånn veldig behagelig. Så jeg ringte rundt til alle naboene jeg er på mer enn hils med, og forklarte at jeg trengte litt moralsk støtte og om noen orket å bli med meg på butikken- men, ingen hadde anledning. Så da måtte jeg bare manne meg opp og gå alene da.
Og når jeg kommer inn på Meny, så ser jeg selvfølgelig en av de verste mobberne fra ungdomsskolen. Jeg har knapt sett noen fra den tiden etter at vi ble voksne, men det er så tyyypisk min flaks at det måtte skje nå. Og vedkommende gir meg så klart et rart blikk, men jeg bare blikket rart tilbake og gikk videre. Og da ble jeg faktisk litt stolt av meg selv. For at jeg har kommet så langt at jeg klarer å gå ut og møte blikk selv om jeg akkurat nå ikke ser helt “normal” ut, at det ikke påvirker meg å se folk som jeg assosierer med en dårlig tid i livet, at jeg faktisk har beveget meg fremover selv om jeg ikke har tatt alle skrittene jeg skulle ønske jeg hadde klart å ta- Jeg har gjort noe rett, og jeg har opplevd noe fremgang, og det.. Det må jeg gi meg selv lov til å feire. En stor klapp på egen skulder for det!
Okay, det var nok munndiaré fra min kant i denne omgang. Føler jeg tøyer grensa for hvor irriterende jeg kan tillate meg å være hvis jeg poster et tredje innlegg for dagen, så jeg tror kanskje jeg skal poste første låt fra mitt nyeste prosjekt i morgen heller.. Flere her inne på blogg.no som føler det sånn eller er det bare meg 😅
Uansett, håper alle har hatt en fin start på uka 🌹
Don’t come for me, men jeg falt for fristelsen til å slå til på H&M sitt salg igjen.. Jeg har omtrent ikke kjøpt sommerplagg på mange år, fordi jeg har følt meg ukomfortabel i egen kropp og ukomfortabel i eget liv, og det er så gøy å ha en sommer der jeg faktisk klarer disse tingene- jeg trodde ikke jeg kom til å oppleve det noen gang. Jeg prøver å tenke over om det meste jeg kjøper faktisk funker som wardrobe staples, altså plagg som er tidløse og som du har lyst til å bruke sesong etter sesong. Sånne plagg som blir favoritter du ikke går lei av, jeg vil at majoriteten av innholdet i garderoben min skal være sånne plagg. Føler alt jeg har kjøpt denne gangen faller under den kategorien.
Dus blå jumpsuit i sateng-aktig stoff, til litt over 100-lappen.
Maxikjole, satt ned fra 599- til 159-, altså H&M kjører HARDT på rabattene sine..
Enda en jumpsuit, til 79,90 kr. Denne gir meg skikkelig 70-talls vibber! Og ja, jeg ser at jeg må droppe bestemorstrusa under denne 😅 Og NEI, jeg er ikke preggers.. Det er second dinner/snacks-magen min som jeg ikke er helt villig til å ofre enda 😏
Motebransjen er en klimaversting, det vet vi jo- produksjonen er ikke miljøvennlig, det pumpes ut for mye kolleksjoner, og vi har ikke et godt nok system for innsamling eller gjenvinning av tekstiler. I tillegg vet vi jo at det skorter på etikk og rettferdighet når det kommer til mange arbeidere i denne bransjen også.
Jeg VET alt dette, og likevel klikker jeg «kjøp», og det kommer jo alltid med en ekkel bismak. Som nevnt øverst, jeg prøver å kjøpe flest plagg som er «stayers» i garderoben, prøver å tenke om plaggene jeg kjøper kan brukes om flere tiår fremover også. Jeg har aldri hatt behov for å gi bort masse klær hver gang jeg rydder skapet, fordi jeg fortsatt liker klærne mine årevis etter at jeg har kjøpt dem- så det funker jo. Og jeg kaster ikke ødelagte klær, jeg reparerer og er flink til å få plagg til å vare. Samtidig tenker jeg at en gang må jeg jo bli ferdig med å «samle skatter» i garderoben min- er det fullt og jeg ikke vil kvitte meg med noe så er det fullt! Og selv om jeg fortsatt har plass, så hadde jeg jo nok klær for lenge siden. Jeg kan jo ikke si at det er noe som helst jeg TRENGER lenger. Jeg skjønner jo at jeg bør dra den «Nå har du samla nok»- linja her og nå. I det minste for noen år fremover!!
Skal jeg gjøre det, så er første steget å slette Zalando og H&M-appen (eneste jeg bruker til nettshopping, men du kan lage wish-list på dem og det er jo DØMT til å gå skeis..) og jeg må nok holde meg langt unna butikker i laaang tid fremover. Og mest av alt må jeg være beinhard med meg selv, og nå som jeg styrer med nikotin-nedtrapping så ser jeg jo at den muskelen er SLÆKK hos meg..
Jeg prøvde meg på shoppestopp i vinter, og det gikk ikke bra- jeg klarte ikke ÉN måned en gang! I tillegg vet jeg at jeg har en emosjonell svakhet her- jeg vet ikke alltid hva jeg trenger for å trøste meg selv/Få meg selv til å føle meg bedre alltid og da trøsteshopper jeg gjerne. Det er jo bare tull, og i hvert fall noe jeg vil til livs.
Men jeg VIL bli en mer ansvarlig forbruker! Jeg vil ta min del av ansvaret, og det innebærer soleklart å kjøpe mindre- mye mindre. DET må jeg vel i det minste klare.. 🙄 Tenk om jeg resten av livet bare kjøpte brukt, eller jeg klarte å ha en regel om kun ett nytt innkjøp i året.. Eller hvert 5 år.. Eller at jeg bare klarer meg med det jeg har, from here on out- det hadde jo vært det beste.
Herregud, når jeg tenker sånn så innser jeg jo for en slave jeg er av materialisme og hvor mye glede jeg TROR jeg får utav å kjøpe..
Jeg skrev ett innlegg i går (pingla ut og sletta det, jeg vet ikke om jeg fikk fram poenget mitt godt nok) men essensen i det var i hvert fall at jeg føler meg skikkelig ensom til tider og at jeg skulle ønske jeg var flinkere sosialt og at jeg savner flere dype, meningsfulle relasjoner- men jeg vet ikke hvordan jeg skaper dem eller hvordan jeg skal tørre å bli kjent med nye folk. Det er jo DET som gir mening med tilværelsen, og det kan man jo ikke kjøpe for penger..
Så ja. Det bør være fokuset og målet mitt fremover, ikke prøve å fylle alle sjelesår med nye ting.. Det er bare ting, døde ting, og du kan kanskje føle deg vel i dem men det gir faktisk ikke så mye mer enn det da.. Jeg vil heller ha fler folk jeg føler meg vel rundt.
Men hjælp, hvordan gjør man det da.. 😅
Jaja. Avslutter tidenes lengste innlegg her. God kveld 🌹
I tillegg er jeg så seig når jeg står opp, om jeg kan bruke det ordet. Jeg føler meg tiltaksløs og sliten, og selv når jeg har kjekke planer kan jeg tenke «Huff, jeg orker ikke».. Men, jeg har funnet ut at om jeg bare kommer i gang og gjør det jeg har planlagt, så blir det jo kjekt likevel, og energien tar seg opp etter en stund. I dag ble planen jeg hadde med en kompis avlyst, så da måtte jeg aktivisere meg selv. Det er ikke alltid like lett, men jeg har bestemt meg for at jeg skal gå mer tur og bruke de nydelige naturområdene som jeg er så heldig å bo rett ved siden av- så jeg kom meg ut. Planen var egentlig å jogge, men jeg hadde glemt å ta på sportsbh, så da ble det bare til at jeg løp opp bakkene heller. Har fått høre at jeg har små pupper, men det føler jeg ikke selv hver gang jeg løper haha.. 😏
Dagens outfit:
Ooog kveldens:
Tidenes mest mislykka space-buns, I know.. Er helt håpløs på hår. Jakken er en favoritt jeg har hatt i maaange år nå, arvet fra en eks av broren min. Føler den går til alt omtrent.
Oppgradert sminken fra dag til kveld også..
Skal bare henge på noens terasse og skravle, det er noe av det koseligste jeg vet for tiden. Men SYKT krevende når jeg prøver å trappe ned på bruken av nikotin, baaah! Hvorfor begynte man med det?? Har gjort mye dumt i livet, men det der er på topp 3 lista, definitivt. Så mye penger på å ødelegge helsa, toppen av idioti 🙄 Jeg føler jo at jeg mislykkes hver dag nå som ikke klarer målet jeg har satt meg, men samtidig er det bedre å prøve enn å bare overgi meg fullstendig. Får bare fortsette med det.. Drømmen er å bli helt fri fra avhengigheten, men det er skummelt hvor vanskelig det har vist seg å være. Jeg tviler på at jeg får det til faktisk.
Bleh, disse hverdags-innleggene er så vanskelig for meg, hvordan starter man? Hei, hallo, wassup..?
Hatt en bra dag i hvert fall, blir alltid det når jeg tilbringer tid med favoritt-menneskene mine. Har vært på yoga med Bekky (lykkepillen over alle lykkepiller), spist burger og fries på The Shack (herregud, den med blåmuggost!!) og så inviterte mamma på pizza, og som det matvraket jeg er slo jeg til så klart.. Magesekken hatet meg en stund etterpå, men det var så verdt det 😅
Så har jeg tatt noen alko-frie drinker på terassen til noen venner (kunne ikke risikere at begge middagene kom i retur, høhø) og nå er jeg hjemme i ekte gammel dame-stil.
Sånn på snakk om stil, det har slått meg at nå er det fader ikke lenge til jeg runder 40 (5 måneder og 5 år, for å være eksakt) og tiden for å kle seg som man vil er nå eller aldri (noen vil kanskje si at den tiden er over for meg for lengst, men de driter vi i 😎) og jeg mener jo at det ikke burde finnes noe sånt som å kle seg etter alder, men samtidig vet jeg jammen ikke om jeg tør å kle meg sånn som jeg gjør nå- eller om jeg har lyst til det heller i framtiden. Samtidig så turte jeg IKKE å kle meg i crop tops og greier når jeg var tenåring, så jeg føler på en måte at jeg skylder meg selv å la meg ha i hvert fall ÉN periode i livet der jeg tør å kle meg sånn jeg vil, og la meg selv føle meg komfortabel i egen kropp. Spesielt fordi forholdet mitt til denne kroppen min har vært så skakkjørt og preget av hat så lenge.
Det er så deilig å ikke ha denne tvangstanken om at kroppen min må være fysisk perfekt på alle områder, eller så er jeg ikke verdt en dritt. At det er greit at jeg har noen ekstra kilo, at magen min ikke er et flatt vaskebrett, at puppene mine verken er faste og spretne, eller spesielt fyldige og at de er fulle av strekkmerker- DET ER ENDELIG GREIT i det forbanna hodet mitt, og i tillegg setter jeg sånn pris på at jeg er fysisk frisk og at kroppen min fungerer sånn som den skal så langt i livet, for gudene vet at hodet mitt ikke alltid gjør det.. Og ingen vet hva fremtiden bringer, eller hva man kan tape i morgen, right..?
Bare noen tanker. Nå må jeg prøve å slå av tankemaskineriet og sove. Fortsatt den største utfordringen min, baaah.. Jeg trenger noen som kan legge meg, tror jeg. Det er forbanna vanskelig for meg, i den uakseptable alder av 34 år.
Men jeg har klart vanskelige ting før. Jeg kan klare dette også. Nå er det ikke så lenge igjen før sommer går over i høst, og da skal jeg rette blikket mot nye utfordringer, samme hva de måtte være.
Og jeg skal fortsette å være snill og grei og høflig mot meg selv, og la meg selv ha det bra. Tøffe tider vil komme uansett, men jeg skal IKKE gjøre sinnet mitt til en giftig torturcelle der jeg bare bryter meg selv ned- DET har jeg gjort nok.
Å være glad og positiv mesteparten av tiden, DET er ekte suksess for meg. Det har vært en lang og bratt vei hit!
