LET GO

Beklager for forrige innlegg- jeg skulle nok ikke ha posta det. Jeg skjønner at de som står meg nær ble bekymra for min mentale helse, for vanligvis når jeg begynner i det sporet der, så er jeg iferd med å bli psycho.. For jeg vet helt ærlig ikke hva av innholdet i minnebanken som er virkelig, og hva som bare er psykotisk rør.

 

Min første innleggelse i 2014 var.. Skremmende. Forvirrende. Det var en vernepleier og en psykiatrisk sykepleier på den første observasjonsposten jeg kom til, som jeg virkelig skulle ønske hadde holdt seg unna meg. For det var- slik jeg husker det, og det tror jeg på- men som disclaimer: Jeg var psykotisk, og det kan være feil.. Men om jeg har rett (og det tror jeg som sagt) var det verken profesjonell eller god behandling jeg fikk der. Jeg var vettskremt og det de ha skjønt- Jeg greide fint å utrykke det! Skal ikke gå i detaljer her, men herregud.. Det var faen meg ikke greit. Det fucka med hodet mitt, skikkelig. Og jeg skjønner det ikke, fortsatt- for jeg har inntrykk av at de er flinke i jobben sin ellers så hva pokker var greia. Men samma det.. Det har hjemsøkt meg, og det er.. Altså, jeg tror faktisk jeg ble litt traumatisert, men jeg burde ha lagt det fra meg tidligere. Det har preget de psykotiske episodene mine som kom etterpå veldig. I tillegg kom det opp noen skremmende sekvenser i hodet mitt i etterkant, flashbacks fra tidlig barndom, til og med når jeg var blitt frisk. Og det forklarte på en måte hvorfor jeg ble utsatt for det jeg ble utsatt for.. Så selv om jeg har tvilt hele tiden, så har det også vært en del av meg som har trodd på det. 

 

Jeg er en sånn irriterende person som må komme til bunns i ting, og dette her har jeg ikke greid å komme til bunns i. Tvert i mot, jo mer jeg har prøvd å presse fram svar jo lenger ut på psykose-vidda har jeg vandra. Og det håper jeg så inderlig at jeg er ferdig med. For fy faen, så besatt jeg har vært. Jeg lurer faktisk på om jeg egentlig har vært syk sammenhengende de siste seks årene, siden jeg ikke har greid å gi slipp på disse tankene. Men når jeg kom ut av denne siste episoden, så var det liksom.. Da var det på en måte slutt. Jeg greide å akseptere at jeg faktisk er bipolar, og at jeg blir skikkelig syk når jeg går inn i en mani/psykotisk episode. At jeg ikke kan ta seriøst de tankene jeg har gått og gnuret på. At jeg blir syk i hodet av å være så besatt av noe som kanskje bare er psykotiske vrangforestillinger. At nå har jeg faen dundre meg tenkt nok på disse tingene, jeg må gi slipp. Jeg får ikke svar. Jeg blir ikke klokere. Jeg kommer ikke til å tenke meg ut av dette her. Så jeg burde ikke ha skrevet det forrige innlegget- men jeg gjorde det. For det føltes rett, selv om det kan være feil.

 

For uansett hva som har skjedd eller ikke, så har jeg vært et barn, og barn er uskyldige. Jeg er ikke en demon. Og jeg fortjente ikke behandlingen jeg fikk i 2014 på en observasjonspost på psyk. Jeg burde blitt ivaretatt og respektert, ikke bli skremt, truet, krenket på det groveste. Det var dårlig gjort, og jeg fatter ikke hva som var tanken bak. De ansvarlige er smartere enn som så, de må ha skjønt at det ikke var ok behandling. Men jeg ORKER ikke å tenke på det mer, og nå håper jeg at jeg kan gi meg selv closure. Jeg vil videre. Jeg vil leve livet mitt. Sitter du fast i fortida, så går du glipp av nuet. Jeg har kasta bort årevis på dette tullet, nå holder det. Jeg skal ta meg selv skikkelig i nakkeskinnet og begynne å leve mer intenst. Legge planer, være spontan, bli kjent med folk, pleie relasjonene jeg allerede har, gripe muligheter når jeg får dem. Jeg er i gang! Men det er kanskje greit at det går litt sakte.. Jeg må venne meg til et mer innholdsrikt liv, åh gud som jeg håper at jeg kan ha et uten å bikke over i en mani.

 

Foreløpig: Jeg har det bra, stort sett. De dagene jeg faktisk kommer meg ut av senga og gjør noe, de blir som regel veldig fine. I dag har jeg møtt søster og tanteungen i sentrum, tatt en kaffe på Starbucks, vært på biblioteket og fylt en hel sekk med bøker, vært på restaurant med familien og så kom broren min innom for en kaffe og sigg på kvelden. Så klikka jeg hjem noen plagg fra Zalando som jeg har sikla på i en måned nå, klarte ikke dy meg lenger.. Faen at jeg gjenoppdaga den sida der, de har så mye fint! But all in all, perfect day, hatt det så koselig 🙂

 

I morgen skal jeg prøve å komme meg til legekontoret for å ta blodprøver, må sjekke at medisinen faktisk funker i kroppen min for det gjorde ikke den forrige jeg gikk på- null spor av den på blodprøvene og legen trodde kroppen min hadde dannet antistoffer mot den, det kan visst skje! Men to dager der jeg kommer meg opp på morran, det skjer ikke så ofte.. Herregud, så lat jeg er. Det er en skam. Men dette livet totalt uten forpliktelser, ansvar, faste rutiner, det skal det bli en slutt på. Hjernen og kroppen min er i ferd med å råtne bort av denne livsstilen, det er verken sunt eller bra for noe som helst. Så jeg må ut av komfortsonen fremover, og det blir jo en utfordring.. Og kanskje blir det for mye, og jeg bikker over i en mani, men faen.. Den risken må jeg bare ta. Jeg vil ha et liv. Kjære univers; la meg tåle å ha et fuckings liv!

 

God natt.

 

 

Blood oath

Jeg skal greie det. Uansett hvor vanskelig det er. Uansett hvor forjævlig vondt det gjør. Uansett hvor mange ganger jeg ryker inn på psyk og må begynne fra scratch igjen. Uansett hva slags prøvelser som ligger foran. Uansett hva slags faenskap som ligger der bak. Jeg skal ikke gi meg selv opp. Jeg skal prøve og prøve og prøve.

 

Det dere gjorde mot meg, skal jeg aldri glemme. Jeg skal aldri tilgi. Jeg tror ikke på karma. Jeg tror ikke på at rettferdigheten alltid seirer, og at smådjevlene som vandrer på denne jorda må brenne i helvete for sine synder. De slipper som regel unna. Fordi de har makt. De manipulerer. De lyver. Men dere skal vite at dere har undervurdert meg. Jeg er modigere enn dere. Seigere. Mer tålmodig. Mer utholdende. Kanskje er jeg sterkere også. Vi får se. Dere tok alt. Kroppen min. Psyken min. Men sjelen min får dere aldri. Den tar jeg med meg i grava. Og om jeg finner ut at det er flere enn meg som har blitt utsatt for jævelskapen deres, da skal jeg gi dere helvete. Koste hva det koste vil.

 

 

Jeg gir så faen i hvor det ender. Hva jeg gjør, hva jeg måtte bli eller ikke bli.  Jeg vil ikke ha makt, penger, suksess, bli berømt. Jeg skal ha fred. Jeg skal ha fred i hodet, fred i sjelen, så godt det lar seg gjøre. Jeg skal være glad i meg selv, ta vare på meg selv, bygge meg selv sterk. Jeg var et forbaska modig barn. Hun lever inni meg ennå. Jeg skal slippe henne fri. Jeg skal la meg selv være lykkelig, tilfreds, fornøyd. Alle de stundene jeg kan. Det kan ikke være sånn hele tiden, det forstår jeg. Jeg er ikke kravstor. Livet kan ta deg innom både helvete og paradis. Jeg ville ikke valgt det annerledes. Jeg vil føle alt. Jeg vil ikke være redd for det lenger, at jeg føler så intenst. Jeg håper og tror at jeg kan bli sterk nok til å tåle det. At jeg kan la meg selv bli lidenskapelig i det meste jeg gjør. Elske så hardt at det gjør vondt, sørge så sterkt at det nesten tar livet av meg.. Det er sånn jeg er skapt. Jeg vil ikke sloss mot det. Jeg må finne en måte å leve med det på. Jeg skal jobbe med meg selv. For meg selv. Fordi jeg skylder meg selv det, etter alt som har vært- og sikkert alt jeg skal igjennom også 😉 Faen, livet ass. Det er bare å sette på seg hjelmen. Det skal ikke være lett! Jeg vil ikke ha det lett. Jeg vil vokse på motgang, jeg vil reise meg igjen og igjen, jeg vil bevise for meg selv at jeg faktisk har fortjent å være her. I det skumle, jævlige, deilige, rare livet.

 

Til lille Sunniva:

Cry, little angel..
Don’t be ashamed of your tears
Or sucking your thumb
to comfort you or cope with your fears

It’s alright little angel
You can’t see me but I’m right beside you
I travelled through time
And in time I’ll save you

See kiddo, you’re a stranger in a scary world
And you don’t know it but you’re a brave little girl
I can’t tell why they hurt you
To the point where they almost murder you
I can only suffer with you
Oh, I suffer with you

I travelled in time
to witness what they put you through.. So you can forget for a while
Don’t you worry, angel
You can’t see me
but I’m here for you
I travelled back in time and in time I’ll guide you.. Wherever you want to go

I’ll shelter your ears for the lies they tell you. Whisper from the back of your mind when they ring true.
Listen; I will never let myself betray you.. Even in times when it seems like I do.

When I’m ready we will unite and become one. And then.. Then I’m coming home. I’ll keep you safe inside me and when we die we die together

For I am… You
And you are who I’ll be
The reason I’ll always keep the child in me

Sleep little angel
I’ve waited in time
to set you free

Little child soldier
For you the war is finally over
I’ve waited in time so you can live within me
Oh brave child soldier
For you the war is finally over

 

Break these chains

Listen

How many times are you gonna whip your skin

and look within for the original sin

Your search for answers only lead to madness

Stop repeating the fucking pattern

It’s time for new thoughts

It’s time for action

You live, live harder!

And if you’re gonna do all this thinking,

it’s about time you think smarter!

 

You can, you will, you must

When all is said and done, you only got yourself to trust

Life sometimes hurts, make it worth the cost

It’s time to take back everything you’ve lost

You can!

And you will!

It’s time to be your own damn hero,

you gotta save yourself girl

 

Listen

Your heart is bruised, but it’s still beating

You gotta deal with the pain, there’s no cheating

But you can let yourself evolve from it

Push through the dark times, just don’t quit

Break these chains

Rebuild yourself, you can and will get better

Life’s gonna smack you in the face again eventually,

it’s just the way it is 

So make it worth it,

find a way to benefit from this!

 

You can!

And you will!

It’s time to be your own damn hero,

you gotta save yourself girl

Gotta break these chains

and find your place in this world 

 

 

I’m repeating myself.

 

Ingen kan redde meg fra meg selv.

 

Det er min skyld, mitt ansvar. Det er jeg som angriper meg selv innenfra. Som om jeg har begynt å spise mitt eget kjøtt og drikke mitt eget blod. Fordi jeg er lei! Lei av at det alltid er en tåpelig del av meg som, når jeg har motivert meg selv til endelig å gi opp, likevel har håp og enda vil leve videre. Hvorfor! Jeg har jo bevist nok at jeg er mislykket, feilvare, håpløs. Jeg må dø 100%! Så jeg hakker, river, sliter i mitt eget sinn. Røsker løs og tråkker ned bit for bit. Dø, dø, dø, din stae, seige jævel! For selvhatet vil aldri dø. Jeg VIL hate. Fordi jeg VET at jeg er verdiløs. Livet ville ikke blitt slik hvis ikke. Selvhatet ble klekket ut for en grunn. Alle disse årene med selvdestruksjon, det har ikke vært for ingenting. Jeg har bare gitt meg selv det jeg fortjener.

 

For det har alltid vært noe galt med meg. Det har alltid fantes noe å

 

hate.

 

Gamle ord, som jeg egentlig ikke vil se om igjen, men de surrer der, i bakhodet. Krigen i hodet mitt, som aldri tar helt slutt. Hvorfor kan jeg ikke bare.. Fuck! Hvorfor kan jeg ikke bare slutte å tenke med det gamle våpenarsenalet mitt, vifte med et hvitt flagg, starte fredsforhandlingene.. This is getting old. I am getting old..

 

 Tanker kan gjøre fysisk vondt. Presse i tinningen, verke i hjertet, knute i magen. Hvor mange ganger skal jeg la de samme tankene rispe opp sår som burde få gro i fred. Burde de? Eller fortjener jeg det helvete jeg skaper inni skallen min? Jeg skulle ønske noen ville svare meg brutalt ærlig på det, jeg er så satans lei min egen brutale ærlighet. Jeg vil ikke være sånn her. Jeg vil være glad og positiv, for svarte faen, det er alt jeg vil. Så nå skriver jeg ikke mer om smerte, jeg skal skrive om det som gir meg håp. Det bor der, inni meg et sted, jeg kan føle det fysisk om jeg bare lar meg selv kjenne på det. At det gløder og gnistrer i hjertet. Jeg er glad i noen. I mange faktisk. Jeg trodde vel.. At jeg var klar til å like meg selv. Men jeg tåler ikke å bli for kjepphøy, tydeligvis. Da begynner jeg å tvile igjen. Da rakner det. Jeg vet ikke hvorfor, men hvis folk behandler meg dårlig kan jeg kjenne på at jeg faktisk har en ryggrad. At det er litt bein i nesa på meg også. Hvis jeg får skryt og gode ord, for mye kjærlighet, hvis ting går for bra.. Da er det som om jeg plutselig befinner meg på tynn is som sprekker, og jeg vet at jeg kommer til å drukne. Så da knytter jeg likesågodt steinen rundt halsen selv og lar meg synke til bunns. Hvorfor kan jeg ikke bare ta det i mot, lagre det på en trygg plass, ta det frem når jeg trenger det som mest? Hvis jeg skal drasse på alt det vonde, hvorfor kan jeg ikke gi plass til det gode også? Fordi.. Fordi det er vondt å vite at noen elsker deg, når du føler deg komplett uverdig. Kjærlighet er så godt, men det er også det vondeste jeg vet om. Og kanskje må det bare være sånn da. Alt har sin pris.

Jeg trenger bare så jævlig å vite at jeg er verdt det.

 

 

Soldier of life

 

Two steps forward, ten steps back

Courage and wisdom are things that I lack

And my self respect is dead and gone

Life fucking hurts, I’m broken and bruised to the bone

So fucking insecure..

I hate myself

Yeah, I hate myself..

but I love you more

 

 

I can’t do this!

If I die, will you let me stay asleep?

I can’t do this..

I’m too scared to walk out the door

If I die, don’t let me come back to life

Sometimes I think I’ve been here before

 

 

I feel too much

I think too damn loud

I love my mama but

I can’t find a way to make her proud

I go crazy either way

Sad, happy, here she goes again

Call the cops, reel me in

I try so hard but I just can not win

And it’s taking its toll

How can I be this immature, and yet feel so old..

 

 

I don’t want to!

Open my eyes to another day

My fucking haunted head, always leading me astray

Why, god, why am I made this way??

Shut me off, kill me now

Or let me live, just tell me how

Just tell me HOW

 

I can’t do this…

 

Get your shit together

Stitch up your broken pieces

and keep moving

Your head is weak, so your heart must be strong

You know who you want to become

Get out of your foxhole, soldier

You’re still alive and the war ain’t over

Keep moving!

 

 

I just don’t

Just don’t want to..

Can’t see that I’m worthy

To keep fighting for

If I could believe in myself the way I believe in you

I’m so sorry for the shit I put you through

And still you stand by my side

Making it so damn hard to leave it all behind

If only I could keep you, but leave myself..

If only I could handle this life without losing my mind

I’m not cut out for this hellride

And I’m not worthy of your love

But I love you back ten times for it

And I’ll try

For you

If you keep believing in me

Maybe someday I can too

 

Keep moving soldier!

You’re still alive

and the war ain’t over

I can and will do this

I’m broken and bruised to the bone

But I have your love and with you I belong

I get so fucking lost sometimes,

but I always find my way back home

And if you can live with me being like this..

I owe it to you to be just as strong.

 

Daughter! Sister! Soldier of life!

My head is weak, and my heart  might be too..

But if I can, I will make it strong- for you.

I’ll snap back from the insanity

Yeah, I’ll keep moving forward- I’ll do it for my family

I can’t do it for me, but I will try for my family.

Because you are my why.

You are the best part of me

❤️

 

Make me pay

Som vanlig når ting går litt for bra for meg, har jeg begynt med selvkritikken igjen. Jeg gikk for hardt ut i forrige innlegg, selvtilliten min tålte ikke det tydeligvis, og det jeg angrer på at jeg skrev, er at det gode i meg er sterkere enn det onde. Det har jeg begynt å tvile jævlig på igjen. Og det er.. grusomt.

 

Jeg skulle ønske jeg kunne tro på en gud, for da kunne jeg dø og stå til ansvar for mine synder. Jeg kunne blitt dømt til evig liv med pinsler i helvete, og det er det jeg trenger. Sjelen min lengter så grusomt etter å gjøre bot for seg. For det verste noen har gjort for meg, er ikke selve handlingene. Det er det at de ikke fortalte meg hvorfor. Og uansett hvor mye jeg graver i egen hukommelse, så klarer jeg ikke å huske hva det er jeg har gjort som gjør at jeg har så dårlig samvittighet, at jeg har denne svarte drittflekken på sjelen som jeg uansett hva jeg gjør, ikke blir kvitt. “Hvis du tenker godt etter, skjønner du nok hvorfor vi gjør dette mot deg”, de ordene er alt jeg klarer å huske, og jeg har tenkt så hardt etter at jeg har bikka over i galskap, gang på gang, men jeg finner ikke svaret. Jeg er redd for at den dårlige samvittigheten og selvbildet mitt kommer av at jeg har vært en feig liten jævel, og latt noen andre tatt en straff som egentlig var ment for meg. At jeg har svikta noen for å redde mitt eget skinn. At det jeg er skyld i, er så forferdelig at hjernen min bare har blokkert det ut for alltid. Men skammen sitter der, og den blir jeg ikke kvitt.

 

Første gang jeg ble psykotisk, kulminerte det med at jeg så meg selv som en ekkel, slimete, feig demon. Jeg så at alt vondt i verden var skapt av meg og min feighet, den lille demonen som ikke ville dø for sine synder. Som starta krig og elendighet, sparka barn og gamle foran seg i døden, heller enn å møte den selv. Da prøvde jeg å sette fyr på meg selv. For det er det jævligste jeg har følt på noen gang, tror jeg. Og når selvtilliten min når bunnen tror jeg innimellom fortsatt, at det kan være noe sant i det. 

 

Jeg tråkker sikkert noen på tærne nå, men det jeg finner moralsk forkastelig med kristendommen, er at noen liksom skal ha dødd for mine synder. Det vil jeg ikke ha noe av! Jeg vil ikke ha noe evig i liv i  et paradis, som jeg ikke har fortjent. Jeg vil ikke ha noen grenseløs og uforbeholden kjærlighet, ikke fra noen! Hvis jeg er et genuint råttent menneske, så vil jeg at folk skal hate meg, forlate meg.. Da vil jeg henge på et kors selv, mens fuglene plukker ut øynene på meg. Så om jeg fortjener det, gi meg det. Hat meg. Knus meg. For uansett hvor mye jeg hater meg selv, så er det liksom aldri nok. Jeg blir ikke renere. Jeg blir ikke kvitt denne følelsen av at jeg er den feige lille demonen. En grunn til at jeg ikke streber etter noe, er vel fordi jeg vet at selv om jeg hadde blitt lege og reddet liv hver dag, så hadde den fortsatt vært der. Drittflekken på sjelen min.

 

Tusen takk for de gode ordene for mitt forrige innlegg. Det gjorde så godt at det gjorde vondt. Takk for at dere heier på meg. Jeg må bare jobbe meg gjennom dette. Jeg vil bare kunne si til meg selv at jeg er et alright menneske. Og jeg er tydeligvis ikke helt der ennå. Men det går greit. Det er den eneste ambisjonen jeg har i livet, å være et alright menneske og å kunne ta imot og gi tilbake kjærlighet. For uansett hva jeg tror eller ikke tror på, den er størst. That’s all I know. Det er det jeg velger som min sannhet, og den skal jeg stå fast ved.

 

 

Jeg vet hvem jeg er. Hvor jeg skal finner jeg ut av.

Jeg har nevnt tidligere at jeg er helt blottet for ambisjoner. Og dette har plaget meg, for jeg har følt at for å være verdt noe, så må jeg BLI og GJØRE noe, og det må helst være noe stort. For man skal jo liksom drømme stort, i dette skrudde samfunnet vi har skapt. Men uansett hvor mye jeg gransker meg selv, så finner jeg ikke fram til en slik “drive” inni meg. Og i det siste har jeg innsett at det.. Det er faktisk helt fuckings great.

 

For vet du hva? Jeg har gått sulten. Jeg har holdt på å fryse i hjel. Jeg har opplevd tortur. Tvang. Voldtekt. Jeg har blitt ydmyket på det groveste, krenket, mobbet, fått høre stygge ting om både personlighet og utseendet mitt, jeg har blitt beskyldt for å være besatt av satan selv.. Jeg har opplevd død, tap, sykdom, smerter som ikke var til å holde ut- både psykisk og fysisk. Men jeg holdt ut. 

 

Jeg kan faktisk være lykkelig uten rikdom, masse venner, utdanning, egen bolig, barn, mann, bikkje, lappen, bil, i en kommunal bolig og på ung ufør. Med arr, hengepupper, et uperfekt ytre og traumer i sjelen, og en terrorist boende i min egen hjerne. Jeg vet så utrolig godt hva det vil si å lide, og derfor- DERFOR- klarer jeg også å være helt fornøyd med at jeg får leve i fred, trygghet, ha familie, noen å være glad i, akkurat nok penger til å klare meg (og tilogmed spare om jeg ofrer litt her og der) og kunne støtte Leger uten grenser, at jeg får gå til en psykolog og jobbe med meg selv, herregud- jeg er jo RIK i forhold til de fleste andre mennesker her i verden. Jeg har det jeg trenger- jeg har mer enn jeg trenger! Hva faen skal jeg jage etter? Jeg vil ikke ha et stort hus, jeg elsker den koselige hobbithula mi som jeg har fylt med brukte møbler- dette er jo palasset mitt. Det eneste jeg ønsker meg på toppen av kransekaka jeg allerede har, er å kunne være en ressurs for samfunnet på et eller annet vis. Og det kan jeg jo være, uansett hva jeg gjør omtrent- og jeg er villig til å gjøre hva som helst- så lenge det ikke går på bekostning av min mentale helse.

 

Når jeg ser på menneskene rundt meg, så virker det som om de fleste alltid er på jakt etter noe mer. Noe nytt. Høyere utdanning, mer penger, flere kids, en ny partner, de må reise til eksotiske steder, hoppe i fallskjerm, ha en affære, få et nytt kjæledyr, de må ha det så jævlig travelt hele tiden, og alt det der.. Det er bare ikke meg i det hele tatt. Så lenge jeg får være kreativ, litt sosial, ha mye alenetid, så lenge ingen er stygge med meg- så lenge JEG ikke er stygg med meg selv- så blomstrer jeg. Og jeg er ikke stygg med meg selv fordi det er gøy akkurat, det er fordi jeg har lært det. Når folk har vært jævlige mot meg, så har jeg alltid sett innover og tenkt at det må være fordi jeg er stygg, dum, fordi jeg fortjener det- for hvorfor skulle noen være fæle med meg uten grunn? Jeg ble fortalt at jeg ble utsatt for vonde ting fordi jeg var ond selv, da jeg var veldig ung. Og jeg trodde på det. For det stemmer jo forsåvidt, det finnes jo noe ondt i meg også. Jeg kan bli rasende, jeg kan hate.. Jeg kan si stygge ting når jeg er forbanna, jeg kan ta for hardt i, jeg kan være voldelig når jeg blir manisk.. Men jeg er også noe godt. Og det er det jeg alltid har dyrka mest, takk og pris. Det gode i meg er sterkere enn det onde. Jeg har rettferdighet, moral, jeg føler skam, jeg ønsker å bli bedre hele tiden. Jeg er ikke misunnelig, hevngjerrig, sneversynt, dømmende. Jeg er ikke grusom. Jeg kunne aldri utsatt noen for de tingene som har blitt gjort mot meg. Jeg skal faen dundre meg aldri bli et så gjennomført jævlig menneske som noen av de som har kommet min vei, aldri. Ikke en gang mot dem. Det finnes smartere måter å ta hevn på. Som å fuckings overleve. Som å bevare integriteten sin. Som å kunne fortsette å se det gode i andre mennesker, etter å ha sett det verste. Som å kunne fortsette å se det gode i seg selv, selv om noen har gjort alt i sin makt for å drepe det. Det lar jeg ikke skje. Jeg vet at uansett hvor glad jeg er i noen, så kan de fortsatt svikte meg. Men jeg har aldri sviktet meg selv. Og det skal jeg fortsette med, uansett hvor vanskelig dette livet forløper seg.

 

Jeg ser mange mennesker som er tilsynelatende sterke og vellykkede, og de har aldri opplevd ekte motgang i livet. De har som regel en gjeng med spyttslikkere rundt seg, de har alltid blitt heiet fram, de har alltid hatt noen å lene seg på. De har også veldig lett for å tråkke på folk for å hevde seg selv, de eier ikke lojalitet og de ser på andres problemer og utfordringer som “svakhet”. Jeg er faen meg så glad for at jeg aldri har hatt en grenseløst lojal vennegjeng å lene meg på, for at jeg har opplevd svik og baksnakking, mobbing, utfrysning.. Jeg er glad for at folk har forlatt meg når jeg har vært en drittsekk, eller for at jeg har blitt droppa når jeg ikke var kul nok, at venner og familie har sletta meg fra sosiale medier når jeg har blamert meg i mani. For jeg takler det, jeg lærer av det, jeg står i det. For i mine verste øyeblikk har jeg uansett bare hatt meg selv. Og jeg har vært der. Herregud, som jeg har tabbet meg ut, begått sosialt selvmord, så mye jeg har skammet meg over, så mye dumt jeg har gjort, så mye vondt jeg har bært på, men jeg har greid det. Jeg har greid å henge i et rusmiljø uten å ruse meg, jeg har greid å bli frisk fra anoreksi og bulimi, jeg har greid å akseptere meg selv- noe jeg må jobbe med hver eneste dag- jeg har reist meg hver gang jeg har trynt helt ned i bunnen av helvete.

 

En ting jeg synes er rart er mennesker som har opplevd såkalt suksess, de har tjent seg en formue, gjerne på toppen av å være født rik og priviligert- også er de så jævla grådige! De vil bare ha mer og mer. Bygge et imperium, ha mer enn en bolig, masse biler, privatjet, og de har absolutt null stil eller personlig smak- de kjøper bare statussymboler.. Takka faen for at jeg ble oppdratt av en alenemor som jobba livet av seg for å forsørge oss- men samtidig alltid ga bort det hun hadde til overs til de som trengte det mer- når hun lett kunne spart pengene til å kjøpe seg en bil, eller pusse opp det slitne huset sitt. Takk og pris for deg, mamma. Jeg har kanskje ikke de store ambisjonene her i livet, men jeg vet hva jeg IKKE vil bli. Rik. “Penger gir frihet” sies det, men det er pisspreik. Penger gjør deg til en slave. Penger får folk til å selge sjelen sin. Til å gifte seg med en de ikke elsker, til å operere seg ugjenkjennelig, til å presse andre folk ned i fattigdom og elendighet, til å lyve og bedra, alt for å selge selge selge. Penger får folk til å ofre alt, til og med planeten vi bor på. Rike folk er så brødteite at de tenker at de kan bo på fuckings Mars når de har brukt opp dette paradiset. Jeg dør heller med den vakre planeten min, takk.

 

Jeg vet at mange tenker på meg som en håpløs taper, at jeg har feila komplett i dette livet, heck jeg har jo tenkt det selv! But no more. Jeg er suksessfull i mitt eget hode, jeg har komplett frihet- jeg er ikke bundet til noen eller noe, jeg har ikke gjeld, jeg har tak over hodet, mat i kjøleskapet og jeg har kjærlighet. Med noen små grep- og de skal jeg ta, i mitt eget tempo- kan jeg snu om livet mitt radikalt. Men den eneste jeg vil imponere, er meg selv. Og den eneste som skal definere om jeg er rik nok og suksessfull nok- det er meg.

«There is no shame in living a simple life»

 

 

 

 

 

 

You are my why

Hjertet i halsen, det er skummelt å leve- men jeg gjør det. Hver dag, jeg står opp, jeg gjør ting, jeg er sosial, jeg går ut døra, greier å gjøre ting alene, opplever mestring.. Kjenner på en ny følelse: Ved å ta konstruktive valg, ved å gjøre det jeg vet jeg burde gjøre- så får jeg respekt for meg selv. Og det liker jeg. Det vil jeg ha mer av. Å våge å være meg selv. Det føles godt, det.. Etter så mange år innesperret i mitt eget mentale fengsel. Jeg føler meg.. Modig.

 

Jeg har det fortsatt bra. Jeg var redd for at når jeg kom hjem fra oppholdet mitt på DPS så ville det bli bråstopp, men jeg har fått sansen for å leve igjen, og nå føler jeg at jeg er i en slags flow fremover. Jeg vet ikke helt hvor jeg skal, jeg vet bare at jeg skal videre. Jeg skal fortsette å utfordre meg selv, og jeg sier ja til alt jeg får tilbud om. Hva det er tør jeg ikke å skrive enda, jeg må prøve det ut og se om det fungerer først. Jeg kjenner allerede prestasjonsangsten, heh. Men jeg må prøve å bare drite i den, jeg gjør så godt jeg kan, så er det godt nok. Eller, bare det at jeg faktisk GJØR det er bra nok.

 

Jeg har hatt mye kvalitetstid med de som står meg nærmest i det siste, det har vært så koselig. I dag våkna jeg av at broren min banka på vinduet, det var en skikkelig fin start på dagen: Kaffe og sigg på terrassen min, med en av mine favoritter i denne verden <3

 

Det er ingen hemmelighet at de siste åra har kosta meg noen vennskap, noen så jeg komme, noen trodde jeg at jeg hadde for life. Jeg har aldri hatt mange venner, både fordi jeg er sær går jeg ut ifra, og fordi jeg er ekstremt sjenert. Når jeg har fått venner, er det som regel de som har valgt meg. Og jeg har vel alltid følt på at jeg har vært uverdig. Men jeg har vel også innsett at jeg ikke har så stort behov for venner heller, om jeg skal være helt ærlig: De kuleste menneskene jeg kjenner har jeg blodsbånd til. Jeg har noen fantastiske søsken og søskenbarn- jeg elsker dem uten forbehold, jeg stoler på dem 110%, de har stått med meg i tykt og tynt, de er genuint vakre, interessante, spennende, flinke, kloke sjeler som jeg har så mye respekt for. Søsknene mine er veldig forskjellige fra meg, de er sterke på en måte som jeg ikke er det (eller kanskje jeg begynner å ane et snev av det, jeg vet ikke helt enda) og de har helt fantastiske verdier og moral. De er åpne, utforskende, aksepterende, de finnes ikke materialistiske, de har hjerter av gull- og jeg kunne ikke vært mer stolt av triben min. Jeg vil heller bruke tid sammen med dem, enn noen andre. De kommer først for meg. Jeg er åpen for nye vennskap, så klart. Men jeg har allerede de beste i livet mitt, så jeg klarer meg fint. Jeg trives endelig i mitt eget selskap igjen, jeg har funnet tilbake til meg selv og blitt litt sterkere og smartere (endelig.. Det tok sin tid!).

 

Jeg har innsett at jeg faktisk er kresen når det kommer til hvem jeg slipper helt inn på meg. Jeg kan være åpen og hyggelig med de fleste, men jeg vet hva lojalitet er og jeg vet hvordan det er når noen faktisk klarer å stå i det når man er på sitt absolutt verste og likevel ser på deg med kjærlighet og respekt. Jeg tenker vel at de vennskapene som ikke har holdt, de ville gått til grunne på et eller annet tidspunkt uansett. Og jeg trenger faktisk ikke å finne meg i hva som helst fra folk heller- jeg har lov til å gå fra vennskap jeg også- om det ikke føles riktig lenger. Og det har jeg gjort.

 

Jeg er så glad for at jeg klarer å føle kjærlighet igjen, for når jeg var deprimert.. Jeg var så fokusert på å dø, på at jeg bare ville bort, bli fri fra smerten, slippe å være en byrde at jeg ikke så andre mennesker. Jeg følte meg så kald og nummen og likegyldig, det føltes som om selve hjertet mitt hadde råtnet bort. Jeg vil aldri bli så deprimert igjen. Jeg kan jo ikke styre det, men nå vet jeg at medisin funker. Jeg hadde flaks, for når jeg endelig ble klar til å stole på fagfolket- legene og psykiaterne, så var det noen skikkelig flinke jeg traff på. Skulle ønske jeg tok notater når jeg prata med dem, for de nevnte noe om at jeg ikke hadde fått rett medisin under min siste mani- og jeg husker ikke hva de nevnte som alternativ! Men ja ja.. Jeg får bare fortsette å ha tillit, og også kjenne etter og være tydelig på når jeg selv merker at ting ikke funker.. Være litt mer engasjert i egen behandling, spørre og grave.. And take some damn notes, for jeg klarer jo ikke å huske viktige detaljer!

 

So far, so good.. Jeg tar en dag av gangen. Jeg er takknemlig for hvert øyeblikk jeg klarer å kontrollere min egen hjerne. Jeg er takknemlig for de som er i livet mitt, som ikke har gitt meg opp, som har båret håpet for meg, peptalket meg videre gjennom mine mørkeste øyeblikk, besøkt meg når jeg var totalt bonkers, som ler sammen med meg av det flaue jeg endelig klarer å le av. Takk for at dere er glad i meg. Jeg vet at det ikke er en enkel jobb, og jeg elsker dere tilbake ti ganger for det. Det er dere som gjør meg sterk, dere som gir meg noe å leve for, dere som gir meg motivasjon til å bli bedre. Og jeg skal bli bedre. Jeg skal. For dere. Og for meg selv. For det føles godt, å føle på selvrespekt. At jeg kanskje kan fortjene dere som utgjør det gode i livet mitt.