Whiskey lips, honey tongue

Come back to me, darling.

I didn’t mean to say those words outloud

It’s just that your silence

makes me want to scream and shout

You know I’m a bad girl at heart

Only to you do I remain devout

🌑

I miss your whiskey lips

and your honey tongue

I miss your finger tips

running down my spine

What are you waiting for

We’re running out of time

🌑

Don’t you ever tell me

I’m crazy when I say I love you

I could be anything you want me to be

But now you keep me from being free..

And at some point my feelings will turn sour

and your magic will lose its power

And I will break free from the chains

🌑

Can you tell me what will remain?

When love is no more, and I will never feel the same

Don’t smile at me like everything is fine

I can’t be yours if you’re not mine

I’m trying to tell you, darling

You ran out of time

Sprekke angstbobla

Jeg kom akkurat inn etter en tur med Lulu, mitt firbeinte tantebarn. Før jeg gikk hadde jeg massiv angst, men tur med selskap av en liten tass hjalp! Jeg blogger det nå fordi det er så viktig for meg å huske på det.. Det føles kanskje som om verden ramler sammen i hodet mitt, men ta på skoa og gå ut døra likevel! Det funker ikke alltid, men det gjorde det i kveld. Jeg skal jakte på det fremover, ting som hjelper å sprekke angst og depresjonsbobla. For jeg er i ferd med å kveles av den, tankekjøret om hvor håpløs og mislykket jeg er går mer eller mindre konstant og angsten rir kroppen min som en jockey. Jeg MÅ greie å tøyle min egen psyke snart, ellers er jeg redd jeg blir gal igjen.

3 positive ting:

-Jeg har begynt å trene regelmessig igjen

– Jeg har hatt besøk av både firbeint og tobeint tantebarn 💙🐾

– Hver gang jeg har en positiv opplevelse, uansett hvor liten eller stor den er så får jeg litt mer håp og litt mer ‘fuel’ i tanken

– Mine kjære har det bra, og det gjør meg glad på deres vegne.

– Jeg begynner å stole mer på instinktene mine, noe som gjør det lettere å ta valg. Som igjen bidrar til å øke selvtilliten!

– Snart er høsten her, med varme kåper og store skjerf, fuskepels, boots og lag på lag.. I dig it!

-Jeg har akseptert at jeg har mistet noen venner etter fire år inn og ut av psyk. Healet er kanskje et bedre ord, det gjør ikke like vondt lenger og jeg tenker at det kanskje var ment to be slik. Personlige katastrofer viser veldig fort hvem som er der der for deg i tykt og tynt, og kanskje er det greit å miste lettvekter-venner først som sist. I’m moooooving on (Hah, jeg blir aldri kjent med nye mennesker, så good luck Sunny)

Det ble syv punkter i stedet for tre, 🥂 for det.

Slagplan

Jeg skal gi meg selv litt tid til å deale med depresjon fremover. Slutte å mase på meg selv om at jeg bare må komme over det og sette igang med livet igjen. Jeg er faktisk ikke klar. Det tar tid å komme over en heftig psykose og det tar tid å finne ut av riktig medisinering ( gud som jeg har lyst til å kutte ut hele pillepushinga, men jeg tør ikke. Enda..)

Så fremover skal jeg heller legge lista så lavt at jeg ikke kan mislykkes.. (om noe sånt finnes for mitt vedkommende)..

•Drikke mer vann

•Gjøre noe fysisk aktivt hver dag.

• Trene litt styrke hver dag

• Jobbe meg ut av forsinket døgnfaselidelse.

• Jobbe mot en mer positiv attitude til meg selv og livet.

• Ta opp igjen hobbier som tegning, maling og å lese bøker.

• Sette pris på alt jeg klarer. HVER MINSTE LILLE TING

•Huske på at jeg faktisk er syk nå, og akseptere det.

• Finne glede i små ting

• Ikke gi opp om ting ikke smeller i gang på første forsøk

En ting jeg sliter veldig med, er at det gjør vondt i ledd og kropp når jeg trener. Ikke etterpå, men umiddelbart. Så får jeg helt vanvittig skjelving i ledd av det, som mest sannsynlig er bivirking av medisiner. Kroppen overbelastes mye mer og lettere enn før. Det er så kjipt, for det ødelegger treningsgleden min! Jeg går som regel alltid all-in når jeg trener, jeg liker å gi alt og være gjennomsvett etterpå og nå.. Nå føler jeg meg som en 99 år gammel krok når jeg plukker opp vektene. Dritkjipt, men jeg må vel bare akseptere at det er sånn nå, og det er bedre å trene litt enn ingenting. Yes! So just do it!

Transforming

He offered to buy me a drink

I said I have to learn how to quench my own thirst

He said “Do you wanna be my baby?”

I said I have to be my own baby first

 

I may seem like I’m falling, but I’m slowly learning to stand on my own feet

It might seem like I’m failing, but I’m learning to dance to my own beat

My own beat, yeah

 

She said she’d always have my back, but then she stabbed it

He said he’d always love me, but then he only loved me for a lil’ bit

I told my mama it’s alright, I can take a hit

I’m a big girl now, ma. The gloves finally fit

I’m gonna roll with the punches; growing stronger, wiser, older

I won’t allow life to make me cold and numb

I’m gonna learn to march to the beat of my own drum

My own drum, yeah

 

It may seem like I’m wounded, but I’ll stitch myself back together

It may seem like I’m caught up in the storm, but I’ll learn how to weather..

Yeah I dropped outta school, so you might think I’m dumb

But I’m slowly learning to march to the beat of my own drum

My own drum, yeah!

 

 

 

She’s got her ticket

Endelig skjer det noe positivt! Jeg setter nemlig snuten sørover i begynnelsen av oktober, nærmere bestemt Rhodos, Hellas. Jeg fikk en ny sjangse til å bli med på tur, og denne gangen takket jeg JA. Stolt og sta kan jeg være en annen gang.. Nå har jeg noe som kan motivere meg til å trene også, jeg passer nemlig ingen av shortsene mine!

 

Bare synd jeg i skrivende stund sitter her med kaffe og sjokolade, da… Begynner i morgen!

Ja særlig.. Får være strandet hval på stranda, da.

Men uansett! Noe å se frem til er gull verdt i deprimerte tider. Nå skal jeg jobbe knallhardt med søvnrutiner og strebe mot å være litt mer optimistisk generelt. Det siste jeg vil er å ødelegge ferien for de andre med å være en grumpy grinch som ikke får sove på nettene. Wish me luck.. I need it.

Dysfunctional

Bloggen har blitt min virtuelle klagemur, og jeg liker det ikke! Jeg er flink til å skildre at jeg har det vondt, men skriver sjeldent om grunnen. Og det ligger jo alltid noe bak. Det siste er at jeg lot sjangsen til en kjekk opplevelse gå i fra meg fordi jeg ikke ville ta i mot pengene den kostet. Stolt og sta, ja? Så ble jeg veldig trist etterpå fordi jeg føler livet mitt består av å si nei til positive opplevelser av forskjellige grunner; Angst, dårlig økonomi, depresjon and the list goes on.

Men etter en laaang prat med verdens beste mami der jeg fikk virkelig lettet på hjertet og det bekmørke sinnet mitt og lagt alle tunge tanker frem i lyset føler jeg meg.. Lettere. Bedre..? Ja, jeg føler meg bedre!

Er så evig takknemlig for my mama, at jeg får lov til å snakke om de tyngste tingene som veier på skuldrene og den svarte klumpen i magen.. Mamma tåler å høre dattera si snakke om selvmord, om depresjon og motløshet, og helt ærlig? Jeg hadde nok ikke vært her hvis ikke. 🌹

Jeg skal prøve å sluse ut de verste deppe-innleggene fremover. Samtidig som det er terapi i å ventilere ut følelser, så vil jeg ikke stagnere i dem. Og det føler jeg ofte at jeg gjør, og det gjør meg mer bevisst på det når det havner på bloggen. Sånn sett er blogg et nyttig verktøy når man har depresjon! Man ser det når man overbelaster «klagemuren» sin 😉

Another day in quicksand

Jeg drømte om å en gang se tilbake i eget bloggarkiv og tenke «Shit, at jeg følte meg så deppa?! Det er så fjernt fra der jeg er nå at jeg kan nesten ikke tro det!» Litt redd meg selv for tiden, for jeg er så psykt langt nede og det eneste jeg egentlig drømmer om er å få fred fra vonde tanker og minner. Når skal jeg tilgi meg selv for at ting ble som de ble..? Når skal jeg slutte å holde ut og begynne å leve? De rundt meg tror så innmari på meg, og jeg føler meg som en bedrager. Jeg bare vet at jeg ikke har det i meg å skape et bra og meningsfullt liv for meg selv.

Samtidig så skjer det biologiske ting i kroppen min nå som jeg må ta med i betraktning; Jeg er på opptrapping av medisiner (lamictal) og det virker nok litt (eller mye) inn på psyken. Jeg har mest lyst til å slutte med medisiner eller hive i meg hele lageret på en gang, men jeg forstår innerst inne at jeg . Gi. Det. Tiiid. Så lett, så vanskelig. Faen!

Dagens negler er Zoya’s Charisma, for de spesielt interesserte 💅

Savner så utrolig mye å kunne kjenne på glede, ha humor og le masse, ha guts nok til å trø ut av den knøttlille komfortsona mi, bli forelsket, tørre å håpe, tørre å satse, være spontan, få nye idéer, kjenne kreativiteten boble over, få ting til å skje, gjennomføre noe, ha øyeblikk av pur lykke, være snakkesalig, trives i eget og andres selskap, se fram til noe.. LEVE, ikke bare eksistere. Depresjonen tar fra meg alt, sliper bort personligheten min, kveler meg sakte. Får meg til å ønske meg bort fra de som er glad i meg, bort fra de som bryr seg, bort fra meg selv.

Suicidal av sosialt samvær

Dette er sikkert egentlig ikke soialt akseptert å si høyt, men for mitt vedkommende stemmer det ivertfall. Jeg kan ikke for det! Ingenting gjør meg mer deprimert eller gir mer mer lyst til å ta livet mitt, enn å tilbringe tid sammen med normale og “vellykka” mennesker. Der praten bare går overfladisk om jobb, unger, dagliglivet- alt det som jeg ikke er en del av. Og det gjør pokker så vondt, når man allerede kjenner på følelsen av å være mislykket og befinner seg i en tilstand av dyp håpløshet. Det skal jo ikke være sånn, enhver terapeut vil glødende varmt anbefale sosialt samvær som kuren mot depresjon- men sorry: For meg blir det bare verre.. Og jeg vil ikke ha det sånn, men det starter alltid som en snikende følelse av å være utenfor og ender opp som et svart hull i mageregionen. For jeg er utenfor, og sånn som situasjonen min er nå kan jeg ikke gjøre stort mer for å endre på det.

Er derfor jeg har en tendens til å ende opp tilbake i rusmiljøet, for der møter jeg folk som er i samme livssituasjon som meg selv. Men jeg kan jo ikke fortsette sånn, hvis jeg vil ha noe mer ut av dette ene livet. Men det er hardt, og jeg føler meg så sinnsykt ensom. Denne helgen har jeg vært sosial hele tiden, og nå føler jeg meg bare.. Tom, med en ekkel klump i halsen. Lei meg, det er det jeg er, men jeg vil ikke være trist så jeg prøver å ignorere følelsesregisteret. Og jeg prøver å ignorere trangen til å plukke opp telefonen og ringe de som garantert svarer, og som garantert tar i mot meg med åpne armer, for jeg kan ikke tillate meg selv det. Det gikk nesten galt sist gang, jeg kan ikke fortsette å flørte med rusen. 

 

Livet er så komplekst, så vanskelig å navigere seg gjennom! Jeg går på trynet hele tiden, og finner aldri helt utav HVA er det EGENTLIG som er galt med meg?! Hvorfor gjør jeg alt positivt om til noe negativt, hvorfor sliter jeg med ting som “alle andre” får til, hvorfor isolerer jeg meg selv til og med når jeg er sammen med andre mennesker? Hvorfor gjør jeg livet så komplisert for meg selv? Nå skal jeg på vaffelbesøk, og jeg skal kose meg, damn it.

Ten random facts

1. I’m extremely shy around new people. I feel inferior and just want to turn invisible 👻

2. I got engaged when I was 19. I learned a lot from that experience. Mainly that I should stay single 🙃

3. I’m not girlfriend material 👹

4. I don’t have a favorite color, I love all of ‘em 🌈

5. I fall in lust easily, but rarely in love 🤟

6. I’m slowly learning to trust my instincts, and it’s a process that involves making a lot of mistakes!

7. The worst part about suffering from depression to me is that I feel like I’m losing my personality and turn into a lazy grumpy grinch 👺

8. I have an incredible family and I’m so proud of ya’ll ♥

9. I can’t remember or define what ‘normal me’ is like anymore after 15 years of mental struggeling 🧐 That scares me more than anything..

10. My life from 9-18 years old revolved around horses, it’s the best hobby you could have and I miss it so much 🐎