Goodbye and hello

Ja, da skjedde det som ikke skulle skje: Jeg ble pittelitt psykotisk IGJEN og røyk straka vegen inn på psyk. Mer om det latero. Kan jeg bare si det; Det er så typisk min Donald flaks! Nok syting.

 

 

Har det veldig bra nå i hvertfall. Drept mine egne demoner for godt (bank i bordet) og jeg er klar til å gå inn i 2020 som en litt sterkere, klokere, rausere, mer frimodig hunndjevel 😈 Jeg skal bruke meg selv til mye godt fremover (bank i bordet igjen) og jeg gleder meg. Livet ass. It’s fucking hard being human! But it’s really friggin’ awesome too 😇

 

Godt nyttår! Jeg tror dette blir JÆVLIG bra 👊🏽

For my lover

He looks like an angel

But he was made in hell

And like feathers, his fingers run down my skin

Then why do you make me bleed babe

I’ll confess, he is my sin

But when the devil is knocking..

I let him in

 

I don’t get much sleep when he stays the night

And when he’s not around

I am walking on the walls

Buildt my heart like a battleship

Solid, unbreakable..

But he just came and torpedoed it

 

But I would die for him, and he knows it..

And he will be

The death of me, I know.

 

But he’s so worth it.

And when he fucks me the earth shakes and I bend and break

And when I come..

I could birth the Sun for him

 

Trust the process. Trust yourself

De siste dagene har jeg jobbet mye med meg selv. Mest med selvtillit og denne massive angsten mot å bli alvorlig psykisk syk. Det første punktet vil jeg nok bruke hele livet på tror jeg. Det siste har løsna. På et tidspunkt tvilte jeg så til de grader på meg selv at jeg lå på alle fire og ropte “Jeg vet ikke hva jeg skal tro på, eller hva som er rett å gjøre! Jeg er redd!” Da skjedde det noe kult (som sikkert høres veldig merkelig ut for alle andre, men det VAR kult!). Jeg sa med rolig stemme at “Jeg er her. Jeg har vært her hele tiden”. Det var en trygg, voksen, rolig stemme. MIN stemme! Og det funka. Jeg roa meg selv ned. Jeg tok tilbake kontrollen! Jeg stilte opp på eget lag, rett og slett. Siden da har jeg snakket mye til meg selv på denne måten. For jeg lider mye av tvil og usikkerhet. Men jeg har i hvertfall kommet frem til at om jeg blir psykisk syk, så skal det gå greit. Jeg stoler på hjelpeapparatet. Jeg stoler på min egen evne til å komme meg gjennom hardships. Om det blir et minor setback, eller om jeg bruker tid på det. So what! Ting tar den tiden det tar. Fikk også et angstanfall av dårlig samvittighet, jeg ble redd for å dø (noe jeg tar jævlig positivt) så da ringte jeg 113 og fikk god hjelp til å komme meg gjennom det. No shame in my game asking for help lenger, det er jeg ferdig med. Jeg må ikke klare hver jævla ting selv!

 

Har også hatt ansvarsgruppemøte siden sist. Jeg har bestemt meg for å bruke 3 måneder til å begynne med på å bare være EGO. Jeg har satt alle andres behov over mine egne så lenge at det gjør jeg med god samvittighet. Jeg skal være snill med meg selv, jeg skal jobbe med meg selv så jeg får et rikere, kjekkere, mer stimulerende liv, jeg skal ha sex med hvem jeg vil om jeg føler for det, eller leve i sølibat med høyrehånda om det er det som føles rett. Jeg vil gjerne bidra til at verden blir et bedre sted på sikt, men “be the change you want to see in the world”- så jeg starter med meg selv og ser hvordan det går i første omgang 😉 Det er jo ofte det vanskeligste av alt, eh? Og gudene måtte vite at jeg har mye jeg kan forbedre og endre på. Jeg har noen konkrete tiltak allerede, noen er jeg i gang med og en av dem er å støtte Leger uten grenser. Noe jeg har tenkt på i mange år, men jeg har vært redd for at jeg ikke skal ha økonomi til det. Jeg har kontroll på økonomien min, så det har vært en dårlig unnskyldning! Jeg har bare vært for ego. Det har vært for viktig for meg at jeg skal ha råd til alt det idiotiske jeg “må” konsumere, men nå er det slutt på å lyve for seg selv. Vil jeg være drittsekk, skal jeg ihvertfall si det rett ut til meg selv. “Nå tar jeg et drittsekk valg og det må jeg stå for”. Jeg kommer til å føre jevnlig oversikt over drittsekk-valgene mine. IKKE MINST de drittsekkvalgene jeg tar overfor meg selv.

 

Ellers skal jeg være openminded og modigere enn før, og ta mer initiativ. Dyrke hobbier og gi faen i bullshit. Mer kontroll over dagene mine. Jeg skal drømme om fremtiden, hvordan og hvem som skal være i den. Jeg skal prioritere de og det som gir meg energi. What goes around comes around, og jo mer energi jeg får INN jo mer har jeg å gi UT. Så skal jeg bli kjent med meg selv og hva som betyr noe for meg. Er det å få på plass A4-livet eller vil jeg kjøre min egen greie? Og klarer jeg det uten å bare rote til livet mitt og ende opp sengeliggende og motløs igjen? We shall see. Det blir uansett spennende, jeg gleder meg til tiden fremover og jeg er- kanskje for første gang noen sinne?- HELT FRI FRA ALT SOM HAR HOLDT MEG FAST: Det kommer kanskje ikke til å forbli sånn, men det er sånn akkurat nå. Hjertet mitt, kroppen min, drømmene mine, ambisjonene mine, hjemmet mitt, tiden min- DET ER MITT. Og det føles bra. Det føles rett. Jeg kjemper for meg selv. Jeg har lov til det. Jeg har lov til å bli glad i meg selv etter årevis med giftig selvhat. Det er så jævlig viktig! Jeg vil være den som setter meg selv i frihet. Jeg vil være min egen ridder i hvit rustning. Det betyr ikke at jeg må være ensom for det <3 Og det betyr ikke at jeg ikke kan ta i mot hjelp, støtte, omsorg, kjærlighet, og alt det fine som kommer med å være rundt andre mennesker. Jeg trenger å speile meg i noen. Jeg er glad i mennesker og kan omgås de fleste. Jeg skal pushe på og ikke være så forbaska sjenert lenger. Jeg har tilogmed tenkt tanken at kanskje jeg gifter meg en dag. Hoho, hvem skulle trodd det. Ikke meg vertfall. Men jeg skal aldri mer nekte meg noe jeg vil, fordi jeg tenker at jeg ikke fortjener det.

 

3 måneder med å freestyle seg gjennom livet, det er vel egentlig det jeg er best på og jeg gleder meg 🙂

 

 

 

Recap

Har visst blitt en “søndagsblogger”, jeg! Nå som livet endelig er oppe og kjører igjen, så har jeg ikke samme behovet for å lette på trykket som før. Men jeg vil veldig gjerne få ned i arkivet denne fasen av livet der det er litt lysere og lettere også! OM det verste skjer og jeg ryker straka veien ned i helvete igjen, så kan jeg lese i bloggen at “Ok, jeg har klart å reise meg før- jeg skal klare det igjen”. Så hadde det jo vært veldig kjekt om ved å dele min historie, så kunne noen andre fått håp også 🙂

 

Tenkte å sortere litt i hodet ved å gå gjennom uka som gikk. For det første så har den vært veldig, veldig fin! Jeg har kost meg hver dag- selv de dagene det har hendt noe kjipt. Det skyldes mye denne firbeinte samboeren min gitt, Harley er bare verdens snilleste og så enkel og ukomplisert å ha med å gjøre. Merker at å ta vare på han gir meg MYE, mer energi, mer pågangsmot, mer struktur på dagene.. Og ikke minst mer kjærlighet! Når jeg var på mitt verste så ble jeg redd for at jeg hadde mistet evnen til å føle noe som helst godt, jeg følte meg mer og mer som en maskin eller robot, kald og fjern, likte ingenting lenger og jeg var redd for at evnen til omsorg og ekte kjærlighet var gått tapt for meg. Råtnet bort i depresjonens klør, rett og slett. Det var grusomt, og bidro sterkt til at jeg bare ville hoppe utfor ei bru og bli ferdig med det. Jeg følte meg jo allerede død! Men takk, TAKK UNIVERSET, det er der ennå og nå flommer det over. Jeg kjenner fysisk at hjertet mitt er varmt og levende og at jeg har så mye å gi. Ikke bare til Harley, jeg er mye mer sosial og utadvendt og tro det eller ei- JEG HAR BLITT KJENT MED NYE MENNESKER! Hva gir du meg.. Yup, jeg har fått meg ei god ny venninne, hun er bare skjønn så vi har hatt endel koselige treff denne uka og det gjør meg veldig godt!

 

Har også hatt mer kontakt med naboene mine, og funnet ut at de er kjekke folk. Så nå stortrives jeg her jeg bor, og det er sykt deilig. Jeg overtok denne leiligheten allerede i 2016, men det er først det siste halve året jeg har bodd her på fulltid. Det gjorde jeg bare fordi jeg var nødt, og i begynnelsen var det isolasjon, bulimi, sove hele dagen og ligge å lide meg gjennom nettene fordi det gjorde så psykisk vondt. Hadde knapt noe nettverk og har vel aldri følt meg så overlatt til meg selv før. Men, jeg fortsette å prøve midt oppi alt som var vondt, meldte meg på angstkurs og fulgte det opp, begynte med traumeterapi ved siden av, og ble med på alt jeg fikk tilbud om. Det tok tid, men gradvis skjedde det små endringer, og nå sitter jeg her og tenker fader meg at jeg har et bra liv!? Når jeg tenker tilbake, så ser jeg jo at jeg har hatt en helt VANVITTIG progresjon, og selv om jeg har fått hjelp og støtte på veien, så har jeg gjort jobben selv. Jeg er stolt av meg selv, noe annet gidder jeg ikke å late som en gang. Faen så stolt!

 

Apropos angstkurs, det har vært helt vanvittig krevende og jeg har kviet meg hver gang for å gå- ikke fordi det ikke har vært bra eller viktig, for det har det- men hjelpes det har vært angstfremkallende å sitte der og måtte dele og snakke høyt og jobbe i grupper. Spesielt fordi jeg startet på mitt all time low, angsten var på topp og jeg levde jo totalt isolert og snakka omtrent ikke med folk utenom det kurset.. Så skal man sitte der å være åpen og sårbar og utlevere det man føler mest skam om? Det har ikke vært lett. Understatement!

 

Var der på tirsdag og da åpnet jeg opp om dette med at jeg er veldig redd for å bli alvorlig psykisk syk igjen nå som ting går greit. Jeg sliter jo som kjent med søvnen, og det har stressa meg veldig at jeg ikke får den biten på plass. Jeg kjente når jeg sa det at det ble litt mer emosjonelt for meg enn jeg var forberedt på, og utbrøt “Nå skal jeg IKKE begynne å grine!”.. Men det gjorde jeg, voldsomt også. Forferdelig for en som er over gjennomsnittet opptatt av å ha kontroll på kropp og følelsene sine, selv om det er vanlig at det blir emosjonelt i gruppa- vi snakker jo tross alt om veldig såre og vanskelige ting!, så har jeg alltid tenkt at jeg ikke skal sette meg i en situasjon der tårene tar overhånd- for det er jeg ikke tøff nok til! Men kjente jo etterpå at det gjorde godt, og kurslederne var kjempefine i tilbakemeldingene sine: “Du jobber VELDIG mye med deg selv nå, Sunniva. Du trenger ikke mestre alt med en gang” og “Om du blir dårlig igjen, så starter du ikke fra scratch. Du har lært mye nytt og du har nye verktøy å benytte deg av!”. I tillegg fulgte de opp etterpå og jeg fikk en veldig koselig telefon fra den ene der hun sjekket hvordan det gikk med meg og jeg fikk masse gode ord. Nå er det bare en samling igjen, så er det over! Tenk at jeg har stått i dette her og nå er jeg nesten i mål. Det føles veldig, veldig bra.

 

Vil anbefale angstmestringskurs på Helsehuset i Stavanger til alle som er motivert til å jobbe med angsten sin, jeg. Det har virkelig vært top notch, alt vi har gått gjennom har vært nyttig, kurslederne er kjempeflinke og jeg har fått så sykt mye igjen for det. Samtidig må jeg bare understreke at det må JOBBES. Angstbarometeret har virkelig fått kjørt seg under disse samlingene, og jeg har tenkt mange ganger at “Dette er et angstkurs for viderekommende, jo. Jeg har ingenting her å gjøre”. Men klarer jeg, så tror jeg nesten alle kan klare det. Og det er heller virkelig ingen skam i å begynne på noe sånt, for så å trekke seg. Gudene skal vite at det har jeg tenkt etter hver eneste samling! Og vi fikk beskjed ved oppstart om at vi kunne være borte maks to ganger, og de gangene har jeg benyttet meg av for å si det sånn! I tillegg må jeg jo nevne at jeg fikk drahjelp i starten, og ble fulgt dit de første gangene. Jeg var den 32 år gamle taperen som måtte bli fulgt inn av mamma første gangen faktisk, jeg sa rett ut at “Går du fra meg nå, så stikker jeg av!” Det var kjempeflaut da, men nå er jeg glad for at jeg turte å be om hjelp til å komme i gang. Det er styrke i det og. Og “støttehjula” kom av til slutt 😉 For noen år siden hadde stoltheten min stått i veien for det, men heldigvis så har jeg kommet fram til at om jeg trenger MYE hjelp for å komme over angsten min, så får det bare være sånn.

 

Var på konsert med mamma på fredagen, og merka at jeg er så mye tryggere i situasjoner som før hadde gitt meg angstanfall. Jeg er ikke så opptatt av å ha kontroll lenger, og tar mer ting på sparket. Har mer tillit til meg selv, og stoler mer på min evne til å håndtere ting. Nå lurer jeg fælt om neste skritt på angststigen skal være å gå på konsert helt alene..? Seigmen spiller nemlig i Stavanger snart, og jeg har så lyst til å få det med meg! Den eneste kompisen min som kunne tenkt seg å blitt med, skal på julebord den dagen- gad, det hadde vært deilig å mestra det helt alene! Samtidig har jeg ikke lyst til å gå å grue meg konstant den kommende uka, spørsmålet er vel om jeg er klar eller ei. Gir meg selv noen dager til å tenke over det, og gidder ikke legge noe press. Å gå på konsert alene er noe jeg SKAL mestre en dag uansett, jeg har ikke akkurat den mest “mainstreame” musikksmaken, og å se favorittartister live er helt MAGISK. Jeg tenker vel at utenom angsten, så ser jeg ingen problem i å gå på konsert alene- det blir sikkert bare sterkere når man ikke blir distrahert av noen og så hadde det vært en veldig fin ting å gjøre for meg selv 🙂 Da vet jeg virkelig at jeg har blitt min egen bestevenn, liksom.

 

Nå ble det langt her. Håper vi er flere som har hatt en bra uke, og måtte den kommende bli minst like fin :*

 

Stil, selvtillit og shoppestopp

Jeg har hatt en lengre periode uten shopping, har knapt gått i butikker og ikke kikket på nett overhodet. Det har faktisk vært riktig så deilig! Jeg har ryddet ut av garderoben og gitt mye til Fretex, målet er å bli mer minimalist og forbruke mindre. Bra for planeten, og lommeboka! Men nå kjenner jeg at det kribler litt etter noe nytt… Jo eldre jeg blir, jo mer stilsikker blir jeg også. Med det mener jeg ikke nødvendigvis at jeg har så god stil, men at jeg stoler mer på min egen smak. Før måtte jeg alltid ha noen med meg på shopping, og kunne ikke trekke kortet før vedkommende hadde gitt tommel opp. Helt håpløst! Tenk å være så usikker..

 

 

Denne fuskepelsen er det første kjøpet mitt som alle venninnene mine sa «Do not buy».. But I did! Den er ikke flatterende i det hele tatt, skikkelig ‘man repeller’ og gir mest av alt assosiasjoner til en god gammeldags pimp.. Eller luksusprostituert, i følge kompisen min. Men jeg elsker den! Den er varm, comfy, og jeg synes den er fin i seg selv- selv om den gjør meg til en fluffy ball av fuskepels. Og jeg har brukt den mye. Så denne jakka er et bevis på at jeg har blitt litt mer selvstendig og selvsikker.

 

Om jeg kjøpte noe jeg likte, så turte jeg ikke alltid å bruke det nemlig. Det ble bare hengende i skapet å samle støv, mens jeg gikk i den samme gamle joggebuksa og hettegenseren, for det var «safe». Når depresjonen tar meg blir jeg helt uinteressert i klær, og går bare i de samme. Men nå begynner det å bli gøy igjen!

 

Siden mesteparten av garderoben ikke har vært i rotasjon på lange tider, så venter jeg med nye innkjøp. Jeg skal ta fram alt som har vært «for fint» for meg og bruke det med god samvittighet! Slik får jeg også bedre overblikk over hva jeg eventuelt mangler. Men den erfaringen jeg har gjort meg til nå er at jo mer klær jeg har, jo mindre plagg får jeg faktisk brukt. Man mister oversikten, tar det som ligger fremst i skapet og glemmer hva man har. Og ender fort opp med et skap sprengfullt av klær, men aldri noe å ha på seg..

 

Jeg er verken moteslave eller stilkameleon. Jeg vet hva jeg liker og blir sjelden lei eller forandrer mening om noe jeg synes er pent. Når jeg kjøper noe vil jeg at det skal vare, og jeg har ikke behov for å bytte ut garderoben min med jevne mellomrom for å føle meg «ny» eller være on trend. For meg er personlig stil mye mer appellerende enn fashion. 

 

Derfor har jeg kalt denne kategorien In my closet. Komplett med dårlige mirror selfies og utdatert mobilkamera, men dette er en shabby hobbyblogg- ta det for det det er 😉

Keep the flame alive in order to survive

Hatt en super helg med god mat, familietreff, vennebesøk og fjelltur. Selv om døgnrytmen min nå er fullstendig skakkjørt, og jeg presterte å sovne på sofaen til søstra mi lenge før tanteungen på to år tok kvelden.. I need help! Men ja ja, alt kan vel ikke smelle på plass med en gang heller.

 

Noe av det beste med livet for tiden er at jeg trives med sosialt samvær igjen. Merker at jeg får skikkelig energiboost av det. Jeg isolerte meg helt en periode, og heldigvis var det ei som sa rett ut at det sårer når jeg ikke tar telefonen. Jeg trenger et spark bak innimellom, og det gjorde at jeg skjerpet meg. Så takk, Bekky ❤️ Ikke bare er du lykkepilla og valiumen min, du fikk meg til å se meg selv og handlingene mine klarere og det førte til et gjennombrudd. Rart jeg er glad i deg? Nei, det er det ikke!

 

De siste åra har jeg blogget med håpet om å kunne si at «Nå har jeg det faktisk bra med meg selv og livet», og nå er jeg her. Jeg har gjort noen justeringer underveis med tanke på hva som er målet, og hva som er suksess for meg. Jeg har gått fra å sikte mot stjernene til å ønske en ting: Å ha det bra. Å ønske å leve og å trives i egen hverdag. Det trenger ikke å være perfekt. JEG må ikke være perfekt. Jeg kunne sittet her og sagt at ‘Ja, men jeg har ikke jobb eller utdanning og jeg er ikke pen nok eller fit nok eller smart nok eller flink nok’- og for 6 måneder siden hadde jeg nok gjort det også- men vet du hva? FUCK IT. Jeg er så ferdig med å strebe, jeg har hatt det så ulidelig vondt at jeg endte opp på psyk etter et selvmordsforsøk, jeg har vært så stygg og hard mot meg selv, og jeg gidder det ikke mer! Jeg velger at dette- håpet, positiviteten, energien, motivasjonen- er godt nok. Og jeg tror faktisk at med denne innstillingen vil mye godt følge i kjølvannet av seg selv. Å ha litt tillit til prosessen. Jeg merker at det begynner å skje ting, at ved å ta konstruktive valg åpner det seg nye dører og at det faktisk er sånn at veien blir til mens man går. Hjernen min har kjempet seg løs fra den seige, klamme depresjonen og ser nå muligheter der det før bare var mørke og død. Jeg har sluttet å eksistere bare for å holde ut, jeg har tatt noen kjempesteg og er tilbake i livet igjen. Det føles så forbanna bra å være her!

 

Aldri gi opp ❤️

PROGRESS

NOT

PERFECTION

👊🏼