🍂 That golden time of the year 🍂

Fra søndagsturen 🍁 Naturens død er nydelig.

Dagen ble litt amputert, da jeg sov meg gjennom X antall alarmer. Blir så sur på meg selv! Det vanskeligste som deprimert er å stå opp, synes jeg. Når jeg våkner om morgenen er min første tanke at jeg bare skal sove bort resten av livet mitt. Men det er jo innerst inne ikke det jeg vil!

But on a positive note.. Jeg har hatt det litt bedre de siste dagene. Ikke fullt så mye flashbacks og suicidale tanker. Det er så godt med slike ‘pusterom’ i alt som er vondt, vanskelig og overveldende.

Depresjon tapper så utrolig mye energi! Jeg føler at hele personligheten min er i ferd med å slipes bort. Kan ikke huske sist jeg fikk noen til å le. Hukommelsen min er på gullfisk stadiet. Og når gav jeg sist noen en klem? Jeg roter og surrer fælt. Vasker jeg klær blir de hengende på stativet minst en uke. Husker ikke sist gang jeg hadde en skikkelig treningsøkt. Dette begynner å bli gammelt- jeg er lei. Lei av å være zombie, følelsesmessig flat og avstumpet. Jeg vil innføre nye tider. Sette meg små mål hele tiden. Bli litt friskere hver dag. Jeg forteller meg hele tiden at .. Nå SKAL jeg skjerpe meg. Og jeg mislykkes i dette hele tiden. Noe som får meg til å føle meg enda verre.

Baby steps, Sunniva. Baby steps! Og minne meg selv på at jeg gjør så godt jeg klarer. Jeg gjør jo faktisk det! Jeg er i en prosess, og jeg skal komme ut av denne metaforiske sumpen sterkere. Jeg skal snekre sammen et bedre liv for meg selv. Jeg skal bli en ressurs for andre og meg selv. *bank i bordet*

I morgen skal jeg gjøre noen øvelser på matta, ta på makeup og høye hæler, gå en tur, ringe en venn, sette på en maskin med klesvask, lage meg en kopp kaffe med kremdott (bare jeg som synes det er godt?), rydde litt i skuffer og skap.. Små mål!

Ha en riktig god natt 😘

Under the stars

Hold me tight

Rock me goodnight

Reach for me from the other side

🌑

It’s not that I need you

It doesn’t mean that I miss you

It just gets so lonely here

under the stars

Sometimes when I’m not watching my mind

I wonder where you are

And when I’m not watching my heart

I dream of being there with you

🌑

It’s a lonely thing

To be alive

We’re born alone, we die alone

Sometimes I feel so far from home

So I buried my heart under 6

feet of snow

At a place that only I know

🌑

It’s not that I had to

It doesn’t mean that I’m broken

It’s just that I have no use for it

since you left my side

I’m not angry

It just gets so lonely

here under the stars

🌑

Stjerneklart ute. Kald høstluft som prikker i huden. Det er så mye jeg ikke vet, så mye mellom himmel og jord jeg ikke forstår. Jeg liker at det er sånn. At livet til syvende og sist er et mysterium. At uansett hvor mye kunnskap menneskeheten tilegner seg vil det store bildet forbli skjult. Vi skal ikke vite alt. Det er ikke ment for oss. Jeg synes det er vakkert. Vi er bare mennesker. Jorda var her før oss. Jeg håper hun overlever oss. At hun leges fra sårene vi har påført henne. At hun består etter at vi er borte. For vi vil en gang dø ut. Det er det eneste jeg er sikker på.

Blue leather

What do you know, dagen i dag ble fin. Trengte en sånn dag. Mestringsfølelse, dagslys og solstråler. Målet mitt for uka er å ha flere gode dager enn dårlige. Jeg vil bevise for meg selv at jeg kan ta tilbake kontrollen over eget liv, til den grad det er mulig. Har kronisk angst, men det eneste som hjelper er å gå ut døra, eksponere meg selv, se at ting faktisk går bra. Jeg fikser mer enn jeg tror! I dag hoppet jeg på en buss. Det er jo null stress for majoriteten, men jeg angster som faen av offentlig transport. Så at jeg gjorde det i dag er jeg stolt av. Klapp på skuldra til meg selv! 

Free the nipple

Denne helgen har vært fin, mye angst til tross. Jeg fikk angstanfall fra helvete i dag, selv om jeg gjorde noe så uskyldig som å gå tur med søstrene mine. Vanskelig å forklare hvordan det oppleves, jeg føler meg helt transparent på en måte..? Som om alle kan se rett igjennom meg, alle dumme ting jeg har sagt og gjort i løpet av livet- alle vet. Det er nok selvtilliten som plasker rundt i dass som snakker. Det er ivertfall veldig ubehagelig! Men det er ikke farlig.. Noe jeg må minne meg selv på. Ofte!

Men over til overskriften.. Jeg greide nemlig å få tatt ut nipple piercingen min i kveld! Jeg har gjort noen forsøk på å ta den ut de siste åra, uten å lykkes- så da har den bare blitt værende. Men nå fikk jeg den endelig ut! Hatt den siden jeg var 18 og er litt over den fasen kan man si.

Goodbye old friend.

I morgen har jeg time hos psykiater for å snakke nedtrapping av medisiner. Yup, still going at it. Nå står nedtrapping av antipsykotika for tur. Hjeelp, tenk at jeg tør dette nok en gang. Russisk rulett med psyken. Kjære univers, ikke la meg bli psykotisk igjen. Har ikke bensin nok på tanken til å håndtere nok en psykose. Selv om magefølelsen sier at psykose ikke er ferdig med meg enda.. Eller kanskje det er den dårlige selvtilliten som snakker.

En grunn til at jeg er så redd for å bli psyk igjen, er fordi jeg har flybillett utenlands i begynnelsen av januar.. Til et kontinent jeg har drømt om å besøke i årevis! Så hvis jeg må tilbringe tiden på psyk og la det flyet dra uten meg er det krise!

Men.. Det kan godt gå godt, som mamma pleier å si! Krysser fingre og tær for det.

Nå skal det soves. Må bare ligge å vri meg noen timer først, kjenner jeg meg selv rett. I morgen skal bli en bra dag. Yes? Yes! Godnatt 💋

Rendezvous point

Life is this.. Beautiful, strange, terrible thing.

So damn unpredictable. Exciting.. Frightening.. 

With the highest highs and the lowest lows..

Birth and death. Joy and grief. Pain and pleasure.

When I look in the mirror I see a stranger.

Someone disturbed, lost, wounded.

Someone about to give up. Or someone who gave up a long time ago.,

It’s hard to tell.

 

 

I know you’re tired.

I know you are physically and mentally drained..

But you must keep going

Teddy coat

Jeg er fan av pent yttertøy. Og høsten er perfekt for fine jakker og kåper! Jeg har dratt frem fjorårets favoritt fra H&M, en pudderrosa kåpe i over 50% ull:

 

Ellers.. Jeg har mye angst for tiden. Det spiser meg opp innenfra og gjør meg ganske paralysert. Jeg har liksom bare energi til å holde ut de negative følelsene..? Det er utrolig vanskelig å få noe som helst produktivt gjort. Men i dag har jeg i vertfall gått tur i finværet! Det er sånn crispy frisk høstluft ute som gir roser i kinnene. Og i morgen samles søskenflokken for å gå tur og spise middag sammen.. Så gjelder det bare å STÅ OPP og få det med seg. Jeg sover nemlig til kl.17 (!!) om dagene og søvnmønsteret kunne ikke vært mer på tur. Så jeg har mye jobb med å få orden på det fremover. Forsinket døgnfaselidelse kombinert med depresjon altså..  Ska’kkje ver lett! 

Ting jeg skal gjøre mindre av:

•Bekymre meg for alt og alle. Det hjelper ingenting uansett!

•Være så helsikes passiv. Bli flinkere til få ting gjort. Sette den svære ræva mi i gir!

•Røyke mindre. Lungene mine kollapser snart. Og så er det jo så dyrt! *gnien*

•Slutte med overspising- mindre junk og mer sunn mat. Prøve å trappe ned til én cheatday i uka.

•Være mindre i ro. På tide å være mer utendørs i frisk luft og bevege på kadaveret

•Se meg selv så nøye i speilet og lete etter feil.

•Spise som en sultefôret ulv. Ta meg tid til å nyte maten. Ha litt manerer i det minste..

•Ha så høye forventninger til meg selv! Starting from scratch ova here

•Dyrke selvmordstanker.

•Fantasere om uoppnåelige menn.

•Gå rundt som en boms! Legge litt mer effort i å se presentabel ut.

•Slutte å røyke innendørs!!! Tenk at jeg begynte med det. Æsj!

•Ignorere meldinger, mail og tapte anrop.

•Sove bort majoriteten av dagen.

•Trøkke mest mulig søppelmat i trynet.

•Snakke meg selv ned

Where do I go from here

Møte i morgen. Gruer meg. Hva skal jeg si liksom? Det går jo ikke bra. Og det har jeg ikke lyst til å si høyt. Flink pasientsyndromet i full blomst. Jeg har liksom ikke tro på at noen kan hjelpe meg lenger. Hvem kan redde meg fra meg selv?

Men jeg skulle ikke blogge så depressivt lenger! Så eehm.. Tenk på noe positivt! Uuhm.. Fint vær i dag?! Nei, det var det jo faktisk ikke. Men jeg har gått tur i drittværet! Og hengt litt med tantegullet. Herregud, så klein jeg er med babyer altså. Man kan liksom ikke gjøre så mye med dem..? Jeg er flink til å beundre ham på avstand da. Og jeg har spist enchiladas og kake. Men siden jeg er ganske feit nå er det egentlig negativt. Spiseforstyrrelsen har nemlig gjort tilbaketog og nå trøste/overspiser jeg bort følelsene mine for full guffe. Nei, faen heller nå ble det negativt igjen! Jeg gir opp. Takk for meg

De tyngste tankene

Denne dagen har vært fail etter fail. Først forsov jeg meg til møte med psykiater, så turte jeg ikke gå ut døra for neste avtale. Røyket sikkert ti sigaretter på rappen for å mote meg opp (røyker som en kamikaze for tiden, lungekreft here I come). Kom meg omsider avgårde og møtte opp bare to timer senere enn planlagt.. GRRREAT! For å toppe det hele glemte jeg å ta kveldscocktailen med medisiner før nå, så jeg er ikke litt trøtt engang. Og skal stå opp klokka syv i morgen. Det går sikkert heelt smooth!

Ja, jeg vet. *sutre sutre, klage, klage* Ser det selv. Er i et satans svartmalende humør om dagen. Gjør stadig opp regnskap over livet mitt, og konklusjonen er den samme hver gang: Jeg vil ikke ha det lenger. Jeg orker ikke. Har ikke energi eller motivasjon til å bekjempe mørket som regjerer oppi skallen min. Ingenting hjelper! Ingen kan hjelpe meg heller. Jeg er bare.. Tom. Utbrent. Håpløs. Stagnert. Fortvilet. Resignert.

Jeg trenger pause. Bare gå i dvale liksom. Slippe å forholde meg til meg selv for en lang tid. Jeg er så lei av meg selv! Dumme, deprimerte dust. Som bare spiser bort følelsene mine og sitter på ræva. Eller ligger i fosterstilling under dyna. Som ikke klarer å ta ansvar for meg selv en gang. Drittsekk!

Disclaimer: Dette er sånn jeg snakker til meg selv. Jeg ville aldri sagt det samme om noen andre i tilsvarende situasjon. Let me just get that on record.

Og en annen ting: Jeg har levd i tretti år fordi jeg blåser ting ut når det blir for trangt for tankene inni hodet mitt. Det er min survival mode. For meg hjelper det å snakke om ting. Eller skrive «av meg» følelser som veier meg ned.

Innerst inne vet jeg jo at det betyr at jeg vil leve. Jeg vil egentlig det mer enn noe annet. Leve fullt ut, våge mer, gripe sjangser, jage lykken som en sommerfugl på lette vinger. Jeg får det bare ikke til. Jeg er dårlig på å LEVE rett og slett. Jeg bare eksisterer, selvmedisinerer på alle tenkelige destruktive måter, hater meg selv litt mer hver dag.. Jeg vet så innmari godt at livet er kort, bare et glimt mellom to evigheter faktisk- og likevel står jeg fast i en liten fengselscelle jeg har konstruert selv og det begynner å bli pokker så klaustrofobisk inni her.

Nå har jeg klaget meg ferdig. Skal prøve å være mer positiv i kommende blogginnlegg. Kanskje innføre regel om én negativ post=tre positive. Skal ivertfall prøve! Sweet dreams 😘