Black widow

Jeg så deg igjen i dag.

Og som vanlig utløste det et skred av følelser. Følelser jeg ikke vil ha, la meg utheve det.

Jeg vet ikke hvordan du gjør det, men du virker høyere, mørkere og kjekkere for hver gang jeg ser deg. Så djevelsk kjekk at det burde vært forbudt. I det stille har jeg referert til deg som Lucifer i årevis. Ingen passer betegnelsen “en kjekk jævel” så godt som du.

Jeg anser meg for å være en hard kvinne med hjerte av stål, selektiv så det holder og noen ville kanskje kalle meg prippen. Men synet av deg gjør meg myk og svak, og jeg vil bare åpne meg for deg på alle tenkelige måter. Jeg vil bare ha deg, ha deg, ha deg.. Den gangen jeg lå der, og du stod over meg- jeg fatter ikke at du måtte spørre hva jeg følte og at du ikke merka vibrasjonene fra kroppen min- og jeg fatter ikke at jeg greide å be deg dra til helvette når jeg egentlig bare ville ta deg i mot.

For jeg hater deg også, jeg gjør det. For at du løy meg rett i trynet når jeg trengte sannheten som mest. For at du gikk i fra meg når jeg lå bundet på hender og føtter, og overlot meg til en demon. En demon du kjenner bedre enn meg. For at du er så unnvikende og kryptisk når jeg vet at det som jeg har fortrengt- det husker du. Du sitter på bitene av barndommen min som ble knust, og faen heller! Jeg har rett på dem. Jeg har rett på min egen historie, ditt fuckings rasshøl.

Jeg vet fremdeles ikke om du er en fiende eller en alliert. Jeg fortalte deg at jeg elsket deg en gang, mest fordi jeg trodde det kunne være nøkkelen til å låse deg opp. Jeg kommer aldri til å glemme reaksjonen din da jeg sa at jeg kom til å vente på deg.. Jeg betyr noe for deg, jeg kan ikke ta feil om det. Skjønt det kan jo være at du hater meg like intenst som jeg begjærer deg..

For jeg gjør det. Etter alle disse årene, der du plutselig har blitt borte for meg- for deretter å poppe opp som det jævla trollet i eska. For det finnes deler av et menneske som den rasjonelle hjerne aldri får grep på. Som delene av meg som blir ømme når jeg ser deg, lukter deg, hører stemmen din..Eller som hjertet. 

Jeg fantaserer om deg, jeg gjør det..At du er hos meg igjen, at jeg har deg fullt og helt. Men jeg fantaserer også om å lade et skytevåpen og sikte det rett mellom de vakre øynene dine.

Som en svart enke.

Gå på trynet så ofte som mulig. Bare sånn lærer du å ta deg selv i mot.

Jeg sliter fortsatt med å sove- noe som resulterer i forvridd døgnrytme deluxe.. Heldigvis gikk det ikke ut over jobb i dag, men jeg gikk glipp av en sårt tiltrengt time hos psykolog. Det er så frustrerende å slite med søvn, for det er noe av det mest basic man skal kunne beherske som voksen! Men jeg er så redd for alle de vanskelige tankene og følelsene som kommer snikende sammen med mørket, og enten rømmer jeg fra dem ved å holde meg mest mulig opptatt, eller så tar de innersvingen på meg-og jeg blir til en hulkende liten drittunge.. Catch 22.

 

Overskrifta er forresten ment som en reminder til meg selv, om at ting tar tid.. Det hjelper ingenting mot søvnvansker og depresjon at man blir frustrert og forbanna på seg selv i tillegg.. Av og til tar ting tid før de faller på plass.

 

Har hatt en veldig fin helg, da. Har vært søskentreff hjemme hos mamma, noe som innebærer godt selskap og mye god mat. Skulle virkelig ønske jeg hadde alle søskna mine i samme landet hele tiden, men om ikke annet er vi ivertfall for tiden på samme kontinent.. Man tar det man får.

mine fine

Ellers har jeg kjøpt meg nye støvler (!). De var så fine at jeg måtte kjøpe et par til mamma også. 

Flower power!
 
 
Tilbake til dagen i dag, jeg har ivertfall prøvd å gjøre det beste utav den- selv om den starta seinere enn planlagt. Fått ordnet en del praktiske ting i anledning prosjekt FORANDRING, og vært ute å lufta vettet. Det lille jeg har av det, anyway! Denne uka kommer for min del til å dreie seg om å avslutte enkelte kapitler, og å begynne på nye.. Synes fortsatt dette med å ta beslutninger er mest skummelt, men jeg håper at jeg har valgt rett- og at jeg kommer til å sitte igjen med positive erfaringer. Det er sårt tiltrengt!

 

Ellers ønsker jeg alle som leser dette ei god uke 🙂

Kill your erection

You let me chase my own tail- in a race,

you never intended for me to win

And you let me huff and puff at every door-

not once did you let me in.

 

You amplified my fears, shot the arrow straight into my wounds-

Kept me walking, bleeding on glass, as long as I was obeying your rules.

You gave me affection, only when I needed it the least-

only so you could turn on me

all those moments when I really was weak.

 

But a weight has been lifted from my shoulders

Knowing I don’t have to forgive, I can just let you go.

And there is revenge in knowing

You will selfdestruct all on your own.

 

You said you had my back, and then you stabbed it

Guess it had to break, for me to learn.

And if there is any love in you at all

it’s a love I no longer have a wish to earn.

 

And a weight has been lifted from my shoulders

Knowing I don’t have to forgive, I can just let you go.

And there is revenge in knowing

that now you know, that it is me who is strong-

and it’s been me, all along.

 

It was never real, none of the pages in our history

Your words, your gentlest touch, it was always all hypocrisy-

The love you think you have for me..

It’s useless and worthless, and now that I can see that..

It is I who have set myself free.

And you are left- playing the only role in your parody.

 

And a weight has been lifted from my shoulders

Knowing I don’t have to forgive, I can just let you go.

And there is revenge in knowing

Unless you change, you’re doomed to die alone.

Å ha en psykose- min erfaring.

Tenkte jeg kunne dele min opplevelse av å være alvorlig psykisk syk. Jeg har hatt psykose to ganger, som inntraff med litt over ett års mellomrom. Jeg rakk med andre ord akkurat å komme meg på beina fra den forrige, før den neste inntraff.. Typisk min flaks.

Å bli psykotisk kan skje med hvem som helst; men ofte ligger det en eller flere utløsende faktorer bak. Ulike typer mentale belastninger som stress eller traumatiske opplevelser, ytre faktorer som rus etc.. For min del ble det nok utløst av av flere komponenter.. Jeg hadde slitt psykisk i over et tiår før jeg utviklet en psykose, jeg har opplevd traumatiske ting som skilsmisse, alvorlig syk forelder, dødsfall av flere nære familiemedlemmer (ca. alle gangene kom det som et sjokk), familien min flyttet mye i tidlig i oppveksten min, noe som førte til utrygghet..Har tidvis hatt dårlig nettverk og lite venner, og hatt lange perioder i livet der jeg ikke har fungert sosialt, og ikke mestret å være i skole/jobb.. I tillegg var jeg i et ganske destruktivt forhold like før jeg ble syk, som påførte meg mye stress.. Kort oppsummert? Det er ikke akkurat sånn at jeg grubler over hvorfor akkurat jeg fikk en psykose.

Hvordan det utartet seg for meg.. Jeg har hatt flash backs så lenge jeg kan huske. Det vil si at jeg husker brokker av ting som har skjedd meg tidligere i livet, og får korte glimt eller bilder fra barndommen. Jeg har aldri skjønt hvorfor dette skjer med meg, eller hvorfor jeg får akkurat de bildene i hodet. Men tidlig i 2014 begynte bildene å komme hyppigere, etterhvert ble de til hele sekvenser. Jeg forstod at det er deler av barndommen jeg har fortrengt, og jeg reagerte med å bli veldig, veldig redd. Det føltes som om ting som hadde skjedd for lenge siden, skjedde her og nå. Jeg ble rett og slett rykket tilbake til barndommen, jeg klarte ikke å forholde meg til det jeg huska som en voksen- jeg snakket til og med med barnestemmen min. Synes det er utrolig creepy å tenke tilbake på, det er som om mitt barndoms jeg hijacked min voksne hjerne. 

Jeg gjenopplevde fortrengte minner, og det var en vanvittig påkjenning for kroppen. Jeg gikk mer eller mindre konstant rundt å gråt, skalv noe intenst og spendte alt av muskler i kroppen, fikk ikke sove, og tankene mine gikk mer og mer i spinn. Jeg ble forvirret, klarte ikke å fokusere, klarte ikke å ta beslutninger.. 

I denne perioden var det ingen rundt meg som helt skjønte hva som var i ferd med å skje.Familien opplevde meg som sint og utagerende, og vennene mine… Stakkars vennene mine, sier jeg bare. De fikk telefonsamtaler til alle døgnets tider, der jeg bare hulka og grein. Og tror du ikke de kom for å hente meg, når jeg surra hvileløst rundt i gatene fordi jeg ikke visste hvor jeg skulle gå, eller når jeg midt på natta fortvilet ringte for å si at jeg var livredd.. Jeg fikk bo på sofaer både her og der, og de prøvde så godt de kunne å ivareta meg midt oppi sine egne travle liv. Men på dette tidspunktet hadde både den fysiske og psykiske påkjenningen blitt for stor, jeg begynte etterhvert å hyperventilere- og jeg begynte å bli paranoid. For jeg huska ikke sikkert hvem som hadde gjort meg vondt, eller hvor det hadde skjedd. DEN følelsen unner jeg ingen, når du står på kjøkkenet til bestevenninna di og plutselig blir overbevist om at hun egentlig er en fiende.. Det var ekkelt for oss begge to, jeg husker så godt den skepsisen jeg følte når jeg så på henne- og usikkerheten av at hun så på meg på samme måte. For på det tidspunktet, var hun neimen ikke helt sikker på hvem JEG var heller. Og det skjønner jeg godt.

 

Jeg ble tvangsinnlagt ikke lenge etter dette. Da hadde jeg både skjelt ut min mor og behandleren min, fått vrangforestillinger om at diverse mennesker jeg elsker hadde prøvd å forgifte meg, at noen hadde vært å gasset huset vårt mens vi var ute..You get it? Hjernen min hadde følt på så vanvittig mye stress og angst, at den rett og slett sa opp stillingen sin, den klarte ikke å sortere sanseinntrykk lenger- lukta av rengjøringsmidler hadde blitt omgjort til nervegass innen det nådde hjernen min. Jeg hadde bedt om hjelp, og sagt ifra at jeg ikke kom til å takle å være så redd mye lenger- men da jeg fikk tilbud om sengeplass på distrikts psykiatrisk senter var jeg dessverre laaangt avgårde inn i psykosenes land.. Paranoia styrte tankene mine, og jeg så får meg at jeg bare skulle lokkes dit, for at de som hadde gjort meg vondt i barndommen skulle få tak i meg. Så jeg nekta, det var ikke MEG det var noe galt med.

Behandleren min ble naturlig nok veldig bekymret, så jeg fikk besøk fra DPS samme kveld. De insisterte på at jeg skulle bli med, jeg kverulerte som bare juling. Ting utartet seg, de truet med tvang- og til slutt ble det tilkalt ambulanse. Jeg stakk av, rømte av alle ting opp i et tre (!), og gikk til slutt tilbake av frykt for hva som kunne skje med familien min om jeg ikke ble med. Jeg trodde jo hele tiden at hvem det nå var som stod bak traumene mine, som styrte showet.. Så jeg ble med i ambulansen etter mye om og men, og fraktet direkte til sykehus for å bli innlagt på tvang.

DET er en historie for seg selv. Tror dette holder for denne gang. Jeg skriver kanskje mer om psykosene mine med tiden, da dette knapt nok dekker den første.. Om det er andre bloggeiere der ute som har opplevd psykose og skrevet om det, tips meg gjerne om det! Synes det er veldig interessant å høre andres erfaringer, både om psykose og om innleggelse i psykiatrien.

Up close and personal / Get to know me

 

  • Født i Stavanger, men bodde mine første år i Finnmark. Siden har jeg bodd på Vestlandet.
  • Anser meg fortsatt mest som finnmarking da.. Grov humor, direkte, banner mye- check.
  • Har halve slekta i Finnmark, og halve i Rogaland. Det suger jo, for jeg blir å savne noen uansett hvor jeg er..

  • Ekstremt familiekjær.
  • Jeg er naturlig blond, selv om håret blir mørkere og mørkere for hver vinter…
  • Har tre fantastiske søsken, som jeg er utrolig stolt av! Stakkars enebarn, sier jeg bare..
  • Både tomboy og makeup junkie.
  • Interessert i design, styling, og tilbehør.. 
  • ..-Det skulle du ikke trodd utifra hvordan jeg kler meg de fleste dager da, hehe.
  • ELSKER å tråle nettet/bruktbutikker etter vintage og secondhand kupp.. Kunne lett hatt det som jobb.
  • Hører på alt fra klassisk til heavy joik, men det går mest i melodisk metal.
  • Har så mye komplekser at det er helt vilt. 
  • Bare flaks, (og dårlig økonomi hehe) at jeg ikke har lagt meg under kniven.
  • Har bestemt meg for at jeg aldri skal gjøre det heller. Man dør ikke av å ha komplekser, så lenge man ikke begynner å kødde med dem.. så dør de en stille død av seg selv (har jeg bestemt, time will show)..

  • Elsker dyr, og ha dem i livet mitt.
  • Veldig glad i alle varianter av natur, og elsker å være ute i all slags vær.. Typisk norsk akkurat der?
  • Ivrig hobbyfotograf
  • Jeg har jobbet i stall, div. barnehager og butikk (skjønnhet/velvære).
  • Jeg er ikke en flink selger, har jeg funnet ut… Kanskje litt for ærlig.                     
  • Prøver å leve etter mottoet kvalitet fremfor kvantitet, og dette gjelder særlig når det kommer til relasjoner.
  • Er ikke ofte jeg “viber” med andre mennesker, spesielt ikke på min egen alder.. Føler av og til at jeg er fra en annen planet.
  • Hadde totalt 2 venner på ungdomsskolen. Aldri vært en av de populære kan du si!
  • Synes egentlig jeg var en sunn unge som hadde mye integritet. Var ikke redd for å henge med folk som ble utstøtt og mobba av de andre kidsa, tok andre i forsvar og hadde egentlig hodet og hjertet veldig på rett plass.
  • Synes foreldrene mine har oppdratt meg og søskna mine godt, vi fikk god folkeskikk og gode verdier inn tidlig.
  • Jeg kan si MYE negativt om meg selv, men jeg har aldri vært en sau i en saueflokk. Ikke helt A4, med andre ord. 

  • Pappa-jente til tusen.. 
  • Dessverre mistet jeg ham da jeg var 15 år gammel. Det var et sjokk og en sorg jeg ikke kan forklare med ord, og jeg døde litt selv den dagen.
  • Livet mitt sporet totalt av et år senere, da jeg droppet ut av skolen pga. depresjon og selvmordstanker..
  • Siden den gang har jeg vært såkalt svingdørpasient i psykiatrien, jeg har slitt med alt fra spiseforstyrrelser til posttraumatisk stress syndrom og psykoser utløst fra traumer i barndommen.
  • Derfor vil bloggen min i stor grad omhandle psykisk helse, og jeg håper jo at den vil bli dokumentasjon på min reise til et bedre og friskere liv

  • Akkurat nå har jeg for første gang i livet mitt en god plattform til å bygge meg opp på.. Jeg har bodd på en veldig bra plass siden 2014, og har et utrolig godt støtte apparat rundt meg, både profesjonelt og privat. Brukes for alt det er verdt!
  • Da jeg fikk beskjed om at jeg skulle sendes fra tvangsopphold på psyk til en institusjon, knakk jeg helt sammen. Jeg ville for alt i verden ikke bo på en institusjon .. 
  • Men det er hands down det beste som kunne skjedd meg. Jeg trengte faktisk mye mer hjelp og oppbacking enn jeg var klar over selv.
  • Det brukte å stresse meg veldig at jeg nærmer meg 30 og livet mitt fortsatt er så.. ukomplett og komplisert?
  • Men nå tenker jeg at det finnes ikke noen fasit, jeg har min historie, mine utfordringer og mine seire.. Jeg trodde faktisk aldri jeg kom til å leve så lenge som jeg har gjort, og jeg trodde aldri jeg kom til å føle håp for framtida igjen.
  • Hvis jeg har et mål med blogging utover for min egen del, så må det være å gi andre som sliter håp, motivasjon og følelsen av å ikke være alene.
  • Brenner veldig for åpenhet rundt psykiatri, få frem brukererfaringer og å rive ned fordommer. Få frem at mennesket er større enn diagnosen 😉

 

The future may not always seem brigth, but atleast it’s still there

And sometimes we need to be reminded of that..

 

Takk og pris for medmennesker.

-For at de kan se ting fra en annen vinkel, eller bekrefte noe du mistenker selv. for at de har kunnskap du ikke har og er villig til å dele den, for at de har forståelse og empati.. For at de setter ord på ting du ikke klarer å forklare. For at de tror på deg når du ikke tror på deg selv. Takk og pris for medmennesker som genuint bryr seg. For at de i tunge tider bærer håpet for deg når du ikke klarer det selv. 

Jeg har vært mye sosial i det siste, og shit som det hjelper med tanke på hullet jeg har gravet meg ned i. Ofte når jeg går inn i en depresjon, glemmer jeg at jeg har venner. Glemmer generelt at jeg ikke er helt alene i denne verden. Jeg er utrolig heldig som har de vennene jeg har- som har holdt ut med meg i årevis, taklet periodevis avvisning og at jeg ikke svarer på telefonen, er der når jeg etter måneder med mørke endelig kommer meg ut i lyset igjen.. Og så er jeg takknemlig for at jeg er på et sted der jeg får masse oppfølging og støtte, blir sett og alltid har noen å snakke med om heavy stuff- uansett tid på døgnet.

Tror det skal gå bedre fremover. Jeg må ta noen store beslutninger, men forandring må til på dette tidspunktet. Liker ikke å ta valg, men jeg må lære meg å stole på min egen magefølelse, kjenne etter på hva jeg vil.. Tørre å ta konsekvensene av egne valg. Det går an å velge på nytt! Lære av erfaring, positiv som negativ. Stole på de menneskene som utgjør støtteapparatet mitt, både profesjonelt og privat. 

For som en bra dame en gang sa til meg “Du kan få et utrolig bra liv, du. Hvis du bare lærer å stole på deg selv.”

Og akkurat det tror jeg gjelder for alle.

 

Good day, good people, good vibes..

Blir jeg noen gang voksen?

It’s hard times, babe. Some days are so dark I can hardly see at all..

Jeg har hatt mine utfordringer her i livet. Jeg har vært alvorlig syk flere ganger.  Mistet mennesker som stod meg svært nær, og vært pårørende for en periodevis syk forelder. Kjent på for mye ansvar, alt for tidlig. Jeg har opplevd at mennesker har påført meg fysisk og psykisk lidelse med fullt overlegg. At verden er et farlig sted å bli født inn i, og at mennesker kan være onde- det lærte jeg tidlig. Og uansett hvor mye jeg jobber med meg selv- det eneste jeg kan forandre- så preger stadig fortid både nåtid og fremtid.

Hvis jeg skal være ærlig, har livet mitt så langt vært mest vondt. Jeg hadde, og har enda perioder der alt blir helt mørkt i sinnet mitt.. Perioder der det eneste ønsket mitt for fremtiden er å slippe å oppleve den.

Jeg er inne i en sånn “depresjonsdal” som jeg kaller det, akkurat nå. Det innebærer at jeg ikke får sove om nettene, og når jeg først sovner vil jeg aldri stå opp igjen. Bekymrer meg for alt og alle, angst for hver minste ting, og vil helst ikke ut blant folk i det hele tatt. Klarer ikke å ta beslutninger, jeg blir overveldet av daglige gjøremål og det er en utfordring uten like å måtte planlegge/holde oversikt på ting. Å gå på jobb blir vanskelig, av og til umulig. Jeg blir hypersensitiv og gråter for hver minste ting. Jeg hater å gråte, føler jeg har gjort nok av det for et helt liv!

Det verste for meg er følelsen av å ikke mestre. Jeg har kommet meg gjennom ting som har krevd mye styrke, men man blir så lei av å stadig vekk få følelsen av å starte from scratch- prøve å klore seg vei opp fra et hull man har ramlet ned i så mange ganger før. DET er det verste med depresjon for meg, den er en vanvittig seig jævel! Hvor mye må man sloss før den slipper taket? 

Jeg har ikke tenkt å kaste inn håndkledet nå, men noen ganger blir jeg redd. Redd for at jeg er så skadet på sjelen at jeg alltid kommer til å være fanget i hodet til et vettskremt lite barn. At jeg aldri skal lære kunsten å trøste meg selv. At jeg aldri skal få kompensasjon for en tapt barndom.

Jeg er redd.