Talking to myself

It’s close to the end and even words fail me now.

Part of me want to scream “But it didn’t even begin!”

Part of me think so what.

Part of me have stopped thinking. Stopped feeling. Stopped caring.

I always thought at some point life would stop feeling like a battle, all the knots would detangle, efforts would pay off.. Just a little while where the storm would calm and for a minute the sea would be smooth. Not asking for a lifetime of bliss, just a timeout to charge the batteries. Feel something else than overwhelmed, stressed, depressed, failure, the breaking of heart and torture of soul.

It’s close to the end and even words fail. I’m not capable of saying anything new, just puking up the same old and I guess I’d scream for help but I’ve come to conclusion that I’m beyond that now.

It’s the end and I’ll shut up.

No sleep, no mercy

I lack strategies.

They keep switching my sleeping pills. I got the really good ones when they locked me up at the hospital (cuz I was batshit psycho) and I slept from 23-15. It wasn’t heaven, but heck- probably the closest I’ll ever get to it anyway. Not including my affair with heroin. Oh sweet, sweet heroin. Back on topic: So psychiatry is the dealer of all dealers, but they are REALLY stingy with the shit that actually do it for ya; Valium, the sleep meds that knock you out pronto.. “Gotta be careful so you don’t get addicted” haha funny one, cuz it’s totally ok to stuff you up with all sorts of experimental and potentially harmful stuff. 

Point being I’m sleepless again. My brain at nighttime is not a very cozy place. Playing that old suicidal track on repeat. That old digging in the wounds. Grinding of teeth. Going through the list of all the people I have hurt. Every mistake ever made. Have such a need to redeem myself, but how? I’m so sorry!! For what I’ve done and the shit I’ve yet to. Cuz it’s in my nature, wrecking havoc on myself and everyone within my reach. So cursed intelligent yet so goddamn stupid and all the way destructive. I’m a hydrogen bomb with good intentions, but tell that to those whos presence I blew up in.

SHUT UP. Not helping. Stop the selftorture. STOP

I can’t, I deserve this. The nagging devil in my head telling me I’m worthless. I know in my spine he’s right. Just like when I was a kid. “You know why we do this to you. If you think closely you know why you deserve this”. FUCK, why can’t I remember what I did?? Just this eerie sensation that it’s true, this horrible knowledge that is burning me up sometimes and I need so bad to get that shovel and dig it up because honestly.. I’ll hang for my crimes, I’ll burn in hell, I’ll confess without hesitation.

Just let me remember why I hate myself.

Flaut!

I dag ble kortet mitt avvist i matbutikken, og selfølgelig satt det den hunken i kassa. OG han hadde styra rundt for å hente nikotinfri snus og røyk (logisk combo!) til meg, og jeg bare *rødme* *svette* *angst* “EEH UNNSKYLD!!” Og strøk på dør. Hjernen min kortslutter jo helt i sånne scenarioer, jeg visste at jeg hadde penger på konto og kom ikke på å spørre om å bruke en annen terminal (heter det dét?) eller holde av varene å prøve å fikse cash. Hjernen min bare UT UT UT NÅ.. Faen, hvorfor kan jeg ikke bare være bittelitt kul og nonchalant av og til? Jaja, det var sikkert pengeguden som grep inn for å minne meg på at jeg skal jo for pokker spare!!!

Ble forresten spurt om leg, og når han fikk kortet mitt gjorde han store øyne å bare -87?! Og jeg bare “Fuck you” inni hodet mitt, haha. Skulle gjerne tatt det som et kompliment men.. Dette er altså huden min.. MED foundation… Yep…..

Ellers har jeg fått time hver dag med psykolog denne uka pga. det suicidale hodet mitt. Jeg har følt litt på at jeg “knebles” litt fra å snakke om det og det er jo det som opptar meg mest. Så har brukt de to første timene til å “spy alt opp”. Og det har faktisk hjulpet, å bare få snakke ut om alle de mørkeste tankene og følelsene uten at det skal snakkes bort med en gang. Få lov til å være motløs og oppgitt. Ikke tenke på at man må være en flink pasient, for ja- jeg kan tenke sånn. Og det er godt å kjenne på at jeg er litt ferdig med å gå på akkord med meg selv og at jeg alltid MÅ please alle andre først. Selv de som i utgangspunktet er der for meg og ikke omvendt.

Jeg tror kanskje at det har vært en del dark shit bunkret opp inni meg som jeg nå er klar til å ta et oppgjør med. Dårlig samvittighet, skyld, skam og årevis med selvhat. At det har bygget seg sånn opp at nå er det liksom ikke plass til det inni meg mer.

So either let go or sink like a stone.. And I think I’m ready to swim.

A splash of colour

 I finally got something pink back in my wardrobe. Was really lacking some popping colour! From H&M:

But what the F was I thinking buying a cropped sweatshirt? Me, who’s constantly preggo with a foodbaby?! Not a very tactical choice.. (Though when have  I ever made a tactical choice)

My green eyed 1$ beauty from China:

And I just had to show you my old faithful- my backpack that I’ve had since friggin’ junior high? (Ungdomsskolen!)

That’s half of my life. My longest relationship.. Not sure if I should feel sentimental or depressed. Either way; This is my goal when I buy anything, pick stuff that endure and that I’ll love regardless of what is on trend.

 

Also love how the pink compliments my acne. *pretending I made a tactical choice* 😜

Give me love (or something like it)

I keep thinking I should call you.

My pride always gets in the way

If I had you on the other end right now

I don’t even know what I’d say

“I know we don’t talk but..

Shit, I think about you more than I should”

 

You put your dirty fingers into my open wounds

Now every inch of me is infected

Does it feel good?

To be admired and respected

If this is you pretending, congratulations

Your act is perfected

 

I‘m just sliding down my downward spiral

Seem to never reach the bottom

Could use a time-out, it’s surprisingly hard

To live a life you don’t master

For every turn I make awaits a new disaster

 

You look so good it drives me crazy

And the way you smell..

Did you erase me completely, baby

Well, I remember every inch of you

How you sound, and how you move

And how you could wait until I nearly turned blue

Guess I didn’t get enough, ‘cuz I’m not over you

 

I get it, it’s a dog eat dog world out there

I think I got lost somewhere in the atmosphere

Floating around in outer space

I can’t seem to keep my feet on the ground

Never really get somewhere..

 

You wear expensive shirts now and clock nine to five

Dating girls who spent years getting smart by the books

Who don’t need to try when it comes to their looks

I don’t compete, not when the battle is already lost

Could never afford what you cost

You’re so out of my league I need a telescope just to spot you

 

That’s why I named you after my favourite star

Way back there, at the beginning of the end

If I had the choice, I still wouldn’t change a thing.

 

 

The Yeti jacket

 

 

I just call this faux fur beauty my “Yeti jacket”.. You can probably guess why! I found it hanging on the sales rack at (where else.. H&M of course!) and I got it for 150 NOK. Such a steal!

 

Love the faux leather details under the sleeves.

 

People always comment on how it looks so warm, and well.. It’s not. At least not when put to test against Norwegian winter temperatures.. 

But hey, it’s almost worth getting pneumonia over 😜

 

On that positive note

Nå er jeg litt stolt av meg selv faktisk! Har nemlig vært på kjøpesenter UTEN å kjøpe noe.. Har Alexander Wang-kjøpet tatt knekken på Big spender syndromet for denne gang? Alt jeg vet er at jeg har dårlig samvittighet overfor min egen bankkonto. 

Men åh, det er så mye fine fuskepels jakker og kåper i kjedebutikkene nå! Går å klapper på dem hver gang jeg er innom liksom 🤓 Min favoritt er denne korte jakken i flaskegrønn fra Lindex:

https://www.lindex.com/m/no/7625653/?back

Anbefaler alle å stikke innom Lindex for å beføle den litt, SÅÅ myk. I dag var den i tillegg nedsatt 25%, så ja.. Gikk nærmest baklengs ut av butikken, men den ble igjen der. PUH! 

Kanskje dette bare gjelder for folk med angst, men har du noen gang opplevd å være ute i offentligheten, så blir du plutselig struck av massiv usikkerhet? Sånn *boom* -“Å herregud, så rart jeg går, har jeg alltid hatt så korte bein?? ånei nå begynner jeg å rødme, nå svetter jeg, jeg er feit, hvorfor er jakken min så stygg, alle synes jeg er en taper, jeg må komme meg UT!” Haha, sånn går tankerekka som et satans maskingevær.. Det skjer ivertfall meg her og der, og det skjedde i dag. Trigges av bagateller som at noen fniser i nærheten eller noen ser litt for lenge i min retning for eksempel. Men poenget mitt er; det skjedde i dag og selv om det utvilsomt var et angstanfall, så var jeg mer kald i hodet enn jeg pleier å være. Som om jeg observerer meg selv ha et angstanfall simultant med at jeg opplever det, hvis det gir mening? Jeg får ofte blackout etterpå og vet bare at jeg har hatt angstanfall, uten å kunne skildre det. I tillegg til å bli helt tom for energi.. Men ikke denne gang, så det var interessant! Nesten like interessant som at jeg ikke brukte penger, kan det være at jeg er i ferd med å bli… Fornuftig??! 😱 

  

Nope, har nemlig skamfert luggen med neglesaksa (!) iiiiigjen. Sorry to professional hairdressers everywhere🌹

Primum non nocere

“First, do no harm” Hippocrates

 

Når blir ord farlige? Det har jeg grublet mye på i det siste. Når jeg tok opp regelmessig blogging hadde jeg en visjon for det: Bloggingen min skulle først og fremst ha utgangspunkt i skrivelyst og kreativitet, og det skulle være allsidig. Jeg ville ha et bredt spekter, fra humor til seriøst til det mer overfladiske.

På en måte føler jeg at jeg har nailed it, sånn half ass nailed it ivertfall! Men jeg føler også at i stadig større grad så tar problemene mine over bloggen, akkurat som det gjør i livet mitt. Det er vanskelig å ikke blogge om det suicidale, håpløshet, ensomhet, det å mislykkes når det stort sett er det eneste jeg føler og tenker på for tiden. Og jeg har jo nevnt det før, men jeg lurer fortsatt på hvor forsvarlig det egentlig er? Alt jeg vet er at noen leser bloggen min, og jeg vet ingenting om du som leser har et godt og stabilt liv og dette kun er underholdning for deg, eller om du sliter like mye eller mer enn meg og det du leser fyrer opp under dine egne tanker om at alt er håpløst og bare gir deg mer lyst til å gi opp. Æh, jeg blir gal av å tenke på det!

Jeg føler vel at sånn som jeg har det nå, må jeg legge vekk blogg eller skifte fokus. Jeg er så langt nede at jeg selv føler at jeg ikke kommer til å overleve stort lenger, og det er vanskelig å ikke la dèt gjennomsyre alle innlegg.

Samtidig er det godt å ha en hobby og blogging gir meg følelsen av å legge meg selv i noe. Så jeg er ikke helt klar til å pensjonere bloggen enda. Men jeg tror jeg skal prøve å sensurere de tyngste tankene mine herfra. Og bli mer bevisst på å skrive ned det som er positivt!! Det finnes jo alltid noe! 

Dette ble veldig “tenke høyt” innlegg, haha. Håper bare jeg greier å følge opp etter min egen konklusjon.

Just being honest

Status

Hvor: I seng på institusjonen. Våken så klart, er jo natt.

På telefonen: 24 uleste meldinger, 12 ubesvarte anrop

Tilstand: Ett eller annet stadie mellom levende og død. (Stuck der)

 

I dag feiret bestemor bursdag, og da familien spurte hvorfor jeg ikke kom svarte jeg bare “Fordi jeg er det mest udugelige barnebarnet”. Det er jo sant, og hva kan jeg egentlig si..? At jeg er den eneste i slekta under 80 som ikke er i jobb eller skole, og så har jeg faktisk ikke energi til å stille opp? Og ps: Jeg hadde ikke energi til å stå opp før dere var ferdig med kakene og i ferd med å bryte opp. Og jeg orka ikke børste håret i dag eller fjerne mascaraen under øynene heller. Så dere burde være glad jeg ikke kom. Jeg prøver jo å si det til dere, men det hadde vært godt for meg om dere ble vandt til at jeg ikke er her. At dere slutta å ringe (Jeg har gått tom for ting å si), at dere ikke spør når jeg kommer på besøk neste gang (Jeg er her ikke på ordentlig, det er bare et skall)- jeg elsker dere men dere gir meg så satans dårlig samvittighet! 

Hjelpes, tror aldri jeg har vært på et så bekmørkt sted i mitt liv. Hele 2017 har egentlig vært et eneste langt mareritt. Og kanskje mest fordi jeg psykisk er så klar til å oppgi livet, men samvittighet og lojalitet til familie gjør noe som egentlig har blitt “enkelt” til noe veldig smertefullt og jeg har mye “sjelekvaler”. Det gjør dritvondt rett og slett, å ønske noe for seg selv som vil gi dem man er glad i både sorg og en hel haug andre potensielle problemer.

Er så sykt rart det der, at hvis et dyr lider så skal det SELVSAGT slippe å pines og det kalles ETISK; men mennesker skal helst bli så gamle som overhodet mulig og for enhver pris?? “Vi kan ikke bare avlive et menneske”- Ja men hallo, hvis mennesket vil det da?! Man velger ikke å bli født inn i dette livet, man burde få velge en verdig avslutning på det. Hvordan kan det være humant å gjøre slutt på et dyr (som ikke kan velge selv!) sine lidelser men ikke et menneske? 

Skulle seriøst sett at denne debatten ble mer diskutert/aktuell.. Ellers håper jeg at jeg blir noens kjæledyr i neste liv!

Your skin, my sin

Your skin, my sin
Oh lord forgive me, ’cause I still
Love him

I can’t forget.
How hard I’ve tried!
I sleep by myself and I don’t wanna know who’s creeping up with you tonight 
I can’t help but wonder
If all your feelings for me have died
Oh lord erase him for me
You know that I have tried

Your touch, my death
I loved you with my mouth first
Maybe that’s why I’m out of breath
Your face, I can’t replace..
Your hands speak the language of my body
You are the gasoline that lights me on fire
You are the embodiment of my desire

Only you could ever penetrate my mind..
You were the greatest treasure I ever stumbled upon
I had you for a moment then you were gone
Now your someone else’s treasure to find..

Oh forgive me lord
I know he was never really mine
And I’ll pay my dues in hell for him
For what is left of my time

Your skin, my sin
Lord it was worth it, loving him