I dag fikk jeg endelig truffet eldste tantebarnet mitt, og jeg merker jo at jeg har blitt slipt bort av alle medisinene. Merker at jeg er stillere og fjernere enn før. Og jeg vil ikke være sånn her, men her og nå er det umulig å være mer enn en zombie-versjon av meg selv.
Jeg håper ikke du vil huske zombie-Suja, Aillon! For dette her er ikke MEG.
Som jeg savner det gamle livet. Som jeg har savnet dere, Aillon og Isak, som jeg har savnet stemmene og latteren deres. Gleder meg til å høre Isak sin igjen.. Måtte det ikke bli lenge til.
Savner å sove i min egen seng. Savner å lage min egen mat, spise når jeg vil, gå tur når jeg vil, være helt alene når jeg vil. Savner å ha hele klesskapet mitt, savner hjemmet mitt.. Savner familien, noen av dem har jeg ikke sett på mange måneder.. Bestå, savne hu bestemor.
Det føles litt som å være strandet på en annen planet, livet her inne på psyk. Her er det egne regler og en egen rytme, men mest føler jeg meg.. Kvelt.
Og straffet. Kanskje dette er gud som tar hevn for at jeg utfordret ham så voldsomt.. Kanskje det bare er my good old shit luck. Tipper det siste, jeg.
Livet føles håpløst og meningsløst i skrivende stund. Her sitter jeg igjen, innelåst på fuckings psyk og hele sommeren og livet generelt har blitt spylt ned i dass. Føles det som, akkurat nå. Men det er bare akkurat nå..
Må man gå seg vill i blant for å vinne seg selv tilbake? Den kampen er verdt å ta for meg i hvert fall. Jeg skal ut herfra, og livet skal bli bedre. JEG skal bli bedre..
Jeg ville inn hit frivillig, men tvangsparagraf blei det og nå har månedene gått i fra meg. Det ble ikke så mye av det rolige oppholdet jeg ønska meg, men ting er rolig nå i det minste. Selv om jeg fortsatt er sint innimellom, og føler meg jævlig misforstått.. Men menneskene som jobber her er fine, veldig fine. Dette er jo gjengen min, my second family. Akkurat dette er verdt det, alle gangene som ble helt feil-folka her er innmari rett for jobbene sine. Så takk, E1- crewet. Og beklager de gangene ting gikk skeis.
Nå håper jeg å holde meg på stabil kurs ut herfra og tilbake til livet jeg motvillig forlot. Noen blir med videre, andre har meldt seg ut. Sånn er det hver gang. Sånn er det bare.
Jeg gleder meg hvert fall, til å gå tilbake til start og begynne å bygge et meningsfullt liv igjen. Klart det før! Klarer det sikkert igjen.
