Først av alt: Whoop whoop, julen 2021 ble FRISK, jeg har fått ha hjernen min i fred fra den pokkers manien, og jeg er så glad og takknemlig for det! Julaften ble både feiret på tradisjonelt vis, med familie og pinnekjøtt- og avsluttet på viking-vis med shots og vill sex. Haha.. Vet ikke om det blir en ny tradisjon, men det var gøy 😇

Hadde egentlig en plan om å kjøre full dress-up hver dag i julen, men DET slo jeg fra meg etter å ha gått rundt i kjole på julaften.. Jeg har gått rundt i samme «uniform» flere dager i strekk, superundertøy under jeans og hettegenser, null sminke.. For å være ærlig, det gjenspeiler kanskje litt hvordan jeg har følt meg også- litt demotivert, slapp og lat, lite overskudd, konstant sliten av en døgnrytme som bare sklir mer og mer ut.. Følelsen av at jeg sitter fast og ikke aner hvor veien skal gå videre. Jeg skulle jo egentlig ikke tenke på det i jula, men jeg er ekspert på å gå å drøvtygge på negative tanker, setter meg fast i dem og kommer ikke videre- Men samtidig: Nå er det nye året rett rundt hjørnet, og jeg trenger virkelig å spikre en plan! Jeg vil ikke kaste bort 2022.. Jeg vil vokse, utvikle meg, våge, bli smartere, tøffere!

Annonsørinnhold

I butikk: Vårens fineste sneakers til dame

Uansett, her er meg ALL IN på pyntefronten:

Og her er meg ALL OUT, hah 😅

Jeg kom over en bra caption på instagram; «Getting dressed as a form of selfcare» og syntes den var veldig bra.. Altså, det er helt greit å ha et avslappa forhold til klær og eget utseende, men samtidig så kan det gjøre noe med mentaliteten å legge litt innsats i å kle seg fint (fint betyr jo ikke automatisk noe man ikke føler seg komfortabel i), og for min del så gjør det meg litt mer motivert til å gå ut å finne på ting, å være sosial.. Hvis jeg går rundt som en slask så frister det så mye mer med sofa og Netflix, eller verst av alt: Bare gå å legge meg igjen.

Så et motto jeg skal ha med meg inn i 2022 er dette:

Må bare finne noe å «show up for».. Jeg trenger helt desperat å bruke meg selv til noe konstruktivt! Å være mer produktiv! Det har vært så mange år nå som jeg føler jeg bare har eksistert meg igjennom, jeg vil ha mer ut av dette ene korte livet enn det..

Nyttårsaften i morgen, og jeg vet enda ikke helt hva jeg skal gå for: Bajas og alko med venner, eller classy og voksen feiring med de nærmeste..? Kanskje en combo, sånn som julaften. Er så rart å ha blitt skikkelig voksen av alder, men ellers så er jeg jo seriøst underutviklet på alle plan 🙄 Føler litt på at nå «burde» ting gjøres på en spesiell måte, men jeg er jo ikke helt der enda! Og vet ikke helt om jeg vil være en satt, kjedelig voksen-voksen dame heller 😅 Føler jeg har en liten identitetskrise, haha. Det bunner vel mest i at jeg i en alder av 34 ikke aner hva jeg vil eller hva jeg har av ressurser som kan brukes til noe fornuftig..

Men kanskje det ikke er så farlig.. Jeg kan leve med det så lenge jeg fortsetter å prøve ut ting, utforske, være litt leken og ha det gøy, men samtidig være ansvarlig, ta vare på meg selv, kunne bety noe for noen.. Sånn vil jeg gå igjennom det nye året i hvertfall!

Godt nyttår fra meg i hverfall, måtte 2022 bringe deg god helse og personlig vekst- det er det jeg ønsker meg ❤️ Men må nok regne med noen faceplants og knock-outs i den prosessen, sånn er livet og man lærer av det også! La oss reise oss hver gang da, dere 👊🏼

Nå er julaften rett rundt hjørnet, er det greit at jeg senker skuldrene nå og kan si «YES! I år blir det familiejul- og ikke manisk villmann holdt på tvangsparagraf på psyk»..? Nå jinxer jeg det kanskje, men.. Åh, så nær!

Ellers er jeg litt stuck i eget hode for tiden. Litt splittet mellom ambisjoner og selvsabotasje. En del av meg vil ta tak, vil videre- og en annen del vil bare flykte langt bort fra meg selv og det oppnås ved å sove så hardt og så mye som det er fysisk mulig. Og det blir jo bare frustrerende..

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Jeg må ta tak i måten jeg snakker til meg selv på. Jeg må gjøre noe med hvordan jeg ser på livet, ser på meg selv.. Jeg kommer ingen vei hvis jeg hele tiden konkluderer med at jeg er helt håpløs, at alt er kjørt, og at jeg er maktesløs overfor problemene jeg møter. At jeg ikke kan endre meg. Selvfølgelig kan jeg det! Men min greie er at jeg ser veldig svart/hvitt på ting, og at jeg skal greie ALT med en gang- alt annet er fiasko. Og da er jeg mislykka. Jeg må begynne å se verdien i å mestre små endringer. Bygge stein på stein, til jeg har et grunnlag jeg står støtt på. Kanskje må jeg også akseptere at noen ganger raser selv det mest stabile byggverket, og da er det ikke annet å gjøre enn å begynne fra scratch.

Jeg sa det til behandleren min, at målet mitt egentlig er at jeg aldri vil gi meg. Uansett hvor lang tid ting tar, uansett om jeg aldri kommer i mål.. Jeg vil dø og kunne vite at jeg prøvde, hele livet. Jeg hater meg selv mest i de periodene der jeg omtrent bare legger meg ned og later som jeg allerede ER død. Jeg vil ikke gjøre det mer. Jeg vil LEVE. Utvikle meg. Tørre mer. Elske hardere. Sørge dypt, gråte over det som er trist (for livet er både mørke og lys, himmel og helvete right..?) men også smile og le og føle på det som er godt mens det er der. Livet vil alltid svinge, det vil alltid være opp og ned, bratte bakker man sleper seg opp, og toppene man bare seiler ut fra som om man har vinger. Jeg vil jo ha alt, hele spekteret, hele pakka.. Jeg blir aldri så skremt av meg selv som de gangene depresjonen gjør meg helt nummen og følelsesløs. Jeg vil gjøre så godt jeg kan for å ikke nå helt ned dit. Jeg vet ikke om det er mulig, men jeg må prøve.

Jeg skriver mye for tiden, og det går mye i det som er vondt og vanskelig. Det er ikke så mye poesi som det er terapi, det hjelper å få satt ord på det som gnager i hodet, hjertet og magen- men! Jeg har skaffet meg denne nusselige boka som KUN skal være til det konstruktive og positive, og jeg har satt meg som mål og skrive i den hver kveld. Hva jeg har fått til i dag, hva jeg har gjort som har vært bra for meg, hva jeg liker ved meg selv, komplimenter fra andre, og hva jeg er takknemlig for. Fant den på Nille, en bonus at den minner meg om mitt aller første kjæledyr (og soulmate 😻), min nydelige helt hvite Snøhvit.. Åh, skulle gitt mye for å fortsatt ha henne i livet mitt.. En ting å være takknemlig for da, alle årene med henne. Og ikke minst datteren hennes, som ble hele 17 år. Åh, kattene mine 😭 Vi snakker mors-kjærlighet, dere!

Kan forøvrig også meddele at nå har jeg begynt å få de første permanente linjene i panna, haha. 24 desember fyller jeg 34 år, det måtte jo komme en gang 😅 Ganske sikker på at jeg har funnet de første grå hårene også, MEN jeg ble spurt om å vise leg i kassa på Kiwi her om dagen så.. Ingen trenger å gi meg noe i bursdagsgave, kassadama på Kiwi fix 😂

Ønsker en riktig god jul da ❤️

I think I was about 8 years old when I started taking an interest in style. My best friend got these stunning pair of pants, and I still remember to a T what they looked like. They were in this silky, satin like material, deep blue with a gorgeous pattern of white flowers on them. I begged her to let me have them once she was fed up with them (I never got them, lol). I’ll admit even now as an adult and in my thirties, I’m still looking for pants like that. If I like something, I’ll probably love it forever. I am that way with most things in life, not just clothes and accessories. Music, food, people, places.. My taste tends to stay pretty consistent.

When I was old enough to pick out my own clothes, I was very much insecure. I would always bring someone with me when shopping, because I needed a second opinion, and that mattered more than my own. I was really scared of those special pieces that will make you noticed, and usually just wore very basic stuff in grey or black. But one day I found this beautiful suede leather jacket, it was tan in color and fitted much like a blazer, and I didn’t know anyone in school who had anything like that, it wasn’t a trend so it was definitely not a safe buy- but I wanted it so bad and so my mum got it for me eventually.. But I was so bullied for it! Still, I stuck to it for years until I couldn’t squeeze myself into it anymore. By then leather jackets was a huge trend, and I kept thinking if it just still would fit it would finally have its moment, hah. Well, it taught me to be brave and true to myself at least. Trends come and go and then makes a comeback again, so even those who are completely out of fashion will probably at one point be on trend again 😉

I am not a fan of trends, or things being in or out of style. I think if fashion is supposed to be any fun, then everything should be allowed always. For me, personal style is trusting my own eye and my own instincts above all else, no matter what anyone else is trying to dictate through whatever is trending at the moment. For me, personal style is just that, PERSONAL, it’s wearing what you love and what you feel comfortable in, investing in pieces that you will love for a long time and not feeling the need or being pressure into updating your wardrobe completely every other season. It’s about finding those key pieces that you almost feel like were made for you personally. It’s about being able to visualize something in your head rather than flip through Vogue, and then search for it on ebay or secondhand, or if you know how to- make it yourself. Finding inspiration anytime, anywhere. Dreaming up something you haven’t seen designed yet. To just shrug when someone is dissing you for what you’re wearing, and tell yourself «Whatever, I like it!»It’s  about trusting your own taste and being confident enough to rock it.

You do not need a fat bank account to have great style or to attain quality things. It’s all about knowing where and what to look for. I love treasure hunting in vintage/secondhandstores or just search for used items on ebay. I have done some serious steals this way! Also just a tip, but I always check the sales racks at stores first- that’s usually where a lot of the most interesting pieces who’s “not for everybody” are hanging.

I think I love playing around with style and makeup, because that’s what it is: Just playing. Style is and should not be taken too seriously! It reminds me of being a kid again, getting creative and finding new ways to have fun with stuff you already own- kinda like those trusted toys when I was a kid. I really want to promote having a strong sense of identity in the way you dress, because that way fast fashion can’t push as much new stuff on you and its better for your economy, better for the planet..

When I buy something, I always imagine myself as an old lady- if this thing still lasts by then, would I wear it? And it’s usually a “yes”.

Det har vært stille fra meg på en stund. De som har lest her inne før vet det jo, men jeg er biplar type 1: Den heftigste greia, og det har innebåret at jeg i mine maniske moments driter meg komplett og fullstendig ut- spesielt på sosiale medier. Jeg har stått i det i 7 år, men etter den siste fiaskoen min med gale tanker, tvangsparagraf og en hel del hendelser jeg skulle vært foruten, så klarte jeg ikke mer sosiale medier på en lang stund. Jeg fikk en skikkelig selvtillitskrise og slettet mesteparten av innleggene mine her inne. Det er ikke kult når hjernen din går berserk og du legger mye ut som er så flaut at det nesten ikke er til å leve med, og det er spesielt lite kult når folk som har et horn i siden til deg får det med seg. Plutselig fikk jeg et sterkt behov for å være mindre synlig, mer privat, litt mer skjermet.

Men jeg har savnet å skrive, da. Selv om ordene ikke er helt samarbeidsvillige lenger og jeg har hatt et seriøst tilfelle av skrivesperre. I tillegg har jeg skikkelig eksistensiell.. ikke nødvendigvis angst, mer som et eksistensielt press, om det gir mening. I slutten av desember fyller jeg 34, og det føles så jævla ufortjent. Skal jeg bli 34, jeg som ikke har noen voksenpoeng på plass utenom at jeg betaler regninger og bor alene. Det er så rart hvordan det å bli eldre kan fucke litt med hodet ditt, men det gjør i hvertfall det med meg. Jeg vet at jeg har vært voksen i mange år nå, men nå er jeg faktisk sånn skikkelig voksen- på papiret i det minste. Og inni meg er jeg fortsatt en usikker fjortis som ikke har noe særlig livserfaring å skilte til, ikke billappen, ikke noe utdanning, ikke partner, kids, har ikke en gang et kjæledyr.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Jeg føler at jeg krymper inn og har mindre personlighet enn før, føler ting mindre intenst enn før, og  at jeg helt desperat trenger en mening for å være her i livet. Trenger sårt noe som gir meg energi, motivasjon, drive. En retning, et mål, et spark i ræva mot riktig retning hadde vært supert. Jeg finner det ikke, skjønner du. Hva som gjør det vonde, det triste, det stygge verdt å holde ut for.

Men det har vært en relativt fin høst, jeg har tatt balletak på angsten og klarer nå å ta kollektiv transport UTEN nevneverdig angst i det hele tatt. PROGRESS! Har også tatt et kurs ved Jærem recovery college i Sandnes (anbefales) så i høst har jeg rett og slett vært student. OG jeg har fått et nytt sosialnettverk, etter alle årene med enten galskap eller dyp depresjon så er det mange som har sagt HASTA LA VISTA, crazy bitch. og det må jeg jo nesten bare vise forståelse for, selv om det er trist og vondt.

Desember er min absolutt mest kritiske måned når det kommer til å få et nytt manisk utbrudd, but so far, so good. Håper så inderlig at jeg får feire jul sammen med familien, to år siden sist.. Men det som skjer, skjer. åper bare det kommer noen varselstegn, så jeg skjønner hva som er i ferde og at jeg får til en kontrollert innleggelse der jeg klarer å være ansvarlig syk. Greia med bipolaren min er i hvertfall at i den spede starten har jeg sykdomsinnsikt, men så eskalerer ting ekstremt fort og vips, så er den innsikten blåst avgårde og blir ikke å se igjen før jeg er ute av det.

Så ja, jeg og mine nærmeste lever nok litt på nåler nå. Men nå kjenner jeg stort sett gjengen inne på psyk, og helt ærlig- om jeg må feire jul der inne skal det gå greit. Det er noen seriøst gode sjeler, så jeg er i gode hender. Men åh, familiejul altså, ingenting slår det.. Wish me luck!