Tiden går så fort og så sakte på en og samme tid. Jeg tenker hver dag at jeg bare skal ligge i senga bittelitt til, og vips så er det ettermiddag. Jeg har ikke lyst til å starte dagene mine. Har ikke lyst til noe som helst. Vil bare sove bort tiden jeg har igjen på denne jord.
Er både deprimert og suicidal. Det funker dårlig å omgås andre mennesker da, når det eneste som fyller hodet mitt er tanker om død. Ingen vil høre en suicidal person vrenge sjela si. Men jeg har ikke noe annet å snakke om. Det er det eneste som opptar meg nå. Så jeg isolerer meg så mye jeg kan. Fordi jeg rett og slett ikke har noe å by på nå.
Vet så veldig godt at jeg gambler med relasjonene mine. Vet så veldig godt at isolasjon er det siste man burde velge som deprimert. Men det føles likevel som det eneste alternativet, for jeg har bare ikke krefter til annet. Jeg klarer ikke å klistre på meg en maske og late som om jeg er ok. Noe har gått i stykker inni meg, og jeg får ikke til å reparere det.
Jeg fikk snakke med lege på onsdag, han sa selvsikkert at «Nå er du på vei opp!» Men det er jeg virkelig ikke, jeg kravler rundt i blinde på bunnen. Og jeg har vært her så mange ganger før! Jeg har jo omtrent permanent adresse her..
Det er så skummelt å ikke føle på glede eller ha lyst til noe som helst lenger. Det føles som om det skal vare for resten av mine dager. Hater at jeg er så hardt rammet av denne bipolare sykdommen. Hater at det skal svinge sånn, at jeg skal være så mye syk. Livet virker virkelig ikke verdt å leve på dette viset, hva annet kan jeg si..
Jeg frykter det som ligger foran meg. Jeg frykter den neste episoden med mani, jeg frykter denne depresjonen. Alt det gode svingningene mine spiser opp, saboterer for meg. Hvor lite liv det er å skvise ut innimellom alt dette mørket. Hvor komplett meningsløst det virker å fortsette fremover. Det venter bare mer vondt nedi veien, så mye kan jeg si med sikkerhet nå.
Jeg har dårlig samvittighet overfor alle jeg er glad i. Dårlig samvittighet for at jeg ikke stiller opp, dårlig samvittighet for at alt jeg vil er å dø. Jeg har spesielt dårlig samvittighet overfor moren min, hun som gjør så mye for at jeg skal være her i livet, hun som gav meg liv..
Hvordan tar man livet sitt på en måte som gjør det greit for de etterlatte..? Hva skal man si i forkant så de forstår valget du tar? Jeg skulle sånn ønske jeg bare kunne sette meg ned og forberedt alt det praktiske rundt min død, tatt en skikkelig avskjed med familie og venner, og jeg skulle ønske vi hadde aktiv dødshjelp i Norge.
(Jeg sa jo at jeg kravler rundt på bunnen)
Det gjør så vondt å være i live nå. Jeg har så høyt lidelsestrykk hele forbaska tiden, og ingen skjønner det med mindre de har vært her selv. Psykisk sykdom kan være så beinhardt og så grusomt vondt, og jeg skulle ønske flere forstod det. Det er ikke bare å «ta seg sammen», da hadde man jo bare gjort det! Det er ikke bare å «slutte å tenke!» eller «ikke føl så mye!». Det er VIRKELIG.
For meg er det ingen medisiner som får bukt med det heller. Jeg er dømt til å leve gjennom disse stormene som rir meg som en mare. Ord kan ikke beskrive hvor mye det knekker meg..
Jeg burde ikke skrive i denne tilstanden. Ingen vil høre en suicidal person vrenge sjela si. Men hvis jeg ikke overlever dette, vil jeg at de jeg bryr meg om skal forstå i den grad de kan. Hvordan det var å være meg på det siste, hvordan jeg tenkte.. At det aldri handlet om dem, men om meg og det altoppslukende mørket mitt.
Jeg har vært her så mange ganger før. Og jeg vet det finnes en vei ut som ikke innebærer å dø, spørsmålet er.. Er det verdt det?
