Sunniva Creative soul with a crazy twist

Jeg glir lengre og lengre bort fra deg

Livet du lever ser så annerledes ut fra livet jeg kriger meg gjennom

Samtalene som fyller rommet som jeg ikke kan ta en del av

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Jeg føler på skam og mindreverd

Og tenker at du sikkert sluttet å være glad i meg for lenge siden.

Jeg har ikke noe fint å si til meg selv når de vonde følelsene flommer over.

»Du er en utslitt kriger, ikke en taper» sier terapeuten min.

Men den utslitte krigeren føler seg bare som en komplett fiasko dømt til å tape kamp etter blodige kamp.

Jeg vet så innmari godt at de fleste ikke tenker sånn som terapeuten min gjør.

Jeg vet at de fleste vil se på meg og merke meg som mislykket.

Jeg gjør det jo selv..

Jeg har lyst til å gråte over den versjonen av meg selv som jeg ville bli, men som har brent ned og blitt til aske foran øynene mine.

Jeg har lyst til å gråte over alle de tapte årene.

Fremtiden.. Alt jeg vet ligger foran meg som jeg ikke kan unnslippe om jeg faktisk vil leve.

Alt det som ligger foran meg som gir meg lyst til å dø.

Jeg vil gråte, men jeg er tom.

Og de forbanna tårene hjelper uansett ikke en dritt, forandrer ikke på en eneste ting.

Men jeg visste ikke at sykdommen min kom til å skape så mye distanse mellom oss.

Og jeg har vrengt hjernen min i forsøket på å bygge en bro.

Men jeg er den jeg er..

Dessverre.

Så vi sitter i samme rom, men er på hver vår planet

Og jeg forbanner meg selv for at jeg ikke kan være som deg.

Hva skal jeg si?

Hvordan skal jeg nå deg?

Jeg har lært at jeg bare må slippe taket

Men det gjør fortsatt så jævlig vondt.

Vi snakker ikke samme språk lenger.

Jeg var ikke forberedt på dette

At sykdommen skulle ta fra meg dere også

Men jeg burde ha sett det komme

For denne sykdommen raserer alt.

Jeg prøver så hardt

Men det synes så lite

Alt koster så mye krefter

Jeg får så lite igjen for det

Og ingenting jeg gjør

kan kompensere for alt jeg ikke er.

Jeg vil legge meg ned

Og drite i alt

Gi fullstendig faen

Alt går til helvete uansett.

Og jeg hater meg selv

Jeg hater meg selv

Jeg hater meg selv..

Du hater meg litt du også, gjør du ikke?

Familiens svarteste får.

Jeg har lyst til å skrike

at jeg aldri valgte dette livet

At jeg aldri ba om noe av dette

At jeg ikke vil være her

Mest av alt

vil jeg bare være rett

Jeg vil passe inn

Jeg vil mestre

Jeg vil prestere

Jeg vil være sånn som deg

Alle disse årene som bare rant ned i sluket

Du kommer aldri til å forstå hva de har krevd av meg, hva de har kostet

Jeg har ingenting å vise til for dem

Annet enn at jeg fortsatt er i live

Det føles ikke som noe å klappe seg selv på skuldra for

Jeg burde heller ha gitt opp, jeg burde være død nå

Det hadde nok vært det beste for oss alle.

Jeg savner deg

Jeg savner deg når vi er i samme rom

Er jeg død for deg allerede?

Det føles sånn.

Vi snakker ikke om vanskelige ting

Vi snakker ikke om ubehagelige tema som psykisk sykdom, selvmordstanker, alt det stygge som ulmer i hodet mitt

Vi snakker ikke om sånt.

A4 liv og plettfrie fasader

Og her er jeg, skampletten selv

Så jeg holder kjeft, og blir usynlig

Og ingen merker at jeg ikke er der

Jeg sørger

Jeg sørger over bånd som har blitt brutt

Blodsbånd som har tørket inn

De nærmeste som har blitt så fjerne

Og det er min skyld

Det er min skyld..

Jeg har litt mer håp og pågangsmot siden sist jeg skrev her inne, takk og pris for det. Det var helt knekken å føle alt av livslyst lekke ut av meg igjen, og jeg håper sånn at jeg har klart å lime sammen sprekkene i grunnmuren min igjen.

Denne uka har jeg vært på møte med arbeidsgiver og møtt min nye sjef. Hun var veldig hyggelig, akkurat som gamlesjefen min var. Så veldig glad for det! Jeg hadde min første arbeidsdag i går, og det er første gang på lenge at jeg har følt meg skikkelig glad. Det var fint å være tilbake og å treffe verdens beste kollegaer igjen. Selv om jeg er sykemeldt en stund til er målet å jobbe så mye jeg klarer, for det er så mye bedre for meg enn å bare ligge i senga og råtne..

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

På tirsdag skal jeg til legen igjen, og da skal jeg virkelig tale min sak for å slippe å ta ny cisordinol-injeksjon. Jeg orker ikke mer av den medisinen som reduserer meg så kraftig både fysisk og kognitivt. Jeg trenger alt jeg har av krefter nå for å ta hverdagen tilbake og fungere i jobb. Sist jeg var hos legen foreslo han ECT-behandling (altså elektrosjokkbehandling som det kaltes før), det er jeg virkelig ikke interessert i. Det skremmer meg, jeg har lest om folk som har fått langtids hukommelsestap av den type behandling, og ja.. Det høres så voldsomt ut! Selv om legen min snakket veldig varmt om det.. Det tør jeg rett og slett ikke!

Jeg tror mer på å faktisk jobbe meg ut av depresjon, klare å ta de rette valgene så livskvaliteten min øker på naturlig vis. Jeg har vært så sliten etter 4 måneder innelåst på sykehus og heftig medisinering, og det er en helt naturlig reaksjon tror jeg. I tillegg er det utrolig slitsomt å være manisk, man brenner helt ut etterpå. Jeg gjør i hvert fall det. Og så er det så mye skam og dårlig samvittighet man må håndtere på toppen av alt. Det er virkelig ikke lett å gå videre med livet etter noe sånt. Jeg tenker hver gang at jeg bare ikke klarer mer. Og jeg kunne gitt så mye for å være stabil over lengre perioder.. Jeg mister så mye hver gang sykdommen tar meg, og at det skjer så hyppig.. Det er så hardt! Jeg har sagt det før, jeg vet. But it is what it is.

Avslutter med noen bilder av dagens makeup. Jeg er helt fortvilet over det håret mitt som knekker helt inn ved røttene, det er visst en bivirkning av medisinene jeg står på så jeg får ikke gjort så mye med det heller 🙁 Det er så tynt  og slitt nå at jeg tenker jeg like godt kunne skrelt meg 😅

Ja ja, det er ikke det største problemet jeg har så skal ikke klage for mye over det. Det er bare kjipt å ikke føle seg vel i egen kropp, og akkurat nå gjør jeg ikke det fra topp til tå. Kan ikke nevne en eneste ting med eget utseende jeg er fornøyd med, men det viktigste er vel å fokusere på at jeg faktisk er fysisk frisk! Det kommer nok ikke til å vare evig med den livsstilen min, så det gjelder å sette pris på det du har mens du har det.

Da gjenstår det bare å ønske en god helg ❤️ Jeg skal jobbe kraftig med døgnrytmen min så jeg er klar for jobb på mandag forhåpentligvis. Grandma living, here I come!

De siste dagene har jeg vært nede for telling igjen. Trodde jeg var ute av den verste depresjonen, men den har klørne sine hektet godt under huden min og drar meg under igjen.

Tankene blir mørke igjen, livet mister mening, angsten blusser opp og små gjøremål som å dusje blir et ork igjen.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Legen vil at jeg skal tilbake i jobb, men det føles som å løpe maraton med brukne bein. Jeg vil så gjerne klare det, men så kommer jeg meg ikke ut av senga engang.

Hvorfor må livet være så forbanna vanskelig og hvorfor må den satans hjernen min jobbe mot meg hele tiden? Jeg er så fordømt lei av meg selv. Jeg kunne gitt alt for å bli kvitt denne sykdommen. Den herjer sånn med meg at det omtrent ikke er noe liv igjen.

Føler meg helt motløs. At jeg skal bære dette helt til jeg dør knekker meg fullstendig. Det gir meg så lyst til å bare gi opp alt. Jeg mister meg selv i dette her, jeg husker ikke hvem jeg er bak all galskap og tung depresjon lenger. Livet gjør så vondt at det ikke er til å holde ut. Jeg skjønner ikke hvorfor jeg holder ut.. Det finnes ingenting godt å håpe på lenger, sykdommen knuser alt som er vakkert i livet.

Jeg er så sliten. Uansett hvor mye jeg sover, så er jeg fortsatt sliten. Jeg er så jævlig utbrent. Hvis jeg klinker til og faktisk gjør noe en dag, så er jeg ødelagt i dagevis etterpå. Alt koster så hinsides mye krefter. Ingenting gir meg virkelig glede.

Jeg er så lei meg. Jeg er så lei meg for all tiden som har gått tapt og for alt jeg ikke mestrer. Jeg er så lei meg for at fremtiden min er så dyster, for at jeg skal være syk så mye av tiden. For at det ikke finnes noen kur.

Jeg vil bare legge meg ned og dø. Jeg føler meg så ferdig med alt. Leve videre, for hva da?

Jeg trodde det var over for denne gang. Jeg trodde et nytt kapittel kunne begynne. Jeg trodde jeg kunne legge nok en vond periode bak meg og gå videre i livet.

I stedet er det dette. Mer mørke, mer vondt. Jeg vet ikke hvordan jeg skal holde det ut lenger.

Hvordan skal jeg holde ut?

Jeg fikk faktisk sove i natt, noe som var utrolig deilig.. Har gått meg en tur i finværet, og nå sitter jeg på terrassen og nyter sola i fjeset mens jeg lurer på hva jeg skal bruke resten av dagen til. Burde trene, burde rydde rotehula.. Men begge deler frister lite. Jeg må vel bare gjøre det likevel, selv om det er manko på motivasjon.

Jeg har hatt en veldig fin helg, likevel går jeg inn i den nye uka med en litt laber følelse i kroppen. Depresjonen spøker enda litt i bakhodet, forteller meg at jeg er mislykka og ingenting verdt, og det er fortsatt en liten stemme baki der som forteller meg at alt er håpløst. Men det gjelder vel å snakke tilbake til den stemmen, alt er ikke håpløst- jeg har en jobb som venter på meg, og jeg har klatret opp fra bunnen igjen, det er faen så suksess i mine øyne. Den stemmen kan holde kjeft, sola skinner og jeg er våken så jeg får det med meg- i dag er en god dag! Jeg gidder virkelig ikke å bli dratt ned i søla av det depressive spøkelset som lurker i hodet mitt litt fremdeles.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

I morgen har jeg legetime igjen, og må muligens ta en ny dose cisordinol. Opplever legen som litt unnvikende når jeg stiller spørsmål, og får inntrykk av at han helst vil holde meg på den sprøyta. Om den hadde holdt meg stabil ville det jo vært verdt det, men jeg skal jo ha en livskvalitet oppi det. Jeg gjør det legen ønsker hvert fall, alt må være prøvd i denne kampen mot sykdommen. Hvis vi finner noe som holder meg stabil over tid, ja det anser jeg som et mirakel. Da er det meste av bivirkninger verdt det.

Usj, jeg må nesten få gang på meg selv her. Føler meg utrolig daff og tiltaksløs, og det frister mest å bare legge meg i senga. Men det skal jeg hvert fall ikke gjøre.

Dagens makeup. Jeg har sovet to netter med mascaraen, haha.. Maybe she’s born with it, maybe it’s Maybelline.

I en alder av 38 ble jeg for første gang behandlet skikkelig respektløst av en mann. Det måtte vel skje før eller siden 😅 Dette er en låt om det, og om å gå videre fra det med hodet hevet.

I fell head first

and I went all in

Sugarcoated fantasies

Surfing on the skies

Everything I hoped for

Nothing but lies

And I will leave you in the dust

A dream covered in rust

You seemed like such a golden boy

Then you used me as a toy

So I’ll leave you in the dust

Nights spent in bliss

Oh, I enjoyed your company

That smile had me tripping

I fell too fast..

It was all too perfect

No wonder it couldn’t last

And I had to wake up from the dream

You’re not as good as you seem

It hurt my self-esteem

But I recovered

I built myself back up again

And I’ll leave you in the dust

It was a dream, turned to rust

You seemed so picture-perfect

But I am worthy of some respect

So I’ll leave you in the dust

I’ll leave you in the dust!

Did you think I’d crawl?

Did you think I’d break down and bawl?

I just walked out the door

While my heart sank to the floor

’Cuz yeah, I thought you were a bigger man

If you can’t treat me right then someone else can

Yeah, if you don’t treat me right

Then someone else can!

And I’ll just leave you in the dust

and let it all turn to rust

You had one thing misunderstood

I won’t live under your foot

So I’ll leave you in the dust

I’ll leave you in the dust

If you don’t treat me right then someone else can..

I’ll leave you in the dust.

Jeg ga opp å prøve å sove i natt, det var helt håpløst.. Som det stort sett alltid er. Jeg er en day sleeper, night thinker som jeg skrev i en låt en gang. Men jeg vil jo ikke være det! Jeg vil sove på nettene så jeg kan få med meg dagslys, sosialisering, JOBB.. Faen i helsike, så frustrerende disse søvnproblemene mine er. Jeg er slå et hull i veggen-type møkklei! Legen må gi meg noen gode råd på tirsdag, nå er jeg desperat..

Får bare prøve å holde det gående i dag tror jeg, siden jeg har en avtale på ettermiddagen. Før det blir jeg med mamma på shopping, hun skal ha diverse håndarbeidsgreier. Skulle ønske det var en hobby jeg kunne hatt, men har bare ikke anlegg for det. Prøvd meg litt på både strikking og sying, der kom jeg ikke langt gitt.. Det skorter vel på både tålmodighet og å klare å stå i det å være dårlig i noe.

Men først skal jeg gå tur med Lulu, den lille madammen som er verdens staeste firbeinte beist. Jeg liker dyr, og jeg liker å gå tur, og jeg er glad i Lullebullen for all del, men akkurat å gå tur med henne er.. En prøvelse. Hun vil ikke gå samme vei som meg, eller så setter hun seg på bakbeina og vil ikke gå i det hele tatt.. MEN jeg vil ned i vekt, og jeg trenger å bevege meg, og jeg vil avlaste mamma så ut på tur skal vi.

Avslutter med et bilde av dagens makeup. Kvisene blomstrer selv om jeg nærmer meg 40, håret mitt er så stygt og slitt, og jeg er så utrolig lite fornøyd med eget utseende om dagen. Jeg føler meg ikke vel i egen kropp rett og slett. Jeg er snart 40, men føler jeg har rykket tilbake til usikker tenåring-stadiet. Og jeg har vokst fra klesstilen min, så nå føler jeg aldri at jeg har noe å ha på meg som jeg faktisk føler meg komfortabel i heller. Ah, disse I-land problemene mine igjen.. Sunniva, there’s people that are dying! 

Hakke sjangs til å sovne, så nå har jeg mange timer jeg ikke aner hva jeg skal fylle med.. Hadde jeg vært hjemme hos meg selv kunne jeg ryddet i Casa del chaos, som jeg har dubbet hobbithula mi, men jeg er hos mamma og her sover alle søtt så jeg må være stille og har ikke en dritt å ta meg til. Fucked døgnrytme er så forbanna kjedelig.. Jeg skal ærlig innrømme at jeg elsket nettene da jeg var yngre, men nå.. Nei, det er bare kjedelig å være våken og se timene snegle seg av sted. Jeg blir bare irritert og frustrert av det.

Jeg har egentlig ingenting å skrive om heller, trenger bare å holde hodet og hendene opptatt med noe. Hvordan fikser man opp i en døgnrytme som har blitt snudd komplett på hodet? Det funker ikke å døgne, det funker ikke å tvinge seg opp tidlig etter bare noen få timer med søvn, det funker ikke med melatonin eller sterkere sovemedisiner.. Jeg har prøvd alt!

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Det kan visst være en feilkobling med binyrene når du har bipolar lidelse, at de pumper ut masse kortisol når du egentlig skal bli trøtt så du blir lysvåken i stedet, og jeg tror kanskje det kan være tilfelle med meg. Jeg har ikke klart å sove normalt siden 16 års alderen, og det var på den tiden jeg mistenker at jeg hadde min første maniske fase. Er det bare noe biologisk feil med meg som ikke klarer å sove rett, er jeg ødelagt? Jeg føler meg sånn 🙁

Og hvordan skal det gå med jobb når jeg ikke klarer å opprettholde en normal døgnrytme? Dette spørsmålet bekymrer meg veldig. Jeg tok opp dette med bipolare binyrer forrige gang jeg var hos legen, og han hadde ingen løsninger på det til meg. Jeg må mase mer om søvnproblemene mine neste gang jeg er der, for jeg trenger HJELP.

Men vi må snakke om noe hyggelig, mens jeg uansett sitter her søvnløs! Hjernen min må bare klekke ut noe hyggelig.. Jo, i morgen har jeg kjekke planer. Middag og bobling i boblebadet til en god venn, det blir balsam for sjelen- som det alltid er ❤️ Jeg er så takknemlig for å ha gode venner. Jeg vet så innmari godt hva ensomhet er, har følt på det så mye av livet. Jeg vet hvordan det føles å bli veid og funnet for lett, å bli avvist, fryst ut, dolket i ryggen av folk du trodde du kunne stole på, å bli forlatt i dine verste øyeblikk av livet.. Jeg setter så utrolig stor pris på de solide vennskapene jeg har i livet mitt nå. Jeg trodde aldri jeg skulle ha en så fin bukett av gode venner når jeg var yngre. Spesielt med tanke på den sykdommen jeg har og alt den tar meg gjennom.

Flere hyggelige ting, og ting jeg er takknemlig for.. My mama ❤️ Hva skulle jeg gjort uten deg. Du plukker meg opp når jeg er helt knust. Du stiller alltid opp og fortjener prisen Livets mamma.

Søsknene mine, takk og lov at jeg ikke er enebarn! Og takk og lov at denne bipolare forbannelsen ikke har rammet dere, det er jeg takknemlig for hver eneste dag. At dere er friske og har det bra er så viktig for meg.. Dere er så klole og flinke hele gjengen, jeg når dere ikke til knærne engang.

Bekky, lykkepilla mi- mitt sjelebarn, min sefune.. Du har alltid betydd noe helt spesielt for meg, og jeg er så takknemlig for at jeg har fått være i livet ditt fra du ble født.

Pappa.. Du er død, men jeg er takknemlig for at akkurat du ble faren min. Du var så flink til å få meg til å forstå at jeg var elsket og akseptert. Jeg kommer til å savne og sørge over deg til dagen jeg dør selv.

Så er jeg takknemlig for at jeg bor i et land der det er fred, at jeg ikke sulter og har tak over hodet. Jeg er takknemlig for norsk helsevesen (selv om psykiatrien ikke alltid fungerer helt sånn som jeg skulle ønske) og jeg er evig takknemlig for alle de gode sjelene som har valgt å jobbe i psykiatrien.

Og jeg er takknemlig for dere som legger igjen gode ord her inne innimellom, dere er så støttende og snille og jeg blir ofte helt rørt når jeg leser kommentarer. Dere gjør at det er så trygt for meg å skrive her inne. Takk ❤️

Etter å ha skrevet denne listen har jeg en god varm følelse inni meg hvert fall! Nå skal jeg liste meg ut med Lulu på en liten tissetur (Lulu er mammas hund, og det er hun som skal tisse-ikke meg. Just to set the record straight!)

God natt!

I just wanna wake up and do the right thing

But I woke up and did the wrong thing..

I just wanna nail it at the first attempt

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

But I keep failing..

I just wanna live my life as I know I should

And I would do it if I only could

But I’m not wired for success

My life is such a mess!

I just wanna be perfect

Earn myself some self-respect

But I fail miserably all the damn time

A messy life.. With a messy mind..

I just wanna kick all my bad habits

Build a new and better life

I just wanna be healthy and happy

But I keep twisting the knife

I just wanna live my life as I should

And I would do it if I only could

But change is very very hard!

And I don’t even know where to start

Cuz I’m not wired for success it seems

I can only picture it in my dreams

I just wanna be a good girl

Live life in my dream world

But I fail miserably every damn time

A messy life.. With a messy mind

And I just wanna..

Do all the things I know I should

and I would do it all if I could

Be a perfect little barbie doll

Instead of this old grumpy troll

But I fail miserably all the damn time

I live a messy life.. With a messy mind!

I just wanna..

I just wanna..

I just wanna be a good girl!

Do all the things I know I should

and I would do it if I could

and I’m telling myself that I can’t, but that’s a lie

I just gotta try, try, try..

I just gotta try!

Døgnrytmen min er på tur.

Jeg har offisielt havnet på røykekjøret igjen.

Med andre ord føler jeg det står mislykket stemplet i panna mi.. (Må løpe til speilet å sjekke- yup, det står der!)

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Jo mer jeg prøver å få det destruktive under kontroll, jo mer spinner det ut virker det som. Men jeg skal ikke bruke et helt innlegg på å dvele over det. Tror jeg heller skal fokusere på løsninger.

Jeg har lyst til å be om gradert sykemelding så jeg kan ha noen faste jobbdager i uka. Det trenger jeg, litt rytme og faste holdepunkter hadde gjort meg godt. Håper jeg nå! Jeg savner jobben og kollegaene mine.. Akkurat nå er det bare legetimene en gang i uka jeg er nødt til å stå opp til, og jeg merker jo at de dagene som regel blir kjekkere enn alle de andre dagene der jeg bare kan ligge i senga så lenge jeg vil (og jeg vil ligge leeenge i den senga når jeg ikke har noe annet på agendaen..)

Og angående røykeslutt.. Jeg vil prøve igjen. Selv om det er et elendig utgangspunkt å prøve å slutte samtidig som man driver å jobber seg ut av en tung depresjon. «Du kan ikke være sammen med venner som røyker når du prøver å slutte selv!» sier folk strengt til meg, men depresjon og isolering henger tett sammen og skal jeg få det bedre trenger jeg å bruke tid med venner.. Og dessverre røyker mange av vennene mine, og det gjør det jo selvfølgelig ekstra vanskelig. Jeg må bare finne en måte å navigere gjennom det på.

Skulle ønske det bare var å knipse med fingrene, så ble man en perfekt versjon av seg selv 😅 Men perfeksjon er umulig.. Hvis jeg bare kan bli litt bedre så skal jeg si meg fornøyd! Nå er jeg i ferd med å jobbe meg ut av en tung depresjon, that’s major progress right there og det har krevd mye krefter. Kanskje jeg må gi meg selv litt slækk og ikke forvente for mye for fort. Livet har vært jævlig krevende så lenge nå.. Jeg vil glede meg over det som faktisk fungerer heller enn å gå i kjelleren over alt som ikke gjør det.. Enda. Det betyr ikke at jeg aldri vil få det til.

Jeg vil ikke dø hele tiden lenger. Jeg har gode øyeblikk og til og med gode dager innimellom. Jeg isolerer meg ikke lenger og slipper den dårlige samvittigheten overfor venner og familie. Jeg beveger kroppen min hver dag. Jeg går på butikken uten nevneverdig angst. Jeg klarer å dusje uten at det føles som å bestige Mount Everest i flip flops.. 😅 Det har skjedd ganske mye fremskritt på kort tid. Det gjelder å anerkjenne det, og å feire disse seirene for hva de er. Jeg er på vei tilbake til livet igjen!

Og med det ønsker jeg en fin fredagskveld ❤️

I love each and every person in the room

But I can’t help it, I’m overwhelmed by gloom..

I can’t explain

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

I feel the pain

Open my mouth just to shut it again

I’m the outsider

Always looking through the glass

I’m the outsider

The years go by

but this feeling doesn’t pass

Surrounded by smiles and laughter

A sense of belonging

Something I’m always chasing after

This is my blood, this should be a safe-zone

I’m with my loved ones in my childhood home

Yet somehow I feel all alone

I’m the, I’m the outsider

Always looking through the glass

Yeah, I’m the outsider

The years go by

but this feeling doesn’t pass

This feeling doesn’t pass!

And I long to belong

This feeling of being alien

It’s so damn strong

If I could build a bridge

If I could find the words

All I know is that it hurts..

I love you so much

This is all on me
I cage myself

I need to set myself free

I need to set myself free!

I’m the outsider..

I’m the outsider, yeah

Always looking through the glass

I’m searching for the right tools

So this feeling can finally pass

Cuz I’m the outsider

I’m the outsider, yeah..