En siste sommerdag med sol, og jeg burde ha vært på stranda med familien, men i stedet har jeg bare ligget på sofaen og sovet, sovet, sovet.
Å bare sove, det er alt jeg vil bruke disse vakre dagene vi har fått på. Bare forsvinne bort for en stund, og jeg håper hver gang jeg lukker øya at det er det siste jeg gjør, at jeg skal slippe å våkne opp igjen. Og hver gang jeg våkner opp igjen, er det med en følelse av gru.
For dette livet føles så innmari tomt og meningsløst ut nå, jeg klarer ikke å finne et snev av poenget med det. Hva er vitsen med å bli eldre, med å bli gammel..? Fremtiden er en mørk tunnel jeg ikke vil inn i, det venter bare mer vondt der fremme, jeg har ikke lyst til å oppleve noe av det.
Og jeg hater at jeg skriver disse ordene, at jeg maler bildet så svart. Kunne jeg ikke skrevet om en dag på stranda heller, med sand mellom tærne og saltvann i håret. Solbrente lår og fregner på nesa. Hvorfor tar jeg ikke det gode mens jeg enda har sjansen?
I stedet ligger jeg bare på sofaen og prøver å sove meg i hjel. Og jeg vet så innmari godt at jeg ikke blir noe bedre av det, samtidig som jeg ikke vet hvordan jeg skulle klart en dag på stranda med andre mennesker rundt meg, friske mennesker rundt meg, mennesker som aldri har tenkt en gal tanke i sitt liv eller sett innsiden av psykiatrisk, hvordan skal jeg ta opp plass blant helt vanlige folk igjen? Hvordan fører man en normal samtale, hvordan går man rundt i bikini, hvordan fungerer en helt vanlig dag på ei strand nå igjen?
Det hadde ikke blitt en god dag på stranda heller, ikke med dette hodet fullt av søppel-tanker og mørke og død, jeg hadde følt meg ukomfortabel i bikini og hadde sikkert ikke kledd av meg en gang, jeg hadde vært stille og fjern og taus og dyster i solskinnet omgitt av glade, helt normale mennesker og jeg hadde følt meg som en alien og en zombie og komplett mislykka, og jeg hadde bare lengta hjem til sofaen og angret bittert på at jeg blei med.
Jeg kan ikke dra noen steder for å komme bort fra meg selv, der har du problemet. Hvor enn jeg går må psyken bli med på lasset, og den har gått permanent i svart.
«Noen ting må du nesten bare tvinge deg selv til å gjøre», sier den kloke moren min, og jeg vet at hun har rett. Vet at fasiten er å dra seg opp hver dag og komme seg ut på noe, samme hva det måtte være. At alt slår senga eller sofaen, men så velger jeg dette hver eneste dag fordi jeg bare ikke orker noe annet.
Og jeg kan ikke bare skylde på injeksjonene jeg får, for dette er mitt verk, mine valg. Men jeg vet ikke hvordan jeg velger annerledes lenger, det føles som om jeg ikke har et valg. Jeg klarer bare ikke å gå ut i verden lenger og ta opp plass, vil bare gjemme meg bort, bli borte. La alle disse mørke tankene spise meg opp til det ikke er noe igjen, vil la dem drive meg til å ta den siste, desperate utveien.
Jeg har ikke noe lyst til å overleve dette her.
Og samtidig kjenner jeg jo på et savn etter sånn ting var i den korte, gode perioden jeg fikk før sykdommen tok meg igjen. Tidlige morgener der jeg stod og ventet på bussen på vei til jobb, opplevelsen av mestring. Det hadde vært fint å oppleve det igjen. Det virker bare så søkt å få det til, at det noen gang skal bli virkelighet igjen.
Jeg tror jeg mister den jobben. Jeg tror ikke jeg har det som trengs for å mestre A4-livet.
Helvete heller.
I dag har jeg kreket meg en tur med en sta hund på slep, og det er det eneste fornuftige jeg har gjort. Hadde angst omtrent hele turen og følte alle vi passerte ga meg rare blikk fordi jeg er rar, og det lyser et neon skilt over hodet mitt som sier det. En halvtimes tur som føltes som en liten evighet i et ukomfortabelt helvete.
Alt er feil med meg. Alle mine skjønnhetsfeil brøler mot meg i speilet, håret mitt knekker ved røttene og jeg har en såkalt frizz-halo, hårfargen min er blass og stygg, jeg har lagt på meg, og alt jeg har av klær i skapet har blitt stygt og rart og ingenting sitter rett lenger. Når jeg sminker meg ser jeg bare ut som en klovn. Det finnes liksom ingenting jeg kan gjøre som kamuflerer hvordan jeg føler meg, og jeg føler sånn for å kamuflere det når jeg må ut i verden. Når jeg var yngre kunne jeg det, det tenkte jeg hvert fall selv, men nå må jeg bare gå ut som det slitne slaskete vraket jeg både ser ut og føler meg som.
Det hjalp jo, å føle at man kunne lure verden til å tro at man hadde shit together, det hjalp masse faktisk. Da kunne man nesten lure seg selv til å tro at man hadde shit together for en stakket stund.
Men det kan jeg ikke nå lenger. Nå må jeg ut i verden med ødelagt hår og falmet fjes og de rare antrekkene mine rundt de ekstra kiloene mine, og jeg føler meg så gjennomsiktig og at jeg mangler en rustning jeg var helt avhengig av.
Jeg vet ikke hvorfor jeg dokumenterer denne perioden av livet i form av tekst. Innlegg etter innlegg der det går i det samme, mens jeg håper desperat på gjennombruddet. At tonen skal endre seg, tankesettet mitt legges om. At det skal bli rom for det gode igjen. Alle sier at det vil skje. Ingen kan si når. Jeg kunne trengt å visst når.
Jeg vil bli meg selv igjen. Jeg husker knapt hvem det er, men dette er ikke meg. Dette får ikke lov til å være meg!
Men det ER meg så skummelt mye av tiden..!
