H.O.P.E

Vært en helvetesuke med bulimi flere ganger daglig, isolasjon, angst og suicidale tanker fra morgen til kveld.

Men i dag ble en bra dag. Herregud så deilig!! Den største grunnen er nok at jeg har farta rundt fra morgenen av og det har ikke vært så mye tid til å gruble/selvhate som ellers.. Det har jo blitt min store mening med tilværelsen, dessverre. Hjernen har kjørt seg fast i det hersens sporet, og for å bryte ut.. Jeg vet jo intellektuelt at det er i min makt, men jeg skal ærlig innrømme at det er en av de største utfordringene jeg har hatt foran meg på lange tider.. For en ikke ubetydelig del av meg ser på det som helt rasjonelt at nå er det på tide å gjøre slutt på det en gang for alle.

 

Men det er en del som vil noe også.. En del som har vært innhyllet i tåke en stund, men fortsatt der.. Hva vil jeg egentlig? For det er så mye som er «umulig», så mye jeg tror jeg er for dum og udugelig til å strekke meg etter, så mye som den jævla angsten og mindreverdskomplekser forteller meg at aldri vil skje.. Men jeg vil.. Jeg vil ha det stabilt inni meg. Fred i hodet. Trygg i meg selv. Det er mitt ideal på suksess. Slippe å rive meg selv i fillebiter, slippe å svinge så sykt i humøret, slippe å fortelle meg selv stygge ting hele fuckings tida.

 

Se der. Det er et mål. Det er noe å jobbe mot. Det er noe jeg VIL.

 

Hjernen er plastisk og endring er mulig. «Du kan faktisk ta kontroll over tankene dine, Sunniva» sa ei klok dame til meg i dag. «For å få det bedre må du tåle å stå i ubehag. Du har det jo jævlig når du isolerer deg hjemme også, du har ingenting å tape!» DET var et utrolig bra poeng. Det trengte faktisk inn i den tjukke hjernen min!

 

I dag har jeg stått i ubehag og reist med buss og tog, vært hos psykolog og kunstterapi, på restaurant, gått rundt i sentrum og rett og slett fått kjørt angstbarometeret. Det har ført til ny input, litt mer inspirasjon, og hjernetåka har omsider lettet litt. Fått noen byggesteiner.. Og kanskje viktigst: Jeg har greid å ta konstruktive valg for meg selv. Hadde egentlig tenkt å bli under dyna i morges, men jeg stod opp og gikk ut døra. Hadde egentlig handla inn til å sitte hjemme alene med spisekick hele helga, men jeg ble med på hyttetur i stedet.

 

Så dagen har vært fin. Etter en særdeles dårlig periode er jeg så utrolig takknemlig for det. Jeg vil jobbe for flere gode dager. Jeg vil jobbe mot målet mitt om å skape et bedre liv for meg selv. Bli rausere mot meg selv så helvete ikke er et sted inni mitt eget hode. Det blir ikke lett- men det er så verdt å kjempe for. Å kunne sette meg selv bare bittelitt mer i frihet..

 

TAKK for at jeg tross en del dårlige odds her i livet fikk en fantastisk familie som motvekt.

 

Og en spesiell takk til min kjære lillesøster som hjalp meg ut døra i dag. «Ikkje tenk så mye Sunniva! Bare GJØR det!»

 

❤️

 

Et slags liv

Jeg bruker fordømt lang tid på å tenke meg selv i hjel.

 

Måten jeg får sove på er å fantasere om at jeg suksessfullt har tatt livet mitt.  Jeg ser for meg den forhatte kroppen min, dinglende fra et tre. Eller knust etter et møte med betongen. Eller oppkuttet og tømt for blod. Det gir meg sjelefred. Når søvnen sniker seg innpå har jeg håp om at døden skal forbarme  seg over meg i søvne og la meg slippe å våkne til en ny dag. Men så åpner jeg øynene igjen og må komme meg gjennom timene, de seige, klamme, angstfylte timene til jeg kan gjenta det syke ritualet mitt igjen. Har et barnslig håp om at jeg kanskje kan innstille kroppen til å kortslutte på dette viset. At jeg kan mane frem døden til den manifesterer seg i natten og tar meg bort fra dette sykelige, mislykkede, patetiske forsøket på et slags liv.

 

Jeg har det vondt. Denne kroppen er ikke et tempel, den er et trangt bur og det blør under huden av trykket fra gitteret.

 

«Kan du ikke holde ut for vår skyld», trygler moren min når jeg i desperasjon sier at jeg kommer ikke til å være i live når høsten kommer. Åh, kjære mamma, hvis du bare forstod hvor vondt det gjør! Å være her, inni dette hodet. Fanget i denne kroppen. Forgiftet av sitt eget sinn, fiende av min egen sjel. Jeg har holdt ut så lenge. Det er ikke mer igjen av meg.

 

Isolasjon. Bulimi. Legge seg med selvmordstanker, våkne av angsten. Av at hjertet galopperer i brystet. Umulig å konsentrere seg. Umulig å flytte fokus, være produktiv. Den kritiske stemmen er i øret uansett hva jeg gjør. Søvn er dødens fattige substitutt, jeg tar så mye jeg makter. Blir sint på meg selv når jeg fysisk ikke klarer å sove mer. Den jævla angsten, som gjør at øya spretter opp og girer opp hodet med ekle tanker, gir meg vondt i magen. Klarer ikke tenke fornuftig eller gå i gang med noe. Må bare holde ut, hvert sekund. Det gjør fysisk vondt. I magen, skuldrene, tinningen.

 

Hodet mitt er fullt av tanker om hvorfor jeg må dø. Kalde, harde fakta. Rasjonelle tanker. Det er det verste, tror jeg. At det er så forjævlig sant, alt det stygge jeg forteller meg selv. Deprimert? Ja. Men ærlig.

 

Klarer ikke holde liv i hykleriet lenger. Møte opp her og der, gå i terapi, dusje, spise, smile, snakke, STÅ OPP. Jeg vil bare bli borte. Gi slipp, og la skallet bli til jord. Livet er for de levende. De som har energi, pågangsmot, håp, drømmer. Det er ikke plass til meg. Jeg hører ikke til. Jeg drømmer ikke. Jeg lever knapt. Bare er her og tar opp plass. Unnskyld! Jeg skammer meg hver dag. Et utakknemlig spøkelse i den mest privilegerte delen av verden. Unnskyld.. For at jeg bruker så fordømt lang tid på å forlate den.

Suicidal dramaqueen

Ting går virkelig ikke på skinner for tiden. Det er bekmørkt i hodet mitt og jeg ser ingen løsninger. Livet er som en renneløkke rundt halsen min, og hver dag strammes den hardere.

 

Det er ikke bare den psykiske bagasjen min. Jeg har fått en somatisk lidelse som er veldig vanskelig å leve med. Det er ikke farlig eller smittsomt, men det påvirker utseendet i stor grad og gjør at selvtilliten konstant ligger i doskåla. Det finnes ingen kur, og i det siste har det virkelig truffet meg at dette kommer jeg aldri til å bli bedre av- og det er et tungt fakta å forholde seg til. Jeg har ikke lyst til å gå ut døra eller være rundt andre mennesker, vil bare gjemme meg bort for hele verden. Det er så vondt! Jeg skriver ikke hva det er, fordi jeg rett og slett ikke klarer å dele det. Og det sier kanskje litt, for jeg har jo blottlagt det meste på denne bloggen. Men akkurat dette føler jeg rett og slett for mye skam rundt. Også er det ingen håp om å bli bedre heller, og det.. Det knekker meg helt. Så mye at jeg ikke har lyst til å leve mer.

 

Tror bare jeg må melde meg av det angstmestringskurset jeg hadde så lyst til å være med på. Det blir for vanskelig rett og slett, jeg klarer ikke engang gå alene på butikken for tiden. Jeg vil rett og slett ikke at noen skal måtte se på meg! Siden det er utseende som gir meg mest angst for tiden- og siden jeg ikke kan gjøre noe med den problematikken- så har jeg jo ikke så mye håp om å bli bedre heller..

 

Faen. De siste 5 årene har virkelig vært.. Altså, det føles som dør etter dør bare har smelt igjen foran trynet mitt og nå sitter jeg innesperret i ei mørk, klaustrofobisk celle. Her skal jeg dø, tenker jeg. Det er ikke hyggelig.

 

Samtidig kan jeg ikke tenke annet enn at dette er karma. Jeg er et skikkelig drittmenneske og jeg har ikke gjort meg fortjent til noe annet. I det siste har livet mitt passert i revy støtt og stadig, og jeg ser meg selv mye klarere enn jeg noen gang har gjort. Og det er ikke behagelig! For jeg har virkelig ikke gjort mye bra her i livet. Tvert om, det er så mye jeg gremmes over og positive kvaliteter har jeg ikke. En ting jeg tenker mye på er hvor stokk dum jeg er! Mangler seriøst evnen til å lære. Har ikke konsentrasjon og er alltid bortreist i hodet. Så jeg kommer nok aldri til å bli noe smartere heller. Jeg som hadde så lyst til å studere.. Hah! Burde heller tatt barneskolen om igjen. Jeg har ikke sjangs til å lykkes i dette ene, korte, egentlig så dyrebare livet. Jeg bare kjenner det langt inni beinmargen. Jeg har bare ikke det som skal til..

 

Bloggen min er et mørkt høl på internettet, I know. Sånn fortsetter det nok til jeg gror ballene det trengs for å kverke meg selv 😓 Men jeg har endelig snublet over den perfekte bloggen, og det er Marthe Borge sin: https://martheborge.blogg.no/

Den har alt! Gir meg faktisk en timeout fra mitt eget drittliv, så jeg er i ferd med å lese meg gjennom hele arkivet ☺️ Man blir jo litt inspirert også, og jeg kjenner jo på at ‘Åh, jeg vil også ha et innholdsrikt liv med mening..’ Vet bare ikke hvordan jeg går frem for å få det. Som sagt.. Jeg tror ikke jeg har det i meg. Når du ikke greier å gå ut ytterdøra skal det litt til. Bleh..

 

I morgen reiser jeg på hyttetur igjen. Håper det blir litt pause fra all negativ shit, bare gjemme seg bort på bondelandet, fiske, plukke bær, brettspill og den gode familien min.. Jeg føler vel egentlig på at dette kan bli min siste sommer i dette livet, og jeg vil ha noe positivt ut av den.

 

Suicidal dramaqueen.. God natt 🌹

Before I close my eyes

Må bare tømme hodet litt før det treffer puta..

 

Tilbake fra hyttetur og hjemme i Stavanger igjen. Byen jeg liksom skulle rømme fra så fort jeg fikk sjansen. Det ble ikke sånn. Jeg skjønte vel til slutt at det ikke var byen som holdt meg fanget, det var meg selv. Og uansett hvor jeg hadde dratt.. Så måtte jeg ha forholdt meg til meg selv.

 

Men jeg burde ha gjort det. Bare dratt, helt alene. Jeg fant liksom aldri ut hvor hen. Hvor er det greit, å være meg.

 

Selvtilliten er kritisk dårlig. Hver dag tenker jeg at du må bare dø, ditt stygge, dumme, udugelige monster. Det er den eneste utveien. Det er det eneste alternativet du har igjen. Og det er sant, jeg klarer ikke å juge for meg selv lenger. Men jeg klarer visst ikke å gjøre slutt på det heller. Eller, om jeg skal snu litt på det- Jeg greier å holde det ut. Jeg vet bare ikke helt.. Hvorfor. Jeg er jo ikke akkurat glad i livet? Og jeg vil jo egentlig ikke ha mere liv.. Eller vil jeg? Et liv med mening, mestring, en frisk psyke- Ja. Men jeg tror jo ikke på at jeg kan få det.

 

Hovedgrunnen er vel at etter den mislykka overdosen min vet jeg ikke helt hvordan jeg skal gå frem for å kverke meg. Jeg har overveid alle muligheter nøye og ingen kvalifiserer som idiotsikker for denne idioten. Jeg blir fortsatt ganske brennheit av skam når jeg tenker på at faen, jeg greide ikke DET en gang. Men det er faktisk en veldig vanskelig greie å gjøre. Forbanna vanskelig!

 

På psykehuset fikk jeg en oppfordring fra behandler om å ta kontakt med de «streite» vennene mine av behandler. Du vet, de som har tatt utdanning, huslån, gifta seg og fått kids. A4-folket. Jeg gjorde det motvillig, redd for å bli avvist som jeg er. La ikke skjul på at jeg hadde vært gjennom et selvmordsforsøk, men nå gikk det bedre og håper dere vil finne på noe gøy snart..? Fikk høflige men vage svar tilbake. «vi får finne en dag». Siden har jeg ikke hørt noe. Ingenting. Og da gikk det opp for meg.. Shit, for dem ER jeg allerede død. Og jeg pleier ikke å bli opprørt over sånt, jeg er vant til ensomhet og forventer ikke at noen skal stille opp for meg, men det gjorde faktisk vondt. For jeg forstår det så jævla godt, hvorfor de har avskrevet meg. Jeg er ikke noe å samle på. Omsider ser de meg slik jeg ser meg selv.

 

Hva skal jeg med venner uansett. Har så mye angst at jeg kommer meg jo knapt ut huset.

 

Er jeg ensom? Jeg vet ikke. Mennesker er liksom ikke helt min greie. Tror jeg er født i feil art, jeg passer bare ikke inn. Det er liksom så mye lettere å bare være alene. Sosiale relasjoner er vanskelig. Jeg vil gi og gi, og være den perfekte venn, men så får jeg det ikke helt til, blir tappet for energi, ender kanskje opp med å føle meg brukt fordi jeg ikke helt vet hvordan ta opp plass, hvordan føle seg likeverdig..

 

Faen at jeg er så fucka og at alt må være så vanskelig.

 

 

In the moment

Denne dagen har vært perfekt. Opp tidlig for å trekke garn fulle av fisk, ligget å solt oss på svaberget (presterte å bli solbrent i halve trynet, lekkert!), spilt badminton, og tatt en rotur som resulterte i to store torsk og en makrell på kroken. Norsk sommer på sitt beste. Hyttelivet, elsker det.. Er vokst opp med somre her på denne perla i Ryfylket, kan ikke tenke meg en bedre måte å tilbringe sommeren på.

 

Hatt en tendens til å forsvinne litt inn i mitt eget hode og bedrive deprimert grubling, men i dag har jeg faktisk vært mest i nuet tror jeg. BRA! Det føles deilig. Må lade batteriene mest mulig, for jeg vet at det braker tilbake igjen med angst og depresjon når jeg kommer hjem igjen. Men jeg håper sånn at jeg greier å gjøre noen konstruktive grep likevel. Som å spise litt sunnere og være mer i fysisk aktivitet, tror det kunne hjulpet på selvfølelsen. MÅ gjøre NOE!

 

Takknemlig for denne dagen, for familien min, for å kunne legge meg uten den ekle angstklumpen i magen for en gangs skyld.

 

 

 

 

Nå skjerper du deg

Lillesøster lokket meg med på en spontan hyttetur. Plukke markjordbær i veikanten, sette garn og idylliske omgivelser så langt øyet kan se. Det trengtes. En pause i slaget om mitt liv.

 

Få seg selv litt på avstand. Gi hjernen et påskudd til å tenke noe nytt. Kanskje til og med greie å få litt perspektiv på ting.

 

Du har: En fantastisk familie. En frisk kropp. Et støtteapparat rundt deg som vil deg vel. Bor i et trygt land. Du HAR ressurser, selv om du for øyeblikket brenner inne med dem. 

 

Er så lei av å ha det jævlig. Vil finne tilbake til fightervilje, pågangsmot, optimisme, kreativitet. Gi selvtilliten lov til å blomstre litt. Gi meg selv lov til å tenke noe annet enn død og fordervelse. Gi meg selv lov til å føle på noe annet enn lidelse, skam, sorg, bunnløs fortvilelse og et selvhat som nesten tar livet av meg.

 

Et suksessfullt liv i mine øyne kan være så mangt. Det finnes ikke én fasit. Selv ønsker jeg meg.. Personlig frihet. En normal dose selvtillit. Kunne være snill mot meg selv på alle plan. Bruke ressursene mine på noen andre enn meg selv. Hvis jeg har noen ressurser da.. Jeg er jo ganske god på å knerte alt positivt som måtte bo i meg.

 

Hvem er jeg, hvis du tar bort angst, depresjon, usikkerhet..? Ingenting, er jeg redd. Eller kanskje, om jeg skal vinkle det positivt.. Et blankt lerret..? Kanskje jeg kan starte fra scratch og bygge meg selv slik jeg vil være? Hvorfor ikke?

 

Jeg liker tanken. Det er en håpefull tanke. Det har ikke vært så mye håpefulle tanker i dette hodet i det siste.

 

Det er en start. Akkurat i kveld, i en gammel hytte i indre Erfjord, har jeg det greit. Avslappet i kroppen, klumpen i magen og trykket i hodet- kjenner ikke noe til det. Takknemlig for det. Takknemlig for alle pauser jeg får.

 

Tenk å nå frem til et sted inne i meg selv der det kan være fredfullt hele tiden. En trygg, hellig plass der jeg ikke lar meg stresse, såre, opprøre av støy verken utenfra eller innenfra. Et sted jeg kan hente motivasjon og styrke fra. Et sted jeg kan gjøre til et skattkammer av gode minner, mestring, selvtillit. Et slikt rom drømmer jeg om å skape inne i meg selv. 

 

 

Broken bones and a dying mind

Våkner til samme mareritt hver dag. Fortsatt i live. Komme seg igjennom det på et vis, holde ut de seige timene til jeg kan legge meg igjen. Begynt å sove på dagtid igjen, legger meg ned med selvmordstankene og glir inn i dyp, drømmeløs søvn. Om bare døden kunne hentet meg der!

 

Dette er ikke et liv.

 

Jeg kommer meg ikke ut av mitt eget mentale fengsel. Har ikke håp om at ting kan bli bedre. Jeg er.. Ødelagt. Broken beyond repair. Livet har blitt så rart. Alt føles så kunstig. Mat smaker papp, latter høres helt rart ut, samtaler er meningsløse. Jeg visste ikke at man kunne ha det sånn. At man liksom kan ta livet av seg selv, bit for bit. Sakte, sakte. Visste ikke at det var mulig å påføre seg selv så mye smerte. Og jeg som har svart belte i selvhat.

 

Det tar slutt en dag. Du skal ikke leve evig. Det er trøst i det.

Friminutt

Jeg drømmer om

å bryte lenkene

som ble smidd i det rommet

av de brutale hendene

da jeg var et lite, vettskremt barn

 

Drømmer om

at jeg kan ha et forhold til min egen kropp

uten hatet, skammen

Bare kunne se meg selv i speilet

og tenke «Ok, der er du»

 

Drømmer om

å ikke være så redd

for mennesker

livet

verden

Kunne gå ut døra

med senkede skuldre

og løftet blikk

 

Drømmer om

å kunne gjøre drømmer til virkelighet

Se utover og gledes istedet for innover å bli frastøtt

Kunne skape relasjoner

muligheter

Samle gyldne øyeblikk som om de var frimerker

Gjøre andre glade

Bety noe for noen

Drømmer om..

Å bety noe for meg selv

 

Håper at

Jobber mot..

En dag å kunne se tilbake

på en fortid som utdannet meg

til en modigere, sterkere, gladere versjon av meg selv

Jeg vil ikke ha et lett liv

Det lærer jeg lite av

Men jeg drømmer om

et liv jeg ikke ønsker meg bort fra

 

Selv om jeg sitter til halsen i dritt nå

så finnes det velsignelser også

Ting å sette pris på

Noe å holde ut for

Jeg har familie

en frisk kropp

Bor i et trygt land

Det er noe her

Et fundament å bygge på

Må bare samle materialer

og bygge langsomt stein på stein

Et liv i frihet..

Et liv med innhold..

Et liv med mening..

Et liv med glede!

 

Jeg klarer ikke

å ha solskinn i sinnet 24/7

Men det siver inn i sprekkene av mørket innimellom..

Å gud, som jeg har lært meg

å sette pris på det

En kreftsvulst på sjelen, en stabeis i ryggmargen

Bloggen er min virtuelle klagemur for tiden, og jeg liker det ikke. Før følte jeg at det eneste positive med å være i kjelleren var at jeg ble i det minste kreativ av det, det ga trøst og lindring å sette ord på det vonde gjennom poesi. Nå har jeg rykket ned en etasje i mitt eget mentale helvete der det ikke er plass til kreativiteten en gang, og dét skremmer meg! Sinnet mitt har gått komplett i vranglås, det er helt SORT her og jeg skjønner ikke hvordan jeg holder det ut. Fordi jeg er feig, antar jeg.. Mitt siste selvmordsforsøk skremte meg skikkelig. Jeg trodde virkelig overdose var «The way to go» men der tok jeg feil. Det finnes nok ingen «the way to go» når det kommer til selvmord. Det er vondt, jævlig, ensomt, vanskelig uansett.. Jeg føler meg bare så fanget i dette livet jeg ikke klarer å leve! Og når jeg ikke klarer å dø heller..? Det er en grusom følelse. For å sitere meg selv: En kreftsvulst på sjelen.

 

Jeg har mistet motivasjonen til å bli bedre. For å bli bedre må jeg tenke mindre, tenke annerledes.. Og GJØRE mer. Men jeg er så fanget i det destruktive tankemønsteret, det er så vanskelig å gi seg selv en timeout. Så vil jeg helst ikke gå ut døra, bare gjemme meg bort og dyrke det destruktive- for det er jo bare det jeg føler jeg fortjener. Driver selvskading på sjelen, straffe straffe straffe: Fordi jeg er en idiot, et monster, fortjener ikke dette livet, hvis jeg pusher på svakhetene mine blir jeg kanskje sterk nok til å dø. Det er logikken bak, tror jeg.

 

Samtidig er det et lite fnugg av meg som kjemper for å overleve. Det er kanskje den delen av meg jeg hater mest. Det stae beistet som ikke vil gi opp.

 

Men jeg prøver, i mine litt bedre øyeblikk, å gjøre noe fint for den delen av meg. Være sammen med familien, gjøre noe fornuftig, tillate meg selv å være her og nå. Og selv om bloggingen min for tiden er ekstremt dyster, så er det også en av de bedre tingene jeg gjør for meg selv. Lufte vettet litt. Gi utløp for smerten gjennom tekst. Skrive det av meg. Det hjelper jo litt fremdeles. Det er tross alt fortsatt en kreativ outlet.. En lidenskap. Språket, min første store kjærlighet.

 

En psykolog fortalte meg nylig at «Ingen velger å ha det psykisk vondt. Vi gjør alt i vår makt for å unngå det!». Det gav meg så mye trøst. For jeg føler meg så.. Dum og svak til tider fordi jeg har det sånn som jeg har det. Fordi jeg ikke greier å bli bedre. Jeg VIL jo egentlig ha det greit!

 

Så nå skal jeg gi meg selv en timeout, gå kveldstur i skogen med mamma og ta en lang dusj etterpå. Og kanskje skrive et dikt her inne før jeg legger meg..?

 

Håper dere har en strålende helg 🌹

 

Først dør håpet. Så dør du

Det har egentlig vært en ok dag. Likevel legger jeg meg med en klump i magen. For det er fortsatt ikke et ok liv. Og jeg er.. Langt i fra ok.

 

I kveld traff det meg skikkelig at jeg er et ordentlig shit menneske. Jeg er brutalt ærlig med meg selv for tiden. Med trykk på ærlig. Klarer ikke skjule noen ubehagelige sannheter for meg selv lenger. It is what it is. Jeg har ingenting positivt å gi andre mennesker. Jeg har aldri hatt det, tror jeg. Jeg har alltid vært råtten på innsiden. Listen over ting jeg skammer meg over er laang. Minner som innebærer skam og skyldfølelse er det eneste jeg kommer på, når den forpulte hjernen min begynner å spole bakover. Noe den gjør hele tiden.

 

Jeg trenger så desperat pause fra meg selv.

 

Jeg kunne begynt på nytt. Blitt til noe. Gjort noe nyttig for meg og bidratt til felleskapet på et vis. Vært noe for andre. Men da må jeg spille på lag med meg selv. Heie meg selv fram. Satse.. På meg selv. Og det.. Det klarer jeg ikke. I 2016 tenkte jeg at ‘Fader heller, jeg vil bli vernepleier’. Så jeg begynte på skole og rett før eksamen ble jeg.. Psykotisk! Som bare faen! Alle gode karakterer i dass, all angst utfordret forgjeves. Det knakk meg helt. At hjernen min ikke skal tåle at jeg presser meg utfor komfortsona.. Å leve med en sykdom som er så utforutsigbar er.. Jeg kjenner folk som ikke lar det begrense dem, men.. Jeg klarer ikke å være som dem. Og jeg hater meg selv for det.

 

Men å bli innlagt på en tvangsparagraf.. Ligge i belter og være på skjerming, mens tusen gale tanker løper løpsk i hodet ditt og gjør deg til en person du ikke kjenner igjen etterpå.. Shit, jeg har vært gjennom den valsen noen ganger nå og det frister ikke å utsette seg for det på nytt. Så jeg sitter fast her, i dette livet jeg ikke mestrer, i en kropp som frastøter meg, med en personlighet som er så stygg og veik at jeg blir kvalm av meg selv, og jeg må bare spørre meg selv: HVORFOR?! Hvorfor går jeg gjennom dette smertehelvete, hva er det som holder liv i meg, hvor har jeg egentlig tenkt meg?? Skal jeg bare sitte stille med en metaforisk påle i ræva resten av livet? Fordi..?

 

Du klarer jo ikke å leve, Sunniva!

 

Denne uka har jeg vært på intervju til angstmestringskurs, og jeg fikk plass. Det starter i september. Men jeg vet ikke om jeg lever da. Herregud, det er mange dager å komme seg gjennom. Og tror jeg egentlig på at jeg har det som skal til for å bli bedre? Klarer jeg å slutte å være min egen verste fiende? Har jeg i det hele tatt lyst til å leve lenger? I denne kroppen, med dette hodet..

 

Håpet dør først. Har jeg fortsatt håp..? Jeg vet ikke.

 

 

God natt 🌹