Helvete så ting går skeis for tiden. Psyken dingler i en tynn tråd og de siste dagene har vært helt knekk. Har stort sett ligget sammenkrøpet under dyna mens selvmordstankene har gjort meg helt paralysert. Vet du hva det verste er..? Jeg tør ikke å ta livet mitt! Og det gjør at jeg føler meg som verdens mest motbydelige svekling.
Jeg greier jo ikke å la være å overtenke ALT. Det hindrer meg i å bare hoppe i ting, også døden. For tenk om jeg ikke lykkes i å kverke meg selv, og ender opp med en amputert kropp, innelåst på psyk uten mulighet for en ny sjangse? Hva vil det gjøre med familien min, hva vil det gjøre med den som finner liket mitt? Jeg ser for meg mamma som får et sjokk hun aldri vil komme over, søsknene mine som kveles av skyldtanker.. Har prøvd å formulere et skikkelig selvmordsbrev, prøvd å finne ordene som kan bøte mest mulig på skaden, men for en gangs skyld- når det teller som mest for faen- så svikter ordene meg. De blir for små, for puslete, de strekker ikke til.
Så er jeg redd for smerten. Å ta selvmord er ikke lett, det er det vanskeligste ett menneske kan gjøre og jeg skulle ønske folk forstod det. Sist jeg var innlagt på psyk, gjorde jeg et realt forsøk, jeg strangulerte meg selv og FYTTIHELVETE så vondt det gjorde! Blodet sprengte i hodet så øynene ville poppe ut, halsen stod i fyr, hender og føtter dovnet bort og fy faen så lang tid det tok. Jeg måtte svime av før de kunne kutte meg løs, og jeg var så forbanna etterpå for at de hadde ødelagt for meg, at jeg prøvde å bite meg vei til pulsåra. Jeg var helt blodskutt i øynene i ukesvis etterpå, og en av sykepleierne som var tilstede sa til meg at «Det der er det verste jeg har sett, Sunniva. Noensinne!». Det var pokker så traumatiserende, og jeg er enda litt forbanna for at de ødela for meg. For once I had the guts to go all in.
Faen. Faen ta feige lille meg og faen ta at jeg ikke bare kan bestemme meg for om jeg skal leve eller dø. For skal jeg leve så må jeg faen dundre meg LEVE også, ikke bare råtne langsomt i alt som er vondt og vanskelig. Hvorfor gjør jeg livet så jævla komplisert?? Kan noen reboote meg, slette fortida og alle spøkelsene der så jeg kan være traumefri, rein i sjela, rein i kroppen, uskyldig og blåøyd, tro det beste om folk og så jeg kan slippe å være så redd hele tida? Hvorfor greier jeg det ikke selv? Start på nytt, sier jeg til meg selv. Begynn morgendagen med blanke ark. Så kommer morgendagen og jeg er en liten vettskremt drittunge igjen, redd for lyset, redd for livet, full av selvhat, full av angst og ikke faen om jeg reiser meg fra senga og går ut den jævla døra, IKKE FAEN. Så får jeg enda en grunn til å hate meg selv, enda en grunn til å bukke under for selvforakten, enda en grunn til hvorfor livet ikke er for sånne som meg.
I morgen har jeg time hos ettervernspoliklinikken, og OM jeg kommer meg dit, som det finnes tusen dumme grunner inkludert drittangst for at jeg ikke gjør, så skal jeg manne meg opp til å spørre om jeg kan bli innlagt igjen. For å gå hjemme med medisiner nok til å kverke en hest, er ikke det beste for meg akkurat nå- det skjønner til og med jeg. Men representantene fra psykiatrien jeg har møtt til nå mener at det er helt forsvarlig..
Jeg vet bare ikke om jeg bryr meg nok om meg selv til å gjøre det.
