Sunniva Creative soul with a crazy twist

Det høljer ned utenfor vinduet og været er grått og trist og står i stil med humøret mitt.

Jeg slapp å ta injeksjon i går, møtte på en fantastisk sykepleier som faktisk hørte på meg og satt meg opp til samtale med lege allerede på onsdag. Meget mulig at jeg må ta injeksjonen da, men jeg føler meg i hvert fall sett og hørt nå! Sykepleiere, altså.. De er de beste. Tviler sterkt på at legen er like lydhør, men jeg har i det minste fått en ekstra dag der jeg ikke føler meg komplett redusert.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Ting er fortsatt mørkt i hodet mitt, men siden cisordinolen begynner å slippe taket i kroppen min har jeg mer overskudd og energi i det minste. Orker å holde meg unna senga på dagtid, orker å dusje- små seire. Jeg er fortsatt langt fra å være 100% meg selv igjen, men jeg føler meg ikke helt omtåket lenger. Håper sånn jeg slipper mer av den sprøyta så jeg kanskje kan klare å begynne å ta livet tilbake igjen..

Ellers er det fortsatt veldig vanskelig å gå på butikken, jeg føler meg så jævlig slaskete og stygg! Jeg ER både slaskete og stygg. Jeg har bare gitt helt opp på utseende-fronten og sminker meg stort sett aldri lenger. Og når jeg gjør det hjelper det ikke en dritt. Alle klærne mine er feil, håret mitt er helt krise, jeg føler meg så utrolig lite vel i mitt eget skinn. Det gir meg skikkelig angst. Jeg føler jo at jeg ser helt merkelig ut, at jeg ikke klarer å oppføre meg normalt.. At alt er galt med meg, og at alle ser det. Sosial angsten min har uten tvil gjort et come-back. Faen for det altså, jeg var så stolt når jeg kunne tenke at den var et tilbakelagt kapittel i livet. Jeg jobbet så utrolig hardt for å få det til. Enda en ting som føles ruinert nå..

Selvbildet mitt er helt grust, og jeg aner ikke hvordan jeg skal bygge meg selv opp igjen. Må vel mestre ting, som å gå på jobb, trene.. Det virker bare komplett uoverkommelig, sånn som jeg har hatt det nå.

Har så lite lyst til å leve. Alt er bare stress og bekymringer og mas og strev, og jeg holder det ikke ut stort lenger. Jeg har ikke et snev av håp for fremtiden, for dagene som skal komme. Jeg skulle bare ønske det var over. Hver morgen når jeg våkner tenker jeg det samme, «Åh nei, jeg er fortsatt i live. Jeg må slepe meg gjennom en dag til». Det er ikke noe til liv å ha det sånn.

De har vært så brutale, de siste 12 årene av livet mitt. Jeg skjønner ikke helt at jeg fortsatt er i live, at jeg har holdt ut helt hit. Det føles ikke som noen prestasjon, det er bare fordi jeg er feig. Men det har krevd vanvittig mye krefter likevel, og nå er jeg tom. Jeg føler meg helt utbrent.

Jeg vil bare legge meg ned for å dø. Vil bare at dette brutale livet mitt skal ta slutt. Orker ikke flere dager jeg må slepe meg gjennom.Orker ikke ha det uutholdelig vondt mer.

Skulle ønske jeg hadde styrken og motet som kreves. Jeg hater meg selv for at jeg ikke har det, og føler meg som en fange i eget liv.

Jeg er en fange i mitt eget liv.

I morgen må jeg inn for å få en ny injeksjon cisordinol. Akkurat når hodet hadde begynt å letne litt, må jeg inn og bli kjemisk ødelagt igjen. Der gir meg lyst til å dø. Det på toppen av alle mine andre små og store problemer. Jeg får ikke snakke med lege før 20 oktober, det vil si at jeg liksom skal begynne å jobbe igjen 1 oktober med  den jævla cisordinolen i kroppen. Noe som blir helt mission impossible, er jeg redd. Jeg ser framtiden min gå opp i røyk nå. Dette klarer jeg bare ikke.

Fremtiden min ja.. Den gikk vel opp i røyk for lenge siden. Jeg orker bare ikke mer av dette bipolare livet kjenner jeg. Det er så slitsomt med disse helvetes svingningene, innleggelsene, medisineringen. Det tapper meg for alt av krefter å gå igjennom dette gang på gang på gang. Jeg trenger at dere forstår det, dere jeg elsker høyest, for en dag kommer jeg nok til å velge bort dette livet, og det handler ikke om dere- det handler om meg og mine demoner. Om hvor utrolig krevende det er og var å leve med denne lidelsen, hvor mye krefter det kreves bare for å holde ut- det er liksom ikke plass til noe liv oppi alt det vonde og vanskelige. Jeg er så klar til å gi slipp på det nå, kjenner jeg. Så klar for å bare slippe.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Jeg har ikke rom for å utvikle meg. Det er liksom bare krise på krise og set-back på set-back, og det gjør meg så ulykkelig. At jeg stagnerer, jeg kjenner så veldig på det. At jeg aldri blir skikkelig voksen og får sjekket av milepælene «alle andre» når. Jeg føler meg så ufullstendig og mindreverdig. Dum og håpløs. Helt verdiløs. Jeg orker ikke den følelsen stort lenger, men jeg vet ikke hvordan jeg skal endre på det, endre på meg selv- i bunn av depresjon og kjemisk redusert som jeg er. Jeg har ikke krefter til noe som helst. Jeg orker ingenting. Det får meg til å miste motet helt.

Den sprøyta i morgen dømmer meg nord og ned, og legene hører ikke på meg i det hele tatt. Jeg føler meg så overkjørt og at jeg har null innflytelse over eget liv og hva som er bra for meg eller ikke. Det gir meg bare lyst til å dø, for nå virker alt helt kjørt. Jævla tvangsvedtak!! Faen at de kan gjøre dette mot meg.. Faen, faen, faen!

Jeg klarer ikke stort mer av dette livet. Jeg klarer det bare ikke. Ikke har jeg lyst på det heller. Galskapen, de dype bunnene av depresjon, innleggelsene, all medisineringen som ikke hjelper en dritt- bare masse ekle bivirkninger. Å være fanget i psykiatrien, den jævla psykiatrien som fortsatt er på rumpetroll-stadiet og ikke forstår en dritt av lidelsene de liksom behandler.

Det handler ikke om dere, mine nære og kjære. Det handler om meg og mine demoner. Om hvor beintøft dette livet er, hvor mye det koster. Det virker bare ikke verdt det lenger. Jeg har tenkt det så mange ganger før, at nå er smertegrensa faen meg nådd- men så piner jeg meg selv videre. Og jeg skjønner ikke hvorfor jeg gjør det lenger. Hva er vitsen, hva er poenget? Jeg kommer aldri til å bli kurert. Jeg må dø for å slippe denne sykdommen.

Jeg vil ikke møte i morgen til den helvetes sprøyta, men jeg er juridisk forpliktet til å ta den. Det finnes ingen vei rundt. Det får selvmordstankene til å gå av som sirener i hodet mitt. Nok en gang skal jeg reduseres til et vrak.

Jeg orker ikke stort mer av dette. Alt ser så jævlig håpløst ut. Bekmørkt, helsvart. Jeg er lei.

Jeg er så LEI.

I’m down and deep

Wish I could keep

a glimmer of the light you shine upon me

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Wish I could weep

Blood vessels in my eyes

Oh how I dream

of suicide..

I close my eyes and let the darkness surround me

I build walls within so no one can find me

And I die each moment, or so it seems

I’m falling apart, even in my dreams

Even in my dreams..

It’s coming closer

I want it to be over

These haunted days, they only make me depressed

There’s no more light

No more reason to fight

Oh how I dream

of not being alive

I feel like burning the bridges between me and the living

The days that keeps on coming are so damn unforgiving..

So I..

I close my eyes and let the darkness surround me

I build walls within so no one can find me

and I die each moment, or so it seems

I’m falling apart, even in my dreams

Even in my dreams..

I’m falling apart, even in my dreams

Alt jeg har mistet med denne sykdommen. Alt som har brent ned og gått tapt..Alt jeg aldri har latt meg selv sørge over, fordi det er for mye, det er for vondt å ta innover seg.

Men det livet jeg forlot da jeg ble innlagt i april føltes som et godt liv, gjorde det ikke det da? Jeg hadde en jobb, jeg trente regelmessig, jeg hadde venner og familie å bry meg om. Jeg har jo alle disse tingene enda, det virker bare så fjernt for meg å gjøre come-back til dette livet.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Og jeg vet ikke hvordan jeg skal gjennomføre dette come-backet mitt, hvordan skal jeg greie å stille på jobb 5 dager i uka, jeg som trenger flere timer på å komme meg ut av senga, jeg som sliter med å ta en enkel dusj, jeg som ikke klarer å ha en normal døgnrytme, HVORDAN skal dette gå?!

Og samtidig lengter jeg tilbake til oppegående meg, lengter tilbake til hverdagen som var en skikkelig hverdag, lengter tilbake til kjekke kollegaer og et hode som ikke lengtet etter døden hvert våkne øyeblikk.

Jeg er så sliten av å lide så mye hele tiden. Jeg vil hele sårene som har blitt rippet opp i igjen og som konstant blør inni meg, men jeg vet ikke hvordan jeg gjør det. Jeg vil bare føle meg hel igjen, men faktum er at jeg har blitt knust-igjen, og det tar tid å få alle bitene på plass igjen. Og det er en skikkelig dritt-jobb å måtte gjøre det over og over igjen, men jeg må vel bare gjøre det da. Jeg tør jo ikke å dø enda, selv om det er det jeg aller helst vil.

Jeg må ta livet tilbake i det små nå. Neste uke vil jeg innom jobb for å treffe kollegaene mine og jobbe noen timer. Det tror jeg hadde gjort meg godt. Hvis jeg venter til september er over og sykemeldingen min tar slutt, blir det for stor omveltning er jeg redd. Jeg må ha litt rutiner inn i systemet allerede nå. Jeg må ha en dose hverdagsliv nå. Jeg trenger å starte opp igjen med livet, og ikke bare ligge i senga og tenke mørke tanker om at livet ikke er verdt å leve lenger.

Jeg har mistet mye med denne sykdommen, men jeg har fått mange velsignelser gjennom disse årene også. Jeg har blitt tante til to fantastiske gutter, jeg har fått venner for livet, jeg har lært mye om meg selv, jeg har fått en jobb. Jeg har en familie som står i det sammen med meg, som stiller opp og orker å være pårørende for meg hver gang livet går solid til helvete.

Jeg kan ikke la dette være den siste spikeren i kista mi. Jeg vil ha det litt mer bra før jeg dør. Mestre jobben min, mestre hverdagen, ha mer kvalitetstid med menneskene i livet mitt. Tenk for en seier det blir når jeg kommer meg ut av dette og føler meg som meg selv igjen, føler at jeg fikser å være i live igjen! Jeg gleder meg til det.. Jeg må holde ut for det.

Det vil være verdt det.

Ligger her og får ikke sove.

Hjernen plager meg.

Alle minnene jeg skulle vært foruten..

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Skulle ønske denne sykdommen hadde holdt seg unna meg.

Skulle ønske ingenting av dette hadde hendt.

Hjernen liker å minne meg på det

Alt det gale vi har funnet på sammen

Den spoler tilbake og tvinger meg til å se alt på nytt igjen

Og jeg klarer ikke å finne noe hyggeligere å tenke på

Alt er sårt og vondt

Livet skulle ikke bli sånn her

20 år gamle meg håpet egentlig ikke på så mye

Annet enn å unnslippe akkurat denne skjebnen

Tough luck..

Ligger her og får ikke sove

Tenker på alt som gikk galt

Alle de gangene

Medisiner som ikke virker

Alt virker håpløst..

Hjernen piner meg

Breddfull av vonde greier som den er

Jeg vil ha det mykt og lunt og koselig oppi der akkurat nå

Men det er bare stygt og brutalt

Og livet skulle ikke bli sånn her

Men jeg ante det jo

Så tegna så tidlig

Det måtte bli denne skjebnen

Tough luck

Og hvordan skal jeg leve videre

med alle disse knuste bitene inni meg?

Jeg kommer aldri

til å bli hel igjen.

Jeg er ødelagt

Broken beyond repair

Hjernen herjer med meg

Hele tiden, gjennom depresjoner, mani og en habituell tilstand vet jeg ikke om jeg noen gang er innom for å være ærlig.

Er jeg noen gang 100% meg selv lenger?

Det henger alltid lange skygger over meg

Og det gjør meg så trist

Hun jeg ville bli som jeg må begrave

Livet er for hardt

Når alt handler om overlevelse, er det ikke rom for vekst

Ligger her og får ikke sove

Og i morgen vil jeg ikke stå opp

Hjernen torturerer meg

Henter frem ting jeg bare vil glemme

»Husker du?»

Og livet skulle ikke bli sånn her

Men det var vel ment sånn fra dag én

Født sånn, jeg ble nok født sånn

Og jeg kommer til å dø sånn

Tough luck

Loggfører dagene mine bare for min egen del, for jeg venter på gjennombruddet og at ting skal SNU..

I dag kom jeg meg faktisk opp på morgenen, that’s a big win! Følte meg mer opplagt enn jeg har gjort på lenge også. Ikke fullt så tung og kjemisk lobotomert som jeg er vant til nå. Mer av dette takk! Livredd for å legge meg nå, og våkne opp i kjelleren igjen.. De varer jo ikke, de okay-ish dagene jeg får innimellom, det venter alltid en heftig nedtur etterpå så jeg er forberedt på at det blir sånn denne gangen også. Men gud, det hadde vært deilig med flere dager med litt mer overskudd..

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Jeg er fortsatt redusert, da. Merker hvor dårlig det står til med meg kognitivt når jeg er sammen med andre, jeg klarer verken å føre eller følge med i en samtale. Er ekstremt fjern og aldri helt tilstede. Roter meg liksom bort i tankene hele tiden, og det er søppel-tanker, det jeg tenker på. Ingenting nyttig eller som gagner meg i det hele tatt, bare bekymringer for fremtiden og skam over fortiden. Helt poengløst.. Men jeg er stuck der, og det er så vanskelig å bryte ut.

Det er vanskelig å ikke banke seg selv opp over det, også. Kjenner selvhatet syde når jeg skriver om det, for hvorfor må jeg være sånn? Greit, psyken har vært gjennom en utrolig hard påkjenning, men at jeg ikke klarer å være tilstede med de jeg bryr meg mest om..? Det er så kjipt!

Den jeg er nå, er så kjip..Jeg klarer ikke å se for meg at jeg noensinne kommer til å like meg selv igjen. Jeg klarer ikke å se at det noen gang har bodd noe som helst positivt i meg. Jeg har så mye flash-backs når jeg faktisk står opp og gjør ting fra alt det dumme, triste, nedrige som har skjedd de siste årene, hjernen spoler tilbake og jeg må bare se på. Det er lettere å takle når jeg bare ligger under dyna, av en eller annen grunn.

Åh, pust dypt inn og ut. Nå graver jeg meg selv ned igjen. Ok, dagen i dag har gått bedre enn på lange tider. Det er der fokuset må ligge! Det var ikke helt perfekt, ingenting blir vel noensinne det. Har vært noen hakk over kjelleren i dag, det er det som betyr noe. Kommet meg i dusjen, vært litt produktiv, gått en tur i fint vær.. Lista mi må bare ligge LAVT.

Jeg må bare fortsette i dette sporet, opp og gjøre noe hver eneste dag, prøve å stå opp og legge meg til faste tidspunkt hver dag, få med meg dagslys.. Gjøre alt det depresjonen sier jeg ikke skal gjøre, med andre ord. Jeg må sloss i mot! Selv om hvert bein i kroppen min skriker i protest.. Sier at det ikke er verdt det. Jeg må være litt robot fremover og bare gjøre ting jeg ikke føler noe for å gjøre. Skal jeg tilbake i jobb igjen kan jeg ikke la meg selv ligge og råtne bort mer. Jeg må ta grep nå!

Men shit, det er lettere sagt enn gjort!

Alt skal bli bedre. Du skal bli bedre. Pust..

Ja, jeg vil dø.

Jeg vil dø fra alt jeg ikke klarer og mestrer nå, for det føles som om det skal vare for alltid.

Sjekke postkassa? For overveldende.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Ta en dusj? For slitsomt.

Børste håret? Orker ikke.

Gå på butikken? Angst!!

Jeg vil bare legge meg ned, lukke øynene og aldri måtte åpne dem igjen. Aldri tenke en tanke igjen, aldri kjenne angsten boltre seg i magen igjen, aldri kjenne på at jeg hater å være i live igjen.

For jeg gjør det, jeg hater å være i live akkurat nå. Det er ikke noe liv, det jeg går gjennom- det er unntakstilstand og et lite helvete, denne fasen her.

Men det må jo gi seg en gang! 
Hvis jeg bare holder ut litt til og litt til, så må det jo gå over til slutt..

Må jeg være deprimert resten av livet?

Må jeg være kognitivt og fysisk svekket resten av livet?

Må jeg ha angst resten av livet?

Må jeg hate meg selv resten av livet?

Akkurat nå føles det sånn. Men det har føltes slik før også.. Jeg har vært i helvete mange ganger før, for så å finne veien ut igjen. Det føles så deilig når man omsider er på den andre siden av stormen! Jeg vil oppleve det igjen.. At tåka letner, så man kan se klart igjen.

For et liv det er, med denne bipolar lidelsen i bagasjen. Jeg elsket at jeg følte alt så intenst før jeg fikk diagnosen, nå.. Not so much. Nå kunne jeg gitt mye for å bare ha det stabilt over en lengre periode. Slippe innleggelser og disse nedturene som kommer etter en mani. Slippe å blamere meg og økonomisk ruinere meg når jeg er syk. Hvis det bare kunne gått 2-3 år innimellom i det minste..

Men sånn er det ikke, og jeg må bare forholde meg til det. Selv om det gir meg lyst til å dø, det også.

Så jeg legger meg ned, lukker øya og håper at jeg slipper å åpne dem i morgen. Men jeg vet jo at jeg til slutt blir nødt til det.

Sukk..

Etter en midt på treet-dag kommer alltid en skikkelig dritt-dag, for da er jeg helt tom for bensin. Sånn som i dag..

Orker ikke stå opp, orker ikke dusje, orker absolutt ingenting.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Herregud, jeg er lei av å ha det sånn! Så utrolig lei.. Dette livet har jeg null lyst til å leve altså. Det er bare komplett meningsløst.

Jeg føler meg så syk av disse injeksjonene. Blir så sliten og utkjørt..Og jeg MÅ fortsette å ta dem, det er så frustrerende at jeg kunne revet ut håret mitt.

Føler meg som en prøvekanin i psykiatriens klør. Det er akkurat det jeg er.

Hvis jeg ikke skal være så alt for hard mot meg selv, så har dagen i dag vært midt på treet. Jeg våknet som jeg har gjort de siste ukene, badet i stress-svette og med massiv angst, og alt virket tungt og uoverkommelig. Men jeg greide å stå opp til sist, kom meg til og med inn i dusjen (noe som fortsatt er svært så tiltak for meg), fikk på meg rene klær, og jeg har vært tur med søsteren min og tatt med meg sosial-angsten min på butikken. Faen at den måtte blusse opp igjen nå.. Det har vært så deilig å leve uten den styggen på ryggen- jeg vil virkelig ikke leve i det fengselet igjen! Håper det gir seg når jeg en vakker dag får slutte med disse forbaska injeksjonene, og kroppen slipper å bli herja sånn med kjemisk lenger.

Jeg hater virkelig dette tvang uten døgnopphold-opplegget siden det innebærer at jeg må fortsette med cisordinol-injeksjonene. Men det er fortsatt så mye bedre enn å måtte være på sykehus eller DPS, det hadde jeg ikke takla stort mer. Jeg har i det minste frihet nå, og kanskje jeg glemmer det litt- å sette pris på akkurat det. Må minne meg selv på hva alternativet hadde vært.

Jeg skal være så glad den dagen jeg våkner og ikke føler meg helt vrak lenger! Jeg lengter sånn etter å føle meg skikkelig FRISK, og disse injeksjonene ødelegger for det, jeg skulle ønske legen tok det på alvor.. Hvordan skal jeg unngå å gå helt i kjelleren når jeg ikke orker noen ting..? Æsj, altså.

Men jeg må vel bare akseptere at sånn er det akkurat nå, jeg har minimalt med krefter og overskudd- det vanskeligste med det er jo hvor hard jeg er med meg selv. Det er vanskelig å gi meg selv klapp på skuldra for de små grepene jeg får til å ta. Jeg må vel bare leve med å sette meg mikro-mål hver dag, siden alt føles som å bestige Mount Everest.. Men det er DRIT å ha det sånn! At hver minste lille del av hverdagen skal koste så mye.

Jeg må nok også bare belage meg på at midt på treet-dager blir as good as it gets fremover. Jeg kommer ikke til å nå de store lykke-toppene med det første, kjemisk dempet som jeg er. Men jeg kan sette pris på øyeblikkene der jeg ikke har angst, og bare føler meg rolig og trygg. Øyeblikkene der hodet ikke maser om problemer og stress, men der jeg faktisk klarer å være tilstede og bare føler meg komfortabel. Det gjelder å ikke legge lista høyt nå, på noen områder av livet.

Det kommer til å gå over, dette her- det vet jeg jo av erfaring. Jeg skulle bare ønske at jeg ikke ble tvunget til å måtte strekke det ut lenger enn høyst nødvendig.

Men fokus på det positive: Jeg slipper mer låste dører og slitne sykehus-rom.. Det er noe å være takknemlig for, i det minste!

Et liv i grus, et liv uten farger

Mørk horisont, alt jeg ser

Og jeg tenker det hele tiden

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

At jeg ikke vil leve mer

Og jeg har angst

Den krafser og klorer på innvollene

Bolter seg fast i ryggmargen

Forteller meg at alt er kjørt

Alt er kjørt nå..

Og jeg klarer ikke å forstå

Hvor det neste steget skal gå

Hvor skal det neste steget gå?!

Jeg vil ut av kroppen min

Svaret er mer medisin

Alt blir tungt og trist,

det funker faen meg ikke

Men de som sitter på fasiten

lar seg ikke rikke

Og jeg har angst

Den spinner rundt i hodet

Gjør meg blind og døv

for alt det gode

Forteller meg at alt er kjørt

Alt er kjørt nå..

Og jeg klarer ikke å forstå

Hvor det neste steget skal gå

Hvor skal det neste steget gå..?

Jeg får ikke levert

Kroppen og hodet er som paralysert

Mørk horisont, alt jeg ser

Og jeg tenker det hele tiden

At jeg vil ikke leve mer

Og jeg har angst

Angst for livet selv

Den er der både morgen og kveld

Legger meg ned for telling, alt jeg klarer

Angsten bare varer og varer

Forteller meg at alt er kjørt

Alt er kjørt nå..

Og jeg klarer ikke å forstå

Hvor det neste steget skal gå

Hvor skal det neste steget gå?