En døende kvinnes bekjennelser

Ordene sitter fast inne i hodet mitt, og det er kanskje for en god grunn- Det er der de burde forbli. For det finnes ikke gode ord igjen der inne, skallen min er en celle i helvete der jeg piner meg selv halvt i hjel, og kroppen er et bur fylt til bristepunktet med angst.

 

Å skrive brukte å være terapi, når ingen forstod meg eller ville lytte kunne jeg ty til ordene og finne trøst, smertelindring, mestring, ja til og med glede. Men det funker ikke lenger, har blitt fremmed og rart og kunstig, empty words, og det føles som om ha mistet en fortrolig gammel venn, eller som om jeg er i ferd med å dø del for del, jeg mister gradvis evner og er i ferd med å skrumpe inn og snart er det ingenting igjen av meg. Hver dag føler jeg meg litt mer som en levende død. Og tankene mine blir bare mer og mer syke, forgifter hele meg, og jeg vil vel ha det sånn antar jeg, fordi jeg slik kan motivere meg selv bort fra livet og inn i døden. For jeg lengter etter fred fra meg selv, fred fra den nådeløse torturen med hets og kritikk, pisken som svinges i hodet fra jeg våkner til jeg sovner, og det verste er at det er bare brutal ærlighet jeg ikke lenger klarer å narre meg selv bort fra.

 

Ingen kan redde meg fra meg selv.

 

Det er min skyld, mitt ansvar. Det er jeg som angriper meg selv innenfra. Som om jeg har begynt å spise mitt eget kjøtt og drikke mitt eget blod. Fordi jeg er lei! Lei av at det alltid er en tåpelig del av meg som, når jeg har motivert meg selv til endelig å gi opp, likevel har håp og enda vil leve videre. Hvorfor! Jeg har jo bevist nok at jeg er mislykket, feilvare, håpløs. Jeg må dø 100%! Så jeg hakker, river, sliter i mitt eget sinn. Røsker løs og tråkker ned bit for bit. Dø, dø, dø, din stae, seige jævel! For selvhatet vil aldri dø. Jeg VIL hate. Fordi jeg VET at jeg er verdiløs. Livet ville ikke blitt slik hvis ikke. Selvhatet ble klekket ut for en grunn. Alle disse årene med selvdestruksjon, det har ikke vært for ingenting. Jeg har bare gitt meg selv det jeg fortjener.

 

For det har alltid vært noe galt med meg. Det har alltid fantes noe å

 

hate.

Kom død, bare kom

Gir meg selv ett innlegg til å dykke ned i dritten som skvalper over i hodet mitt..

 

Når jeg tenker etter

og jeg har tenkt jævla nøye etter også 

Så vil jeg ikke mer.

Livet har vært

forbanna blodig alvor lenge nok

Vet ikke hva glede er lenger

Latter, smil

Å glede seg til noe

Glede seg over noe

 

Igjen gjenstår bare

Selvhat nok til å fylle ti personer

Sprenger på i årene mine og forgifter blodet

»Du er syk», sier de men konklusjonen om at livet ikke er verdt å leve føles FRISK, den friskeste tanken jeg har faktisk.

 

Jeg vil ikke mer, og skal jeg si deg en ting? Det er forbanna vanskelig å dø for egen maskin. Det er ensomt, det er vondt, det er jævlig. Du må være flink for å greie det, og er det én ting jeg ikke er, så er det det; Flink.

 

Men jeg vil ikke mer. Ikke flere timer, dager, uker- TID- der jeg kan føle på hvor utilstrekkelig, stygg og mislykka jeg er. Før hjalp det å sove, men jeg får ikke til å sove nok. På et tidspunkt glir øynene opp og jeg må resignert erkjenne at «Faen, nå er jeg våken igjen». Å være våken gjør vondt. Da må jeg føle og tenke og gjøre. Og det orker jeg ikke.

 

Ligger helt stille på sofaen og tenker på død, død, død. Hvorfor kan man ikke bare tenke seg i hjel?! Nå har jeg prøvd litt av hvert, og jeg er dårlig på å kverke meg selv. Orker ikke en til fiasko. Orker ikke at folk skal tro det var et rop om hjelp. Den eneste hjelpen jeg vil ha er aktiv dødshjelp!

 

Jeg er ikke redd for det å være død. Det er det samme som å ikke være født, og hvem er redd for det? Men øyeblikkene før, når kroppen stritter i mot. For den gjør det, det er instinkt. Har du kjent blodet presse øynene ut av skallen din? Døden er en skikkelig luremus. Man tror- jeg trodde i hvertfall- at den var en barmhjertig engel, søvnens far, som svøpte seg rundt en lidende kropp som et trygt teppe. Men du må lide for døden. Du må trygle. Og selv da er det ikke sikkert den innfrir. Selv om du lå på badegulvet i timesvis med gift i magen og var så dårlig at du var paralysert.

 

Faen. Faen at jeg er like dårlig til å dø som jeg er til å leve.

Soldier on

En uke siden utskrivelse fra psyk, og jeg har- selv om det humper og går, og fallgruvene er mange- gjort en kjempeinnsats. Faktisk! Det har fristet hver dag å bare grave seg ned under dyna, men jeg har stått opp, vært sosial, trent, holdt alt av avtaler, trosset drittangst og gått ut den jævla døra hver dag. I dag har jeg støvsuget huset til mamma og klippet plenen, kjekt å få være til nytte for noen.

 

Det hadde jo vært fint om følelsen av å mestre, eller følelsen av litt endorfiner hadde meldt seg, men det skorter litt på good feels her i gården. Skjønner ikke hvorfor 😫

 

Venner har jeg visst ikke heller så mye igjen av. Sånn blir det vel, folk går lei eller gir opp- kan ikke si jeg klandrer noen. Hadde jeg hatt valget hadde jeg forlatt meg selv jeg også, prøvde å ta livet mitt tross alt. Men det er selvfølgelig ikke gøy, og jeg hadde trengt noen nå.

 

Jeg har familie i hvertfall. Problemet er bare.. Hvordan forklarer jeg dette? Vi har en tendens til å være ganske asosiale sammen. Jeg tror jeg er den eneste som føler på det, de andre er liksom skrudd sammen sånn men jeg trenger.. Mer. Jeg blir bare enda mer ensom når jeg er sammen med folk og likevel føler meg alene. Det er kanskje det verste jeg vet. Og det får meg til å savne pappa, for vi var like emosjonelle og likt skrudd sammen på et vis. Når vi gjorde ting, så var vi sammen- og jeg savner det sånn at jeg blir helt hul inni meg. 16 år uten deg, pappa. Jeg blir visst aldri helt hel igjen.

 

Nå depper jeg igjen. Skjerp deg!

 

Noe positivt: På søndag så jeg ett av mine all time favorittband live, Morten Abel’s September When. Vi kom en halvtime for seint og sprang inn dørene akkurat i det de spilte de siste strofene av favorittsangen min, men det var fortsatt en kjekk opplevelse. Selv om jeg sliter litt med følelsen av at alt jeg gjør, opplever jeg så.. Halvt.. Jeg er liksom aldri helt her og nå. Det er typisk deprimert kanskje. Er bare så irriterende at man ikke kan skjerpe seg ut av det. For jeg vil være her, nå. Har vært på det mørke stedet lenge nok nå.

 

Hvordan finner jeg tilbake til gnisten jeg fikk inne på psyk? Det ulmer fortsatt litt i den, det MÅ det gjøre, for jeg får jo gjort ting. Men det kommer liksom ikke ny næring til den. Er så redd for at den skal brenne ut. Jeg vil at den skal bli så stor og sterk at den fyller meg opp, gjør meg til et glødende kraftverk av energi, av livslyst, av motivasjon.. Så jeg har noe å gi andre mennesker. Så andre mennesker har lyst til å være rundt meg. For jeg tror det er nøkkelen til min livsgnist, exchange of energy.. Samspill med andre mennesker. Noe av det vakreste jeg vet.

 

Smileselfie bare på trass, det SKAL bli bedre tider snart! I’m working on it 👊🏼

Gråsonen

En krypende følelse oppover ryggraden om at noe er galt.

 

Venner som ikke svarer på meldinger. Billettene til Finnmark som er for dyre. Selvkritikeren som glefser meg i øret. At jeg våkner litt mer sliten hver dag. Prøver å holde fortet, men merker at fundamentet vakler. Hele meg er skjør som eggeglass, og jeg slår sprekker allerede. Hjernen, den forræderiske hjernen. Hvorfor er det så vanskelig å ha det bra?

 

Ingenting blir liksom helt som det skal. Jeg gjør ting som jeg vet er riktig, dette skal en person som vil ut av depresjonen gjøre; være med familien, gå tur, trene.. Og jeg GJØR det, men jeg er liksom ikke.. Der.

 

Og jeg er ikke glad.

 

Og jeg tenker på døden igjen. At jeg bare vil sove, sovne inn i ingenting.

 

Faen. Faen, faen, faen.

 

Tantegullet

Jeg gjør samme feilen hver dag, står opp alt for seint og mistenker at det er det som tar knekken på energinivået 😓 Men jeg gir ikke opp prosjekt bli en morgenfugl med det første, så i dag har jeg prøvd å slite meg ut så godt jeg kan.

 

Egentlig ville jeg vært på en brun pub å sett Champions League finalen i kveld, men fikk ingen med meg.. Ikke så keen på å være rundt masse alkoholpåvirkete mennesker all by my lonesome. Jeg drikker jo ikke heller! Men for en gangs skyld hadde jeg lyst til å gjøre noe, så burde bare ha hoppa i det. Tok i hvertfall initiativ, det er jo bra!

 

Nå skal jeg gå en siste tur med Lulu, håper det gjør susen for nattesøvnen. Før jeg legger meg skal jeg klekke ut minst 3 kjekke ting jeg vil gjøre fremover, noe å glede meg til..

 

En ting er i hvert fall å henge med han skjønne her i sommer:

 

 

Tantegullet!

Å øve seg på å ha det greit

Egentlig har jeg lyst til å skrive en avhandling om hvor stygg og ekkel jeg er, blir seriøst lei meg hver gang jeg går forbi et speil.. Men den jævla selvkritikeren er den største grunnen til at jeg prøvde å ta livet mitt, så jeg velger å avstå og flytter heller fokuset over på noe annet.

 

Stod opp for seint i dag og hadde null energi. Sement i beina og grus i hjernen. Hvor ble det av all den positive energien jeg hadde for bare noen dager siden? Hvor kom den fra og hvordan får jeg den tilbake?? Seriøst, det var bedre enn noen rus jeg har prøvd- å glede seg til å stå opp, glede seg til en ny dag.. Jeg vil ha mer av det, blir grådig.. For en hjerne som har vært så lenge deprimert var det som ren heroin. Jeg må aldri glemme det! At det finnes sånne følelser..

 

Dagen har vært sånn helt ok. Broren min var en engel og kjørte meg rundt så jeg fikk ordnet en del praktiske greier som har hengt litt over meg i det siste. Litt sånn «får jeg noen gang ordna opp i dette» greier.. Snill bror ❤️ Gått en lang trilletur med Aillon, laget middag sammen med mamma, og på kvelden kom selvfølgelig energien noen hakk opp.. Så da greide jeg faktisk å trosse dørstokkmila og løp en liten (liiiiiiten) joggetur i pissregn. Jeg hater å jogge, så nå er jeg stolt.

 

Kanskje skal jeg være fornøyd med at ting går sånn midt på treet greit nå. Kunne jo ramlet rett i kjeller’n igjen. Var jo redd for det. Er det forsåvidt enda.. Men jeg har imponert meg selv faktisk. Jeg gjør ting og står på. Det gjorde jeg jo for så vidt før innleggelsen også. Det gjelder å holde selvkritikeren i sjakk. Ikke gi de tankene for mye spillerom. De truer med å fortære meg fullstendig. Og jeg vil ikke slites i hjel innvendig, jeg vil jo LEVE nå! Ha overskudd og energi, være positiv og opplagt, sulten på livet, kreativ, fornøyd.. Vil så veldig. Bare ha det greit med meg selv.. Fred mellom ørene, ro i sjelen. Can I grant myself this..?

 

Prøver. Prøver så godt jeg kan.

 

Impress yourself first

I går kveld fikk jeg ett heftig angstanfall, og var redd for å våkne opp med samme ekle følelse.. Det skjedde heldigvis ikke! Våkna og hadde lyst til å leve, yay 🥳

 

Dagen har blitt brukt til kvalitetstid med familie; mamma og jeg dro å spiste indisk, så på besøk til bestemor. Veldig koselig. Bestå viste meg ett gammelt album fra når hun var ung, herregud hun hadde mange venner! Jeg har typ to, haha huff.. Målet for 2019 er å få minst en ny! Det hadde vært kjekt ☺️

 

Jeg dro på treningsstasjonen i nabolaget nå på kvelden, målet var å ta totalt 50 reps på alle apparatene, noe jeg klarte! Tror ikke jeg gidder å lage noen konkret treningsplan fremover, heller ha fokus på å være fysisk aktiv hver dag og heller bare gjøre det jeg føler for der og da. Tror det blir lettere å motivere meg selv sånn.

 

Dagens deets: Buksa har jeg sydd selv (tok meg bare tre år, woho), veska er fra Kapp Ahl. Sko fra Adidas. Elsker at snakeprint er in nå!

 

Genseren er fra H&M, tror jeg har brukt den nesten en uke i strekk nå (æsj, Sunniva) but I løøv it! 150kr på salg, kupp 🤪

 

Har lånt masse bøker på biblioteket, så nå skal jeg lese meg trøtt og legge meg tidlig- i morgen kommer tanteungen!

 

Ha en super kveld 🌹

Love is my fuel forward

Søvnmønsteret mitt kan ta seg en bolle og dra til helvete. Jeg lå mesteparten av natta søvnløs og ble mer og mer irritert, får skikkelig hjertebank og hodet nekter å roe seg. Argh. Når jeg endelig fikk sovna ca. 1 time før alarmen ringte hadde jeg den sykeste drømmen: Jeg drømte at jeg hadde blitt avhengig av et spill på mobilen der karakteren min hadde sex med en oppblåsbar dukke. Men så viste det seg at jeg hadde gjort det i virkeligheten i stedet for, og nå syntes alle jeg var pervers og jeg ble kastet ut av samfunnet.. Noen som har lyst til å tolke den eller?! Når jeg våkna tenkte jeg bare ‘Herregud nå blir jeg psykotisk igjen’ og jeg skjønte ikke helt om det var drøm eller virkelighet. Men det var en drøm altså. Er det rart jeg går til psykolog? Ikke svar på det.

 

Ellers har jeg holdt alt av avtaler, og vært med på turgruppa igjen. De første 5 minuttene gikk jeg bakerst og glodde ned i bakken og tenkte ‘Dette gjør jeg aldri igjen’, men så skjedde det noe rart: Jeg tok meg selv i nakkeskinnet og kommanderte meg selv til å si noe til noen, også GJORDE jeg det og vips så var isen brutt og det ble veldig hyggelig. Ble med på café etterpå til og med, noe jeg sliter veldig med for jeg skjelver sånn på hendene når jeg blir nervøs og da er det ikke så lett å håndtere kaffekopper.. Men det gikk BRA og nå er jeg GLAD! Hiiiiighfive!

 

Nå må jeg holde meg våken til sånn.. 18-19, er det innafor eller? Satser på det. Må bare pushe litt på fremover og stå opp tidlig selv om jeg ikke har fått tilstrekkelig med søvn, får jo alltid hentet det inn igjen- men det er FORBUDT å sove på dagen! Må bare tenke på meg selv som en trassig unge som skal lære å sove, patience, patience, patience.. Noen som vil selge meg litt selvdisiplin?

 

 

Hejdå🤪

The only way is forward

Sted: Min egen leilighet

Mood: Mest glad!

Hører på: Xavier Rudd-Spirit bird (HØR DEN OG NYT!)

 

Mye inntrykk å fordøye, kjenner jeg. For en eremitt og loner som meg selv har det vært en overload av sosialisering inne på psyk- Men det er jeg glad for! Det trengtes så jævlig, sjokkterapi haha..

 

Jeg har innsett at jeg elsker mennesker. Innsett at jeg kanskje er mer av en sosial sommerfugl enn ensom ulv. Innsett at det er menneskelig kontakt som vil gjøre meg frisk, i tillegg til dyr og natur. Og musikk! Så nå har jeg peisa gjennom hele kontaktlista på messenger, og håper noen av mine kjære vil henge med meg asap. Det krevde litt, for jeg er livredd for å bli avvist! Så nå er jeg stolt av meg sjæl! Godt gjort, Sunniva.

 

I morgen har jeg avtale med psykiater, og så skal jeg være med på turgruppe igjen. Sist prata jeg knapt med noen og kikka bare i bakken omtrent, men nå.. Nå har jeg litt mer selvtillit og ikke minst LYST til å bli kjent med folk så.. Jeg skal prøve!

 

Nå må jeg snorke. Håper DU som leser dette er trygg, varm og elsket.

 

God natt 💋

 

 

Hæppy Sunni!

Freedom

Da var jeg hjemme. Føles veldig.. Rart. Uvant at det er så stille. Litt vemodig å ta farvel med gjengen, kommer til å tenke mye på medpasientene og håper inderlig at de får det bra. For noen fine folk ❤️

 

Men akkurat nå føler jeg meg klar til å begi meg tilbake til livet utenfor psyk. Det betyr jo FRIHET! Det jeg er mest gira på er å komme tilbake til yrkeslivet. Tror faktisk ikke jeg blir helt fornøyd før jeg har en jobb. Så det er det ultimate målet! Da har jeg en grunn til å jobbe med døgnrytmen, spiseforstyrrelsen, angsten- hele bagasjen min!

 

Er så takknemlig for å ha blitt tatt på alvor, for all støtte, omsorg og positiv feedback. Føler meg bedre rustet til å ta tak i livet- heck, jeg VIL leve. Det føles bare helt.. Fantastisk 🥳 For en progresjon.

 

Nå gjelder det bare å ta ansvar for meg selv og psyke meg OPP, ikke ned!

 

 

I CAN DO THIS. Bring on the good times, I am committed 👊🏼