Jeg har litt mer håp og pågangsmot siden sist jeg skrev her inne, takk og pris for det. Det var helt knekken å føle alt av livslyst lekke ut av meg igjen, og jeg håper sånn at jeg har klart å lime sammen sprekkene i grunnmuren min igjen.
Denne uka har jeg vært på møte med arbeidsgiver og møtt min nye sjef. Hun var veldig hyggelig, akkurat som gamlesjefen min var. Så veldig glad for det! Jeg hadde min første arbeidsdag i går, og det er første gang på lenge at jeg har følt meg skikkelig glad. Det var fint å være tilbake og å treffe verdens beste kollegaer igjen. Selv om jeg er sykemeldt en stund til er målet å jobbe så mye jeg klarer, for det er så mye bedre for meg enn å bare ligge i senga og råtne..
På tirsdag skal jeg til legen igjen, og da skal jeg virkelig tale min sak for å slippe å ta ny cisordinol-injeksjon. Jeg orker ikke mer av den medisinen som reduserer meg så kraftig både fysisk og kognitivt. Jeg trenger alt jeg har av krefter nå for å ta hverdagen tilbake og fungere i jobb. Sist jeg var hos legen foreslo han ECT-behandling (altså elektrosjokkbehandling som det kaltes før), det er jeg virkelig ikke interessert i. Det skremmer meg, jeg har lest om folk som har fått langtids hukommelsestap av den type behandling, og ja.. Det høres så voldsomt ut! Selv om legen min snakket veldig varmt om det.. Det tør jeg rett og slett ikke!
Jeg tror mer på å faktisk jobbe meg ut av depresjon, klare å ta de rette valgene så livskvaliteten min øker på naturlig vis. Jeg har vært så sliten etter 4 måneder innelåst på sykehus og heftig medisinering, og det er en helt naturlig reaksjon tror jeg. I tillegg er det utrolig slitsomt å være manisk, man brenner helt ut etterpå. Jeg gjør i hvert fall det. Og så er det så mye skam og dårlig samvittighet man må håndtere på toppen av alt. Det er virkelig ikke lett å gå videre med livet etter noe sånt. Jeg tenker hver gang at jeg bare ikke klarer mer. Og jeg kunne gitt så mye for å være stabil over lengre perioder.. Jeg mister så mye hver gang sykdommen tar meg, og at det skjer så hyppig.. Det er så hardt! Jeg har sagt det før, jeg vet. But it is what it is.
Avslutter med noen bilder av dagens makeup. Jeg er helt fortvilet over det håret mitt som knekker helt inn ved røttene, det er visst en bivirkning av medisinene jeg står på så jeg får ikke gjort så mye med det heller 🙁 Det er så tynt og slitt nå at jeg tenker jeg like godt kunne skrelt meg 😅
Ja ja, det er ikke det største problemet jeg har så skal ikke klage for mye over det. Det er bare kjipt å ikke føle seg vel i egen kropp, og akkurat nå gjør jeg ikke det fra topp til tå. Kan ikke nevne en eneste ting med eget utseende jeg er fornøyd med, men det viktigste er vel å fokusere på at jeg faktisk er fysisk frisk! Det kommer nok ikke til å vare evig med den livsstilen min, så det gjelder å sette pris på det du har mens du har det.
Da gjenstår det bare å ønske en god helg ❤️ Jeg skal jobbe kraftig med døgnrytmen min så jeg er klar for jobb på mandag forhåpentligvis. Grandma living, here I come!
