Jeg var så sikker på hva som ventet meg når jeg så at forrige innlegg hadde fått kommentarer, og jeg har grått så mange tårer over at det ikke var det jeg var forberedt på.. Tårer av den gode sorten, vil jeg si. Takk. Tusen takk.
Jeg har innsett at jeg trenger traumeterapi. Eller, jeg har innsett at jeg fortjener det. For jeg må ærlig si at når det kommer til akkurat det, så har jeg blitt motarbeidet fra flere hold. Selv om jeg har hatt behandlere som har ønsket og anbefalt det for meg. Det er mange som har fått meg til å tvile, benekte, prøve å glemme. Og jeg har prøvd å gjøre det dere vil, virkelig. Men det tar livet av meg. Det gjør bare at jeg må fortsette å traumatiseres. Og det er helt ærlig så jævlig lite fair. For fy faen for en pris jeg har betalt for andres skyld. Og hvorfor..? Hvorfor? Hvorfor krever dere så umenneskelig mye av akkurat meg..
Så nå lar jeg meg selv gjøre det, endelig. Om jeg så må gå privat.
For deg, lille og store Sunniva som alltid har måtte være så forbanna sterk og som alle har vært så OK med å la bære alt det tyngste alene. This is for me.
Og har noen et problem med det, så kan dere holde kjeft eller si det til trynet mitt, ærlig talt. Men dette skal jeg gjøre. Jeg skal gjøre det så jeg kanskje omsider kan få sove på nettene igjen, så jeg kanskje kan slippe skam og tvil, så jeg kanskje klarer å se fremover- men mest av alt så jeg kan få lov til å ha et rom å gå til der jeg slipper å være så FORBANNA sterk og tøff, og det at noen klarer å stå i akkurat det og bare ser og hører meg.
Skjønn det hvert fall. Unn meg å bli sett og hørt i det minste.
For det er det som river mest, det er som er det største såret. At ingen ville se, at ingen ville høre. Faen, at ingen ville tro.
Jeg trenger terapi for å komme over mye, men aller mest det tror jeg.
Tilgi meg for det.. Men jeg trenger kanskje hjelp til å tilgi noen jeg også.
Jeg vet ikke om jeg har behov for å skrive så mye mer her på en stund, så hvis det blir stille fra meg igjen så er jeg nok bare opptatt med å puste ❤️ Men ønsker en riktig god sommer, ta vare! Vi snakkes nok igjen.
Og en siste stor takk til dere som bare lar meg være her inne, i terapi og lekerommet mitt, at dere aldri kommer med ubehagelige spørsmål eller kritiserer hva enn jeg føler. Jeg får enten stillhet eller støtte, og det er vel akkurat det jeg trenger her. Thank you.
