To hell and beyond

Helvete så ting går skeis for tiden. Psyken dingler i en tynn tråd og de siste dagene har vært helt knekk. Har stort sett ligget sammenkrøpet under dyna mens selvmordstankene har gjort meg helt paralysert. Vet du hva det verste er..? Jeg tør ikke å ta livet mitt! Og det gjør at jeg føler meg som verdens mest motbydelige svekling.

 

Jeg greier jo ikke å la være å overtenke ALT. Det hindrer meg i å bare hoppe i ting, også døden. For tenk om jeg ikke lykkes i å kverke meg selv, og ender opp med en amputert kropp, innelåst på psyk uten mulighet for en ny sjangse? Hva vil det gjøre med familien min, hva vil det gjøre med den som finner liket mitt? Jeg ser for meg mamma som får et sjokk hun aldri vil komme over, søsknene mine som kveles av skyldtanker.. Har prøvd å formulere et skikkelig selvmordsbrev, prøvd å finne ordene som kan bøte mest mulig på skaden, men for en gangs skyld- når det teller som mest for faen- så svikter ordene meg. De blir for små, for puslete, de strekker ikke til.

 

Så er jeg redd for smerten. Å ta selvmord er ikke lett, det er det vanskeligste ett menneske kan gjøre og jeg skulle ønske folk forstod det. Sist jeg var innlagt på psyk, gjorde jeg et realt forsøk, jeg strangulerte meg selv og FYTTIHELVETE så vondt det gjorde! Blodet sprengte i hodet så øynene ville poppe ut, halsen stod i fyr, hender og føtter dovnet bort og fy faen så lang tid det tok. Jeg måtte svime av før de kunne kutte meg løs, og jeg var så forbanna etterpå for at de hadde ødelagt for meg, at jeg prøvde å bite meg vei til pulsåra. Jeg var helt blodskutt i øynene i ukesvis etterpå, og en av sykepleierne som var tilstede sa til meg at «Det der er det verste jeg har sett, Sunniva. Noensinne!». Det var pokker så traumatiserende, og jeg er enda litt forbanna for at de ødela for meg. For once I had the guts to go all in.

 

Faen. Faen ta feige lille meg og faen ta at jeg ikke bare kan bestemme meg for om jeg skal leve eller dø. For skal jeg leve så må jeg faen dundre meg LEVE også, ikke bare råtne langsomt i alt som er vondt og vanskelig. Hvorfor gjør jeg livet så jævla komplisert?? Kan noen reboote meg, slette fortida og alle spøkelsene der så jeg kan være traumefri, rein i sjela, rein i kroppen, uskyldig og blåøyd, tro det beste om folk og så jeg kan slippe å være så redd hele tida? Hvorfor greier jeg det ikke selv? Start på nytt, sier jeg til meg selv. Begynn morgendagen med blanke ark. Så kommer morgendagen og jeg er en liten vettskremt drittunge igjen, redd for lyset, redd for livet, full av selvhat, full av angst og ikke faen om jeg reiser meg fra senga og går ut den jævla døra, IKKE FAEN. Så får jeg enda en grunn til å hate meg selv, enda en grunn til å bukke under for selvforakten, enda en grunn til hvorfor livet ikke er for sånne som meg.

 

I morgen har jeg time hos ettervernspoliklinikken, og OM jeg kommer meg dit, som det finnes tusen dumme grunner inkludert drittangst for at jeg ikke gjør, så skal jeg manne meg opp til å spørre om jeg kan bli innlagt igjen. For å gå hjemme med medisiner nok til å kverke en hest, er ikke det beste for meg akkurat nå- det skjønner til og med jeg. Men representantene fra psykiatrien jeg har møtt til nå mener at det er helt forsvarlig..

 

Jeg vet bare ikke om jeg bryr meg nok om meg selv til å gjøre det.

 

 

 

Good morning 🌹

Ny dag, nye muligheter til å feile! Neida/joda.. Men fra (sånn halvveis) spøk til alvor: Denne dagen skal bli bra. Har tenkt å hive meg på sykkelen og dra på besøk til bestemor, trening og sosialisering i en smekk. Så da er planen snekret for en bra dag! Nå våger du ikke å krype til sengs igjen Sunniva!!! *streng stemme*

 

Jeg har jo tenkt mye på at jeg trenger noe å brenne for, noe å føle lidenskap for og ikke minst: Noe å fylle dagene med. Jeg har vært så fokusert på at det skulle være en jobb, men det har blitt mye vanskeligere enn jeg så for meg, av diverse grunner. Men i går fikk jeg en liten åpenbaring: Jeg har jo bloggen! Jeg elsker å skrive, det er min lidenskap nummer én! Jeg elsker å være kreativ, elsker å pusle sammen ord til de blir sånn jeg vil ha det. Så fremover skal jeg legge enda mer krefter på å drifte denne bloggen- skrive mer allsidig, ta bedre bilder, legge enda mer tid og omtanke i blogginnlegg- og jeg skal gjøre det for min egen del, fordi det er kjekt og gir meg mestringsfølelse. Jeg driter i statistikken, har ikke engang lastet ned  Google analytics og har ingen planer om å gjøre det heller. Da ser jeg for meg at jeg bare hadde blitt demotivert og hengt meg opp i helt feil fokus. Jeg liker ikke tall, det er ORD som er min greie!

 

Planen er å skrive litt mer varierte innlegg, har jo en del kategorier som har blitt neglisjert i det siste. Jeg er på konstant leting etter blogger jeg liker å lese, men har enda ikke funnet noen som har alt jeg leter etter. Målet mitt er å skape en slik blogg selv!

 

Jeg har ingen ambisjoner om å leve av bloggen, det tror jeg hadde tatt knekken på skrivegleden og personlig er jeg drittlei av blogger som er proppa full av annonser og spons. Jeg har jobba i butikk før, å være selger er ikke noe for meg!

 

Motivasjonen er i hvertfall på topp ☺️ Nå skal jeg rulle avgårde.

 

Håper dere har en helt fæb morgen!

 

Slow but steady

Ikke gå fra meg her.

Gi meg litt mer tid til å ta deg igjen..

Jeg orker ikke å bli etterlatt her i mørket

Men jeg er fortsatt redd for det nådeløse lyset

Bare vent litt..

En dag skal jeg bli klar

Vær så snill og ikke forlat meg her

På bunnen av ingenting

 

 

Alle løper fra meg og jeg begynner å innse at jeg kanskje aldri vil ta dem igjen. De lever så mye mer enn det jeg gjør, de setter mål og når dem, reiser til nye steder uten meg, klatrer opp karrierestigen og popper ut kid etter kid. Jeg har nok med å holde meg flytende, i denne sumpen av depresjon- paralysert av angst og blottet for selvdesiplin.

 

Sutre, sutre, klage, klage.. Dette får IKKE bli et deppeinnlegg. Denne dagen har ikke gått helt på skinner, men den har vært helt okey- om jeg greier å la selvpinings pisken ligge i fred. Men hvis jeg skal gi meg selv litt konstruktiv kritikk: Giiirl, greit at du er deppa og ingenting kommer gratis just nu.. Men du har mye å vinne på å utvikle hakket mer selvdisiplin. For det skorter det på her i gården.

 

Jeg kan liksom stå opp og være fresh og uthvilt, så begynner den depressive remja å dure i hodet, og vips så har jeg funnet veien tilbake til dyna igjen. Det skjedde i dag, og jeg ville egentlig ikke skrive det her- for det er jo et nederlag. Men samtidig så vil jeg gi et realistisk bilde av mitt liv, og da må det være rom for ærlighet. Det er mye to skritt frem, tre tilbake. Mye frustrasjon og å stange hodet i veggen. Og det krever mye å blogge om min vei mot ett friskere, sunnere, gladere liv, når jeg føler at jeg går på trynet hver bidige dag omtrent- og ganske ofte tenker jeg at ‘helvete, jeg kommer jo ingen vei i dette tempoet her!’.. Og noen ganger tenker jeg at ‘faen heller, jeg går jo baklengs’.

 

Men jeg begynner vel å forstå at om jeg hadde et enkelt liv (om det finnes noe slikt) så hadde jeg sikkert kjedet meg til døde. Det er utfordringer hver dag, jeg må jobbe hardt for ting andre gjør på autopiloten, og når jeg først har det bra- så har jeg det veldig bra! Livet mitt består av dype kontraster, highest highs and lowest lows. Og jeg vet faktisk ikke- om jeg skal være helt ærlig- om jeg ville hatt det på noen annen måte.

 

Det suger selvfølgelig å ha tilbakevendende depresjoner, men jeg vet- Jeg velger å TRO- at jeg kan spa frem årsakene til disse og rykke dem opp med rota. Jeg nekter å gå på antidepressiva fordi 1) Jeg har ekstremt dårlig erfaring med det fra tidligere og 2) Jeg vet hvorfor jeg er deprimert og selv om det er mange og komplekse årsaker til det- så kan jeg gjøre noe med det.

 

Jeg vet du tror jeg har gitt opp  

fordi jeg kryper så sakte at du ikke ser at jeg kravler meg fremover likevel

Men jeg gjør det

så knærne er blodige..

Ja, jeg er sneglen og du en Ferrari

Og det gjør meg ingenting å være bakerst

For på en god dag husker jeg hvor jeg startet

og det er langt tilbake dit

 

 

God natt 🦋

Feeling alright

God morgen 🌹

 

Tror jeg nærmer meg en måned uten bulimi nå. Yes, girl! Og i går tok jeg en løpetur, selv om dørstokken var mile high- but I did it! Hver gang jeg greier å ta konstruktive valg er en seier, og jeg skal trene på å faktisk registrere det, og fylle på sekken med positive opplevelser og ting jeg mestrer. Så om det virker som om jeg driver med hemningsløs selvskryt her inne, så forstår dere forhåpentligvis hva det bunner i 😉

 

Denne dagen har jeg kjekke planer med familien, skal være mye utendørs og kose meg med tantegullet. Åh, jeg kunne skrevet side på side om min skjønne Aillon ❤️ Å bli tante er noe av det beste som har skjedd meg, det er så mye kjærlighet og jeg føler liksom.. Shit, jeg trenger ikke å bli mor selv- denne krabaten er nok for meg. Men jeg vil gjerne ha fler tanteunger, hører dere bror og søstre?? I’m ready!

 

Håper dere får en super dag 😘

 

 

What’s in your head

Fine dager..

Familiekos, sol, fregner på nesa, appelsiner og kvikklunsj.

 

Stemmen i hodet som sier at nå må du snart dø.

 

Hysj, sier jeg. La meg leve litt i fred. Jeg har bestemt meg for å fortsette å prøve, gi dette ene livet en sjanse, legge ned innsats og bevege meg fremover. Slutt å dra meg ned.

 

Men tenk om det ikke går. Har du tenkt over hvor mye i livet ditt du ikke får til? Du kommer nok aldri til å greie det heller. Du er mislykket, en fiasko. Du er stygg. Ikke vis trynet ditt offentlig, du gjør andre kvalm.

 

Jeg har det fint akkurat nå. Gidder ikke henge meg opp i den tankerekka der. Det er sol. Folk er glade. Det ligger en avslappet vibe over hele byen, det er vår nå- snart sommer i dette kalde landet. JEG HAR DET FINT.

 

En dag vil du dø uansett. Hvorfor ikke bare gjøre det nå? Før du rekker å fucke opp noe nytt? Det er ikke lenge til neste gang du ender opp på psykiatrisk, det vet du. Knuste glass, blod over alt, hender i håndjern. Hvite vegger og beltesenger som strammer så hardt at det gjør vondt. Isolasjon. Du klarer ikke det der en gang til. Du er ikke sterk nok. Du har for faen ikke kommet deg videre etter sist gang!

 

Nei. Jeg går ikke inn i det. Det får bare være bakgrunnsstøyen akkurat nå. Vil ikke tenke de tankene mer. Vil tenke nytt, tenke annerledes. Vil nyte øyeblikket og være tilstede. Ikke drukne i tanker jeg har tenkt tusen ganger før. Jeg er her. Nå. Fri. Jeg kan gå hvor jeg vil, når jeg vil. Jeg kan tenke akkurat det jeg velger selv.

 

Men du greier ikke å bytte kanal i hodet, gjør du vel. Du tenker på depresjon og død hele tiden. Som klør og tenner som har klort og bitt seg fast, sprøytet gift inn i blodårene.. Hele du er syk. Og du kommer aldri til å bli frisk igjen. Du husker det ikke, gjør du vel. Hvordan det var å være frisk. Du kommer aldri til å få et enkelt liv. Du er for komplisert. Du har for mye bagasje. Blod på hendene og skitten i sjelen. Det er ikke noe VITS i å fortsette, skjønner du det ditt dumme naut?!

 

Stille. Ikke tenk. Pust. Dype pust langt ned i magen. Det går bra. Det går over. Det var bare tanker.

 

Et lite innblikk i hodet mitt, slik det ser ut for tiden. Slik det har sett ut i lange tider. Et ego spaltet i to, en del som vil dø og en del som vil leve. En konstant kamp mellom to motpoler. Jeg vet helt ærlig ikke hvem jeg egentlig heier på. Hva jeg innerst inne vil. Kanskje står jeg stille helt til jeg finner det ut. Kaste seg utfor stupet eller bygge en bro?

 

Jeg prøver. Det er bare ikke godt nok.

Hallololoy

Denne dagen skal steike faen meg bli bra! Selv om jeg våknet opp paddesur.. Jeg er sykt morgengretten hvis jeg ikke har fått nok søvn, men greide i hvertfall å stå opp før klokka 12, så high five to me!

 

Prøver å trene litt hver dag nå, har et notat på telefonen der jeg skriver ned alt av fysisk aktivitet jeg har gjort i løpet av dagen. Da mener jeg ALT; En runde med støvsugeren, en tur til butikken, noen kjappe sit ups, en dans foran speilet mens jeg pusser tenner.. Det er veldig motiverende faktisk, bare et lite tips 😘

 

Denne dagen skal bli en skikkelig koosedag med familie, s🌞l og god mat. Alle negative tanker skal fordrives, jeg unner meg en timeout fra de greiene der.

 

Nå skal jeg spise en sunn frokost, et tips? Polarbrød, guacamole med mye hvitløk, et par skiver tomat, toppes med spinatblader. Supersunt og djevelsk godt!

 

Håper dere får en super dag 🌹

Live more, worry less.

Denne dagen har vært fin. Jeg har greid å holde selvmordstankene i sjakk, og klart å snakke meg ut av de verste angst triggerne. En ting jeg sliter mye med er skam og skyld tanker for alt mulig galt jeg har sagt og gjort gjennom livet, men i dag greide jeg å ta meg i det og tenke “Ja, men du er jo faktisk et menneske Sunniva! Mennesker GJØR feil”. For det er jo sant! Jeg går jo ikke og tenker på alle mulige feil andre har gjort, det skjønner til og med jeg at hadde vært helt latterlig- men hvorfor skal jeg da gjøre det mot meg selv? Det finnes jo ikke konstruktivt å gå og kverne på sånne ting, det er noe annet å lære av sine feil enn det er å konstant gå rundt å piske seg selv for det- det gjør ikke en dritt i forskjell, og det blir jo bare selvpining. Og tar meg bort fra å leve i nuet, ikke minst. Live more, worry less! Mitt nye slagord.

 

Noen ganger tenker jeg at jeg har så mye feillært atferd at jeg kommer til å bruke resten av livet mitt til å lære meg av med det, hah.. Men det er jo forsåvidt et spennende prosjekt, om jeg greier å se det fra en litt mer positiv vinkel. Og apropos positive vinkler: I dag spiste jeg sjokolade uten at det utartet seg til spisekick eller at jeg måtte kaste opp etterpå! Jeg spiste “for mye” til middag også, uten at det freaka meg ut. Det er framskritt! Kan faktisk ikke huske når jeg stakk finger’n i halsen sist, så da har det gått en stund. Thumbs up for det, jeg er faktisk stolt av meg selv! Jeg er så proff på å svartmale alt hele tiden, men det er jo faktisk noe som går fremover.

 

Jeg så forresten på instagram i dag at klimaaktivist og miljøforkjemper Greta Thunberg er på Time’s liste over de hundre mest innflytelsesrike menneskene i 2019, det er så kult! Hun er definitivt en av mine idoler. Så ung, så engasjert, så stødig i sin sak.. Se talen hun holdt for EU politikerne om du ikke skjønner hva jeg snakker om! Hun er i tillegg nominert til Nobels fredspris, og jeg håper hun får den. *fangirling* Nei, men helt alvorlig: Det hun gjør er så modig, inspirerende og beundringsverdig. Jeg ‘samler’ på mennesker som inspirerer meg, og Greta er on the top of my list. Når JEG var en tenåring så jeg opp til Victorias Secret modellene og var mer opptatt av hvordan jeg kunne bli en to meter høy megababe enn å redde miljøet.. Takk og pris for at det finnes tenåringer som Greta Thunberg, sier jeg bare.

 

Jeg kan definitivt gjøre mer for å bidra til en bedre verden, jeg jobber med noen mål som f.eks å bruke sykkel så ofte jeg kan, shoppe mye mindre, kildesortere, spise enda mindre kjøtt og melkeprodukter enn jeg gjør nå, og et par andre grep som jeg heller kan dele når jeg faktisk har gjennomført det.

 

Jeg trenger så innmari å gjøre ting som skifter det negative fokuset jeg har innover, til å begynne å se positivt utover i stedet for!

 

God natt!

 

Hold on, hang in there

Har hatt noen ekle timer med suicidale tanker. Til slutt satt jeg bare i et hjørne med hendene presset mot hodet og måtte tvinge meg selv til ikke å skrike høyt. Det blir så intenst at det gjør fysisk vondt. Man vil bare få fred, stillhet, slutt på det- slutt på alt.

 

Takk FAEN for familien min, som er der for meg når jeg ikke klarer å være der for meg selv. Takk for at tross all bagasjen jeg sleper med meg, så fikk jeg verdens beste familie som en motvekt. De har stilt opp gjennom all turbulens, kaos, de har stått på sidelinja mens jeg har vært i krig mot meg selv.

 

TAKK.

 

Jeg prøver å være positiv, virkelig. Men jeg balanserer på en knivsegg, psyken er skjør som eggeskall og slår sprekker ved den minste påkjenning.

 

Men jeg holder det jo ut. Jeg ER der jo for meg selv, ellers hadde jeg vært død nå.

 

En dag

om ikke så lenge

skal jeg løpe så fort

at denne stygge depresjonen

med alle sine heslige tentakler

må gi slipp på kroppen min

og lett som en fjær

skal jeg boble over

av energi!

av livsmot!

av kjærlighet!

 

Jeg skal være så glad at jeg blir svimmel

Fordi jeg kjenner mørkets dybde

Jeg glemmer aldri hvor jeg har vært

Men jeg skal så mye lenger

En dag skal jeg si

at jeg satt meg selv fri

Og en dag skal det være sant

At mørkets dager er forbi..

 

 

HVER DAG JEG VELGER LIVET ER EN SEIER

Don’t look for happiness. Create it.

Dags for tre positive innlegg igjen! Må prøve å følge mine egne spilleregler her..

 

Nå ligger jeg ute i gresset og nyter sola. Hører fuglesang mens jeg drikker kaffe. Livet er greit just nu. En pustepause fra deppa tanker som jeg skal stretche ut så langt det går. Egentlig våknet jeg i skikkelig dårlig humør med hodet fullt av mørke tanker, men gi det litt tid så går det over.. Som regel. Å starte dagen er verst med tanke på min depresjon. Hver dag jeg kommer meg opp før 12 er en seier.

 

Jeg har laget en to-ukers treningsplan, nå gjelder det bare å følge opp. DET er ikke min sterkeste side, jeg har det i kjeften men å faktisk gjøre det? Mjaaa jo nei. Hadde passet perfekt som politiker, mehe.. Flink til å få det sagt, ikke så god på å få det gjort. Så er jeg god på å sette meg veldig urealistiske mål også, alt eller ingenting liksom.. Og da ender det fort opp med.. Ingenting. Men målet om å bli mer fysisk aktiv, dét skal jeg greie. Er allerede i gang! Mottoet mitt er at litt er bedre enn ingenting.

 

Huden min er i krisemodus som vanlig ☹️ Det påvirker selvtilliten min veldig, i den grad at jeg helst ikke vil gå ut døra. Må få meg time hos hudlege asap for å booke laserfjerning av arr. Gjort det en gang før, det var DRITVONDT og man ser helt skamfert ut lenge etterpå.. Men nå er huden min i ansiktet så fullt av arr at det er nesten ikke er frisk hud igjen. Bare en liten frustrasjonsutblåsning! Til alle dere som har fin hud: Jeg er så misunnelig!

 

Var innom kjøpesenteret, fant ikke det jeg er på utkikk etter til Bekky så må bestille fra ebay.. Men jeg fant selvsagt noe til meg selv! På H&M som vanlig.. Greide å la det bli igjen i butikken, man må jo ikke eie alt man får lyst på og jeg synes ikke jeg fortjener noe nytt nå. Det kan heller bli premien dersom jeg klarer å holde meg fri fra røyken ett par dager. Noe som neppe blir å skje fordi.. Jeg mangler jo fullstendig viljestyrke her i livet.

 

Men nå skal jeg være positiv! Greide å gå på matbutikken skrubbsulten uten å kjøpe noe junk. Så hah, det finnes et fnugg av viljestyrke i denne kroppen. Gud, så lyst jeg har på sjokolade nå. Det fristet så sykt å hamstre inn til et massivt spisekick med påfølgende oppkast. But I didn’t.. Det er også en seier.

 

Jeg fortjener visst noe fint fra H&M likevel. Greit at de har påskestengt i noen dager nå… #alwaysanexcuse

Just take a deep breath

Livet humper og går.

Litt bra, mye vanskelig.

Men nå er påska her, det er vår i lufta og jeg burde være glad.

Burde jeg ikke?

Jeg elsker jo våren; blomster i veikanten, lysere og lysere kvelder, naturen som våkner til livet etter vinterdvalen.

Jeg er jo glad også, innimellom.

Små blaff, men de er der.

Når jeg tror jeg ikke kan holde ut lengre, så kommer det en liten pustepause.

Jeg må bli flinkere til å stå i mine egne tanker og følelser.

Må lære meg brannslukking når det kommer til angst, selvmordstanker, deprimert grubling.

Trenger ikke hoppe på alle busser med negativ shit som ruller gjennom skallen min.

Jeg MÅ ikke ha det fælt hele tiden, pustepausene kan bli lengre, jeg VET at det er mulig.

Intellektet mitt, det lille jeg har i hvertfall, sier at det er sant.

DET GÅR AN Å TA TILBAKE KONTROLLEN.

 

I dag skal jeg henge med familie, mamma og jeg skal en tur på kjøpesenter. Må finne en gave til Lykkepilla mi som fyller år i dag (hurra og takk gud for deg). Skal bruke denne påska til å prøve og lade batteriene mest mulig, for etter påske må jeg utfordre meg selv og pushe gjennom mye angst. Jeg kan ikke fortsette å bli dårligere og dårligere, det er en oppskrift på en ny psykose, og det vil jeg ikke ha. GAD, jeg er redd for å bli det igjen, jeg orker ikke hele mølla med tvangsinnleggelse, kroppen full av medisiner, at det tar så utrolig lang tid å hente seg inn igjen, bli frisk. Jeg blir jo ikke frisk for faen, jeg blir deprimert.. Å leve videre etter et psykoseutbrudd er ikke piece of cake akkurat, det er mye skyld og skam, og det er ekkelt å miste kontroll over egen psyke.

 

Men nok om det. Man må nesten bare ta livet på strak arm, det som skjer det skjer. Er det en ting psykose har lært meg, så er det at man har ikke kontroll på alt her i verden. Jeg prøver å finne veien fram til et liv jeg ikke blir alvorlig psyk av, som sagt så humper og går det.

 

Målet mitt i dag er å ha en alright dag, that simple.

 

Ha en super lørdag!