Føler jeg har gjort mitt av disclaimers nå, så nå regner jeg med at alle forstår at her inne gir jeg meg selv frie tøyler og tar av silkehanskene om så.. Det er frivillig å lese her inne, men forstå i hvert fall at her er jeg sjefen, og her inne får faktisk ingen komme og verken diktere meg eller be meg om å “føle mindre”. For det har faktisk skjedd nok i livet, thank you very much!

Og som sagt: Jeg vil faktisk ikke at hvem som helst skal lese her hvis jeg kan velge det selv, men om du gjør det av egen frie vilje så får du gi meg konstruktiv kritikk i det minste. rett gjerne på skrivefeilene mine for all del eller hva du nå måtte ha å kritisere meg for- men ellers så kan du holde kjeft. For jeg bryr meg faktisk ikke om hva noen mener om den kreative åra mi, noen har det, noen ikke. I got plenty and I like it. Og det får ingen ta fra meg altså.

Jeg blir av og til redd for at jeg glemmer hvem jeg er, men vet du hva, jeg tror kanskje flere gjør det. Dere må prøve å huske meg fra barndommen, folkens. Hun viltre og litt uvørne og følsomme jenta som var veldig mye, men også veldig mye GØY. Full av spillopper og latter, men også sint og lei seg og alle så det. Solskinn og tordenvær, og lite i mellom 😉

Vel livet og mennesker har prøvd å knerte hun lille jenta skal dere vite, men faen heller DET kan jeg ikke la skje. Så dere må bare leve med at jeg fortsatt har henne i meg. Og dør hun, dør jeg også.

Jeg har alltid regna med at finnmarkingene mine faktisk forstår sorgen jeg føler over faren min, fordi de elsket ham de også. De fleste elsket faren min faktisk. As they should. Hadde dere vært i begravelsen hans hadde dere visst det- Kirka var full.

Men noen av dere søringene forstår ikke det, tror jeg. Ikke hvor dypt det går hvert fall. Men prøv å forstå at jeg kanskje føler alt litt mer intenst enn dere da.. Noen elsker jeg for alltid. Noen glemmer jeg aldri. Det får dere jo tenke hva dere vil om, men ingen får faktisk ikke fortelle meg at sorgen min, at følelsene mine er RARE. Der går man over streken. Det trenger ingen noensinne å gjøre igjen. Da får dere passe på at jeg ikke får høre det hvert fall. Dere trenger ikke gå for det svakeste punktet i hjertet mitt. Det må dere la meg ha i fred.

Alle forstår ikke hvor dypt jeg tenker og føler, og det er helt ok det. Alle kan og skal ikke være like. Men nå lar jeg faktisk folk gjøre hva de vil med livene sine, samma hva det er, så jeg mener faktisk at det skal jeg ha lov til det jeg også. Ingen trenger å like det, i dette ene livet må man faktisk bare like seg selv.. 😉

En ting må alle vite: Jeg slutter faen aldri å leke. Gjør jeg det, ja da er det fader meg bedre å gå i grava altså.

Og denne bloggen er faktisk en stor del av voksenlekene mine 😉 Blir det streit og strikking og vaffel-oppskrifter her inne, så har jeg nok blitt dement og glemt meg selv, haha. Da må dere skyte meg i hodet please 😅

Men jeg elsker dere- hele store familien min. Aldri tvil på det.

Også vil jeg bare si takk til dere som legger igjen kommentarer av og til. Takk for respekt, raushet og godheten deres ❤️ Dere har bidratt til at det er både trygt og ja, koselig å være her inne. Det jeg setter mest pris på, er at dere er så forståelsfulle når jeg har skrevet her inne i mine maniske perioder (for da bør jeg egentlig ikke være online, men det skjer jo dessverre 😅).. Og jeg vil at dere skal vite at selvtilliten min har vært helt KNEKT til tider, men dere har bidratt til å lappe den sammen. Jeg har ikke følt meg så forstått alltid, men det at noen der ute faktisk viser vilje til det.. Det er en av de fineste gavene jeg kunne fått altså. Så en gang til; Takk. Dere er gode mennesker, og sånne trenger denne verden alltid!

(også har jeg lovet en mail til en av dere, men jeg er ganske distré og må innrømme at mail har jeg ikke sendt på lange tider så det går litt i glemmeboksen. Så hvis det tar for lang tid så kan du bare maile meg først på [email protected] 🤗) Jeg trenger et spark i baken av og til 😉

Ellers så liker jeg fortsatt å bare freestyle gjennom livet og se hvor det tar meg, så.. Den eneste planen nå er å fortsette med det egentlig. Eller, jeg HAR planer faktisk, men jeg må alltid ha rom for spontanitet og muligheten for å endre kurs så.. Tror jeg bare sier at jeg får se 😉

Nå har jeg valgt å sette røtter i Stavanger, men jeg er jo egentlig alltid en fri fugl, og hvem vet.. En dag velger jeg kanskje å røske opp røttene mine og fly rundt jeg også.. Jeg har alltid vært her, og jeg har alltid latt dere spre vingene og dra hvor dere vil, selv om jeg har savnet meg sår etter dere. Dere får kanskje si fra hvis dere trenger å savne meg litt 😉

(Men jeg har bare ett liv så vidt jeg vet, så jeg klarer faktisk ikke å være for lenge borte fra dere. Home is where the heart is, og mitt er vel sånn ca. delt litt i to mellom nord og sør, men Norge er Norge..)

Jeg har vel bare en følelse av at livet mitt kanskje ikke blir så langt. Og jeg har ofte rett i de der intuisjons-greiene mine så.. 😅 Jeg har vel bare en følelse av at det ikke er det vonde som knekker meg, men det gode. At jeg kanskje sprenger hjertet litt for hardt med kjærligheten jeg føler. Derfor jeg har det litt travelt av og til kanskje. Kanskje derfor jeg muligens stresser meg syk av og til også. Derfor jeg er redd for å ha det for bra. Jeg må få elsket ferdig i dette livet før hjertet tar det siste slaget.

Pappa pleide å si det faktisk, når jeg spurte bekymret om bipolaren kom til å ta livet av ham. «Neida Sunniva, det blir nok hjertet mitt som stoppe til slutt. Sånn e det vel når man føle for mye. Man slit det ut»

Og kanskje var det akkurat det som skjedde. At hjertet hans slo et siste tordenbrak av et slag for oss ❤️

Det er vel sånn med meg også: Smerte piner meg bare, det gode sprenger meg.

Og det må bli sånn for meg også tror jeg. Et siste HELSIKES tordenbrak av et hjerteslag. For jeg klarer faktisk ikke tanken på å begrave noen av dere. Ikke en til begravelse der jeg ikke får kaste meg ned i jorda selv please.. Så jeg ber faktisk skjebnen om å ta meg først.

Så hvis dere kan.. Så får dere sette pris på meg mens jeg enda er her. For en ting er sikkert, med meg er ingenting det 😉

(Unnskyld antrekket, får se om jeg puster liv i fasjåååån-bloggeren etterhvert 😉)