Don’t come for me, men jeg falt for fristelsen til å slå til på H&M sitt salg igjen.. Jeg har omtrent ikke kjøpt sommerplagg på mange år, fordi jeg har følt meg ukomfortabel i egen kropp og ukomfortabel i eget liv, og det er så gøy å ha en sommer der jeg faktisk klarer disse tingene- jeg trodde ikke jeg kom til å oppleve det noen gang. Jeg prøver å tenke over om det meste jeg kjøper faktisk funker som wardrobe staples, altså plagg som er tidløse og som du har lyst til å bruke sesong etter sesong. Sånne plagg som blir favoritter du ikke går lei av, jeg vil at majoriteten av innholdet i garderoben min skal være sånne plagg. Føler alt jeg har kjøpt denne gangen faller under den kategorien.
Dus blå jumpsuit i sateng-aktig stoff, til litt over 100-lappen.
Maxikjole, satt ned fra 599- til 159-, altså H&M kjører HARDT på rabattene sine..
Enda en jumpsuit, til 79,90 kr. Denne gir meg skikkelig 70-talls vibber! Og ja, jeg ser at jeg må droppe bestemorstrusa under denne 😅 Og NEI, jeg er ikke preggers.. Det er second dinner/snacks-magen min som jeg ikke er helt villig til å ofre enda 😏
Kjenner jeg har dårlig samvittighet overfor både bankkontoen min og planeten nå da.. I tillegg kom jeg over denne saken, og det ble ikke bedre av det: https://hypebae.com/2022/7/h-m-green-washing-lawsuit-sustainability-misleading-marketing-fast-fashion
Motebransjen er en klimaversting, det vet vi jo- produksjonen er ikke miljøvennlig, det pumpes ut for mye kolleksjoner, og vi har ikke et godt nok system for innsamling eller gjenvinning av tekstiler. I tillegg vet vi jo at det skorter på etikk og rettferdighet når det kommer til mange arbeidere i denne bransjen også.
Jeg VET alt dette, og likevel klikker jeg «kjøp», og det kommer jo alltid med en ekkel bismak. Som nevnt øverst, jeg prøver å kjøpe flest plagg som er «stayers» i garderoben, prøver å tenke om plaggene jeg kjøper kan brukes om flere tiår fremover også. Jeg har aldri hatt behov for å gi bort masse klær hver gang jeg rydder skapet, fordi jeg fortsatt liker klærne mine årevis etter at jeg har kjøpt dem- så det funker jo. Og jeg kaster ikke ødelagte klær, jeg reparerer og er flink til å få plagg til å vare. Samtidig tenker jeg at en gang må jeg jo bli ferdig med å «samle skatter» i garderoben min- er det fullt og jeg ikke vil kvitte meg med noe så er det fullt! Og selv om jeg fortsatt har plass, så hadde jeg jo nok klær for lenge siden. Jeg kan jo ikke si at det er noe som helst jeg TRENGER lenger. Jeg skjønner jo at jeg bør dra den «Nå har du samla nok»- linja her og nå. I det minste for noen år fremover!!
Skal jeg gjøre det, så er første steget å slette Zalando og H&M-appen (eneste jeg bruker til nettshopping, men du kan lage wish-list på dem og det er jo DØMT til å gå skeis..) og jeg må nok holde meg langt unna butikker i laaang tid fremover. Og mest av alt må jeg være beinhard med meg selv, og nå som jeg styrer med nikotin-nedtrapping så ser jeg jo at den muskelen er SLÆKK hos meg..
Jeg prøvde meg på shoppestopp i vinter, og det gikk ikke bra- jeg klarte ikke ÉN måned en gang! I tillegg vet jeg at jeg har en emosjonell svakhet her- jeg vet ikke alltid hva jeg trenger for å trøste meg selv/Få meg selv til å føle meg bedre alltid og da trøsteshopper jeg gjerne. Det er jo bare tull, og i hvert fall noe jeg vil til livs.
Men jeg VIL bli en mer ansvarlig forbruker! Jeg vil ta min del av ansvaret, og det innebærer soleklart å kjøpe mindre- mye mindre. DET må jeg vel i det minste klare.. 🙄 Tenk om jeg resten av livet bare kjøpte brukt, eller jeg klarte å ha en regel om kun ett nytt innkjøp i året.. Eller hvert 5 år.. Eller at jeg bare klarer meg med det jeg har, from here on out- det hadde jo vært det beste.
Herregud, når jeg tenker sånn så innser jeg jo for en slave jeg er av materialisme og hvor mye glede jeg TROR jeg får utav å kjøpe..
Jeg skrev ett innlegg i går (pingla ut og sletta det, jeg vet ikke om jeg fikk fram poenget mitt godt nok) men essensen i det var i hvert fall at jeg føler meg skikkelig ensom til tider og at jeg skulle ønske jeg var flinkere sosialt og at jeg savner flere dype, meningsfulle relasjoner- men jeg vet ikke hvordan jeg skaper dem eller hvordan jeg skal tørre å bli kjent med nye folk. Det er jo DET som gir mening med tilværelsen, og det kan man jo ikke kjøpe for penger..
Så ja. Det bør være fokuset og målet mitt fremover, ikke prøve å fylle alle sjelesår med nye ting.. Det er bare ting, døde ting, og du kan kanskje føle deg vel i dem men det gir faktisk ikke så mye mer enn det da.. Jeg vil heller ha fler folk jeg føler meg vel rundt.
Men hjælp, hvordan gjør man det da.. 😅
Jaja. Avslutter tidenes lengste innlegg her. God kveld 🌹
Den blå var jo fin 🙂
Ingen tvil om at vi som forbrukere i ett rikt land bidrar til en uetisk og uforsvarlig bruk av ressurser (og produksjon!) på denne planeten.
Problemet er at nye generasjoner stadig ønsker og forventer vekst, samtidig som man ser behovet for reduksjon i forbruk. det går liksom ikke helt i hop det der…
Så hva er løsningen? Tror neppe det finnes en fasit som passer alle, men at man tenker litt igjennom behovene før man kjøper er vel en start?
Høres jo ut som du er på rett vei, og det er jo en endring i seg selv… 🙂
Takk for en fin og konstruktiv kommentar 🌹Jeg tenker kanskje det ikke bare gjelder nye generasjoner, når jeg ser på foreldregenerasjonen min (er -87 modell 😅) så får jeg inntrykk av at de også vil ha mye og nytt hele tiden. Mange skal pusse opp hyppig og unødvendig «bare for forandringens skyld», de vil ha hytte ved sjø OG fjell, leilighet i Spania, nyere biler, flere biler.. Samtidig så tenker jeg at selv om vi bor i ett rikt land, så er vi fattige på mye likevel..? Det er mange ensomme sjeler her, selvmordsstatistikken er høy mtp. at vi «har alt», og jeg tror mange føler seg litt fortapt og at det er vanskelig å finne mening med livet i et samfunn der du skal være sånn og sånn, og prestere det og det- jeg gjør i hvert fall det 🤷♀️
En løsning ja, det er jo ikke enkelt.. Men jeg tenker jo at vi som forbruker mest av planetens ressurser MÅ en gang innse at dette kan vi ikke fortsette med. Vi må ofre og gi avkall og forbruke mindre, det er det eneste svaret jeg kommer på i hvert fall. Jeg tenker alltid at selv om jeg sannsynligvis er blant de fattigere i Norge, så lever jeg et luksusliv fremdeles. Og det er mye jeg kan og bør gi slipp på..
Jeg tror vi hadde hatt godt av det også faktisk, og at vi kanskje hadde funnet mer mening ved viktigere aspekter ved tilværelsen.
Men kommer noen til å våge å tvinge gjennom at vi skal ofre og gi avkall på «luksuslivene» våre? Det tror jeg ikke, med mindre vedkommende er tvunget oppi et hjørne..
Problemet er at vi er vel allerede tvunget i det hjørne, vi burde gjort forandringer for lenge siden.. Vi kjører hjemmet vårt og hjemmet til alle arter vi deler det med, til bristepunktet og forbi. Og ser varseltegnene men bare gasser på videre. Så da dør vi vel ut da, men jeg håper ikke vi drar med oss den vakreste planeten i dragsuget.
Beklager, det var ikke meningen å legge alt over på den yngre generasjonen (jeg er selv noe eldre enn deg 🙂 ),
mer for å vise at de som vokser opp i dag er lært opp til å ha forventninger i høyere grad enn generasjonene før oss.
I det minste på det materialistiske planet…
Jeg er helt enig i at det er for mye vekt på A4-liv, og at alle skal passe inn i den rammen. Likevel er det mulig å tråkke sin egen sti uten å falle helt utenom. Men ja, samfunnet vårt er kaldt, hardt og krever mye av oss. De som ikke har så lett for det blir fort stemplet og plassert på sidelinjen. For det er den enkleste måten å behandle dem på. Ute av syne, ute av sinn, som det heter.
Personlig tror jeg vi kommer til å overleve, selv om det ser ille ut. Jeg har tro på at vi får bedre teknologi, vi kommer til å finne enda mer gode løsninger som i sum bidrar til at planeten fortsatt er en god plass for oss mennesker. Men det vil ta tid.
Slett ikke sikkert jeg er her for å oppleve, for å si det sånn 😉
Håper det var litt oppmuntrende i en kaotisk hverdag tross alt 🙂
Ha en strålende fin helg!