Av og til skulle jeg ønske jeg hadde en lifecoach i ryggen 24/7, så jeg hadde noen til å kvalitetssikre valgene jeg tar her i livet. Eller en dommer som kunne si «Dette var rett» eller «nå velger du feil». Jeg kan bli så forbanna usikker, selv når jeg føler at jeg har fulgt hjernen, hjertet og magefølelsen. Det er så slitsomt. Og samtidig så er jo det eneste jeg kan gjøre, å stå i det.
En ting må jeg bare si: Det er aldri lett å ta valg som sårer et annet menneske. Jeg vil egentlig bare gi folk det de vil ha fra meg og holde andre fornøyd, men det kommer jo alltid til et punkt der jeg bare ikke har mer å gi. Og jeg har prøvd å unngå sånne relasjoner der et annet menneske føler «for» mye for meg, og dermed blir såret til slutt, men det blir feil uansett hvor klinisk og kaldt jeg prøver å holde affærene mine. Jeg kan ikke stoppe andre fra å føle, liksom. Jeg kan ikke gjøre så mye annet enn å være ærlig om hvor jeg står, hva jeg føler eller ikke føler, hva jeg kan og ikke kan vil eller gi i en relasjon.
Jeg fikser ikke helt den begjær/kjærlighets-pakka, og jeg vet ikke om det er fordi jeg ikke har møtt rett person (i det siste har jeg lurt på om jeg fucker med feil kjønn) eller om det bare er sånn at for meg er sex viktigere enn kjærlighet..? Det er i hvert fall enklere, når det eneste man føler er lyst, men det blir jo ei jævla bombe når den andre parten går inn i det med hjertet sitt, og nå er jeg lei av å la andre gå i lufta. Jeg trenger bare så jævlig at NOE i dette livet er enkelt, og knulling er jo ei primitiv greie og jeg vil vel bare ha det primitivt, ikke tenke langt fram, ikke planlegge et helt liv sammen, ikke ta hensyn til at noen vil befrukte deg og at du skal pushe ut avkommet deres, eller at vi skal love hverandre evig troskap når det er umulig å vite hva vi føler for hverandre i morgen liksom. Før mitt første forhold trodde jeg på den store kjærligheten, og etter det andre også egentlig, men for hver gang jeg har tenkt «Nå fant jeg den» så har tida kommet i mellom oss og gradvis ser du mer og mer at dette er jo faktisk ikke min person i det hele tatt, og nå tenker jeg at den personen finnes ikke. At den eneste personen som virkelig er min, det er jo bare meg.
Faen så trist det gjør meg.
Og samtidig så er det jo egentlig godt nok..?
I hvert fall noe av tiden.
Ingenting er jo perfekt alltid.
Alt bølger og skvulper jo, og noen ganger renner det over.
Jeg vet ikke om jeg er ødelagt som tenker sånn, eller er det greit? Er det normalt, er det lov? At det liksom stritter litt i mot meg, at en jeg har sex med også vil ha mer? At jeg ikke føler for å gi opp det, at jeg vil ha det for meg selv? At jeg ikke vil ha en oppi meg døgnet rundt, at jeg ikke har lyst til å måtte henge med samme person så ofte som de krever, at jeg ikke vil ha kjæreste-tittel eller kone-tittel, at jeg liker å bare være meg, som av og til kommer sammen med en annen person, men at jeg drar linja der? Er jeg helt rar??
Er det fordi jeg er redd, at jeg ikke tør? Eller er det bare det at det krever så mye for at jeg skal ha lyst til å smelte livet mitt sammen med noen andres? Har jeg bare ikke møtt riktig person, er jeg kresen, er jeg pysete, eller er det bare sånn akkurat nå?
Jeg må bare gjøre det som føles naturlig for meg. Jeg vil ikke tenke for mye over akkurat disse greiene, jeg tror det bare må skje naturlig for meg og at det må bli sånn som det blir. Og om det innebærer at jeg er singel resten av livet, så går det helt fint.
Jeg har levd gjennom så mye der jeg desperat kunne trengt at det var noen å hvile hodet inntil, noen å holde rundt, noen som heiet meg opp igjen, men det har aldri vært noen der, og jeg har lært at jeg klarer å bære hodet mitt selv og armene mine rekker jo nesten rundt kroppen min, og selv om det ikke alltid er så selvsikkert så klarer jeg å hviske «Reis deg opp igjen» til meg selv.
Og det er jo en veldig vakker ting, egentlig. At man har klart å bli sterk av å være så svak og skjør og sårbar.
Kanskje det er greit da, at jeg føler sterkt at jeg vil verne om det som bare er mitt. For jeg klarer å bære det selv.
