Yup, that’s me. Alltid vært, fra barnehage-stadiet og fram til i dag, 34 år og 9 måneder gammel. Jeg tror det er dét som gjør mest vondt med de bruddene jeg har gjort i omgangskretsen min i det siste, det treffer skikkelig i selvfølelsen og selvtilliten- at jeg fortsatt ikke får til det der.

For det er så jævla viktig for et menneske, og jeg skal ikke late som om jeg er noe unntak, selv om jeg trives aldri så godt i mitt eget selskap.

Og jeg var så glad for akkurat det, at jeg hadde klart å utvide min knøttlille verden med noen nye bekjentskaper. Jeg tenkte at jeg endelig hadde klart noe som for meg aldri har kommet lett, at det var bevis på at jeg hadde vokst og utviklet meg, og blitt tøffere og sterkere.

Så jeg beit i meg mye, lenge. At folk tok med våpen og dop inn i hjemmet mitt, at folk ruser seg rundt meg, at jeg en gang måtte ringe ambulanse, at grensene mine ble pushet og av og til solid tråkket over, jeg svelget det bare og prøvde å ikke tenke for mye, at dette var for mye, at det ikke var greit eller komfortabelt for meg, at jeg egentlig ikke hadde en dritt felles, at dette her, å være rundt dette her, er egentlig det siste jeg vil, og EGENTLIG vil jeg ikke i det hele tatt.

Og til sist så jeg meg selv i speilet og spurte sint «HVORFOR finner du deg i dette her? HVORFOR hører du ikke etter på hva din egen stemme prøver å rope til deg??» Og da måtte jeg jo bare innse det. Jeg trenger relasjoner. Trenger det så mye at jeg aksepterer helt feil type relasjoner.

Og da skjønte jeg at jeg må ta et vanskelig valg, og jeg må stå for det valget.

Jeg har prøvd å slite meg løs før. Jeg har vingla og gått tilbake. Og problemet med å gå tilbake, er at det har gitt meg dårlig samvittighet, for å forlate noen kan gjøre dem vondt. Og jeg har nok gjort noen vondt. Og ikke vært sterk nok til å stå i det. Men å gå tilbake av dårlig samvittighet, og å bli av dårlig samvittighet, kan låse deg. Om du da finner ut at du vil gå igjen, blir det enda vanskeligere enn første gangen. Jeg følte skyld. Og jeg følte meg låst. Og jeg følte meg forbanna mislykket. Jeg følte meg skadet.

For når jeg mislykkes, ser jeg mine svake, dårlige og defekte sider. Og jeg ser sårene jeg bærer med meg fra barndommen, og føler skam over at de fortsatt er her, at jeg ikke har klart å lappe meg selv sammen og la dem gro.

Jeg ser at jeg ikke har vokst og blitt så sterk som jeg kanskje innbilte meg en stund.

Og jeg har kjent på tanker som kan lokke depresjon og selvmordstanker tilbake til hodet mitt igjen, jeg er FEIL og jeg GJØR feil, og nå har jeg enda en dårlig erfaring under belte og kommer aldri til å tørre eller klare å skape nye, sunne, gode relasjoner.

Men jeg vil ikke ha depresjon eller selvmordstanker i hodet mer. Jeg vil slåss i mot denne gang. Jeg er menneske og det er menneskelig å gjøre feil. Gjerne flere ganger. Jeg har mye å jobbe med, men det er en fordel å vite om det, right..? Vite om sår som enda ikke har grodd, så jeg kan gi dem omtanke og oppmerksomhet. Det eneste jeg kan gjøre for meg selv nå, er å lære av dette her. Og det vi lærer mest av, er ofte det som også gjør oss vondt.

Jeg har vært på en plass i livet de siste årene, som har ført meg vekk fra de fleste. I en alder av snart 35, har jeg ingen som er virkelig nær meg. Og det må jeg bare stå i. Folk flest drives mot andre av det å ha noe til felles, og meg er det vanskelig å ha noe til felles med slik ting er nå. Jeg har ikke barn eller partner eller studier eller en karriere, ikke en gang en jobb. Jeg har en alvorlig lidelse som i mine sykeste perioder skremmer folk eller får dem til å føle avsky eller forakt, og jeg tror mange kjenner på at jeg bare blir en for stor byrde. Sånn er det bare. Jeg må tåle det.

Jeg er for «unormal» for de «normale», og for «normal» for de i rusmiljøet. Jeg passer ikke inn, hverken her eller der.

Sånn er det, og det er viktigere enn noen gang at jeg klarer å ta vare på meg selv, være venn med meg selv, støtte meg på meg selv og jeg må bære meg selv.

Og jeg vil ikke la meg selv forsvinne helt inn i meg selv heller, og aldri våge å prøve på å skape nye, bedre relasjoner. Jeg må våge, jeg må tørre! Men herregud, det blir ikke lett. Og jeg er redd.

Men uten frykt, er man ikke modig heller. Og jeg har vært modig før, og jeg vet at jeg klarer å være modig igjen.

JEG SKAL VÆRE MODIG IGJEN!

Og om du som leser dette også er i en situasjon som krever mot nå, samme hva det er, så vil jeg bare si: Du klarer det. Heia oss!

Visste ikke helt hva slags bilde jeg skulle inkludere i dette innlegget, så legger ved mitt nåværende bakgrunnsbilde på telefonen.. Jeg trenger denne påminnelsen akkurat nå!

Og en liten ps: Jeg har skrevet de to første låtene fra Songs for the lost souls-prosjektet: MEN jeg har veldig lyst til å knipse et spesifikt bilde til den første låta, og da må jeg få tak i en modell 😅 Så, siden jeg neppe får gjort det i dag, slenger jeg en ekstra låt til track-lista og starter like greit med den, nemlig; Welcome to the lonely club.

Må bare si heeeh, hvem hadde trodd at noe sånt skulle skje? Jeg gjorde i hvert fall det. Men jaja, sånn er det når en med ADHD-hjerne skal følge en plan 🙄😅 Jeg skal fullføre dette prosjektet, men det blir nok gjort på mitt eget uorganiserte vis- og det er jo for så vidt greit det. Takk og lov at jeg ikke har involvert noen «sjef» utenom meg selv i dette her 😅