Nå er julaften rett rundt hjørnet, er det greit at jeg senker skuldrene nå og kan si «YES! I år blir det familiejul- og ikke manisk villmann holdt på tvangsparagraf på psyk»..? Nå jinxer jeg det kanskje, men.. Åh, så nær!
Ellers er jeg litt stuck i eget hode for tiden. Litt splittet mellom ambisjoner og selvsabotasje. En del av meg vil ta tak, vil videre- og en annen del vil bare flykte langt bort fra meg selv og det oppnås ved å sove så hardt og så mye som det er fysisk mulig. Og det blir jo bare frustrerende..
Jeg må ta tak i måten jeg snakker til meg selv på. Jeg må gjøre noe med hvordan jeg ser på livet, ser på meg selv.. Jeg kommer ingen vei hvis jeg hele tiden konkluderer med at jeg er helt håpløs, at alt er kjørt, og at jeg er maktesløs overfor problemene jeg møter. At jeg ikke kan endre meg. Selvfølgelig kan jeg det! Men min greie er at jeg ser veldig svart/hvitt på ting, og at jeg skal greie ALT med en gang- alt annet er fiasko. Og da er jeg mislykka. Jeg må begynne å se verdien i å mestre små endringer. Bygge stein på stein, til jeg har et grunnlag jeg står støtt på. Kanskje må jeg også akseptere at noen ganger raser selv det mest stabile byggverket, og da er det ikke annet å gjøre enn å begynne fra scratch.
Jeg sa det til behandleren min, at målet mitt egentlig er at jeg aldri vil gi meg. Uansett hvor lang tid ting tar, uansett om jeg aldri kommer i mål.. Jeg vil dø og kunne vite at jeg prøvde, hele livet. Jeg hater meg selv mest i de periodene der jeg omtrent bare legger meg ned og later som jeg allerede ER død. Jeg vil ikke gjøre det mer. Jeg vil LEVE. Utvikle meg. Tørre mer. Elske hardere. Sørge dypt, gråte over det som er trist (for livet er både mørke og lys, himmel og helvete right..?) men også smile og le og føle på det som er godt mens det er der. Livet vil alltid svinge, det vil alltid være opp og ned, bratte bakker man sleper seg opp, og toppene man bare seiler ut fra som om man har vinger. Jeg vil jo ha alt, hele spekteret, hele pakka.. Jeg blir aldri så skremt av meg selv som de gangene depresjonen gjør meg helt nummen og følelsesløs. Jeg vil gjøre så godt jeg kan for å ikke nå helt ned dit. Jeg vet ikke om det er mulig, men jeg må prøve.
Jeg skriver mye for tiden, og det går mye i det som er vondt og vanskelig. Det er ikke så mye poesi som det er terapi, det hjelper å få satt ord på det som gnager i hodet, hjertet og magen- men! Jeg har skaffet meg denne nusselige boka som KUN skal være til det konstruktive og positive, og jeg har satt meg som mål og skrive i den hver kveld. Hva jeg har fått til i dag, hva jeg har gjort som har vært bra for meg, hva jeg liker ved meg selv, komplimenter fra andre, og hva jeg er takknemlig for. Fant den på Nille, en bonus at den minner meg om mitt aller første kjæledyr (og soulmate 😻), min nydelige helt hvite Snøhvit.. Åh, skulle gitt mye for å fortsatt ha henne i livet mitt.. En ting å være takknemlig for da, alle årene med henne. Og ikke minst datteren hennes, som ble hele 17 år. Åh, kattene mine 😭 Vi snakker mors-kjærlighet, dere!
Kan forøvrig også meddele at nå har jeg begynt å få de første permanente linjene i panna, haha. 24 desember fyller jeg 34 år, det måtte jo komme en gang 😅 Ganske sikker på at jeg har funnet de første grå hårene også, MEN jeg ble spurt om å vise leg i kassa på Kiwi her om dagen så.. Ingen trenger å gi meg noe i bursdagsgave, kassadama på Kiwi fix 😂
Ønsker en riktig god jul da ❤️
<333