Hvis noen skulle lure på hvorfor jeg ikke har postet i kategorien personal style på lange tider- som sikkert ingen lurer på, men jeg svarer likevel heh- så er det altså fordi jeg har lagt såpass på meg at jeg passer omtrent 5% av garderoben min..

Det ble en liten kleskrise for meg i jula, da jeg ikke passer noen av kjolene mine- men jeg har heldigvis ETT skjørt som fortsatt passer! Så her er noen outfit-bilder (Jeg husker nemlig fortsatt en kommentar fra en kompis da jeg opprettet denne bloggen for sånn.. Hundre år siden, at alle innlegg MÅ ha bilder 😅)

Jeg raser stort sett alltid opp i vekt når jeg blir innlagt, en kombinasjon av å ikke få beveget meg og store doser medisiner som gir ulvehunger- og det skjedde under innleggelsen min i fjor også- 4 måneder under det regimet og jeg la på meg 20 kg minst..

Men, jeg er vant til at det er ganske enkelt å gå ned i vekt igjen. Denne gangen derimot, not so easy. Det skyldes nok mye at jeg har vært tungt deprimert og ikke har hatt motivasjon eller lyst til å bevege så mye på meg. Men det skyldes også det jeg bare kan kalle for trøstespising. Når alt har føltes som bunnen av håpløshet har det vært lett å tenke at jeg faktisk TRENGER den sjokoladen, chipsposen, godteriet..

Problemet oppstår når man trenger det nesten hver bidige dag, og for meg som har en historikk med alvorlige spiseforstyrrelser gir det meg en følelse jeg virkelig ikke liker: Nemlig at jeg har begynt å misbruke mat igjen.

En tidligere venninne av meg pleide å spørre «Du som har hatt spiseforstyrrelse, tror du ikke at det alltid vil være en utfordring for deg?» og jeg svarte hver gang «NEI- jeg MÅ tro at jeg kan bli helt frisk!» og jeg vil fortsatt tro det. Jeg trenger å tro det.

Samtidig innser jeg jo at det ikke funker helt for meg å ha et «godte-skap» tilgjengelig til en hver tid, i hvert fall ikke sånn som ting er i dag.. Og kanskje jeg bare skal akseptere det, heller enn å hate meg selv for at jeg ikke klarer å ha den selvkontrollen jeg skulle ønske jeg hadde.

Det har vært en tøff tid, det har vært krevende bare å overleve over en lengre periode, kanskje det er greit å ikke være «perfekt» når livet er sånn.

Jeg tror også at det er greit å akseptere at kroppen kan forandres under harde påkjenninger, at man ikke ER vekta si, og at man ikke alltid har full kontroll på alt. Det er en del av det å være menneske, og du skylder ingen å alltid måtte se ut som den beste versjonen av deg selv. Av og til står man i situasjoner som er utfordrende nok i seg selv, og da trenger man ikke det ekstra presset om fks. å måtte holde på idealvekta si.

Jeg har meldt meg inn på treningssenter nå da, og har hatt min første økt allerede (GANGSPERR!), også tenker jeg å svømme en gang i uka. Jeg er endelig klar for å ta tak i eget liv, og bli mer fysisk aktiv. Tror bare jeg skal gi meg selv klapp på skuldra for å ha kommet hit, heller enn å piske meg selv for at det ikke skjedde før..

Flere som har mål om et mer aktivt liv fremover? Kanskje vi kan motivere hverandre 🤗 Jeg heier i hvert fall på alle som har mål om et bedre liv. Og hvis du IKKE har det akkurat nå, men har mer enn nok med tingenes tilstand i seg selv- that’s okay- Hang in there ❤️

God tirsdagskveld!