Bleh, disse hverdags-innleggene er så vanskelig for meg, hvordan starter man? Hei, hallo, wassup..?
Hatt en bra dag i hvert fall, blir alltid det når jeg tilbringer tid med favoritt-menneskene mine. Har vært på yoga med Bekky (lykkepillen over alle lykkepiller), spist burger og fries på The Shack (herregud, den med blåmuggost!!) og så inviterte mamma på pizza, og som det matvraket jeg er slo jeg til så klart.. Magesekken hatet meg en stund etterpå, men det var så verdt det 😅
Så har jeg tatt noen alko-frie drinker på terassen til noen venner (kunne ikke risikere at begge middagene kom i retur, høhø) og nå er jeg hjemme i ekte gammel dame-stil.
Sånn på snakk om stil, det har slått meg at nå er det fader ikke lenge til jeg runder 40 (5 måneder og 5 år, for å være eksakt) og tiden for å kle seg som man vil er nå eller aldri (noen vil kanskje si at den tiden er over for meg for lengst, men de driter vi i 😎) og jeg mener jo at det ikke burde finnes noe sånt som å kle seg etter alder, men samtidig vet jeg jammen ikke om jeg tør å kle meg sånn som jeg gjør nå- eller om jeg har lyst til det heller i framtiden. Samtidig så turte jeg IKKE å kle meg i crop tops og greier når jeg var tenåring, så jeg føler på en måte at jeg skylder meg selv å la meg ha i hvert fall ÉN periode i livet der jeg tør å kle meg sånn jeg vil, og la meg selv føle meg komfortabel i egen kropp. Spesielt fordi forholdet mitt til denne kroppen min har vært så skakkjørt og preget av hat så lenge.
Det er så deilig å ikke ha denne tvangstanken om at kroppen min må være fysisk perfekt på alle områder, eller så er jeg ikke verdt en dritt. At det er greit at jeg har noen ekstra kilo, at magen min ikke er et flatt vaskebrett, at puppene mine verken er faste og spretne, eller spesielt fyldige og at de er fulle av strekkmerker- DET ER ENDELIG GREIT i det forbanna hodet mitt, og i tillegg setter jeg sånn pris på at jeg er fysisk frisk og at kroppen min fungerer sånn som den skal så langt i livet, for gudene vet at hodet mitt ikke alltid gjør det.. Og ingen vet hva fremtiden bringer, eller hva man kan tape i morgen, right..?
Bare noen tanker. Nå må jeg prøve å slå av tankemaskineriet og sove. Fortsatt den største utfordringen min, baaah.. Jeg trenger noen som kan legge meg, tror jeg. Det er forbanna vanskelig for meg, i den uakseptable alder av 34 år.
Men jeg har klart vanskelige ting før. Jeg kan klare dette også. Nå er det ikke så lenge igjen før sommer går over i høst, og da skal jeg rette blikket mot nye utfordringer, samme hva de måtte være.
Og jeg skal fortsette å være snill og grei og høflig mot meg selv, og la meg selv ha det bra. Tøffe tider vil komme uansett, men jeg skal IKKE gjøre sinnet mitt til en giftig torturcelle der jeg bare bryter meg selv ned- DET har jeg gjort nok.
Å være glad og positiv mesteparten av tiden, DET er ekte suksess for meg. Det har vært en lang og bratt vei hit!
God natt 🤗