Er så glad for at jeg fikk passe Harley akkurat nå. Det har alltid vært lettere for meg å forstå dyr enn det har vært å forstå mennesker, og jeg tenker ofte at jeg må ha vært født inn i feil art. Men dyr ER jo ofte mindre kompliserte enn mennesker.. Og de er ofte lettere å holde fornøyd også. Og jeg vil jo egentlig bare det. Klare å gjøre noen fornøyd. Så takk for deg, Harley. Takk for at du alltid er glad for se meg, alltid logrer så glad når vi går tur, lar meg klemme på deg og kose med deg. Tror ikke jeg kunne fått en bedre terapeut akkurat nå enn han karen her.
Jeg tenker av og til at jeg kanskje burde skaffe meg min egen hund. Samtidig er det liksom noe jeg allerede har gjort, 14 år med familiens hund og etter det passet jeg alle hunder jeg kom over når det var behov for det, og gjør det jo for så vidt fortsatt. Jeg tenker også litt sånn at nå er det på tide at jeg jobber med menneskelige relasjoner, for jeg vet jo at jeg får til de fleste dyr, men mennesker er fortsatt i stor grad en skummel og uforståelig gåte jeg enda ikke har knekt. Og jeg vil gjerne knekke den. Jeg vil i hvert fall at det ikke skal være skummelt lenger. For alle mennesker har jo noe som er fint ved seg, og jeg har vel aldri regelrett angret på at jeg har blitt kjent med noen som helst. (Jeg skulle ønske jeg ikke hadde endt opp i enkelte menneskers vold, men det er en annen sak. Og jeg hadde ikke akkurat noe valg heller.)
Ellers.. Det sosiale livet mitt har jo skrumpet kraftig inn, så jeg ser for meg at jeg kommer til å være irriterende aktiv her inne fremover.. Jeg trenger et liv, og jeg prøver å booke et møte angående hva jeg skal gjøre fremover. Jeg tenker mye på hva jeg skal gjøre fremover. Og jeg styrer veldig med den satans døgnrytmen min, og jeg føler ikke at jeg kommer noen vei egentlig. Jeg drømmer om å reise med damene mine på høstferie, og scroller mye på restplass.no Jeg skriver på ‘Songs for the lost souls’-prosjektet mitt, og det er mye mer givende og gøy enn forventet. Leker med tanken på å en dag kanskje spille inn hele greia og legge det ut på Youtube. En fjern tanke, men likevel. Og jeg har gått masse tur med Harley (og Lulu, siden jeg har vært hos mamma), og på disse turene tenker jeg egentlig ikke særlig mye, jeg bare babler masse med de firbeinte ungene mine (To logiske brister her, I know. Ikke er de unger og ikke er de mine. Vel, tre logiske brister hvis vi legger til det faktum at de ikke skjønner hva jeg sier heller..)
En litt søt morsom historie angående akkurat det: Jeg pleier alltid å hilse Harley og Lulu med “Heiiiia, ungane mine!”, og hvis Aillon, nevøen min er tilstede og hører det, så blir han alltid veldig indignert og sier fornærmet “De e IKKJE ungane dine! Det e EG som e ungen!!”. Det er like søtt hver gang, hehe.
Ellers håper jeg alle har hatt en fin uke! Jeg trodde vi var sånn midt i uka omtrent, og fikk sjokk når jeg fant ut at det var fredag i går. Gi meg et hverdagsliv så jeg holder styr på dagene, takk.. Og går dagene like fort for dere som faktisk har et liv? Jeg må få på plass livet NÅ, neste uke sitter jeg med gebiss og bleie på sykehjemmet. Føles sånn i hvert fall!
