Overskriften er fra en låt jeg skrev nylig, og når jeg skrev akkurat disse ordene så tenkte jeg på alle feilene jeg har gjort som har fått konsekvenser for andre. Og i går gjorde jeg nettopp en sånn feil, en av de verre jeg har gjort i mitt liv. For det gikk ut over Aillon, min elskede tanteunge på 4 år. Det siste mennesket på jord jeg vil at feilene mine skal gå utover.
Det var egentlig en koselig dag, vi var på Soma gård og jeg skulle bare dytte han litt på huska i hagen til Bibi før middag. Jeg har sett at de andre har huska han med full kraft, og tenkte at dette var testa og trygt nok til at det bare var å gi full kraft. Han er ikke en pysete gutt og når han ler er det seriøst ingen lyd som er vakrere, så jeg kjørte på og ga han superfart. Så skulle jeg bare gi ett siste dytt før vi skulle inn, og da hoppet kroken på det ene festet av- og det viktigste mennesket i mitt univers falt rett i bakken- hardt.
Det var et sånn øyeblikk som både oppleves som altfor fort men samtidig som det skjer i slow-motion, og jeg tror jeg rakk å tenke at dette skal gå bra, jeg rekker å få tatt han i mot. Men det rakk jeg ikke, han falt hardt og fort mot siden av hodet, og vanligvis når han gråter så vil jeg gjøre alt i min makt for at han skal stoppe og bli glad igjen, men denne gangen var jeg faktisk glad for lyden og at han ikke var bevisstløs. Heldigvis er både mammaen og bestemora sykepleiere, sier jeg bare. Han har et blodig øre og en kul i hodet, og har vært hjemme fra barnehagen fordi han har hatt vondt i hodet i dag- og det er min feil.
Takk og lov at huska hoppet ut av festet på det laveste punktet, hadde det skjedd på det høyeste kunne jeg ha knust hodet til den dyrebare uerstattelige ungen- og jeg fatter ikke at jeg kunne være så dum, du er en tøff fryktløs gutt som liker fart og spenning, men dette burde jeg skjønt at kunne skje, og denne feilen burde jeg ikke gjort. Jeg skal aldri gjøre det igjen, og jeg skulle ønske jeg kunne ta smerten, kula og det oppskrapa øret ditt over på meg selv.
Tanten din er uvøren og dum og tankeløs til tider, men det skal ikke gå ut over deg igjen. Og heldigvis har jeg booka time for å bytte ut spiralen min når den går ut på dato allerede, for jeg blir ALDRI ansvarlig eller klok nok til å ha egne barn.
Unnskyld Aillon, jeg er så lei for det. Jeg elsker deg så høyt, og jeg vet ikke hvorfor men det at du ikke er min og at det ikke er en selvfølge at jeg alltid får være i livet ditt, gjør at jeg verdsetter deg enda høyere. Det er en gave å få være tanta di. En gave jeg faktisk ikke har krav eller rett på.
Og med denne hjernen, denne ustabile upålitelige hjernen jeg har, så har jeg tenkt at det kanskje kommer en dag der jeg ikke kan eller bør være i livet ditt eller lillebroren din sitt mer. En dag gjør jeg kanskje noe jeg aldri kan gjøre godt igjen, jeg kan jo ikke vite, dessverre så vet vi jo aldri, og jeg kan også bli så mye av en byrde og en belastning at det beste for alle er at jeg ikke er i noens liv lenger. Det vet jeg jo ikke, men jeg er så ærlig med meg selv fordi jeg må, og det KAN bli sånn. Jeg håper det ikke, jeg vil det ikke slik, men det hjelper ikke alltid, og av og til blir valgene tatt for oss.
Jeg setter pris på hvert øyeblikk med deg, det er bare det jeg vil si. Men det øyeblikket i går, det grusomme øyeblikket når jeg skjønte at denne feilen er det du som må lide og blø for, det var ikke greit og jeg tilgir ikke meg selv for det. Man skal være litt for forsiktig med unger, det er så mye bedre enn at dere må lide for en voksens dumskap. Kanskje er det spesielt viktig med de tøffeste guttene og jentene, som ikke blir fort skremt. Jeg skulle ønske jeg var smart nok til å tenke det før nå, i etterpå-klokskap.
Dette er det mest ubehagelige innlegget jeg har skrevet, men det er kanskje det viktigste. Jeg følte jeg måtte utlevere denne feilen min her, om så bare så jeg aldri glemmer (det tror jeg ikke jeg noen gang vil, men som sagt- vi vet jo egentlig ingenting) og kanskje noen slipper å gjøre en lignende feil ❤️
Unnskyld, Aillon, tusen ganger og tusen tårer unnskyld.
