Jeg vil ut av kroppen min og bort fra hodet mitt.

Stikke av fra det overflødige fettet som har lagt seg som et belte rundt midjen min, rømme fra de giftige tankene.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

De giftige tankene, la oss snakke om dem. La oss snakke om hvor dum, stygg og ubrukelig jeg er. For det er alt jeg klarer å tenke på.

Dum stygg ubrukelig- meg i nøtteskallet mitt.

Og her er jeg, her skal jeg liksom leve- i en verden som er opphengt i suksess og skjønnhet. Jeg er vel opphengt i det jeg også, selv om jeg aldri har hatt noen av delene. Jeg er satans så opphengt i det.

Stirrer ned i en skjerm hele dagen, ser på fysisk perfeksjon og mennesker som lever på toppen av pyramiden, og forbanner meg selv for at jeg ikke er som dem. Hadde jeg bare vært som dem.. Men ville jeg vært lykkelig da? Jeg som ikke vet hva lykke er engang, ville jeg kjent det igjen om det bokset meg i trynet? Om jeg fikk alt jeg noen gang har drømt om, har jeg i der hele tatt det i meg- å være lykkelig?

For tungsinnet har fulgt meg hele livet. Mørket har vært inni meg hele tiden. Hangen til heavy depresjon har alltid vært tilstede. Jeg kjenner det bedre enn jeg kjenner meg selv.

Og jeg vil bort fra det, så langt bort jeg kan komme. Det finnes bare et sted utenom søvn som kan ta meg dit.

Å dø, jeg tenker på å dø. Jeg sørget meg nesten i hjel over faren min sin bortgang, men nå misunner jeg ham. Tenker at han var heldig som døde ung. Tenker at han er heldig som slipper å tenke, føle, eksistere. Jeg vil også være der. Jeg vil være FERDIG.

Og jeg er det, jeg er ferdig. Jeg orker ingenting mere, vil ingenting. Alt er et jævla slit. Å være våken er et slit. Prøve å sove på nettene er et slit. Dusje er et slit. Gå ut døra er et helvetes slit.

Jeg er så lei av alt. Jeg hater at jeg puster fortsatt, at jeg fortsatt har puls og et bankende hjerte.

Og jeg kjeder meg selv til døde når jeg ikke pisker meg selv med tankene mine. Det er så jævlig kjedelig å ikke ha lyst til noe som helst! Når ingenting er gøy lenger, FY FAEN så kjedelig dét er! Da er det nesten bedre å piske seg selv med tankene sine.

Pisk, pisk, pisk.. Dum stygg ubrukelig. Dummest og styggest og mest ubrukelig. Pisk, pisk, pisk..

Faen, jeg vil bare dø. Men jeg klarer ikke det engang.

Som om det ikke er det vanskeligste et menneske kan gjøre..

Unnskyld for at jeg skriver disse ordene, unnskyld for at jeg tar opp denne plassen på internett, unnskyld for at jeg ble født, unnskyld unnskyld unnskyld.

Du hater meg litt nå, gjør du ikke. Jeg ser det på blikket ditt som aldri helt møter mitt lenger. Du klarer ikke å tilgi meg, akkurat som jeg ikke klarer å tilgi meg selv. Du forakter meg slik jeg forakter meg selv, for alt jeg er og alt jeg ikke er. It is what it is. Jeg skulle ønske du ville si det høyt. Jeg trenger av en eller annen grunn å høre noen andre fortelle meg det samme jeg forteller meg selv.

Vær så snill: Ikke la det bli morgen.

Det føles som om alt er over, alt er kjørt, alt har gått i vranglås. Inni meg og utenpå, alt har gått i tusen knas.

En leilighet stappfull av dritt jeg ikke trenger, ikke ønsker meg- ting kjøpt i mani. Bare tull alt sammen. Alt er bare kaos.

Kaos inni hodet mitt, kaos rundt meg.

Jeg kunne gitt alt for å være noen andre, hvem som helst, om bare for en dag.

Jeg skulle ønske det var noe annet jeg led av en hissig bipolar lidelse, noe jeg kunne hatt empati og forståelse med i det minste.

Du hadde ikke dømt noen andre så hardt, Sunniva. Du hadde ikke vært så nådeløs mot noen andre.

Men jeg er det, jeg er nådeløs og hudfletter meg selv hvert våkne sekund. Hvordan kunne jeg være så DUM, forført av min egen galskap, lure meg selv opp i dette her..? Bruke så mye penger, si og gjøre så mye idiotisk, hvordan KUNNE jeg..?

Det var ikke deg, sier de som har peiling. Det var sykdommen din. Men det VAR jo meg.. Jeg var der jo hele tiden, jeg burde ha tatt kontrollen tilbake, burde bremset, og det er så jævlig fortvilende at man bare ikke KAN. Man klarer ikke ta kontrollen og man klarer ikke å bremse før man har kræsja solid i veggen.

Og for et kræsj det har blitt. Jeg føler meg helt sønderknust. Det føles som om livet og meg selv aldri kommer til å komme til hektene igjen. Det føles som jeg har raknet i sømmene og alle innvollene mine har tytt ut, det føles som om jeg har blitt overkjørt av et godstog, som om jeg har ramlet ned fra Bybrua og grust ned i asfalten.

Jeg er sint, jeg er så helsikes forbanna på meg selv!! Jeg vil rive opp sømmene mine så innvollene tyter ut, kaste meg foran et godstog, hoppe ned fra Bybrua.

Men jeg tør ikke, og det gjør meg bare sintere på meg selv.

Jeg er stygg som faen i disse dager, speilbildet håner meg, «Se så sliten og gammal og feit du har blitt» skriker det og jeg kan ikke annet enn å si meg enig.

Det gjør meg sint på meg selv, det også. At ungdommen har gått tapt uten at jeg ble noe, ble noen. At jeg ikke har noe å lene meg på når utseendet har takket for seg. Jeg visste jo at det kom til å skje.

Og jeg prøvde virkelig, å bli noe, bli noen.

Men kanskje ikke hardt nok.

Stripper shoes og bodysuits i imitert skinn, pil og bue og plastsverd, maniske meg vet virkelig å få valuta for pengene. Fortell meg hva jeg tenkte, fortell meg hva jeg skal gjøre med dritten nå.. Kaos, bare kaos.

Jeg vil skyte meg selv i hodet med ei pil og svelge et plastsverd eller to. Jeg er. SÅ. Forbanna på meg selv!

Kaos, bare kaos. Orker ikke forholde meg til denne virkeligheten. Lukker øya og forsvinner for en stakket stund.

Ikke la det bli morgen.