Jeg har ikke så mye å komme med i disse dager.

Annet enn å tømme meg for destruktive tanker, da.

Men de siste dagene har jeg hatt det ok, til å stå midt oppi en heftig depresjon.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Jeg har endelig klart å være skikkelig tilstede sammen med tantebarna mine igjen, that is a big win.

Jeg må lære meg å sette pris på alle seire jeg kan få.

Ikke være kravstor.

Ikke forvente mirakler.

Bare.. Ta dag for dag og prøve å gjøre små valg som kan utgjøre stor forskjell.

Det er også en seier å klare å være litt rausere med meg selv.

Ikke grave meg ned i dypet hele tiden, ikke kritisere meg selv sønder og sammen.

Men jeg ønsker jo at jeg kunne bli en bedre person, jeg gjør det.

At jeg kunne kvitte meg med alle de dårlige egenskapene mine og sette inn noen forbedrede istedenfor.

Jeg ønsker så inderlig det.

Det skal jo være mulig også. Hva er livet til for, om det ikke også er for å vokse og forbedre seg selv.

Det er bare så innmari vanskelig for meg, det føles så håpløst.

Så mange sperrer i hodet som hindrer veien dit.

Det er de sperrene som må bort, jeg vet jo det. Det er der jeg må jobbe med meg selv hvis jeg vil starte et sted.

Men.. Jeg er redd. Jeg er faen meg redd for alt noen ganger. Jeg er redd for å fucke opp, jeg er redd for å få bekreftet at joda, jeg er faktisk håpløs, jeg er redd for å mislykkes. Jeg er redd for å PRØVE.

Awareness is the first step, er det ikke det de sier.

Og deretter kommer handling.

Men akkurat nå er det depresjonen jeg slåss mot. Den som krever alle kreftene mine. Der er jeg nå.

Å akseptere at alt er tiltak, akseptere at man ikke har lyst til noe, men gjøre noe likevel. Du trenger ikke gjøre ALT, men noen ting må jeg bare å gjøre.

Jeg skal fullføre røykesluttkurset, selv om jeg ikke har klart å slutte. Jeg skal gå i behandling for å få hjelp mot depresjon (et privilegium , jeg vet. Tusen takk til Martemin som slåss for at jeg skulle få mulighet til dette). Jeg skal trene jevnlig, Jeg skal jobbe med døgnrytmen. Jeg skal være mer tilstede når jeg er med folk jeg bryr meg om. Jeg skal prøve å gjøre noe hver dag, samme hva det er. Ta den dusjen, gå ut døra..

Må bare akseptere at det er tungt. At ting ikke føles like lystbetont lenger. At jeg ikke liker trynet jeg ser i speilet eller kroppen jeg kler på.

At å ha det litt bedre når du har hatt det som verst, er faen så verdifullt i seg selv.

Der er jeg nå. That´s life.

Akkurat nå..

Jeg vil være takknemlig.

Vet så jævlig godt at det finnes folk med større utfordringer i livet enn de jeg har.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Jeg burde være takknemlig.

For at jeg ikke lever i en tid der jeg blir lobotomert, for at elektrosjokkterapi er frivillig, om ikke annet.

Jeg vil være positiv. Blid. Løsningsorientert. Tilstedeværende.

Men depresjonen har fortsatt klørne sine solid hektet fast under huden min, klemmer til rundt sjelen. Saboterer for meg, blokkerer lyset.

If it had been that easy, I would just have shaken it off by now. But it goes so damn deep.

Men det har blitt litt bedre, trooor jeg. Selvmordstanker og planer har roet seg, skamangsten likeså. Jeg har det ikke utålelig psykisk vondt hele fuckings tiden lenger.

Selv om jeg fortsatt kan gå dager uten å dusje, innimellom sover med klærne på, og døgnrytmen er helt på tur. Og jeg vil eller orker fremdeles fint lite, alt er tiltak og stress, sosialisering fikser jeg bare ikke, og ubesvarte anrop og meldinger bare hoper seg opp.

Men det har blitt litt bedre, og jeg er takknemlig for det hvert fall. Selv om en stemme i hodet hele tiden sier at bedre enn dette blir det aldri, og ting kommer aldri til å bli helt bra, ikke i små glimt engang. Men jeg må bare øve på å ikke tenke for mye, ikke tenke for langt, ikke gi full oppmerksomhet til alt hjernen min har å si om livet i disse dager.

Jeg kjeder meg nesten til døde da, i alt dette orker-og-vil-ingenting. Og jeg savner å like ting, for det som ga glede før gjør det ikke lenger. Låtskriving har blitt helt umulig, jeg finner ikke flyten, selvtilliten, ordene. Makeup, bah. Fjeset mitt har offisielt gått ut på dato for sminke, er jeg redd. Øyelokkene har blitt for tunge, fettet har lagt seg ukledelig overalt og trekker fjeset mitt nedover, den ‘Wow’-effekten man kunne oppnå når man var yngre uteblir nå. Jeg må lære meg å sminke meg på nytt, tror jeg- og kanskje bare innse at heavy sminkelooks er jeg for gammel til.

For gammel for klærne mine også, for gammel og for stor. Vet ikke hva jeg liker lenger, eller jeg vet det jo men har faktisk ikke baller til å gå med det lenger. Verken ballene eller resten av kroppen, hah. Jeg måtte til slutt kjøpe nye klær siden ingenting passet meg lenger, og gikk stort sett for nøytrale basics. Svart, grått og beige- løst og ledig. Det er ikke så lett å kle en kropp du ikke trives i.

Er jeg overfladisk nå? I guess so. Men det er viktig å føle seg vel, og når jeg ikke får til ansiktet eller kroppen min påvirker det meg mer enn jeg hadde trodd det skulle gjøre. Jeg trodde jeg kom til å være mer komfortabel med å bli eldre, men jeg føler ikke jeg modnes der jeg skal. Jeg blir ikke mer selvsikker eller trygg på meg selv, og det at de maniske fasene ryster meg til kjernen spiller sikkert inn her, i tillegg til at jeg ikke har rom til å utvikle meg eller vokse som person- for enten er jeg manisk eller så er jeg deprimert.

En usikker tenåring, inni en kropp som snart bikker 40. Uten fremtidsutsikter å se fram til eller milepæler som kan nås. Ikke det jeg drømte om for livet mitt akkurat.

Åh, jeg vil føle meg vel og ha lyst til ting igjen. At det som var kjekt skal gå tilbake til å være kjekt igjen.

Men vær nå fornøyd med at ting går litt bedre nå da.. Det kan bli mer av det.. Stein på stein, den regla der..

Jeg har trent et par ganger den siste uka, det er jo noe for en som knapt orker å bevege seg. Familien min er friske alle mann, takk og lov for det. Jeg lider ikke hvert sekund av våken tilstand lenger, jeg klarer å tenke på noe annet enn min egen død.

Kanskje det er en god ting at jeg savner elementer fra fortiden. Det betyr at det har vært noe godt der, tross alt. Kanskje jeg kan finne tilbake til låtskrivinga en dag, finne flyten og selvtilliten og ordene igjen, hvem vet. Kanskje alt ikke er tapt for alltid.

I dag er målene mine å komme meg ut av klærne jeg har sovet i og ta meg en dusj. Så skal jeg trene (blir bare en liten økt formen og viljestyrken tillater ikke mer), jeg skal gå tur i dagslys selv om jeg absolutt ikke føler for det, og jeg skal prøve å sminke meg diskrét, ordne det skamklipte, slitte håret mitt og kle meg litt presentabelt. Så skal jeg prøve å gjøre noe fornuftig, rydde gjennom garderoben, vaske gulvet i leiligheten, spise sunt og drikke nok vann dagen gjennom- for så å prøve å legge meg såpass tidlig at jeg får snudd denne hersens døgnrytmen min.

Min første tanke når jeg leste gjennom dette siste avsnittet var så klart: Dette orker jeg ikke, men jeg skal nå hive meg i dusjen og så tar vi det fra der.

Gro vinger og lette fra bakken, skrev jeg- men her gjelder nok små, små steg..

Jeg vil ikke spole tilbake men jeg gjør det hele tiden. Det holdt å leve gjennom det en gang, likevel spilles det av på repeat.

Alt jeg tar i fucker jeg opp. Så jeg orker ikke prøve å holde fast i noe lenger. Lar alt og alle flyte bort fra meg. Forteller meg selv: Det er bedre sånn. Det kan bare, må bare være slik.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Ubesvarte anrop og uåpnede meldinger. Unnskyld.. Jeg fikser det bare ikke. Å være noe, være noen, for noen som helst.

Ligge helt stille, stirre i taket, telle sekundene og la dem bli til timer. Inni hodet skramler og skriker tankene, hele livet passerer i revy og jeg finner bare feil med meg selv. Jeg var aldri helt som jeg burde vært, det er krystallklart for meg nå.

Jeg har så dårlig samvittighet. For at jeg aldri var helt som jeg burde ha vært, det spiser meg opp.

Mer medisiner til hjernen min, mer medisiner som ikke funker, ikke hjelper, ikke beskytter- verken mot depresjon eller mani. Men jeg er flink pike og svelger dem ned, hva annet skal man gjøre, hør på dem som enda har troa. Jeg har det ikke, det er en håpløs kamp dette her, jeg har ikke fighter igjen i meg, ikke noe lys eller varme eller håp eller tro i den fordømte sjelen min. Bare denne følelsen av en håpløshet som er større enn meg, større enn kroppen min, som fyller meg opp til det renner over og jeg bader, drukner i den.

»Slutt å be meg om ting» har jeg lyst til å skrike til hele verden, og jeg gjør det inni hodet mitt hver gang noen ber meg om noe men på utsiden sier jeg ja når jeg føler jeg absolutt må.

Og så gjør jeg de tingene uten egentlig å være tilstede, for hodet mitt skramler og bråker sånn og livet mitt passerer i revy uansett hva jeg gjør, så jeg er alltid opptatt med noe annet. Med skramlingen og bråket. Det kommer til å være slik til jeg dør, akkurat nå er jeg sikker på det.

Jeg burde ha trent. Jeg burde svare på anrop og meldinger. Jeg burde være takknemlig for det jeg faktisk har i livet. Jeg burde være glad for at manien er over og at jeg ikke er gal og innesperret på psyk lenger. Jeg burde være positiv.

Men jeg klarer det bare ikke. Det føles like umulig som å vokse ut et par vinger og lette fra bakken.

Døden virker så fin sett fra dette punktet, pappa. Så stille og fredelig og blottet fra krav og press, selvhat og selvbebreidelse, sykdom, lidelse, alt som er vondt. Det tar deg vel vekk fra alt det gode også går jeg ut fra, men akkurat nå virker det som en fair pris å betale, jeg må si det. Jeg sitter så fast i det vonde at jeg ikke registrerer det gode lenger, er jeg redd. Eller kanskje jeg bare tar det for gitt, jeg vet ikke lenger.

Skru på lyset i hodet mitt, noen.. Vær så snill, så jeg kan SE igjen.

Jeg har ikke TID til å leve i dette mørket, vips har det gått omtrent ett år og så braker det løs med en ny mani.. Jeg har så kort tid i min habituelle tilstand, det må være rom for mer enn bunnløs depresjon..

Jeg er redd for at bunnløs depresjon ER min habituelle tilstand nå.. At det er dette eller galskapen det står mellom.. To varianter av samme helvete..

Jeg er så lei av deg, Sunniva. Så lei av deg!!!

Ta deg sammen, kjerring. Du får vokse ut et par vinger og lette fra bakken, da.

Jeg vil så mye mer enn dette her, innerst inne. Den fordømte sjelen min higer etter mer som en vampyr etter blod, men hjernen min jobber mot meg og jeg vet ikke hvordan jeg får den til å spille på lag. Depresjonen sviker meg like mye som manien gjør, kanskje mer om det er mulig.

Vokse ut vinger og lette fra bakken.. Jeg får vel prøve. En gang til.

Søvnløse netter, Imovane til tross. Netter der jeg ligger og vrir meg som en meitemark, tankene som plager meg- virrer rundt i hodet som illsinte veps, stikkene som svir. Hva er dette livet, hvorfor blir jeg i det?

Men dagene er verre. De langtekkelige dagene jeg ikke har krefter til, ikke orker å komme i møte. Må bare ligge stille, ellers føles det som om jeg kommer til å dø. Har ikke energi til noe, å dusje føles som å klatre opp Mt. Everest, kle på seg likeså. De dagene jeg faktisk må ut døra, gud hjelpe meg.. Da lider jeg virkelig.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Kan noen please fortelle meg hvor lenge det skal være sånn her. Jeg klarer ikke så mye mer av dette.

Er jeg utbrent etter 11 år med aggressiv krigføring mot min egen hjerne? Er det medisinene jeg går på? Er det bare meg og udugeligheten min..? En cocktail av alle disse ingrediensene kanskje?

Jeg vet bare en ting: Jeg fikser ikke dette livet. Kjenner på følelsen av å være totalt mislykka hver dag. Suicidale tanker og bilder som farer gjennom hodet jevnlig, en lengsel etter at alt skal være over. Men jeg tør ikke, ikke enda, så jeg er.. Stuck. Og det er en grusom følelse, fanget i et liv du ikke ønsker å leve.

Klarer bare å tenke på det. Hvor lei jeg er. Det gjør meg forbanna på meg selv, får meg til å hate meg selv. Faen heller, bitch, hva haler du ut denne meningsløse tiden for?

Ingen kommer for å redde deg, vet du. Vil du ut må du enten dø eller grave deg ut fra helvete selv.

Men hvor finner man kreftene fra?

Jeg skulle ønske jeg kunne huske siste gangen jeg følte noe som lignet ekte lykke.

Ikke den ekle, bedragerske manien. Lykkefølelsen. De to kan ikke sammenlignes.

Var jeg noen gang lykkelig i dette livet? Alt har blitt farget grått og trist igjen. Det er så forbannet virkelig, denne virkeligheten sett med deprimert blikk.

Jeg orker ikke.

Ikke la der bli morgen igjen

Vær så vær så snill

Jeg vil ut av kroppen min og bort fra hodet mitt.

Stikke av fra det overflødige fettet som har lagt seg som et belte rundt midjen min, rømme fra de giftige tankene.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

De giftige tankene, la oss snakke om dem. La oss snakke om hvor dum, stygg og ubrukelig jeg er. For det er alt jeg klarer å tenke på.

Dum stygg ubrukelig- meg i nøtteskallet mitt.

Og her er jeg, her skal jeg liksom leve- i en verden som er opphengt i suksess og skjønnhet. Jeg er vel opphengt i det jeg også, selv om jeg aldri har hatt noen av delene. Jeg er satans så opphengt i det.

Stirrer ned i en skjerm hele dagen, ser på fysisk perfeksjon og mennesker som lever på toppen av pyramiden, og forbanner meg selv for at jeg ikke er som dem. Hadde jeg bare vært som dem.. Men ville jeg vært lykkelig da? Jeg som ikke vet hva lykke er engang, ville jeg kjent det igjen om det bokset meg i trynet? Om jeg fikk alt jeg noen gang har drømt om, har jeg i der hele tatt det i meg- å være lykkelig?

For tungsinnet har fulgt meg hele livet. Mørket har vært inni meg hele tiden. Hangen til heavy depresjon har alltid vært tilstede. Jeg kjenner det bedre enn jeg kjenner meg selv.

Og jeg vil bort fra det, så langt bort jeg kan komme. Det finnes bare et sted utenom søvn som kan ta meg dit.

Å dø, jeg tenker på å dø. Jeg sørget meg nesten i hjel over faren min sin bortgang, men nå misunner jeg ham. Tenker at han var heldig som døde ung. Tenker at han er heldig som slipper å tenke, føle, eksistere. Jeg vil også være der. Jeg vil være FERDIG.

Og jeg er det, jeg er ferdig. Jeg orker ingenting mere, vil ingenting. Alt er et jævla slit. Å være våken er et slit. Prøve å sove på nettene er et slit. Dusje er et slit. Gå ut døra er et helvetes slit.

Jeg er så lei av alt. Jeg hater at jeg puster fortsatt, at jeg fortsatt har puls og et bankende hjerte.

Og jeg kjeder meg selv til døde når jeg ikke pisker meg selv med tankene mine. Det er så jævlig kjedelig å ikke ha lyst til noe som helst! Når ingenting er gøy lenger, FY FAEN så kjedelig dét er! Da er det nesten bedre å piske seg selv med tankene sine.

Pisk, pisk, pisk.. Dum stygg ubrukelig. Dummest og styggest og mest ubrukelig. Pisk, pisk, pisk..

Faen, jeg vil bare dø. Men jeg klarer ikke det engang.

Som om det ikke er det vanskeligste et menneske kan gjøre..

Unnskyld for at jeg skriver disse ordene, unnskyld for at jeg tar opp denne plassen på internett, unnskyld for at jeg ble født, unnskyld unnskyld unnskyld.

Du hater meg litt nå, gjør du ikke. Jeg ser det på blikket ditt som aldri helt møter mitt lenger. Du klarer ikke å tilgi meg, akkurat som jeg ikke klarer å tilgi meg selv. Du forakter meg slik jeg forakter meg selv, for alt jeg er og alt jeg ikke er. It is what it is. Jeg skulle ønske du ville si det høyt. Jeg trenger av en eller annen grunn å høre noen andre fortelle meg det samme jeg forteller meg selv.

Vær så snill: Ikke la det bli morgen.

Det føles som om alt er over, alt er kjørt, alt har gått i vranglås. Inni meg og utenpå, alt har gått i tusen knas.

En leilighet stappfull av dritt jeg ikke trenger, ikke ønsker meg- ting kjøpt i mani. Bare tull alt sammen. Alt er bare kaos.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Kaos inni hodet mitt, kaos rundt meg.

Jeg kunne gitt alt for å være noen andre, hvem som helst, om bare for en dag.

Jeg skulle ønske det var noe annet jeg led av en hissig bipolar lidelse, noe jeg kunne hatt empati og forståelse med i det minste.

Du hadde ikke dømt noen andre så hardt, Sunniva. Du hadde ikke vært så nådeløs mot noen andre.

Men jeg er det, jeg er nådeløs og hudfletter meg selv hvert våkne sekund. Hvordan kunne jeg være så DUM, forført av min egen galskap, lure meg selv opp i dette her..? Bruke så mye penger, si og gjøre så mye idiotisk, hvordan KUNNE jeg..?

Det var ikke deg, sier de som har peiling. Det var sykdommen din. Men det VAR jo meg.. Jeg var der jo hele tiden, jeg burde ha tatt kontrollen tilbake, burde bremset, og det er så jævlig fortvilende at man bare ikke KAN. Man klarer ikke ta kontrollen og man klarer ikke å bremse før man har kræsja solid i veggen.

Og for et kræsj det har blitt. Jeg føler meg helt sønderknust. Det føles som om livet og meg selv aldri kommer til å komme til hektene igjen. Det føles som jeg har raknet i sømmene og alle innvollene mine har tytt ut, det føles som om jeg har blitt overkjørt av et godstog, som om jeg har ramlet ned fra Bybrua og grust ned i asfalten.

Jeg er sint, jeg er så helsikes forbanna på meg selv!! Jeg vil rive opp sømmene mine så innvollene tyter ut, kaste meg foran et godstog, hoppe ned fra Bybrua.

Men jeg tør ikke, og det gjør meg bare sintere på meg selv.

Jeg er stygg som faen i disse dager, speilbildet håner meg, «Se så sliten og gammal og feit du har blitt» skriker det og jeg kan ikke annet enn å si meg enig.

Det gjør meg sint på meg selv, det også. At ungdommen har gått tapt uten at jeg ble noe, ble noen. At jeg ikke har noe å lene meg på når utseendet har takket for seg. Jeg visste jo at det kom til å skje.

Og jeg prøvde virkelig, å bli noe, bli noen.

Men kanskje ikke hardt nok.

Stripper shoes og bodysuits i imitert skinn, pil og bue og plastsverd, maniske meg vet virkelig å få valuta for pengene. Fortell meg hva jeg tenkte, fortell meg hva jeg skal gjøre med dritten nå.. Kaos, bare kaos.

Jeg vil skyte meg selv i hodet med ei pil og svelge et plastsverd eller to. Jeg er. SÅ. Forbanna på meg selv!

Kaos, bare kaos. Orker ikke forholde meg til denne virkeligheten. Lukker øya og forsvinner for en stakket stund.

Ikke la det bli morgen.