Jeg forteller meg selv at jeg vet hvem jeg er, hva jeg mener, hva jeg står for, hva jeg liker. Forteller meg selv at jeg tør å være den jeg innerst inne er. At jeg står for det.

 

Men faen, så mange episoder det har vært de siste 8 årene der jeg sa alt det der, og trodde det 100% og så gikk det noen måneder og herregud som det smalt som et tog i fleisen min når jeg våkna og skjønte hvor feil jeg hadde tatt, og hvor sinnsyk den troa på meg selv i realiteten var. Og hvor mye psykotisk pisspreik og bisarre vrangforestillinger jeg hadde latt hjernen min renne over med, og attpåtil spydd ut til hele verden.

 

Det har aldri funka helt for meg, å bygge opp en grunnmur av sunn selvtillit. Som tåler at folk sier det de sier bak ryggen din, som jo nesten alltid finner veien til ørene dine likevel, eller som tåler det folk sier rett i fjeset på deg- ord som føles mer som slag, eller at folk trekker seg vekk, forlater, distanserer seg, bare kutter deg ut, de du forventet det av, og de du trodde var genuint glad i deg tross alt, for alle bånd kan brytes med étt rykk. Til og med det jævla båndet jeg prøver å holde så stramt rundt min egen hjerne, herregud det båndet jeg lovet meg selv som 5-åring at jeg aldri skulle slippe- FAEN- det røyk, og nå vet jeg bare at det vil fortsette å ryke hver gang jeg lapper det sammen for jeg KLARTE det ikke pappa, jeg røyk båndet vårt og jeg røyk båndet til min egen hjerne, og noen ganger gjør det vondt som migrene i tinningene at ALT VAR FORGJEVES, og hva faen er egentlig vitsen med noe som helst nå?

 

Jeg prøver å si at vitsen er at jeg skal vokse, jeg må tørre, jeg må prøve å ransake skjelettet mitt etter noe som ligner en ryggrad, noe å vrenge ut av hjernen min som jeg kan stå for, men er dette meg, disse tankene, disse meningene, disse ordene, er dette mitt..?

 

Alt jeg sier høyt, alle valg jeg tar, ordene jeg former, livet jeg prøver og feiler og prøver og feiler å stake ut. Blir det noen gang mitt..?

 

Alt har så høy pris. Jeg blir jævlig fort ukomfortabel av meg selv. Flau. Selvkritisk. Om jeg sier for lite. Om jeg sier for mye. Om jeg gjør ingenting og later som jeg er død i perioder. Hater meg selv for det der. Om jeg gjør ting og faktisk lever, blir jeg bekymret. Er det for mye, bikker det over nå, må jeg holde igjen. Vet jeg hva jeg gjør?? Kan jeg stå for dette noen måneder ned i veien også?

 

Kan gjøre ting som skremmer meg, og tenke nå var jeg modig. Så går det 5 minutter, og jeg lurer på om jeg bare var dum og tankeløs nå.

 

Sier at jeg elsker å være kreativ, men det er like mye brennhett hat der. For jeg tror ikke jeg hadde blitt så syk om jeg ikke hadde hatt så mye fantasi, så mye rom i den jævla hjernen min som kan fylles med så mange rare tanker og bilder jeg kan gjøre så virkelige at jeg må tro på det.

 

Jeg har så behov for at noen skal forstå meg. Jeg har så enormt behov for å forstå meg selv. Men jeg tror aldri jeg blir noe mer enn ett freak show. Og ingen må være vitne til mer av det freak showet enn det jeg må se selv. Og likevel, så klarer jeg ikke å skjerme folk før det blir for mye. For bånd brytes med étt rykk, til hjernen min, til alt, til alle.

 

Det brenner i tinningene, ryggraden smuldrer bort, jeg vet ikke hva som er mitt for det er ingenting å holde fast i, og er det egentlig vits i noe som helst. For jeg klarer ikke å forstå meg selv, og det er bare meg igjen i verden som fortsatt trenger å gjøre det, herregud jeg er en idiot, det er jo ikke vits– Men det er bare dette jævla båndet til hjernen igjen, det som har røket mest, det er bare det igjen å klamre fast i, så jeg gjør det. Selv om jeg vet at det bare vil smelle rett i trynet mitt igjen.

 

Unnskyld til alle, og kanskje mest av alt til 5 år gamle meg. For at jeg røyk, og at jeg fortsetter å ryke det viktigste båndet jeg har. Den jævla hjernen min, den er jo ikke min lenger, og hva har jeg egentlig igjen nå, annet enn brutte bånd.

 

Freak show.