Hvor og hva- og spiller det egentlig en rolle

Sex som blir til mer enn bare sex, men fortsatt ikke ett par. Å tilbringe mye tid sammen, men fortsatt ha to separate liv som ikke lar seg flette sammen. Mine folk og dine folk, ditt hjem og mitt hjem, sovner og våkner med deg, men så er jeg alene en stund igjen og før var det sånn det var og sånn det skulle være, men nå er det plutselig rart. Før dro du når vi var ferdig med ‘business’, før dreit jeg i hva du gjorde når du ikke var med meg, før ble jeg mett av selskapet ditt etter noen timer, før var det bare pleasure og ingen ekte forpliktelser, jeg vet faen ikke hvor vi er og vi har ingen vei å gå fremover- sammen i det minste, men jeg har jo skjønt at all knullingen og kosingen gradvis har krøpet ett sted under den tykke panser-huden min, og I det siste har jeg skrekkslagen og lettere sjokkert innsett at du har gått fra å være «han der» til å bli til en som faktisk har makt til å såre meg. Jeg vet ikke hva jeg føler, men jeg føler jo tydeligvis NOE, og det var aldri med i planen.

 

Det er ikke lett å knulle som en maskin, ikke over lengre tid i hvert fall. Det er ikke lett å være naken, være inn og ut av en annen person, gi deg hen, slappe av rundt, bli trygg på, lære å kjenne, bli så synkronisert at man kommer samtidig, sovne ved siden av, holde rundt, bli komfortabel i hverandres selskap, vite om hverandres usikkerheter, svakheter, tilgi hverandres fuck-ups, krangle og bli fiender som klarer å forsones igjen selv om det blir stygt til tider, at to mennesker klarer å akseptere alt den andre har av skyggesider- tiden går og det knyttes ett bånd av alle disse tingene, ett bånd det ikke bare er å bryte. For det er egentlig ikke så mange mennesker i verden som man klarer alle disse tingene med, er det vel. Og jeg hadde ikke trodd det, men nå er vi to ekstremt forskjellige personer med ekstremt forskjellige holdninger og verdier og mål i livet- som fuckings natt og dag, og jeg trodde aldri det var mulig engang, men selv om vi er olje og vann så klarer vi faen disse greiene her.

 

Jeg vet ikke hva jeg føler, men jeg vet hva jeg burde føle som en kvinne på 34 år: At hvis det ikke er håp om en framtid her, så er det bare å avslutte kapittelet og lukke boka. Jeg skal liksom ville ha en mann der det kan balle på seg ansvar og forpliktelser og felles hjem, økonomi, og barn.

 

Men selv om jeg er kvinne, 34 år kjenner jeg fortsatt ikke at ett liv som har alt felles med ett annet liv og som sammen skaper enda fler liv er noe som kaller eller frister meg veldig mye. Det frister faktisk ikke litt engang.

 

Det er greit for meg at det er mine folk og dine folk, ditt hjem og mitt hjem, ditt liv og dine problemer og mitt liv og mine problemer. At du har din fremtid og jeg har min. At vi ikke stirrer ned i den samme fremtidige felles grava, at det er kun her og nå, ingen planer, ingen løfter, ingen krav- utenom at jeg holder meg til deg og du holder deg til meg, og om vi avviker fra det så sier vi det rett ut.

 

I så mange år hadde jeg denne teite, blåøyde idéen om at ett sted der ute fantes det en PERFEKT partner som kunne gi meg PERFEKT kjærlighet.

 

Så går årene, så ryker ditt første, andre, tredje forhold. Du skjønner at det er mye du ikke har peiling på, at det er forskjell på begjær og kjærlighet men de kan være umulig å skille når ting er på det hotteste, og du kan faktisk bli lei av en person som er bra på omtrent alle områder, ett menneske kan gå fra å være helt rett til å bli helt feil, og noen ganger skjønner man bare ikke hvor kjærligheten blir av når den bare ikke er mer. Ingenting varer evig. Ikke forholdene våre, ikke livene våre. Alt dør en gang.

 

Årene går, man blir klokere på noen felt, og på mange områder innser man at man ikke vet så  mye som man trodde.

 

Jeg vet da faen hva kjærlighet er. I hvert fall når faktorer som lyst og begjær skal være med i mixen. Og det vil jeg ha med i mixen, primitiv og dyrisk anlagt som jeg er.

 

Jeg setter pris på at du lar meg kjøre dette løpet, uten å måtte streke opp ei mållinje vi må krysse.

 

Dette er ikke perfekt, du er ikke perfekt, og herregud ingen er så lite perfekt som jeg er selv, men dette er virkelig, og du er virkelig- og er det en ting jeg vil ha etter alle mine psykotiske vrangforestillinger og barnslige, naive luftslott og fantasier og dagdrømmer så er det å

 

VÆRE HER I DEN VIRKELIGE VERDEN.

0 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg