Jeg må bare slippe ut noen tanker, for jeg må innrømme at jeg er litt såret nå. Det er de vi elsker høyest som sårer oss mest, er der ikke det vi alltid sier..?

Jeg har alltid vært et utskudd. Det er ikke så rart, jeg er rar og dårlig til å late som. Jeg har alltid tenkt at jeg må være født i feil art, for ingenting forvirrer meg til tider mer enn andre mennesker.

Annonsørinnhold

20 vinterjakker på salg: Tykk, varm og stilig

Men jeg hadde pappa til jeg var 16. En pappa som jeg elsket over alt, kanskje mest fordi han alltid forstod, kanskje mest fordi jeg alltid forstod HAM.

En pappa som viste så tydelig med både tårer og latter at han var glad i meg. En pappa med et hjerte like ømt og stort som mitt eget, en pappa jeg ønsket å forsvare og beskytte mot alt. Spesielt døden. Men det kunne jeg jo så klart ikke.

Han døde, og jeg skal ærlig si at ingen har tatt hans plass. Ingen forstår meg som han gjorde lenger, og jeg kan ikke si noe annet enn at det fortsatt er både vondt og ensomt. Kanskje er det litt av det som holder gang i lidenskapen og behovet mitt for å skrive. For jeg må forstå meg selv.

Jeg har vel alltid vært et utskudd i egen familie også. Finnmarkingen i meg dør aldri, jeg vet ikke om det er rett å legge «skylda» der for at jeg er så ufiltrert og rett fram og ærlig, kanskje det bare er meg.. Jeg vet bare at her i Søringland blant mine egne så er det bare meg som er sånn. I wear my heart on my sleeve and I speak my mind, and I can’t do it any other way. Sorry..

Jeg vet jo veldig godt at jeg er det svarteste fåret i denne familien, men det betyr ikke at jeg bare har dårlige sider- og det har tatt meg mange år å forstå. At det er greit for MEG at jeg er annerledes skrudd sammen, at jeg har interesser ingen deler med meg, at jeg er litt rar og spesiell.

Jeg har fått min dose kritikk og kjeft i oppveksten, og ofte har det gått ut på følelsene mine. At jeg føler for mye rett og slett. Første jula etter pappas død, begynte jeg å gråte under julemiddagen. Jeg klarte faktisk ikke å la være. Og jeg fikk kjeft. Det sier vel egentlig alt.

Jeg klarer virkelig ikke å være det kristne dydsmønsteret dere vil ha meg som, jeg klarer ikke la være å tenke selvstendig, og jeg klarer ikke å la være å finne min egen vei i dette livet. Og jeg klarer og ØNSKER virkelig ikke å presse alle følelsene og tankene mine under fem lag betong så ingen egentlig vet hva jeg tenker og føler, jeg klarer det bare ikke.. Og jeg VIL ikke! Jeg vil føle intenst, jeg vil være lidenskapelig, jeg vil være ærlig og tro mot meg selv.

Og jeg må bare si helt ærlig at jeg har ikke alltid vært så lykkelig her i Stavanger. At mitt største ønske mens pappa var i live var å få bo med ham. Om han hadde flyttet til månen om så, så var det der jeg ville vært. Og jeg kommer nok aldri helt over at det eneste jeg har igjen av ham, er en grav.

Men jeg har aldri krevd at dere skal forstå meg. I stedet har jeg gått og gravd i meg sjøl for å finne ut av meg selv. Og i mange år var det viktigste for meg å bli den andre ville jeg skulle bli. Men jeg skjønte jo til slutt at jeg ikke har det i meg, og at jeg bare egentlig blir lykkelig om jeg lar meg være meg selv.

Egentlig har jeg ikke noe behov for at noen skal lese det jeg skriver her inne. Og i hvert fall ikke min egen familie. Jeg vet jo at denne interessen er veldig teit for mange, og jeg vet jo veldig godt at ingen andre i slekta mi frivillig hadde satt seg ned og delt sine innerste tanker og følelser på en blogg. Men nå er det altså en lidenskap JEG har, og det er noe som gir meg glede i livet.

Og en ting kan jeg si om livet mitt hvert fall, det har vært nok kriser og sorger og katastrofer og vonde vonde vonde ting, og dere vet ikke halvparten engang. Så jeg synes faktisk dere kan la meg ha de gledene jeg har i livet, det er ikke så mye å be om. Dere trenger ikke forstå. Dere kan bare la meg være.

Denne bloggen har vært fristedet, lekerommet, terapirommet mitt siden jeg var 17-18 år. Halve livet mitt omtrent, det gitt. Og ja, jeg vet at dere synes det er rart og teit. Akkurat som dere tenker av og til at jeg er rar og teit. Jeg ER rar og teit for faen!

Men den gangen jeg slutter å skrive her inne, så er det ikke av den grunn i hvert fall.

Og så tror jeg kanskje noen av dere jeg deler blodsbånd med må innse at dere faktisk ikke kjenner meg så godt når alt kommer til alt. Vi har kanskje ikke hatt de dype samtalene, har ikke snakket om de vonde følelsene, har ikke snakket så mye egentlig i det hele tatt når det kommer til stykket. Og det er jo sånn dere vil ha det. Snakk om jobb, snakk om været, snakk om andre.. Trygt og formelt, sånn vil vel de fleste ha det.

Men jeg må snakke om alt. Og det gjør jeg mest med meg selv, fordi det er jeg som alltid har vært der. Om dere bare skal innse en ting, så innse det hvert fall.

Jeg tror jeg bare avslutter med noen ord til pappa, selv om han aldri vil lese det. Fordi jeg trenger deg så jævlig innimellom, men jeg lover deg at jeg prøver å bære og romme meg selv pappa. Jeg prøver virkelig.

Noen ganger skulle jeg bare ønske at det fortsatt gikk an å løpe inn gråtende i armene dine, og stå i den klemmen og bare gråte av glede eller sorg eller begge deler, sånn som vi gjorde når vi kom av flyet i Kirkenes og endelig traff hverandre igjen.

Jeg hadde gitt opp mennesker hvis ikke du hadde vært faren min, det er jeg sikker på. Kanskje jeg hadde blitt en komplett psykopat, hvem vet. Jeg elsker deg fortsatt. Jeg håper så inderlig at det visste du. Vi var sjelevenner, ikke bare far og datter. Sånt skjer ikke alltid, men det var sånn med oss. Tanken på at en gang skal jeg ned i samme jord som du, det gir meg trøst pappa. Vi trodde aldri på gud og himmel og sånt. Men du trodde på meg. Du er kanskje den eneste som har syntes at jeg var smart. Jeg bærer minnene pappa, og jeg bærer kjærligheten din. Takk for alt. Når jeg orker, skal jeg skrive ferdig en låt som jeg skal kalle “I buried my heart in Båtsfjord”. Jeg tegna en tatovering en gang med den teksten over en døende rose med fødsel- og dødsdatoen din skrevet på stilken mellom tornene. Men jeg tok den aldri da. Kanskje jeg gjør det en gang. En døende rose, fordi det var det siste jeg fikk gi deg før kista di ble dekket av jord. Kunne jeg revet ut hjertet mitt og kastet det nedi grava di hadde jeg gjort det også.

Jeg elsker deg pappa. Jeg elsker hele familien min, men du vil nok alltid være noe helt spesielt.

Og så må jeg bare få si at jeg ikke er sint på noen! Jeg er bare litt, ja.. såret. Det er litt vondt å kjenne den velkjente følelsen av å ikke bli forstått, og ja.. Ikke å være RETT. Men jeg håper alle kan respektere hva det kreative gir meg av, ja alt egentlig.. Og at uten evnen til å skrive, hadde jeg nok tatt livet mitt lenge før jeg ble voksen. Det tror jeg faktisk. Noen ganger er det bare ordene jeg har, noen ganger er det ordene som redder meg.

Men det er baksiden med kjærlighet, den gjør både godt og vondt. Men den er alltid, ALLTID, verdt det <3 Og jeg gir i hvert fall aldri slipp på eller gir opp dem jeg gir hjertet mitt til.. Bare så dere vet det.

God lørdag! Og her er mitt (uskjønne) smil til deg som bestilte det 😉 Her har du både smilerynkene og mellomrommet mellom tenna mine hehe *insert GEEK emoji*