Det føles enda litt uvirkelig dette her. At jeg har hatt en ny mani/psykose, rett etter den forrige føles det som. Knapt ett år imellom, det kan ikke fortsette sånn her! Jeg ber på mine knær, ikke så hyppig, jeg orker ikke, klarer ikke..
Det går ikke an å snakke om det heller, har jeg funnet ut. Selv om jeg har personal rundt meg nesten 24/7, det går ikke an å snakke om det massive nederlaget, skammen, skyldfølelsen, flashbacks av alt det dumme man har gjort og sagt mens man var påvirket av.. Av hva da?! Hvor faen kommer alle disse gale tankene fra..?
Bipolar, bipolar type 1. Det eneste målet jeg hadde i livet som var å unngå akkurat det. Men vi velger ikke alltid vår egen skjebne, gjør vi vel. «Det er ikke hvordan man har det, men hvordan man tar det» sa du, men jeg klarer ikke la være, jeg bukker under. Bukker under så det ljomer i skalleveggene mine. Det kan ikke, kan ikke skje så hyppig! Jeg får jo aldri tid til å reparere eller bearbeide noe som helst..
Beklager at jeg ikke snakker i det virkelige livet lenger, at jeg bare er taus. Men i hodet mitt er det krig mer eller mindre non stop. Jeg er så jævlig lite frisk ennå, det bare synes ikke på samme måte lenger. Tankene raser bak den stille muren jeg har reist rundt meg, håner og plager meg. «Hører du stemmer», spør du; JA, MIN EGEN! DEN VERSTE AV DEM ALLE ☠️ Og når den endelig stilner, da sover jeg. Derfor sover jeg så mye som fysisk mulig. Tankene er av en eller annen grunn lettere å håndtere så lenge jeg ligger i et mørkt rom, med en gang jeg må ut å GJØRE noe braker det løs et lite helvete inni det jævla hodet mitt.
Jeg klarer ikke mer av dette her. Jeg klarer det bare ikke. Tar livet mitt sakte sakte med å velge senga, søvnen, flukten. Vet ikke andre måter å takle det på. Det må bli annerledes inni skallen min for at jeg skal orke mer, hvordan gjør jeg det annerledes? Hvordan ommøblerer jeg det koselig der inne når det bare er det stygge jeg klarer å tenke på?
Battlefield life, pappa. Det er alt jeg har å avslutte med tror jeg. Livet er ei jævla slagmark dekket av hundrevis av råtnende lik som alle er tidligere versjoner av meg. For jeg blir aldri helt som før igjen, noe nytt blir alltid borte i det neste slaget. Det neste slaget.. Knapt ett år til, er det ikke. Er det i det hele tatt vits i å reise seg igjen..?
Jo, jeg skal det. Reise meg, altså. Hjernen må bare klappe litt mer på plass igjen først.
Wish me luck. Actually, wish me a miracle will you..? A reliable brain, I’d like one thank you very much..
